Synet på ja- og neimat

På barneskolen hadde vi heimkunnskap. Det var første gang jeg ble introdusert for ja- og neimat. Grønn og rød side av kostsirkelen. Mengdefordeling på tallerkenen. Mengdefordeling på hele måltidet. Mengdefordeling gjennom hele dagen. Porsjoner tilsvarte det og det. Litermål og kjøkkenvekter ble flittig brukt, og vi var ekstremt nøye. Redde for at læreren skulle kjefte om vi gjorde noe feil. Jeg hatet heimkunnskap. Så mye fokus på mat. Så mye fokus på rett og galt. Så mye fokus på husarbeid og kjedelige arbeidsoppgaver, og verst av alt; finne på en unnskyldning for at jeg aldri smakte eller spiste det som ble laget. Jeg hatet heimkunnskap, men det syntes ikke på den positive jenta. Få til, mestre og vise andre at jeg forstod. At jeg ikke var mislykket. Det var jo det som betydde noe. På barneskolen betydde uansett dette ingenting. Det var på ungdomsskolen karakterene kom inn i bildet. Anmerkninger og fravær også. Slutt på å lure seg unna timer, og slutt på å lure seg unna arbeidsoppgaver. Der måtte jeg for så vidt prestere også. Å få 6/5 på skriftlige prøver betydde null hvis innsatsen tilsa at jeg var en idiot på kjøkkenet. Ja, det ble vel konklusjonen da jeg drepte gjæren, skylte bolledeigen og stekte kjøttdeigen i tørr panne. For ikke å snakke om x antall kutt og blodsøl. Jeg skylder kun på meg selv. Meg og min manglende interesse for mat og matlaging. Kanskje er også dette en faktor til sykdommen? Jaja. La oss ikke spekulere i det. Jeg må videre i historien. Litt lenger fram i tid…

 

Etter jeg ble syk dannet jeg meg mine egne tanker omkring ja- og neimat. Vrangforestillinger med andre ord. Jeg visste at sukker tilhørte rød side, og at fisk tilhørte grønn side. Jeg visste at tallerkenen skulle fylles sånn og slik og jeg visste hvordan måltider og dagsbehov lå an, men at denne kunnskapen skulle utnyttes til det ekstreme – det visste jeg ikke. Sukkeret var enkelt å kutte. Drikke, posesupper og pålegg som inneholdt sukker også. Det verste var da jeg tok fatt på grønnsiden. Den siden som i realiteten var trygg, sunn og bra for meg. Jeg startet der det virket best. Fisk? Tja, etter grundigere undersøkelse og hjelp fra min kjære google var den slett ikke hva jeg trodde. Laks inneholdt mer kalorier enn ørret. Ørret inneholdt mer kalorier enn torsk. Sei var genial. Den inneholdt til og med mindre kalorier enn torsk. Slik holdt jeg på. Regnet meg ned hver bidige kalori. Delte, ganget og kalkulerte for å få ting til å gå opp. Om det var for lite var egentlig bare supert. Det resulterte i god samvittighet. Virkelig god samvittighet. Det betød en natt med god natts søvn. Fri fra anoreksiens stemme og klør – hvilken befrielse….

 
Fortvil ikke… Bildet er fra 2010!

 

Tre matvarer fikk plass på jalista etter at både 0,0% yoghurt og epler var fjernet. Det var begrenset hvor lenge kroppen kunne leve på fiskekaker, tørre knekkebrød og gulrøtter. Bare noen hundre kalorier daglig skulle vise seg å bli faretruende, og vekta raste nedover. Så langt ned at noen andre måtte ta over styringen. Ta over matinntaket. Helt nødvendig, men dog ekstremt nedverdigende. I begynnelsen var det sonde, sonde og atter sonde. Etter dette kom kostlistene på banen. Utarbeidet over gjennomsnittet usunn og med mest mulig kalorier i den hensikt at vekta skulle skyte opp i været så fort som mulig. De var desperate. Mer desperate enn anoreksien som i bunn og grunn ville ha meg død. Her var det kun kostlister bestående av nei-mat. Selvsagt var ikke alt neimat i følge kostholdssirkelen, men i mine anoretiske øyne – da var den den. Brødet var feil. For mye karbohydrater. Pålegget var feil. For mye fettslintrer på skinka. For tykke osteskiver. For store kremostbegre. Juicen var feil. Tykk som sirup – søt som sukker. Yoghurten var feil. Rene desserten. Middagene var feil. De badet i fett. Vel. Slik kunne jeg fortsatt. Klagingen ble aldri bedre. Samvittigheten ble aldri bedre. Selvskadingen tok aldri slutt. Maten smakte aldri bra. Kroppen hadde det aldri bra. Ingenting var bra. Man kan på mange måter si at dagen jeg ved en feiltakelse ble introdusert for næringsdrikker – ja, det var min lykkedag. Jeg slapp å telle, regne og kalkulere over hvilket alternativ som lønte seg. Jeg slapp å tygge. Jeg slapp å føle smakene i munnen. Jeg bare holdt for nesa og svelget en boks på 2 sekunder. Vips så var den borte. Ferdig. Måltid over.

 

Hva nå? Hva tenker jeg? Sultfølelse har jeg jo ikke hatt siden 2008, og samtidig som den forsvant så forsvant også noe av smaksløkene. Det er virkelig ingenting (bortsett fra pepperkaker) som frister meg eller virkelig smaker godt. Når jeg ser folk som kommenterer med ”deilig”, ”nam”, osv, så sitter jeg der og lurer på hvorfor. Jaja. Jeg stopper ikke inntaket selv om matgleden ikke er der. Jeg spiser. Hver dag. Alt jeg skal. Kanskje ikke nok, men jeg overlever og går i alle fall ikke ned i vekt. Jeg følger verken lavkarbo, 5-2, detoxkurer, supermat, paleo eller noe av det overivrige bloggere, fitnessdeltakere og helsefriker sverger til. Alt med måte tenker jeg. Mengdene avgjør. Ikke matvaren. En får spise som man vil. Kostsirkelen er en selvsagt en fin pekepinn på hva som er bra og hva som ikke er bra for oss, men kun en veileder. Noen vil tenke et fritt liv uten begrensninger, noen vil forbeholde kosen til fest, mens andre nærmest lever på diett og mener kos er forbudt. Livsstilsykdommer florerer. Noe er bra. Noe er ikke bra. Noe er bra for meg, men ikke for deg. Noe er bra for deg, men ikke for meg. Slik kunne jeg holdt på. Sammenlignet og fundert. En kan nesten bli litt gal. Hva som er helsemessig og riktig finnes det til syvende og sist ingen fasitsvar på. Sunt eller usunt? Tja. Hva er ja- og hva er neimat? Akkurat det er en evig debatt som det aldri vil bli enighet omkring.

 

Jeg har kun min egen oppfattelse. Jeg spiser det jeg kaller sunt og variert. Sunt i den grad gjennomsnittsnordmannen mener er sunt. Variert i den grad at jeg får i meg rette næringsstoffer. Slik jeg vil fortsette resten av livet. Gode vaner kalles det, og det er ikke fanatisk. Ok, så er kanskje lettprodukter, rene middager og alternativ søtning fremdeles daglig kost. Anoretisk valgt. Det skal jeg innrømme. Jeg er fullt klar over at jeg har en lang vei å gå. Samtidig tenker jeg at sykdommen ikke kureres av engangshendelser. Slik mange andre tenker. Det florer over av hashtags ditt og hashtags datt. Etter at dette fenomenet dukket opp har ord som recovery, soldier og anorexia virkelig blitt misbrukt. I den grad at de er så brukt at folk får en forventning til hva de skal se. Hva slags profil de får se. I mange tilfeller skulle man utfra bildene heller tro det var snakk om fedme og overspisingsproblematikk enn anoreksi og spisevegring. Recoverygruppen vil altså ikke jeg tilhøre. Ikke på den offentlige arena. Da sitter jo folk med forhåpninger til meg. Altså er jeg presset til å innfri. Presset til å vise stolthet. Hver gang. Skal jeg liksom bli overlykkelig når jeg hiver i meg noe usunt? Når hele kloden via instagram og facebook får vite hva slags kaloribombe jeg puttet i munnen? At jeg får haugevis av likes på grunn av saftisen fra 17 Mai, eller overværende ros fordi jeg delte en safarikjeks med broren min? Nei. Slikt er ikke en seier for meg. Null sympatistemmer der altså. Det er selvfølgelig et steg i riktig retning, fordi jeg tør å utfordre seg selv, og det er bra. Men ærlig talt; la meg være realistisk – jeg tenker heller helhetlig på det. At det er viktigere å få i seg de måltidene jeg faktisk skal, framfor at jeg på død og liv skal pine meg selv gjennom noe jeg ikke er klar for. Ofte ender dessuten sistnevnte opp som erstatning for andre ting, og hvilken seier gir det da? Jeg holder meg heller til et vant kosthold, og gjør tilpasningene og utfordringene deretter. Sjokoladebiter hører ikke med som topping på min frokostgrøt, og dessert etter middag har aldri vært hverdagskost her i huset. En trenger ikke alltid å se ting med tanke på anoreksien. Jo visst trenger jeg kalorier og mer fett på kroppen, men det er ikke umiddelbart riktig at det betyr usunn overfettete neimat. Jeg nevnte ”resten av livet”. Kostholdet skal ikke være en byrde, men valg og muligheter jeg kan leve med…. Det er ikke feil. Å følge egen fornuft tar tid, men det funker;

 

Innholdsfortegnelsene leser jeg sjelden, og kaloriene regner jeg ikke ut. Jeg tør å spise laks framfor torsk, og jeg bryr meg ikke om jeg rister en brødskive framfor det vante knekkebrødet. Om jeg må ta fullfett cottage cheese istedenfor mager i butikken, så overlever jeg det. Smaksprøver som frister smaker jeg av og til på. Noe sjokolade i ny og ne skader meg heller ikke, og om eplet veier 10g mer på kjøkkenvekta så har det null å si. Dette er kun eksempler. Få av mange. Man kan helt klart si at jeg har fått et annet bilde av nei, og ja-mat. Selv om det er et stykke fra der det skal være, så har det i alle fall gått rett vei. Det har vært en merkelig utvikling, men dog en veldig interessant, nyttig og høyst nødvendig en. Å lese hvordan jeg var på mitt ekstreme (og se tilbake på matdagbok fra den tid) kontra nå, er jo virkelig helt sinnsykt!

 

 

   

0 kommentarer

Siste innlegg