Fikk jeg løsningen?

I natt hadde jeg en fantastisk drøm! Den oppklarte alt. Hele situasjonen – hele meg. Omsider gikk kampen mot en slutt. En slutt som lød som en seier. Jeg smilte og gledet meg over hva jeg hadde fått til. Kun en faktor ble avgjørende for at det gikk an. I drømmen satt jeg ved et langt bord sammen med masse mennesker. Tror det må ha vært en form for et selskap eller en spesiell begivenhet. Helt ut av det blå kommer min drømmemann bort og gir meg et romantisk kyss. Jeg blir selvsagt helt satt ut, samtidig som jeg blir betatt og genuint lykkelig. Tenk; min første kjæreste. Derfra går alt framover. Kort tid etterpå er jeg faktisk hundre prosent frisk. Normal kropp. Normalt hode. Normalt forhold til mat og normalt forhold til trening. Jeg bare kjente på gleden, motivasjonen og det vanvittige ønsket denne normale hverdagen gav meg. Jeg kjente på hatet mot anoreksien, og jeg følte for første gang at jeg hadde tatt tak i den. Selvsikker og stolt svevde jeg gjennom dagene totalt blottet for bekymringer. Totalt blottet for skam, og totalt blottet for redsel. Med en annen person trygt ved min side. En som brydde seg – kun om meg. En ny støtte – en bedre venn. Skuffelsen var stor da jeg våknet opp like tynn og uten kjæreste….

 

Prøver underbevisstheten å fortelle meg noe? Er det sant at jeg lengter etter noe jeg ikke var klar over? Fikk jeg løsningen i natt? Nei, dessverre. Jeg kan håpe og jeg kan tro, men innerst inne vet jeg at dette ikke er det fulle svaret på min anoreksi. Ting er greit mer sammensatt og komplisert enn som så. Det ville vært fornærmende og respektløst å anta at det var så enkelt. ”Lettvint” er ikke et ord som forbindes med å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Aldri i livet! Allikvel kan nok en kjæreste være en virksom og nødvendig faktor, da. Eller; jeg vet ikke. Har aldri prøvd, men jeg mener jo at alle ting som er uprøvd bør prøves. Såpass skylder jeg meg selv. Jeg får holde mulighetene åpne og vente på den rette!

 

 

 

 

   

Jentene på spa!

Tiden har virkelig gått fort. Det er merkelig at høstferien allerede er her. Endelig er vel et bedre ord. Den var etterlengtet. Fri fra skole, fri fra jobb og fri fra hverdagen. Jeg merker at fri passer meg perfekt. Det har vært intense uker med lange dager. Jeg har krevd mye av meg selv – både fysisk og psykisk. Uten at det har sklidd i feil retning, selvsagt. Med planlegging, gode rutiner og et forholdsvis stabilt humør har jeg kommet meg fint gjennom. Nå ser jeg fram til ekstra avslapning, søvn og energi. Litt overskudd skal komme god med. Ferien skal utnyttes til det fulle. I år blir det skikkelig høstferie på meg. Jeg og mamma reiser nemmelig på spahotell. Noe som er like mye utfording som opplevelse. Mat skal inntas. Gjøremål skjer spontant. Samtidig som skal holde fokus på meg selv, bli dullet med og skjemt bort. Det blir nok flott, men også litt rart på grunn av anoreksien. For meg er ordet velvære og fortjent svært uvante ord. Jeg hører liksom ikke hjemme i den ”kategorien” der. Vel. Nå gjør jeg et forsøk. Helt uten dårlig samvittighet, selvsagt. Dette er noe jeg vil – dette er noe jeg gleder meg til!

 

 

 

Tirsdag setter vi snuta sørover mot Arendal og der holder vi oss fram til Lørdag. Med spa, mosjon og friluft blir en slik jenteferie vidunderlig. Mamma er ikke bare min støttende mor, men også en fantastisk samtalepartner som jeg kan dele tanker og følelser med. Tiden vi har sammen betyr uendelig mye for meg!

 

 

 

 

 

 

  

Alt teller..

”Det beste med framtiden er at det kommer en dag om gangen” sa Abraham Lincoln. Jeg er heldig. Jeg får en ny dag hver dag. Jeg får en ny sjanse. For meg betyr det alt. Takknemmeligheten over at jeg får lov til å forsøke. Forsøke fordi jeg vil. Mestring som feiling. Et feilsteg koster ikke lenger hele dagshumøret, tall på vekta eller oppkuttede armer. Et feilsteg er et steg det, også. Bare et steg som betyr at jeg må hevde meg enda bedre neste gang. Prøve på nytt. Noe jeg klarer. Det er ikke bare fantasi og utsagn. Det er sannhet og min klare tale. Mulighetene gjør at jeg ikke gir opp. Den svake djevelske stoppestemmen får null innpass. Jeg tar en dag av gangen, god som dårlig. Slik kommer jeg meg tross alt videre!

 

 

 

 

   

Rett dosering med innsats

Jeg våknet lykkelig med et smil om munnen. Med null kalorier innabords følte jeg meg allikevel så full av energi. Klar og motivert for en ny dag. Det grå været fikk ikke legge noen demper på den gode stemningen. Fridag er en bra dag uansett. Midt i uka passer meg ypperlig. Den trenger jeg. Å vite at jeg har fri er en sinnsykt herlig følelse, men det betyr ikke nødvendigvis daffedag. Bare delvis. Jeg hoppet inn i verdens beste kosebukse og fant fram min gedigne tekopp og norskanalysen. Etter tre timer med Bjørnson kjente jeg meg fornøyd og ferdig. Det føltes befriende og kunne innta frokosten i ro og mak. Uten å tenke på alt jeg skulle rekke gjennom. Det er ingen hemmelighet at skolen har opptatt mye tid, og at jeg har hatt mye å gjøre i det siste. Tross dette har ting gått veldig fint og jeg trives utrolig bra i klassen og i skolehverdagen. Jeg har til og med skaffet meg venner! Et tegn på at jeg klarer å bevare det sosiale like bra som jeg gjennomfører gjøremålene mine. Det fortjener en applaus. Prioriteringer har vært nødvendig for å få ting unna. Framføringer er presentert. Oppgaver er gjort. Arbeid er innlevert. Til og med på nynorsk som jeg ikke hadde hatt på fire år. Det eneste som henger over meg er særemnet. Det føles definitivt slik. Jeg har begynt og er godt i gang, men kjenner at det stresser meg innerst inne. Jeg vil gjøre det bra og jeg vil få en god karakter, samtidig som det er viktig at perfeksjonismen ikke overtar. Det har jeg forstått etter mange år med ”flink-pinke-syndromet”. Litt hver dag så blir jeg hverken utmattet, sliten eller lei. Nå som jeg har begynt tidlig har jeg tro på at det skal gå greit fram til innleveringen før jul. Uansett hvor fort tiden måtte gå så løper den helt klart ikke fra meg… Det gjør både sinn og kropp betydelig lettere!

 

 

 

 

 

   

Den vonde sannhet!

Du er et mysterium

skjult i det sorte rom

Uten venner – uten svar

står du ved ditt offer klar

 

 

Klar for å overta

vil du ikke dra

Spikret fast

er du en tung last

 

 

Du gjør meg sliten

Du gjør meg lei

Jeg sliter med å finne en utvei

Hvor lenge skal vi være tvangsgift – du og jeg?

 

 

 

 

 

 

  

Påvirket..

Jeg har levd med rammer siden den dagen jeg ble født. Rammer som skulle være med på å forme meg. Forme meg som menneske. Rammer som skulle skape gode normer, men også muligheter. Det har aldri vært negativt. Jeg har hatt en ganske fri oppvekst og oppdragelse med en trygg og god familie rundt meg. Fra dag en har de støttet meg og vært der for meg til alle døgnets tider. De har hatt troen på meg og de har gitt meg sjanser. Sjanser til å vise at jeg er den kloke jenta jeg ble født som. Ved å ta valg. Ved å utføre handling. Ved å prioritere. Det kan være så mangt. Stort sett har jeg gjort som jeg skulle og burde. Fornuftig har jeg jo alltid vært. Selvstendigheten slo tidlig inn. Jeg ble fort opptatt av å ”ta vare på meg selv” og ”klare meg selv”. På alle plan, egentlig. Avgjørelsene var det derfor jeg som tok. Å handle riktig har sjelden vært et problem for meg. Slik var det i allefall fram til de negative faktorene kom inn i bildet. Faktorer som gikk over til å bli noe jeg ikke var forberedt på i det hele tatt. Noe så grusomt at jeg følte meg som en dødsdømt fange. Med en anoreksidiagnose ble plutselig alle handlinger utført i henhold til den. Færrest mulig kalorier. Mest mulig trening. Minst mulig fritid. Slik ble det. Hva kunne jeg ellers gjøre? Det var da jeg forstod at selvstendigheten min ikke kunne opprettholdes i samme grad som før…

 

 

 

 

   

Jeg stemmer!

Jeg vil si at jeg er litt over middels interessert i politikk, da jeg bryr meg om samfunnet og hvordan det skal være. Tidligere var det ikke slik. Da følte jeg meg oumoden,uengasjert og utvitende, ikke minst. Da jeg omsider fylte 18 år endret dette seg. Ved første kommunevalg ble jeg stolt med pappa for å stemme. Jeg følte meg så voksen der jeg gikk inn bak forhenget og hentet fram seddelen min. For ikke å snakke om hvor stort det var å legge den nedi. Nå nærmer det seg nok et valg, og denne gangen er det litt mer seriøst enn som så. Blir det regjeringsskifte eller blir det nye år med Jens? Jeg må innrømme at jeg synes det er spennende..



 

Mandag 26 August var det politikerdebatt på skolen. Det var interessant å se hvordan representantene argumenterte mot hverandre. Kan trygt si at stemningen var til å ta og føle på. Det ble bra hett utover. Jeg stilte til og med et spørsmål. Ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mamma. Jeg fikk vel ikke akkurat det svaret jeg forventet eller håpet på. Mer en rundt grøten tale om alt jeg visste fra før. Sånn var egentlig det meste av debatten. Å spørre politikere rett ut gir lite informasjon. Sånn er det alltid. Underveis kom de også med morsomme plakater og komiske innslag. Det skapte selvsagt mer interesse for oss i salen, for kjedelig var det i allefall ikke. Om jeg ble klokere vet jeg ikke. Debatten var minst like forvirrende som oppklarende. Mye impulser og gode argumenter gjorde det vanskelig. Selvsagt kan jeg ikke være enig med alle sakene til partiet, og det tror jeg i grunn få er. For meg er det helheten og ”mine” saker jeg må ta stilling til. Jeg står der jeg sto før jeg kom, og egentlig føles det fint. Er godt å få bekreftet at valget kjennes og er riktig for meg!

 

Vi skoleelever ved videregående får delta ved skolevalg i tillegg. I går var biblioteket omgjort til valglokale. Det ble en forsmak på det virkelige valget. Jeg vil jo si at det er flott skolen tar i bruk metoder og tiltak for å heve den politiske interessen blant ungdom. Det trengs. Til og med i mediafaget brukte vi tid på politikk, og hele uka gikk med til å snakke om det. Vi leste aviser, diskuteterte, og intervjuet tilfeldige 20-30-åringer i rundspørring på senteret. Vi gikk rundt to og to. Resultatet presenterte vi som powerpoint med bilder og alt. Veldig kreativ og artig oppgave. Saken vi tok for oss var den med at halvparten unge under 30 år ikke stemte ved forrige stortingsvalg. Noe slikt vekker jo selvsagt stor oppmerksomhet. Hvertfall hos meg og for min del. Jeg kjenner jeg nesten blir litt irritert på sånt. Alle har vi noe vi klager over, og alle har vi noe vi ønsker å forbedre, så hvorfor bryr man seg da ikke om hvem som skal styre landet? Kanskje den ene stemmen er uvesentlig, men tenk da hvis alle skulle tenkt slik? ”Ikke-stemme-gruppa” kunne kanskje avgjort valget! Kan man ikke nok, så kan man noe. Bryr man seg ikke, så gjør man til syvende og sist det. Kanskje ikke nå, men hva med framover. Det er snakk om fire år. Fire år i et felles samfunn. Politikk angår jo oss alle. Uansett om man vil innrømme det eller ei. Det omhandler hvor man ferdes og hva man foretar seg. Ingen sier man må følge debatten på TV2 hver kveld eller lese alle landets aviser hver bidige dag. Man kan fint gjøre seg opp en mening på andre måter. Er det for vanskelig så bør en jo stemme blankt i det minste. Å stemme er ikke bare for å påvirke, men også for å vise at man bryr seg. Vise at man er en del av et felles demokrati.

 

 

Så, hva vil jeg? Hvorfor benytter jeg bloggen min til å ta opp politikk? Jo, jeg vil komme med en oppfordring. En kjempeviktig en! Alle over 18 år (eller som fyller dette året) bør få rumpa si ned til nærmeste valglokale Mandag 9. September. Man bør bevise at man er moden nok til å ta et valg. Ikke fordi alle andre mener det, men fordi du gjør det. Stem på det du mener er viktig og det du vil forbedre. Ikke la de grå mennene i grå hus få avgjøre. Din stemme teller!