Litt for varmt

For tiden er Horten by rammet av en hetebølge. Skal jo ikke klage heller etter alt det dårlige været, men for meg er det nok litt i varmeste laget. Har enda ikke våget meg til stranden, ettersom steget med lite klær og bikini enda er litt diffust. Dermed har jeg vært en del inne, med unntak av mine gåturer og ærender. Jeg har aldri vært sånn superglad i varmen. 1 gang syden. Aldri prøvd solarium. Det er noe med at jeg lett kan føle meg småkvalm, utmattet og energiløs. Den følelsen gjør så jeg kjenner meg litt mer sykelig, og det ønsker jeg helst ikke å bli påminnet nå som det faktisk går veldig bra. Kveldene derimot er herlige. Det har blitt mange sene aftener på verandaen. Vi har både grillet, pratet og kost oss med is.

 

 

 

Takknemmelighet!

22 juli; nøyaktig 8 uker siden utskrivelsen. Dagen skulle være en gledens dag. Jeg skulle feire, smilie og nyte hvert eneste sekund av den dagen. Isteden ble jeg møtt av sjokkerende nyheter. Alt jeg fikk inn i hodet var hvor lite forståelse jeg hadde for at noe sånt kunne skje i Norge, utført av en nordmann. I ettertid har vi snakket om det som hendte her hjemme. Jeg kjente ingen, men allikevel er det ingen gode følelser og assosiasjoner, akkurat. Spesielt med tanke på alt jeg sitter inne med som jeg har gjennomgått i en lang tid. Jeg kjemper hver eneste dag, og nå begynner jeg å hinte frampå hvilken frykt mamma og pappa har sittet inne med året som gikk. Jeg begynner også å erkjenne ”ja til livet!” mer og mer. Livet er virkelig verdt å leve. Hvert eneste sekund skal man nyte, og være takknemmelig for. Jeg er glad for at jeg har venner, familie og mye støtte i ryggen. Ingen av oss gir opp! Bare tanken på seier er nok. Ord blir nesten fattige i forhold til alt som har hendt, men jeg må allikevel presisere en gang til; JA til livet! 

 

 

 

Ja til livet!

Det er sommer. Det er sol. Det er lykke! Jeg merker det virkelig på kroppen. Uken som var hadde vi mormor som overnattingsgjest. I utgangspunktet fryktet jeg hvordan det skulle gå. Ville det bli protester, sinne og frustrasjon som resulterte i vektnedgang? Nei, ikke akkurat. Uken har gått bedre enn forventet. Vi har vært på strandturer, i Horten, Tønsberg, hos besteforeldrene mine og diverse andre steder. Medbrugne matpakker. Det har blitt noen få spisesituasjoner med henne til stede. Ellers har vi funnet et bra opplegg slik at jeg har fått i meg den riktige næringen. Gåturene har jeg stortsett tatt alene, og selv det har gått bra. Sånn i forhold til anoreksien, så er den mer eller mindre til stede. Den er der, men jeg bruker ignorering i den grad det fungerer. Det er svært lite med dårlig samvittighet eller negative tanker. Jeg forsøker å holde meg på den positive og grønne. Det er der jeg vil være. Det er der jeg skal være! Bare tanken får hele meg til og fylles med glede fra tærne og helt ut til fingerspissene på mine ”lange” negler. Det gjør virkelig godt. Livet er godt. Det har jeg merket, erfart og definitivt innsett.

 

 

Elsk deg selv!

Dagens blogginnlegg vil jeg starte med en liten utfordring til meg selv. En utfordring jeg fikk av psykologen min. Den går ut på å ”elske seg selv”. Vanskeligere enn det høres ut som. Være litt selvgod kan kanskje være greit? Først går jeg ned til speilen, stirrer meg selv dypt inn i øynene før jeg tar et skikkelig åndedrag. Okei. Da skal jeg komme med alle ting jeg er fornøyd med meg selv i form av positive egenskaper. Første tingen som jeg kommer på er definitivt sta. Det er positivt å være sta, mener jeg! For hele livet mitt har jeg vært denne målbevisste, litt utålmodige og selvsikre jenta som har visst hva hun vil. Hun har aldri gitt opp, og det er alltid hun som har rett. Jeg tror det er dette som har trukket fram styrke og modighet. Videre vil jeg nevne egenskaper som positiv, blid, utadvendt, sosial, nøye og strukturert. Kreativ blir en både og ting. Hvis du ber meg tegne et menneske får du fem streker, en runding, en u og to prikker. Kanskje jeg også slenger på noen pipestiker til hår. Men hvis du  derimot skal definere krativitet ut i fra å tenke fram smarte løsninger, være ideerik og tenke litt komplisert – da har du meg. Her var det mange gode og fine ting å trekke fram. Kanskje psykologen min har rett? Jeg har i grunn mye å være fornøyd med, eller mye Madelén skal være fornøyd med. Hun er bra nok som hun er! På vei mot å innse realiteten!

 



 

Litt psykologi – så er alt bra!

Alle mennesker kan ha noen spesielle dager. Noen dager der man ikke er helt seg selv, og aller helst ville fungert best under dyna dypt inne i drømmeverdenen. Slike dager gjør anoreksien tusen ganger verre, og dermed kan det bli spente, uvante og slitsomme situasjoner. Det kan skapes små diskusjoner og usikkerhet. Heldigvis kan slikt alltid kureres for min del. Et lite smil, noen positive ord eller en times psykologi – og alt er på topp! Jeg mener det, virkelig. Ingenting slår en samtale full av latter, åpenhet og avsløringer. For min psykolog er ikke en hvilken som helst. Han vet nemmelig nøyaktig hva, hvordan og på hvilken måte han skal få fram Madeléns tanker, følelser og fornuft. Det er helt utrolig hvilke resultater han kan trylle fram. Og selvsagt benytter jeg han på alle mulige tider av døgnets 24 timer. Jeg vil også meddele at det er i dag alt åpnet seg for meg. En slags åpenbaring. En seier på en måte. I dag innså jeg at jeg faktisk er hjemme permanent. Jeg har friheten, og kan gjøre det jeg har lyst til. Jeg kan komme meg forslag, ideer og være med på å bestemme hvordan ting skal være, samt hva vi skal spise til middag eller hvilke tv-program som skal rulle på skjermen. Jeg er faktisk hjemme! Jeg nyter det. Jeg elsker det. Jeg ser nå hva jeg har kjempet meg til, og hva jeg fortsatt skal holde fast ved! 6 uker pluss 5 dager tok det meg å forstå realiteten. Jeg bor altså i Horten. Det er ingen drøm, ønske eller fantasi lenger. Vi snakker en lykkelig Madelén. Bare se:

 

 

 

 

Være modig!

Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg gikk rundt på Meny med en handlevogn fyllt av Grandiosa, lomper, en potetsekk og noen halspastiller. Et lite håp om at en reddende engel i form av min bror skulle komme å skygge over meg, betale og bære posen. Men, det ble med tanken. Ikke vet jeg hva kassadamen tenkte da hun så at jeg handlet alle de karbohydratene. Kanskje hun ikke tenkte noe som helst? Kanskje hun ikke rakk å se på meg en gang? Hun tok sikkert bare betaling, og lot meg putte i varene før jeg gikk. Hun var sikkert for opptatt til å legge merke til noe som helst. Ellers så kan dere spare dere for jubelen. Matvarene var ikke til meg. Jeg er bare snill pike som går ærend for mamma og pappa når de ikke er hjemme. Så jeg dro altså på butikken. Alene. Uten noe følge. Løpe? Nei. Jogge? Nei. Bare litt powerwalk? Nei. Normal med andre ord. Det føles litt godt å bruke Madelén til noen slike ting også, en gang innimellom. Hun har bevist mye bra i det siste! For nå tenker jeg på dette huset som psykologen min alltid drar frem. Disse svarte veggene er ikke lenger svarte, men en blanding mellom beige, kremhvit og brun. Nydelige nyanser. Døren er også til syne, selv om den enda har en svær bestemorlås på. Til gjengjeld har den fått både ringeklokke og bankbank. For Madelén nærmer seg døren. Denne døren som åpner opp for en positiv og trygg hverdag, framtid og tilværelse.

 

 

For dette er nemmelig en av tingene hun skal tilbake til! (jobben – elkjøp)

 

 

Feirer 6 uker

Hele familien benket seg foran TV’en og Quiz-Show 10:40. Vet ikke hvor mange tekstmeldinger og telfoner jeg har tatt de siste 24 timer.. Jeg var virkelig overnervøs for dagens sending, men føler jeg kom meg greit gjennom. Jeg ville fremstå fornøyd og glad ettersom dette virkelig er hvordan jeg opplever hverdagen og livet utenfor de lukkede dører.

 

Nå dufter det pinnekjøtt her. Jepp. Julemiddag i Juli. Dette er vel et måltid som er verst for en anoretiker, og ja… jeg skal ikke forsøke en gang. Selv om dette er min favorittmiddagsmat, uten tvil. Anoreksien tillater det bare ikke. Det er såvidt den orker duften og følelsen av de usynlige kaloriene som fyller hele kjøkkenet med varm dis. For selv på julaften tok jeg til kalkunkjøttet, og forrige julaften pelte jeg som bare det. Dermed går jeg ikke inn på en eviglang kamp med dårlig samvittighet, svette hender og overnervøse foreldre. Jeg velger heller å stole på at jeg kan kose meg med en svensk ovnsbakt laksefilét, kålrabistappe og et iskaldt glass med hvitvin siden jeg på lovlig sett kan nyte det. Tenkte å feire mine6 ukersom fritt individ. Det er verdt å understreke!

 

Madelén på TV i morgen!

Hei! Jeg lovte å gi fra meg noen ord i forbindelse med min deltakelse på Quiz-Show. Nå har jeg fått beskjed om når det kommer på TV. Det blir i morgen, 8 juli, klokken 10:40. Er veldig spent. Vi får se om jeg tør å se på det. Pappa setter på opptak uansett!

 



 

Jordbærpiken

Spiste frokost sammen med mamma i dag. Holder meg fremdeles på samme planen som jeg beskrev tidligere, og det fungerer overraskende bra! Ellers ble det litt stress så fort Aleksander stod opp, så jeg bestemte meg for å ta en gåtur ut. Selv om jeg enda ikke stoler på meg selv, og den biten at anoreksien kan presse meg til jogging og diverse svetteøvelser… Men neida. Jeg gikk hele veien disse førti minuttene. Er overraskende og glad over den kontrollen som jeg kunne holde på anoreksien. Det er tydelig at Madelén er kommet vesentlig mye lengre. Det gleder meg! Det er forsåvidt Hortensdagen i dag, så jeg tenkte å ta meg en tur nedover til byen senere. Drar vel ikke akkurat ned for Jahn Teigen. Tenkte heller at jeg kanskje jeg kan finne en kjole som jeg kan bruke på bestefars 85-års feiring. Jeg må bli flinkere til å unne meg ting. Det er nemmelig noe av det vanskeligste og dummeste anoreksien har gjort med meg. Dårlig samvittighet over å kjøpe klær eller ting man vil ha!? Hva er det for noe? Nei. Så nå er jeg mer bestemt på å bruke noe av feriepengene, og ikke tenke på at jeg fikk en liten baksmell på skatten. Det får være. Jeg har virkelig gjort meg fortjent til å sløse bort litt på meg selv. I dette sekund koser jeg meg med noen dansende aper på tv-skjermen, Bruno Mars sin vidunderlige stemme og et fat med jordbær.

 

 

 


 

Allsangpublikum

Det var opp tidlig i går. Mosseferjene er nemmelig en del forsinket for tiden, så vi ble ventende nesten en time. En tid vi benyttet til å kose oss på gåtur nede ved Strandparken. For det var jo så flott vær! Vel framme i Moss kjørte vi mot Sverige, igjen. Der vi spiste matpakker, handlet litt og fylte bensin. Et par timer senere satte vi kursen mot Halden der det skulle være allsang. Gradene passerte 23 og 24 i pluss. Det eneste som var litt positivt i den to timers lange køen var det faktum at vi stod i skyggen. Men ellers var det pressing fra alle kanter. Utrolig at jeg holdt ut! Da klokken ble seks ble alle sluppet inn. Folk spurtet til plassene. Jeg og mamma også. Vi kom ganske langt foran, og det var jo veldig fint, på tross av et par brannsår etter at et par campingstolturister presset meg inn i muren. Showet startet halv åtte, så vi hadde litt ekstra spisetid på oss. Jeg hadde varmet noe middag i en matboks, som jeg spiste kaldt. Og det blandt hele allsangpublikumet. Jøss. Jeg har virkelig overgått meg selv! Ellers var det latterfylt, gledelig og fantastisk hyggelig å være publikum. Mange kjente sanger, og noen fullt ikke så kjente (som jeg lærte meg underveis). Definitivt god stemning! Ferjen tok vi tilbake elleve fra Moss, så da spiste vi noen påsmurte rundstykker på båten.

 



Hvem vet. Kanskje dere ser oss på TV2 kl 20:00 i kveld?