Den første tiden i København

Posted on

Første innlegg på bloggen – sen kveldsblogg direkte fra København. Merkelig, spesielt, men også veldig veldig fint. Hittil har alt gått bra – med noen feilskjær her og der. 27 000 skritt blir nok ikke en del av min vante hverdag, men nå i starten vil jeg bare komme meg overalt. Har dog tilgode å dra til den typiske turist-delen av København… 

 

Fredag var avreisedag – ankomst i København. Med en teppepose, en skole- og PC-sekk, satte jeg snuten mot gate 5 på Torp. To kofferter allerede innsjekket av pappa. Alene i security. Alene på tax free. En av to flypassasjerer. Munnbind påkrevet. Virket ikke særlig behovstrengt. Merkelig stemning. Måtte covid19 snart forsvinne. Flyet gikk presis 20:15, og var på Kastrup nøyaktig en time senere. En taxi tok meg direkte til leiligheten. Der og da var jeg bare veldig sentimental. Komme til en storby vel vitende om at jeg ikke får se familien på x antall måneder. Nei. Det ble litt for mye på en gang.

Tårer i øynene… Lillebror <3

 

 

Men så kom jeg til leiligheten med mitt fine rom (eldre = københavnsjarm), og en utleier som mer enn gjerne ville slå av en prat. Til min store glede klarte jeg å føre en nokså lang samtale på dansk og norsk – og praten gikk lettere enn jeg hadde tenkt. Bare å hoppe ut i det. Praten med familien etterpå derimot var litt mer følelsesladet. Jeg er rett og slett veldig hjemmekjær. Tok bittelitt utpakking på kvelden, men fokuserte mest på å roe ned. Noen ganger er det kun ro og næring som gjelder når forbrenningen er på topp. Apropo næring. Jeg var veldig forberedt på at jeg kom til stengte matbutikker eller brustadbuer – og hadde derfor pakket ned noen tørrvarer, frukt og proteinbarer til kvelden. Lettvint, men der og da var det mest optimalt for å sikre tilstrekkelig inntak. Teppepose ble også det optimale, fremfor dyne. Den hadde tatt hele kofferten. Jeg gjorde derfor det beste ut av situasjonen, og pakket kun med det jeg behøvde for Fredagen.

 

Jeg holdt en dialog med mamma i går formiddag for å være sikker på at jeg fikk med det jeg manglet (oppdaget etter jeg kom ned), og at hele flyttelasset forlot Norge med flyttebyrået. 19 kolli. Når pappa ikke kunne kjøre pga karantene, var det det absolutt beste alternativ. Så slapp vi alle å bære oss ihjel. Likevel var det nettopp bære meg i hjel, jeg holdt på å gjøre. Og tilfeldighetene skulle vel ha det til at Jysk ikke hadde gaming-kontor-stolen på 23 kg inne, som jeg så pent hadde tenkt å ta med meg på metroen. Greit at jeg har trent meg sterkere, men jeg har jo en osteoporose fra tidligere.

 

Vel. Noen ganger er resarch å foretrekke. Likevel ble ikke dagen bortkastet. Jeg fikk prøvesittet stolen, gått en grei strekning (og fått kjenne på dansk ustabilt vær…), samt gransket utvalget på Lidl. I sikkert en time. Det er helt sykt hvor opphengt jeg er av utenlandske matbutikker – i den grad at det ikke er norske matvarer. Og selv med alle intoleranser/allergier som jeg bør ha i bakhånd, så ble jeg fristet til å prøve en rekke ting. Av og til så orker jeg ikke lese på innholdsfortegnelsen for å se om jeg tåler alt mulig. Det er en risiko jeg kan ta når jeg oppholder meg i leiligheten. I til felle jeg blir dårlig. Jeg vil jo virkelig teste og prøve meg fram på et kosthold som kan fungere her. Som både gir næring, og er smakfullt. Det innebærer ofte også feiling skal kosten kunne være noe kreativ. Jeg er jo kjent for å være enkel. Litt for enkel. Det er sikkert trygt, men det er også ganske kjedelig i lengden. Derfor var det hyggelig å bli fristet av en virkelig innbydende og spennende Lidl-butikk.

 

Ellers gikk kvelden til utpakking av koffertene, ommøblering, mottak av flyttebyrået (der jeg ble bærehjelp 2 – 9 trapper og 4 etasje u heis), plassering av sykkel, og en lang FaceTime med familien. Dog i et lettere humør enn forrige dagen. Sjokket har lagt seg litt, og jeg begynner venne meg til dette her. Rettere sagt elske min nye hverdag. København er bare helt utrolig. Jeg er så privilegert som får studere her.

 

Hadde nokså plutselig i går, blitt invitert til hyggebrunsj i dag, hos en norsk klasse-venninne på Amager – noe som gjorde meg utrolig takknemlig. Alt jeg kan oppleve gjør meg takknemlig. Særlig når jeg kan sosialisere meg med andre. Fikk til og med testet meg på metro (første gang – munnbind også her) og stedsans på veien. Ikke helt fan av Google Maps, men var likevel tålmodig og optimistisk der jeg gikk i sirkler og virket halvveis bortkommen. Fram kommer jeg alltid, selv om jeg nok noen ganger bør velge egen fornuft fremfor teknologien. Jeg er jo egentlig ganske god på å lokalisere meg. I dag hadde det beste vært om mobilen gikk ut på lading. Haha. Det ble nemlig til at jeg så meg blind på mobilskjermen fremfor å fokusere på gatenavn, butikker og ting rundt. Autopilot er så sykt lite praktisk.

 

Etter den koselige brunsjen gikk ferden videre mot universitetet. Meget spontant, men jeg kunne simpelthen ikke reise fra Amager uten at jeg hadde sett universitetet. Samme hvor langt det var å gå. Jeg er litt sånn – referert til skrittallet over. Slik fikk jeg også tatt video, selfies og orientert meg litt på det gedigne området – som kan være greit når jeg skal møte opp fysisk. Slik blir ikke alt 110% nytt. MEN  enn så lenge er det selvstudier og digital undervisning som gjelder. Gleder meg vilt til å sette i gang med studiene uansett om det blir her eller på universitetet. Venter bare på pensumbøkene mine – uten at jeg stresser med dem. Det er nok å finne på i mellomtiden, og jeg koser meg helt vilt!

Når veien er målet, får sykdom (til slutt) liten betydning

Posted on

Langt langt, der borte i det fjerne

Kjemper en jente – hun vil så gjerne

Kvitte seg med angst, uro og skam

Annonse Tights.no
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Innse at hverdagen med anoreksi ikke er særlig glam

 

Tørre å våge – satse for å vinne

Slik at spiseforstyrrelsen kun kan bli et vagt minne

Advokat er drømmen – den kan ikke gå opp i sømmen

Veien blir til, bare hun virkelig vil

 

(2012)

 

 

Og vilje – det hadde jeg. Og det har jeg hatt hele livet. Sta som et esel. ”Bruk staheten din til å bli frisk”, sa pappa. Kloke ord. Ord som kom dalende allerede da vi var på BUPA i September 2010. BUPA husker jeg kun brøkdeler av. Forsøker å glemme den tiden. Ordene derimot. De husker jeg godt. Fordi de ble gjentatt. Flere ganger i uken. Likevel så trodde jeg ikke på han. Jeg hadde min egen feberfantasi: Jeg trodde jeg var dødsdømt. Overlatt til å leve med anoreksi. I alle fall de månedene jeg trodde jeg hadde igjen fram til Desember. Rart er det å skrive at jeg hadde forberedt meg. Uten at jeg var forberedt overhodet. På å forlate verden. Trodde ikke jeg skulle bli 18 år. Var 100% sikker på det. Fordi det var for vanskelig. Alt buttet mot. I måneder. Hvert steg jeg tok gav meg motstand. Aller verst var det med frihetsinnskrenkninger. Nekt på skole. Nekt på jobb. Nekt på å dra på butikken. Nekt på å gå turer. Alt var restriksjoner. Jeg var så ufattelig sliten av å eksistere. Særlig når jeg ikke fikk eksistere på min måte. Som var x antall kalorier og x antall timer trening pr dag. Med et mål om å gå ned i vekt ved de faste veiingene.

 

Nettopp fordi BUPA var så giret på å få meg opp i vekt, måtte jeg bevise for dem at jeg klarte det motsatte. Jeg tok i bruk min omvendte psykologi. Og jeg fortsatte med det. Alt hva helsepersonell fortalte meg, skulle jeg gjøre stikk i strid. Samarbeidsvillig er i alle fall ikke fornavnet. Kanskje er det ikke rart jeg ble fortalt at jeg var den sykeste pasient noen sinne. At jeg ville være innlagt i flere år, aldri få en utdannelse og at jeg ville bli en svingdør-pasient fram til mitt siste åndedrag. Litt godt føles det at jeg motbeviste antakelsene. At jeg kun var innlagt sammenhengende én gang. Uten at det betyr at jeg vil snakke noen andre som går i behandling, ned. Behandling er individuelt. For meg var det riktig med den ene gangen. Den skremte livet av meg, og gjorde at jeg levde på den limepinnen (vekten) som akkurat holdt meg vekk fra sykehuset. I flere år.

 

Tiden utenfor brukte jeg på å vokse. I starten kun psykisk. Fokus på livsgleden. Jeg har mer tro på den behandlingen fremfor mat som medisin, for å være ærlig. Gitt at kroppen kan mestre dagliglivet til et visst punkt – også kalt forsvarlighet. Jeg måtte ikke bare bli ”glad i meg selv”, men jeg måtte bli glad i livet. Derfor måtte jeg også se hva det hadde å tilby. Hva jeg ville gått glipp av. Vekten kom etter noen år. Etter jeg startet å studere. Det var det som løste opp i ting. Ikke lappen eller det å fullføre VGS. Studiene. Jussen. De reddet meg. Det var målet mitt – og målet ble veien. Jeg visste hva som krevdes. Ikke bare å studere et av de mest krevende fag på fulltid, men også det å bo alene og ta ansvar. Ansvar jeg aldri i mitt 24-årige liv hadde tatt. Jeg ville satse alt for livet. Var rett og slett ikke villig til å gi mer til sykdommen. Klarte ikke. Jeg måtte gi slipp.

 

Det høres rart ut å skrive det slik, men det er faktaene. Å bli frisk handlet mindre om en kamp enn jeg hadde trodd. Enn jeg hele tiden hadde gjort det til. Den handlet i bunn og grunn om å normalisere hverdagen og livet. Slik gikk også ting mer på autopilot. Jeg spiste mer, trente mindre kontrollert, fikk en mer anstendig døgnrytme og sosialiserte meg på en ny måte. Med totalt nye fjes. Som på ingen måte betyr at jeg forenkler prosessen. Anoreksi er en alvorlig sykdom som er svært krevende å leve med, og å bli fri fra. Og igjen: Dette er individuelt. Jeg var syk i 9 hele år. Levde mest med nedoverbakker. Slet til tider mer enn kroppen hadde godt av. Hadde lyst til å gi opp utallige ganger. I snitt sies det at det tar 7 år å bli frisk. Hvis man virkelig vil. Jeg begynte kanskje ikke kampen på den måten jeg skulle ifg behandlere, men hva så? Så lenge en når målet er det ikke så farlig hvordan veien gikk til. Den hjemmeboende pensjonist-tilværelse gjorde meg rett og slett forbanna lei. Og livslysten. Fordi jeg fikk smakebiter på livet hver eneste dag. Takket være familie og venner. Til slutt måtte jeg bare ta i et tak. Jeg skulle nemlig leve for resten av livet. Ikke overleve en brøkdel av det.

 

Som den utålmodige sjelen jeg er, kastet jeg meg ut i en normal hverdag. I Hønefoss i 2017. Som jeg også ville leve så normalt som mulig. Jeg startet med blanke ark, og jeg ignorerte alle de vonde følelser jeg tidligere hadde levd med. Skal ikke si at det var en endring på dagen, men ting skjedde gradvis. Før dette, i perioden jeg tok Ex Phil ved Bakkenteigen, fra Januar-Mai 2017, hadde jeg forsøkt å gå løs på pepperkaketårnene her hjemme. Hamstret litt på 50% etter jul. Elsker virkelig pepperkaker. Elsket. Glutenallergi lenge leve. Men i alle fall: Jeg spiste dem uten å tenke eller telle. Tanker og telling som for meg, den gang, var en avhengighet. En trygghet. En kontroll jeg måtte ha. Men som jeg likevel i nuet, ikke brydde meg om. Det fine er at pepperkakene gav litt pluss på vekten før avreise. For første gang etter utskrivelse vil jeg nesten si. Det er derfor jeg skriver et avsnitt om det her. Samme hvor snålt det virker. Om det sier hvor underernært jeg var, eller hvor mye pepperkaker jeg spiste, vet jeg ikke. Poenget er imidlertid at det ikke plaget meg nevneverdig. Jeg var altfor opptatt og fokusert på studentlivet. Allerede da forsto jeg at tankegangen var i ferd med å bli endret. Og jeg elsket følelsen av de små seirene, uten at jeg egentlig tenkte på dem som seire. Det føltes bare normalt. Det var det som gjorde det hele så ufarlig.

 

Likevel var det i Hønefoss ting for alvor skjedde. Allerede dag 1 i Hønefoss spiste jeg take-away pizza med totalt ukjente folk. Jeg hadde da ikke spist det på 10 år. Ikke smakt på ost hjemme overhodet. Og bare en uke senere dro jeg på sommerfest med jobben, der middagene var bestilt på forhånd. Spiste det jeg likte. Kastet meg bokstavelig talt ut i det. Alkohol ble også inntatt i fadderuken – uten at jeg hadde den bange anelse over kaloriene. Det var bare ikke nødvendig med den tellingen. Og min egen mat? Den kom i tillegg. Jeg var virkelig livredd for å kutte ned på noe. Selv om det heller ble motsatt. Hallo kalorioverskudd og vektoppgang. Uten at jeg egentlig tenkte over at det faktisk ville bli tilfellet. Eide jo ingen vekt i Hønefoss – som var en bra ting. Nettopp fordi tall på en vekt kan styre mye, og jeg hadde ikke tid til å leve med tall jeg kunne bli usikker på, eller rekorder jeg ville sette. Jeg hadde rett og slett så mye å bevise. Spesielt for meg selv. Jeg skulle takle hverdagen som student – uten sykdommen på slep. Da måtte jeg også kvitte meg med min iboende løgn om at jeg kunne være frisk og samtidig anorektisk tynn. Jeg var helt klart nødt til å bygge meg opp, før jeg kunne forme den kroppen jeg ville ha!

3 år er gått. Hønefoss er historie, og København neste. Hadde aldri, før Hønefoss, tenkt på Danmark. Det var jo Bergen som var planen. Jeg skulle til Bergen. Norges nest fineste by. Horten-love. Jeg hadde aldri før våren 2020, tenkt på København. Det var jo Århus som i så fall var planen. Vel. Tilfeldighetene skal ha det til. De skulle ha det til at jeg begynte i Hønefoss – en fantastisk studietid med mye fine minner. Og de skal ha det til at jeg skal til København – som trolig blir en enda bedre opplevelse. Det skremmer meg at tilfeldighetene er så treffende. Hvordan møter jeg min kommende ektemann mon tro? Samtidig er det noe jeg elsker ved tilfeldighetene også. Nettopp fordi jeg er eventyrlysten og nysgjerrig. Uansett hvor mye jeg liker å planlegge, så er det noe befriende med å være spontan også – og se hvordan det går.

 

Jeg er så syyykt spent på hvordan hele København-tilværelsen blir, og hvor jeg til slutt ender. Jeg har en ca-plan, men alt kan endres. Noe som bare er en herlig følelse. Jeg skal nyte tiden i København. Virkelig. Er bare nå i starten det er litt mye greier med covid19, men det skal nok gå seg til når alle blir påtvunget restriksjoner. I hvert fall i Danmark. Ble i den forbindelse noen endringer med avreise, da vi ikke kan risikere noe karantene her i familien. Som er synd. Skulle ønske familien fikk se hvor jeg skulle bo. Det blir senere. Når ting er mer stabilt mtp smitte. Debatten sto lenge på egen bil og leiebil. Jeg var gira på egen bil, men innså fort at familien visste best der de foreslo flyttebyrå og fly. Greit med bærehjelp. Flyet går allerede på Fredag. Booket og betalt. Som jo ble en uke senere enn først tenkt, og to uker senere enn det vi tenkte andre gang. Helt greit det. Jeg trenger all den tid jeg kan i Norge – til pakking, rydding, ærender og familie. Familien min er gull.

 

Men altså: Nå er det faktisk en viss realitet rundt dette her. Jeg blir snart universitetsstudent i København…..

Fra svett sommerkjole til badedrakt

Posted on
Nest sist jeg badet i sjøen? 2013. Hadde gått en tur med Aleksander i stekende sol, og tok et avkjølende bad fra bryggen nede hos bestemor og bestefar. Visste at ingen andre enn han var tilstede. Da var det ok å kle seg i bikini. Bildene fra den tid derimot, er skrekk og gru. Henter dem derfor ikke fram, men linker til innlegget her. Forresten er det sommerminner. Ikke bildene fra 2013 altså, men å bade fra bryggen der besteforeldrene mine engang bodde. Savner idyllen. Nest nest sist jeg badet i sjøen? Da skal vi tilbake til de ”frie anoreksi-tider” – lenge før 2010. Kan vel si at selvbildet mitt gradvis forsvant… 
Sist jeg badet i sjøen? Tirsdag. Hele stranden kunne se – og jeg brydde meg ikke en tøddel. Av 5 mulige strandturer, ble det ett bad sommeren 2020. For jeg har faktisk vært på stranden 5 ganger totalt i sommer. 3 turer ila uke 33 og 34. Til meg å være, og det norske klima tatt i betraktning, er det i overkant. Jeg er virkelig ikke et strandmenneske. Hater å ligge paddeflat og bare døse mens det koker i topplokket. Har ikke tålmodighet. Kan bli ekstremt amper. Men mest av alt kvalm. La oss bare si at jeg har gjort noen unntak i sommer. Hovedsakelig for å være sammen med mamma, men også for å roe ned før det braker løs i København. Kroppen trenger vel litt hvile. Ryddingen er på ingen måte satt på vent selv om. Her går det i 110 hver dag. Vi rekker alt vi bestemmer oss for. Kun et spørsmål om prioriteringer – og vilje. Mitt favorittord!
18 August. Stekende varmt. 26-27 grader. Orket ikke solkremsmøre meg to ganger. Hater solkrem. Derfor startet jeg strandturen med et bad. Tok baby-steps. Første steget var å bestille badedrakt fra Nelly. Første badedrakt siden jeg var 8. Ingen annen grunn enn at glutenallergien ofte ødelegger magen litt – derfor unngår jeg å vise den når jeg skal bruke badetøy i flere timer. En badedrakt i retur, og en som ble værende. Veldig fin, men litt uvant med ”åpen rumpe” – om jeg kan skrive det (?) Har hittil kun hatt heldekkende bikinitruser. Andre steg var å dra på stranden. Tredje steg var å bruke badedrakt på stranden – til å sole seg. Fjerde steg å bruke badedrakten – til å bade i. Det høres sikkert banalt ut, men tro meg. Det var ikke det. I nesten 10 år gikk jeg med et iboende kroppshat – til tross for at jeg var i en tykkelse som anoreksien likte. Som igjen viser at sykelig tynnhet ikke er løsningen på selvtillit. I hvert fall ikke når det går på bekostning av en sunn helse og livsstil – og en kropp som skal trives og fungere i x antall år.
Men til poenget. Jeg hatet kroppen min. I lang lang tid. Mange mange år. Det er hvorfor jeg ikke gikk med bikini eller badedrakt på stranden. I tillegg til at jeg frøys (Hallo dunhår og null underhudsfett), og følte meg naken. Men ting har skjedd. Etter anoreksien har jeg mer eller mindre glemt litt av meg selv. På en god måte. Bare forholdt meg til at kroppen er der. Jeg har av automatikk kledd meg etter årstider, og kledd av meg for å dusje. Uten å tenke over speilbildet mitt, eller at kroppen virker stor når jeg ser ned. For det gjør den jo for alle. Jeg har virkelig ikke enset min egen kropp. Som jeg gjorde hvert minutt den gang jeg var syk. Som om kroppen var et maleri som hang på veggen min. Synlig. Den gang tok jeg på alle knoklene jeg kunne, og saumfarte overkroppen grundig i speilet. Jublet hver gang jeg så eller kjente en ny innhuling eller bein som stakk ut. Nå kunne jeg ikke tenkt meg noe verre.
Under beltestedet har aldri vært min favoritt. Det kan jeg likeså innrømme. Har alltid hatt fotballegger. Etter hvert som jeg ble mer muskuløs og trent, så matchet ikke lenger leggene hoftekammens bredde. Nettopp fordi hoftene ikke fikk utvikle seg ferdig. Anoreksien min var en bidragsyter til å stanse puberteten. Sette den på vent. I sånn 10 år. Det sier litt om hvor alvorlig hele seansen var. Følte meg virkelig uproporsjonert og mislykket som anorektiker, da alle buksene var for store i livet, men sykt trange rundt anklene. Jeg vet meget godt at det var en tragisk tankegang. Derfor tok det to-tre år etter tvangsinnleggelsen før jeg klarte å dusje ordentlig. Det var håret i vasken – kombinert med etterfølgende kroppsvask. Hygienisk, men ikke normalt. Likevel. Med den rutinen slapp jeg å se hele meg. Samtidig. Som tok vekk noe av de vonde følelsene den gang. Nå derimot må jeg dusje minimum en gang pr dag – uten at jeg tenker over kroppen på noe som helst sett og vis. Skal si tidene forandrer seg. Og det gjorde heldigvis hoftekammen også. Jeg kan godt like litt former.
Så ja. Kroppshatet har forsvunnet veldig gradvis, og jeg ser nok litt annerledes på nakenhet den dag i dag. Rettelse: Det jeg definerte som nakenhet. Typ korte skjørt og utringning. Det har aldri vært meg. Samtidig er jeg (som nevnt) ikke lenger så fryktløs for å vise litt hud. Så lenge settingen er riktig. Jeg bare trodde det. Trodde at alle, i dette tilfellet, ville se rart på meg om jeg dro på meg en bikini eller badedrakt. I offentligheten. Derfor er det noe rart (men også fint) å publisere disse bildene. Enda jeg bevisst har utelatt hele kroppen, og bildene på ingen måte er utenfor hva folk flest poster på sosiale medier. Det er bare utenfor hva jeg vanligvis poster. Akkurat som at min kropp ikke er SoMe-vennlig, eller noen sommerkropp. Vel. Kroppen min kan brukes hele sommeren – og det har jeg gjort i 2020. Både med sommertøy og med badetøy. Jeg hadde bare laget en teit fantasi i hodet mitt om at det ikke gikk an. Badetøy altså. Så det er ikke snakk om en milepæl eller angst jeg overvinner, men om vaner. Vaner jeg hadde glemt. Som jeg har funnet tilbake til. At det er vanlig å kle seg i badetøy på stranden, og at det er helt normalt å ta et bad når en blir varm. Å svette i en foret sommerkjole i strandstolen, er ikke normalen når solen steker som verst. Det er bare rart. Her om dagen fikk jeg en påminnelse på det. Jeg ble meg selv mer bevisst.
Fordi jeg følte meg fin i badedrakt. Så kan andre mene hva de vil. Dette er min kropp. Jeg likte virkelig å sprade rundt i min nyeste kreasjon – selv om jeg er nokså blek. Og jeg elsket å plaske rundt med baderingen omkring masse folk som bevitnet det hele. Badegleden kan man muligens spore på bildene. Noe så lite, men likevel så viktig. For meg. Fordi jeg for alvor har bevist for meg selv at kroppshatet er borte. Det er ikke bare noe jeg har sagt i disse tre årene, men også noe jeg innerst inne har ment. Jeg trives faktisk godt i min egne kropp. Den er langt ifra perfekt, men den er ganske sterk, og fungerer til akkurat det jeg trenger den til (mtp det jeg har gjennomgått) Istedenfor å gå tapende ut av duellen fikk jeg livet mitt i gave. Den gangen i 2017. Jeg forsto det bare ikke. Før senere.
Men: Bedre sent enn aldri! 
Og beklager forresten at innlegget ble litt mye kropp. Bloggen min skal ikke ha noe ensidig kroppsfokus. Den skal i hovedsak legge vekt på mål, progresjon og den deilige følelsen av mestring. Og noen ganger er det koblet opp mot kropp. Dette innlegget tar for seg kroppslige barrierer, som jeg mener kan være ok en gang i ny og ne. Nettopp fordi jeg har brukt evigheter på å akseptere kroppen min. Det viser bare at: Kan jeg, kan hvem som helst – fordi: kropp er topp!!!

Kommer jeg meg til København?

Posted on
Tiden går så skrekkelig fort. Snart går jeg inn i min siste uke her i Norge, og pakkingen må snart igangsettes. Forhåpentligvis. Virussituasjonen kan fort tilsi noe annet, ettersom flere danske byer ikke lenger oppfyller FHI sine smittekrav. Siste nytt er at København beveger seg mot rødt. For ordens skyld godtar jeg ingen karantene på familien som hjelper meg. Av fare for å virke egoistisk, må det presiseres. Blir det karantene så hjelper ikke våre 100 nyinnkjøpte munnbind engang. Worst case scenario blir det noen uker lengre i Norge med hjemmeundervisning. På dansk. Det kan jeg klare. Å dra ned alene er litt uaktuelt akkurat nå. Nettopp fordi jeg kun vil få med meg et par kofferter og en sykkel i minus, for å være der i x antall måneder. Det er rett og slett verken praktisk eller trivelig. Da går det an å drøye noe.
Selv om ting ikke må være 100%, så er det noe med at jeg ikke vil bli ”stuet vekk i en ny storby”. Jeg trenger mer enn klær og sko for å kunne innrede og gjøre det litt hyggelig i den tomme leiligheten – samt sykkelen for å vite at jeg kan komme meg litt rundt for å utforske byen. Riktig nok liker jeg å vandre timevis, men for å oppleve mest mulig, er sykkelen det beste alternativ. Metro er kun for å komme seg til og fra skolen, hvis det er dårlig vær eller jeg har dårlig tid. Da kan fort 13 km bli litt stress.
Nei. Jeg vil virkelig til København. Ingen tvil at jeg får mest studie-følelsen når jeg er på studiestedet. Men. Jeg kan ikke dra ned for tidlig (ingenting sosialt), og jeg kan heller ikke dra for enhver pris om én uke. Selv om det er kjipt. Vanskelig det her. Har snart betalt to måneder på en leilighet jeg enda ikke har besøkt. I en by jeg ikke har vært på over ti år. Klart det føles uforberedt. Jeg liker ikke å være uforberedt. Helst skal jeg ha planlagt alt ned til den minste detalj. Så godt det går. Men København er ikke den svippturen jeg tenkte. Kommer jeg meg nedover nå neste helg, så har jeg i det minste noe tid på meg til å danne et oversiktsbilde av studiehverdagen og byen. Krysser fingrene.
Hjemme er fint. Nydelig. Elsker familien. Vi har det så bra sammen. Men det er ferie dette her. Med PC på service, fjerning av visdomstann, nye høreapparat, jusjobbing innimellom, litt farting hit og dit  – og sykt mye oppussing kombinert med rydding, føler jeg meg klar. Til å forlate Norge. Rydding som har sendt meg 20 år tilbake i tid. Søte tegninger. Åletrange bukser. Invitasjoner fra min konfirmasjon. Dikt skrevet med både små og store bokstaver. De sykeste og mest detaljerte fortellinger. De sprøeste kreasjoner. Barndommen. Jeg savner den. Levde ikke nok i den, men lengtet etter å bli voksen. Den gang hadde de voksne rett: ”Du trenger ikke å stresse med å bli voksen”… I dag? Jeg savner selvsagt tiden uten bekymringer, men jeg ville ikke blitt et barn igjen. Den frihet jeg har, og de valg jeg får ta. Jeg trives med det. Jeg trives med å være en reflektert ung dame som snart kan krysse av jurist på to-do-listen. Herregud….
Jeg har (snart) skapt den hverdagen jeg drømte om da jeg var liten. Som jeg var villig til å satse alt for. Jeg har enda to deilige år foran meg som student. For jeg elsker å studere. Elsker studentboblen. Alle timene i forelesning. Alle timene i kroken alene. Savnet etter familien – som er så innmari stort. Telefonene hjem. Gjensynsgleden. Eksamener. Følelsen etter eksamen. Mestring. Alt pensumet. Godteposen med tusenvis av ulike interessante og uvante smaker. Det er så spennende. Jeg har valgt og fått tildelt mine 1.pri fag: Civilprosess og konfliktmegling – kun to fag, med tre dager i uken. Jeg digger den valgfriheten vi har i Danmark med fagkombinasjoner. København er ekstra på tilbudssiden der. Riktig nok ingen muntlige eksamener dette semesteret, så det er det eneste minuset. Likevel har jeg tenkt at det å velge etter hva som frister, er mer riktig enn å prioritere eksamensform. Jeg er jo vant med skriftlige eksamener. Og jeg elsker å skrive. Særlig når jeg er presset på tid. Da er jeg ekstra god. Og det har jeg 110% lov til å innrømme.
Janteloven kvittet jeg meg med etter anoreksien. Ingen, og i aller minste grad meg selv, skal noensinne fortelle at jeg er for dårlig. Enten det er kunnskapen som kommer til kort, eller utseendet mitt som skorter. Jeg omfavner pensum jeg ikke har peil på og tar del i diskusjoner jeg er dømt til å tape, men likevel selvsikker til tusen. Jeg omfavner kjoler, shortser, bikinier og skjørt – og føler meg superfin, til tross at jeg ikke lenger er supertynn. Slik skal det fortsette å være. Kroppen min skal trives i mange mange år. Helse foran utseende. I alle fall det utseendet som jeg før higet etter. Det er rett og slett sånn jeg vil være. Slike holdninger jeg vil ta med meg videre. Heller litt selvgod med god psyke enn å være min største motstander. Jeg er nemlig knallhard og ikke like Lambi som jeg kan virke – en man virkelig ikke vil møte til kamp. Eller rettssak for den saks skyld.
Og sykt klønete til tider… (#Blåmerke-lår)
Beklager forresten positiviteten min…. Den kan bli litt i overkant når jeg er motivert og giret på nye ting. Jeg har selvsagt ikke glemt covid19, og har full respekt og forståelse for alle forholdsregler som må tas, og alle begrensninger som settes. Jeg føler også med alle som er berørt av denne sykdommen, og kjenner på takknemligheten over at jeg og min familie har en normal helse. Vi gjør alt vi kan for å unngå en smittesituasjon her hjemme (og håper samtlige bidrar uansett hvor ”syk man tror man blir) selv om jeg vet at det ikke alltid er nok å være forsiktig nok….