Nest sist jeg badet i sjøen? 2013. Hadde gått en tur med Aleksander i stekende sol, og tok et avkjølende bad fra bryggen nede hos bestemor og bestefar. Visste at ingen andre enn han var tilstede. Da var det ok å kle seg i bikini. Bildene fra den tid derimot, er skrekk og gru. Henter dem derfor ikke fram, men linker til innlegget her. Forresten er det sommerminner. Ikke bildene fra 2013 altså, men å bade fra bryggen der besteforeldrene mine engang bodde. Savner idyllen. Nest nest sist jeg badet i sjøen? Da skal vi tilbake til de ”frie anoreksi-tider” – lenge før 2010. Kan vel si at selvbildet mitt gradvis forsvant… 

Sist jeg badet i sjøen? Tirsdag. Hele stranden kunne se – og jeg brydde meg ikke en tøddel. Av 5 mulige strandturer, ble det ett bad sommeren 2020. For jeg har faktisk vært på stranden 5 ganger totalt i sommer. 3 turer ila uke 33 og 34. Til meg å være, og det norske klima tatt i betraktning, er det i overkant. Jeg er virkelig ikke et strandmenneske. Hater å ligge paddeflat og bare døse mens det koker i topplokket. Har ikke tålmodighet. Kan bli ekstremt amper. Men mest av alt kvalm. La oss bare si at jeg har gjort noen unntak i sommer. Hovedsakelig for å være sammen med mamma, men også for å roe ned før det braker løs i København. Kroppen trenger vel litt hvile. Ryddingen er på ingen måte satt på vent selv om. Her går det i 110 hver dag. Vi rekker alt vi bestemmer oss for. Kun et spørsmål om prioriteringer – og vilje. Mitt favorittord!

18 August. Stekende varmt. 26-27 grader. Orket ikke solkremsmøre meg to ganger. Hater solkrem. Derfor startet jeg strandturen med et bad. Tok baby-steps. Første steget var å bestille badedrakt fra Nelly. Første badedrakt siden jeg var 8. Ingen annen grunn enn at glutenallergien ofte ødelegger magen litt – derfor unngår jeg å vise den når jeg skal bruke badetøy i flere timer. En badedrakt i retur, og en som ble værende. Veldig fin, men litt uvant med ”åpen rumpe” – om jeg kan skrive det (?) Har hittil kun hatt heldekkende bikinitruser. Andre steg var å dra på stranden. Tredje steg var å bruke badedrakt på stranden – til å sole seg. Fjerde steg å bruke badedrakten – til å bade i. Det høres sikkert banalt ut, men tro meg. Det var ikke det. I nesten 10 år gikk jeg med et iboende kroppshat – til tross for at jeg var i en tykkelse som anoreksien likte. Som igjen viser at sykelig tynnhet ikke er løsningen på selvtillit. I hvert fall ikke når det går på bekostning av en sunn helse og livsstil – og en kropp som skal trives og fungere i x antall år.

Men til poenget. Jeg hatet kroppen min. I lang lang tid. Mange mange år. Det er hvorfor jeg ikke gikk med bikini eller badedrakt på stranden. I tillegg til at jeg frøys (Hallo dunhår og null underhudsfett), og følte meg naken. Men ting har skjedd. Etter anoreksien har jeg mer eller mindre glemt litt av meg selv. På en god måte. Bare forholdt meg til at kroppen er der. Jeg har av automatikk kledd meg etter årstider, og kledd av meg for å dusje. Uten å tenke over speilbildet mitt, eller at kroppen virker stor når jeg ser ned. For det gjør den jo for alle. Jeg har virkelig ikke enset min egen kropp. Som jeg gjorde hvert minutt den gang jeg var syk. Som om kroppen var et maleri som hang på veggen min. Synlig. Den gang tok jeg på alle knoklene jeg kunne, og saumfarte overkroppen grundig i speilet. Jublet hver gang jeg så eller kjente en ny innhuling eller bein som stakk ut. Nå kunne jeg ikke tenkt meg noe verre.

Under beltestedet har aldri vært min favoritt. Det kan jeg likeså innrømme. Har alltid hatt fotballegger. Etter hvert som jeg ble mer muskuløs og trent, så matchet ikke lenger leggene hoftekammens bredde. Nettopp fordi hoftene ikke fikk utvikle seg ferdig. Anoreksien min var en bidragsyter til å stanse puberteten. Sette den på vent. I sånn 10 år. Det sier litt om hvor alvorlig hele seansen var. Følte meg virkelig uproporsjonert og mislykket som anorektiker, da alle buksene var for store i livet, men sykt trange rundt anklene. Jeg vet meget godt at det var en tragisk tankegang. Derfor tok det to-tre år etter tvangsinnleggelsen før jeg klarte å dusje ordentlig. Det var håret i vasken – kombinert med etterfølgende kroppsvask. Hygienisk, men ikke normalt. Likevel. Med den rutinen slapp jeg å se hele meg. Samtidig. Som tok vekk noe av de vonde følelsene den gang. Nå derimot må jeg dusje minimum en gang pr dag – uten at jeg tenker over kroppen på noe som helst sett og vis. Skal si tidene forandrer seg. Og det gjorde heldigvis hoftekammen også. Jeg kan godt like litt former.

Så ja. Kroppshatet har forsvunnet veldig gradvis, og jeg ser nok litt annerledes på nakenhet den dag i dag. Rettelse: Det jeg definerte som nakenhet. Typ korte skjørt og utringning. Det har aldri vært meg. Samtidig er jeg (som nevnt) ikke lenger så fryktløs for å vise litt hud. Så lenge settingen er riktig. Jeg bare trodde det. Trodde at alle, i dette tilfellet, ville se rart på meg om jeg dro på meg en bikini eller badedrakt. I offentligheten. Derfor er det noe rart (men også fint) å publisere disse bildene. Enda jeg bevisst har utelatt hele kroppen, og bildene på ingen måte er utenfor hva folk flest poster på sosiale medier. Det er bare utenfor hva jeg vanligvis poster. Akkurat som at min kropp ikke er SoMe-vennlig, eller noen sommerkropp. Vel. Kroppen min kan brukes hele sommeren – og det har jeg gjort i 2020. Både med sommertøy og med badetøy. Jeg hadde bare laget en teit fantasi i hodet mitt om at det ikke gikk an. Badetøy altså. Så det er ikke snakk om en milepæl eller angst jeg overvinner, men om vaner. Vaner jeg hadde glemt. Som jeg har funnet tilbake til. At det er vanlig å kle seg i badetøy på stranden, og at det er helt normalt å ta et bad når en blir varm. Å svette i en foret sommerkjole i strandstolen, er ikke normalen når solen steker som verst. Det er bare rart. Her om dagen fikk jeg en påminnelse på det. Jeg ble meg selv mer bevisst.

Fordi jeg følte meg fin i badedrakt. Så kan andre mene hva de vil. Dette er min kropp. Jeg likte virkelig å sprade rundt i min nyeste kreasjon – selv om jeg er nokså blek. Og jeg elsket å plaske rundt med baderingen omkring masse folk som bevitnet det hele. Badegleden kan man muligens spore på bildene. Noe så lite, men likevel så viktig. For meg. Fordi jeg for alvor har bevist for meg selv at kroppshatet er borte. Det er ikke bare noe jeg har sagt i disse tre årene, men også noe jeg innerst inne har ment. Jeg trives faktisk godt i min egne kropp. Den er langt ifra perfekt, men den er ganske sterk, og fungerer til akkurat det jeg trenger den til (mtp det jeg har gjennomgått) Istedenfor å gå tapende ut av duellen fikk jeg livet mitt i gave. Den gangen i 2017. Jeg forsto det bare ikke. Før senere.

Men: Bedre sent enn aldri! 

Og beklager forresten at innlegget ble litt mye kropp. Bloggen min skal ikke ha noe ensidig kroppsfokus. Den skal i hovedsak legge vekt på mål, progresjon og den deilige følelsen av mestring. Og noen ganger er det koblet opp mot kropp. Dette innlegget tar for seg kroppslige barrierer, som jeg mener kan være ok en gang i ny og ne. Nettopp fordi jeg har brukt evigheter på å akseptere kroppen min. Det viser bare at: Kan jeg, kan hvem som helst – fordi: kropp er topp!!!