I takt med covid19 sin smitteøkning, endret livet i Kbh seg gradvis. Fra en deilig  spennende og ikke minst ny opplevelse til strenge munnbindkrav, strategisk ukeshandel med sekk, samt mørke vindfulle kveldsturer. Heldigvis har jeg én norsk venninne i byen, og det har hjulpet stort. Likevel har det vært en interessant høst for å si det slik, samtidig som det har vært lærerikt også. På godt og ondt. Og på tampen klarte jeg vel i teorien å sparke meg selv ut av leiligheten også. Som ikke helt var meningen da jeg undersøkte mer enn jeg skulle. Nysgjerrigper…. En uvisshet som mamma og pappa likte dårlig. Spesielt når grensene ikke kan krysses uten konsekvenser. Det å forberede seg på å bli bostedsløs, unner jeg ingen. Attpåtil: I utlandet. Uten et nettverk. Uten en bil. Uten noe som helst. Selv ikke ambassaden eller sjømannskirken hadde nød-overnatting å tilby. For å sette noen av mine bekymringer litt i perspektiv.

Godt jeg har juridiske muskler og vet hvem jeg skal kontakte når det står på som verst. Uansett om ting gikk (som det pleier) i min favør, dvs. at jeg enda har et bosted, så gav det utvilsomt en velfortjent lærepenge om at jeg noen ganger må akseptere realiteten. Avfinne meg med noen situasjoner i grenseland. Som pappa så pent sa. Etterpå. Da jeg allerede hadde tatt affære. Min verste egenskap er at jeg er utålmodig og ikke stoler på at andre fikser mine ting. Samtidig som det er min beste egenskap. At jeg ikke utsetter. Jeg får ting selv gjort. Til tiden. Lenge før tiden. Og det gir gode resultater.

Spørs om det blir tilfellet med eksamen der 90% har gått via ustabil zoom – uten studenter eller forelesere å spørre til råds. Masternivå er definitivt noe annet enn bachelor, men jeg hadde nok hatt litt andre forutsetninger i Norge. Heldigvis er København Universitet så verdt det, og jeg har i tillegg blitt ganske mye bedre på å forstå dansk. Når det gjelder så å si alle utenom min faste foreleser. Nydelig. Dialekter er interessant. I tillegg er det flere uker siden jeg turte å møte opp på skolen. Risikoen mtp begrenset prestasjonsevne og hjemreisemulighetene gjorde at det ikke ble verdt det. Det skumle med covid19 er at ingen vet hvordan kroppen vil reagere, og spesielt når allmenntilstanden i forkant ikke gir noen indikasjoner på utfallet. Jeg testet heldigvis negativt for covid på flyplassen 5/12. En test jeg tok fordi jeg skulle bo og omgås familien min de neste uker. Uansett hvor nøye jeg har vært i Kbh med å antibace matvarer, bevege meg ut i sykkelfeltet når gående kommer mot, og gå runder rundt reolene i matbutikken. Nettopp fordi jeg har vært så utsatt i perioden jeg har vært der. Mutters alene. Som det har føltes som.

Å si at jeg har hatt det tøft disse månedene, er å ta i, men jeg kan godt innrømme at det har vært ensomt og jeg virkelig har verdsatt samtalene med familien. Som nesten har forekommet daglig. Det til tross dro jeg ikke hjem ved første mulighet i September. Ikke i Oktober. Og heller ikke i November. Jeg ventet til Desember. Rettere sagt sent på kveld 5 Desember – som vil si at jeg har vært ”fri” en stund. Det var viktig for meg å komme ut av karantene i god tid før bursdag (20/12) og julaften.

Jeg synes karantene er helt fair, men skulle sett at lovverket var litt tydeligere på dette punkt. Det gir ikke helt respekten som kreves, ettersom den vanlige borger ikke innehar juridisk bakgrunn. Og selv for meg skorter det på forståelsen iblant når ting endres over natten. Faktisk hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle hjem til jul, da karantenehotell ble innført. Det er ikke hotellprisen, men prinsippet som gjelder. Jeg er den som klager selv om én sitron er dårlig, eller om en vare er gått ut på dato dagen før selv om den er spiselig, for da får jeg jo en ny og butikken får gått over tilsvarende varer. Å bruke stemmen sin er så viktig. Uansett hvor stor betydning det får. Enten med ord, eller med handling.

Jeg gadd ikke støtte oppunder regjeringens plutselige innfall, og spesielt ikke om det hadde isolert meg fra familien i 10 dager i Norge. Da ville jeg besvart med en handling med å feire jul i DK alene. På skype med julemiddagen. Valget var i realiteten tatt, slik at ”studentunntaket” kun ble en sann bonus for meg. Når jeg til slutt klarer å godta det verst tenkelige, så er det utrolig hvor mye jeg klarer å akseptere. Jeg gjorde de overveielser som måtte til: At København-leiligheten er studentboblen min – der jeg presterer på topp. At jeg betaler 90% av studentstøtten for å bo der. At jeg godt kan trenge 100% lesetid, selv om det er jul. Den typen ting.

Etter jeg kom hjem har jeg gjennomført en 24 timers-eksamen der resultatet er meg helt uvisst (23 timer og 50 minutter skriving i strekk – Tror kanskje søvn er inkludert i tiden…), og nå har resten av den obligatoriske sivilprosessen å lese på – før jeg igjen skal til pers i starten av Januar. Det blir en litt ”betinget juleferie” på meg i år. Med noe mindre farting og besøk, av andre grunner enn covid. Det er så viktig at jeg klarer å skjære litt gjennom på samvittigheten min i ferier. Til forskjell fra bachelor, men da var også eksamen ferdig i November… Så det blir og har det blitt lesetid. Mye lesetid. Ikke 12-15 timer dagen, men strategiske timer lagt inn på tider der familien er opptatt. Veldig godt jeg er et nattdyr. Tross at lesingen tar på, så kjenner jeg på en enorm motivasjon, fordi jeg er masse med familien og får de ekte nære fine samtalene jeg trenger – i tillegg til mer ”frihet” og luksus enn i Kbh. I den forstand at jeg i Horten har et større nettverk, egen bil og et litt romsligere kosthold – om jeg kan si det sånn. Akkurat det siste der er (dessverre) kanskje en bekreftelse på at jeg får studentstøtten til å gå rundt.

Ikke minst er det godt å ha noen som minner litt på spisingen eller spør om jeg er sulten når jeg selv er dypt inni studentboblen og ikke enser klokketimene. De er jo ikke vant til meg ”som student”. For selv om jeg har blitt bedre på å prioritere, så verdsetter jeg sånn den omsorgen. Det er noe mer enn alarmer på telefonen og vaner nesten på autopilot. Ganske til forskjell fra tidligere der kontrollen med mat var altoverveiende, og jeg ble såret av at andre påpekte at jeg måtte spise. Hvordan skulle det gått med en jusstudent på tom mage? Nei og nei.

I år har jeg i tillegg til flaxkalender, fått sjokoladekalender av mamma. Den til 10-20 kroner. Kalenderen jeg så frem til hver Desemberdag på barneskolen. Det er derfor sjokoladen er god, og jeg ønsket meg den – for egentlig liker jeg ikke sjokolade… Men jeg liker at andre bryr seg om meg, og selvsagt den barnslige glede. Det blir en ekstra kos hver dag frem til jul. Kos er også det å være hjemme. Det å vite at jeg har noen å se på tv med, spille spill med, gå tur med, mm – Det er så hyggelig. Jeg skal ikke si hvilken tilværelse jeg synes er best som student, men jeg trenger definitivt et åpent hjerterom innimellom.

Nå gleder jeg meg bare til julefeiring med mine tre favoritter i morgen, og tenker nok vi kommer i mål med forberedelser i god tid før den tid. Ble visst ikke så mye mer lesing i dag, for nå har jeg noen juletrær å fikse.