Giftige vennskap

Jeg er personen som ikke angrer. Jeg tenker at gjort er gjort, for så å ture videre. Selv med anoreksien tenker slik. Jeg angrer ikke på sykdommen (uavhengig av hvem som kan klandres), nettopp fordi jeg er så ekstremt sterk den dag i dag. Det er lite som vipper meg av pinnen. Ikke at det er noe nytt. Før alt med sykdommen var jeg også sterk, men på ingen måte som da jeg ble fri den. Selvtillit fikk et nytt ansikt. Poenget mitt er imidlertid ikke å skryte meg selv opp i skyene. Lett å bli litt vel selvsentrert, og det er jeg klar over. Poenget er rettere sagt å få frem at jeg ikke bærer anger og hat for det som skjedde. Selv om det var beinhardt, tøft og nesten dro meg ned i graven. Noe som føles surrealistisk når man tenker på det.
Likevel er det en ting jeg angrer på, derav tittelen: ”giftige vennskap”. Giftige i flertall – bare så det er nevnt. Med denne bloggen var jeg i starten åpen for kommentarer og tilbakemeldinger, og jeg stiftet raskt bekjentskap og også vennskap med flere andre jenter som slet. Smart som jeg er åpnet jeg meg som en bok. Like åpen som om jeg den dag i dag hadde gått inn i et seriøst forhold. Noe som gjorde meg unektelig sårbar. Ofte ble det mailskriving på 4-5 sider. Andre ganger møtte jeg disse jentene ansikt til ansikt. Jeg skal på ingen måte si at alt var negativt, for det er ikke tilfellet. Det er vi som har fulgt hverandre hele veien, vi ”gamle anorektikere” – fra sykdom til det friske liv. Slikt er bare positivt.
Dessverre er det slik at det vonde stikker dypest. For det var hva som dro meg ned. Da jeg allerede var langt nok nede fra før. Der jeg sa ting, som i neste sekund ble brukt mot meg. Der jeg aktivt prøvde å vie all min tid til mennesker, som overhodet ikke verdsatte min tid. Og det var ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ble sviktet. Fordi jeg var for flink. Fordi en med anoreksi ikke kunne gå på skole, ha en deltidsjobb, samt høye ambisjoner utenfor NAV-systemet. Fordi de jeg kommuniserte med selv hadde gitt opp. Hele tre ganger skjedde dette meg – med korte mellomrom. At en persons misunnelse åpnet opp for det som må ha vært tidenes kjærlighetssorg. Og jeg lærte ikke. Jeg er forsvarsadvokat av natur, og ser det beste i alle mennesker. Her må jeg innrømme at jeg bommet grovt. Jeg forgiftet meg selv i vennskap jeg aldri skulle gått inn i. Jeg forgiftet meg selv i samtaler jeg aldri burde besvart. Dette angrer jeg på. Fordi det ble til så mye mer enn et vennskap og en samtale. Jeg gikk all in med et håp om at ”vi kunne møtes på samme plan”. Fordi vi slet med det samme. Jeg overbeviste meg selv om at det var en god idé.
Vel. La meg bare si: At spiseforstyrrede omgås er ingen smart idé. Særlig hvis man har ulike mål. Det vil si: Den ene vil stå i sykdommen, mens den andre vil bryte ut. Den beste lærdom og tips jeg kan gi er å tenke seg godt om før man begir seg ut på slike vennskap. Jeg vet det kan være bastant å mene, men se det som min individuelle mening – og ikke en allmenn lov. Uansett. Jeg burde forstått dette tidligere. Burde tatt hintene fra familien da de sa jeg skulle avslutte vennskap 1, 2 og 3. Fordi de ble oppriktig bekymret, da de så at det lyste vinner ut av fjeset mitt. Ting ble en konkurranse. Hver gang. En dårlig konkurranse. Og jeg ble sviktet på det groveste. Fordi jeg hadde påmeldt meg en annen konkurranse: Konkurransen om å bli frisk. Og det gjorde noe med min egne selvfølelse. Jeg ble ”sagt opp” fordi jeg ikke var god nok som anorektiker. Betød det da at jeg ikke var god nok som venn eller noe annet heller? Tydeligvis. Jeg slet lenge med alle avslagene på mail, sms og face-to-face. Var dypt deprimert i et par år. Så deprimert at jeg ble avhengig av sovepiller. En kombinasjon av depresjon og at jeg brakk armen. Sov fra tidlig morgen til sent på kveld. Brukte måneder på å komme meg tilbake. Det beste jeg gjorde var å begynne med studiene hjemme. Gjøre noe for meg selv. Som var helt utenfor sykdommen. Fordi mitt mål i livet ikke handlet om å være en anorektiker, men om å bli en suksessfull og ettertraktet karrierekvinne.
Den dag i dag skal jeg faktisk si jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg ble sviktet og forgiftet. Fordi jeg gikk og fastholdt på vennskap som var usunne. Ikke bare der og da, men i lengden. Takket være ”oppsigelsene” slapp jeg unna det syke. De som opprettholdt det syke. Som gjorde at jeg fortsatte å finne trøst i anoreksien. Det var på ingen måte bra. Holdt på å ruinere meg fullstendig. Sånn sett fikk jeg hjelp på veien. Til å bryte ut. Det skal imidlertid sies at de omtalte tilfellene er ekstreme tilfeller. Ting jeg aldri vil tilgi. Ikke fordi jeg er unormalt langsint, men fordi det ikke gir meg noe. Det er ikke slik at jeg har blokkert alle som jeg hadde kontakt med under sykdomstiden. Noen har jeg på Facebook, og/eller Insta – som er hyggelig. Mange har også blitt friske – hvilket som er gledelig. Det som derimot skal sies er at jeg tar avstand til sykdom. Der har jeg droppet mye kommunikasjon. Nettopp fordi forskjellene er så store. Det gir meg ingenting liksom. Men det er på det private plan. Bloggen er noe annet. Her besvarer jeg enkle spørsmål basert på mine erfaringer. Ingenting utover det. Jeg har begrenset meg betraktelig de siste årene. Privatlivet mitt hører ikke lenger hjemme i så stor grad som før. Får jeg spørsmål om det, så svarer jeg kort. Det samme gjelder når mailene er lange og svært detaljerte med tanke på en persons spiseforstyrrelse. Nettopp fordi jeg vil ikke være en samtaleterapeut eller fagperson – eller verst av alt: en venn. Den tid er forbi.
Jeg valgte å gå videre fra de giftige vennskapene, og det angrer jeg ikke på. Så kanskje er det en dobbeltside ved det? Jeg angrer for at jeg var naiv og godtroende, men kanskje har det hjulpet meg på veien også? Det vil tiden vise. Det som i alle fall er sikker er at jeg i dag velger mine mennesker med omhu. Jeg har ikke vært såret siden dette skjedde – og jeg har hatt mange venner i tiden etterpå. Det skal sies. Altså har jeg lært hvordan jeg skal beskytte meg selv, uten at jeg samtidig blir lukket og asosial. Det har vært en prøvelse! Sånn sett føler jeg meg også rustet og trygg for et kjærlighetsforhold en vakker dag – selv om ingen kan vite om følelsene overgår fornuften fullstendig….

Fordi jeg blir eldre

Jeg fikk tidlig erfare at min fysiske smerteterskel ligger langt over den fysiske. Blod, kutt og kjøttsår og den slags er langt enklere å takle enn angst, depresjon og dårlig samvittighet. Psykisk helse skulle vise seg å bli tøft. Mange kapitler. En bok jeg aldri trodde skulle få en slutt. En ønsket slutt. Fordi jeg var så langt nede. Lengre enn jeg kan forstå den dag i dag. Likevel var jeg verdens sterkeste Madelén. Hun som ikke lot seg vippe av pinnen. Staheten selv. En styrke som var og ble avgjørende på veien. For ingen sa at livet skulle være enkelt, men alle sa at jeg ville komme meg gjennom. Helskinnet. Uten en skramme. Vel. Skrammer har jeg her og der. Noe synes. Andre ikke. Det betyr ikke at de er fordunstet ut i intet. Jeg vet de er der. Men det går fint. De er få. Alt av puls, oksygenopptak og blodprøver viser at jeg er innen normalen – ikke ”stabil på et unormalt område”. Selv leverprøvene som i ti år har lignet en alkoholikers. MR viser at organene fungerer som de skal. Selv leveren som holdt på å svikte i 2011 etter pilleoverdosen. Bentettheten har jeg ikke sjekket opp på en stund, men det at jeg ikke knekker 24/7 og kan trene (hardere økter) og løfte uten å få ribbeinsbrudd, betyr helt klart noe. Så foruten at jeg i følge Helsenorge skal leve videre med magekramper og halvdiagnostisert cøliaki (x antall blodprøver – to gastroskopi), så er det meste på stell her.
Lenge trodde jeg at det var umulig, men som jeg har sagt flere ganger så er det umulige mulig. Må bare ha nok vilje. Dag for dag viser jeg at jeg verdsetter kroppen min. Jeg kjører den ikke tom. Verken på bensin eller trening. Den får det den fortjener mtp omsorg. Selv om det noen ganger kan bli litt høyt tempo og raske løsninger på hun her. Tiden gir meg sjelden 8-9 timers søvn, daglige middager og hviledager. Jeg er høyt og lavt som fulltids jusstudent, tillitsvalgt, deltidsansatt og utvalgsleder. Og det går helt fint, for jeg trives så uendelig godt med alt jeg gjør. Enda bedre når jeg kan gjøre alt uten begrensninger, så å si. Da har liksom ikke de skrammene noen betydning. Tvert om har de formet meg til den jeg er i dag.
Imidlertid har dette sin pris. Da mener jeg det faktum at jeg verdsetter kroppens funksjon såpass mye som jeg gjør. Det er fordi jeg merker at jeg blir litt hypokonderperson av det, og særlig ekstra føre var. Nettopp fordi jeg er så livredd for å pådra meg skader eller sykdommer. Kanskje hakket for redd. I går trodde jeg min lille føflekk var en inngrodd flått og ble nesten stresset på om jeg kunne ha fått borrelia, fordi jeg tilfeldigvis var litt trøtt. Akkurat den er litt panisk. Heldigvis er det unntakstilfellene. Jeg er normalt ikke noen panisk person, men en som liker å ta sjanser og heller se på konsekvensen etterpå. Går aldri til legen med mindre jeg må. Går heller ikke med hodet spekket fullt av bekymringer. Jeg har med tiden blitt utrolig god på å legge dem fra meg. Enten fordi jeg tar tak og gjør noe med ting der og da, eller fordi jeg bevisst ignorerer det som tynger meg. Kan diskuteres hvor bra det er.
Men jeg skal innrømme at det å være forsiktig har fått en litt annen betydning for meg. Jeg takker heller nei til ting fremfor risikoen for en skade eller en sykdom. Før hadde jeg neppe vurdert det, men bare takket ja. Nå tar jeg mine grundige vurderinger – tenker på alt som kan skje og om det berører flere. Som regel ganske raskt. Jeg dropper lett feiringen av 17 Mai om det bøtter ned ute, og jeg er definitivt ikke med på å bygge menneskelige pyramider. Jeg oppsøker heller ikke situasjoner som jeg erfaringsvis eller antagelig ser kan eskalere. Hva om jeg blir syk? Hva om jeg brekker noe? Hva om jeg begrenser dette flotte, fine og fantastiske livet? Det er vel nettopp det. Begrensninger i livet jeg ikke vil ha. Derfor må jeg også unngå å skape dem. Og derfor tok jeg til slutt HPV-vaksinen, selv om jeg på forhånd hadde sagt at det var unødvendig ved å reklamere for alt det negative tilknyttet mine alltime kroppslige reaksjoner. Men så gjorde jeg det likevel. Jeg ville rett og slett ikke angre i etterkant sånn hvis noe skulle skjedd. Dermed svelget jeg stoltheten min. En prøvelse.
Jeg synes virkelig det er en rar tankegang jeg har fått. Som på ingen måte samsvarer med den jeg var før, da jeg tok alle mulige risikoer. Nå tar jeg på langt nær like mange. Enten kommer det av 8 års anoreksi, ellers så er det at jeg begynner å bli eldre, voksen og reflektert? Eller begge deler? Jeg tror på sistnevnte. Det er en salig blanding. Til grunn ligger usikkerheten om kroppen tåler ditt eller datt, på bakgrunn av de påkjenninger jeg har utsatt den for – enda det meste er fint den dag i dag. I det videre ligger det faktum at jeg skal leve videre. Slik at jeg kan oppleve alt det fine og flotte, men også det triste og sorgfulle. Sammen med de som betyr mest i livet mitt. Med det sagt så kommer trolig bekymringene av at jeg blir eldre. Ikke av en sykdom som en gang eksisterte. Unnskyldningene derfra begrenser seg. Har sjelden tydd til annet enn osteoporosen som avslagsgrunn. Og det er fint. Fordi det er normalt. Kanskje ikke for de som jeg går på skole med, men for mine jevnaldrende. Det kan jeg leve med. På mange måter lever jeg i fremtiden, samtidig som jeg lever i nuet og verdsetter øyeblikkene der jeg (meget) nysgjerrig skuer bort på menneskeheten. Mennesker fascinerer meg, og enda mer fascinert er jeg av meg selv som person. Fordi enkelte ting blir så uforståelige for meg, samtidig som andre gir 110% klarhet. Jeg er absolutt trygg på den jeg er, men er på ingen måte 100% sikker på hvem denne forunderlige personen er. Nærmer meg ikke svaret en gang. Ei heller meningen med mitt eget liv – og det er hva som gjør denne reisen spennende!