Jeg fikk tidlig erfare at min fysiske smerteterskel ligger langt over den fysiske. Blod, kutt og kjøttsår og den slags er langt enklere å takle enn angst, depresjon og dårlig samvittighet. Psykisk helse skulle vise seg å bli tøft. Mange kapitler. En bok jeg aldri trodde skulle få en slutt. En ønsket slutt. Fordi jeg var så langt nede. Lengre enn jeg kan forstå den dag i dag. Likevel var jeg verdens sterkeste Madelén. Hun som ikke lot seg vippe av pinnen. Staheten selv. En styrke som var og ble avgjørende på veien. For ingen sa at livet skulle være enkelt, men alle sa at jeg ville komme meg gjennom. Helskinnet. Uten en skramme. Vel. Skrammer har jeg her og der. Noe synes. Andre ikke. Det betyr ikke at de er fordunstet ut i intet. Jeg vet de er der. Men det går fint. De er få. Alt av puls, oksygenopptak og blodprøver viser at jeg er innen normalen – ikke ”stabil på et unormalt område”. Selv leverprøvene som i ti år har lignet en alkoholikers. MR viser at organene fungerer som de skal. Selv leveren som holdt på å svikte i 2011 etter pilleoverdosen. Bentettheten har jeg ikke sjekket opp på en stund, men det at jeg ikke knekker 24/7 og kan trene (hardere økter) og løfte uten å få ribbeinsbrudd, betyr helt klart noe. Så foruten at jeg i følge Helsenorge skal leve videre med magekramper og halvdiagnostisert cøliaki (x antall blodprøver – to gastroskopi), så er det meste på stell her.

Lenge trodde jeg at det var umulig, men som jeg har sagt flere ganger så er det umulige mulig. Må bare ha nok vilje. Dag for dag viser jeg at jeg verdsetter kroppen min. Jeg kjører den ikke tom. Verken på bensin eller trening. Den får det den fortjener mtp omsorg. Selv om det noen ganger kan bli litt høyt tempo og raske løsninger på hun her. Tiden gir meg sjelden 8-9 timers søvn, daglige middager og hviledager. Jeg er høyt og lavt som fulltids jusstudent, tillitsvalgt, deltidsansatt og utvalgsleder. Og det går helt fint, for jeg trives så uendelig godt med alt jeg gjør. Enda bedre når jeg kan gjøre alt uten begrensninger, så å si. Da har liksom ikke de skrammene noen betydning. Tvert om har de formet meg til den jeg er i dag.

Imidlertid har dette sin pris. Da mener jeg det faktum at jeg verdsetter kroppens funksjon såpass mye som jeg gjør. Det er fordi jeg merker at jeg blir litt hypokonderperson av det, og særlig ekstra føre var. Nettopp fordi jeg er så livredd for å pådra meg skader eller sykdommer. Kanskje hakket for redd. I går trodde jeg min lille føflekk var en inngrodd flått og ble nesten stresset på om jeg kunne ha fått borrelia, fordi jeg tilfeldigvis var litt trøtt. Akkurat den er litt panisk. Heldigvis er det unntakstilfellene. Jeg er normalt ikke noen panisk person, men en som liker å ta sjanser og heller se på konsekvensen etterpå. Går aldri til legen med mindre jeg må. Går heller ikke med hodet spekket fullt av bekymringer. Jeg har med tiden blitt utrolig god på å legge dem fra meg. Enten fordi jeg tar tak og gjør noe med ting der og da, eller fordi jeg bevisst ignorerer det som tynger meg. Kan diskuteres hvor bra det er.

Men jeg skal innrømme at det å være forsiktig har fått en litt annen betydning for meg. Jeg takker heller nei til ting fremfor risikoen for en skade eller en sykdom. Før hadde jeg neppe vurdert det, men bare takket ja. Nå tar jeg mine grundige vurderinger – tenker på alt som kan skje og om det berører flere. Som regel ganske raskt. Jeg dropper lett feiringen av 17 Mai om det bøtter ned ute, og jeg er definitivt ikke med på å bygge menneskelige pyramider. Jeg oppsøker heller ikke situasjoner som jeg erfaringsvis eller antagelig ser kan eskalere. Hva om jeg blir syk? Hva om jeg brekker noe? Hva om jeg begrenser dette flotte, fine og fantastiske livet? Det er vel nettopp det. Begrensninger i livet jeg ikke vil ha. Derfor må jeg også unngå å skape dem. Og derfor tok jeg til slutt HPV-vaksinen, selv om jeg på forhånd hadde sagt at det var unødvendig ved å reklamere for alt det negative tilknyttet mine alltime kroppslige reaksjoner. Men så gjorde jeg det likevel. Jeg ville rett og slett ikke angre i etterkant sånn hvis noe skulle skjedd. Dermed svelget jeg stoltheten min. En prøvelse.

Jeg synes virkelig det er en rar tankegang jeg har fått. Som på ingen måte samsvarer med den jeg var før, da jeg tok alle mulige risikoer. Nå tar jeg på langt nær like mange. Enten kommer det av 8 års anoreksi, ellers så er det at jeg begynner å bli eldre, voksen og reflektert? Eller begge deler? Jeg tror på sistnevnte. Det er en salig blanding. Til grunn ligger usikkerheten om kroppen tåler ditt eller datt, på bakgrunn av de påkjenninger jeg har utsatt den for – enda det meste er fint den dag i dag. I det videre ligger det faktum at jeg skal leve videre. Slik at jeg kan oppleve alt det fine og flotte, men også det triste og sorgfulle. Sammen med de som betyr mest i livet mitt. Med det sagt så kommer trolig bekymringene av at jeg blir eldre. Ikke av en sykdom som en gang eksisterte. Unnskyldningene derfra begrenser seg. Har sjelden tydd til annet enn osteoporosen som avslagsgrunn. Og det er fint. Fordi det er normalt. Kanskje ikke for de som jeg går på skole med, men for mine jevnaldrende. Det kan jeg leve med. På mange måter lever jeg i fremtiden, samtidig som jeg lever i nuet og verdsetter øyeblikkene der jeg (meget) nysgjerrig skuer bort på menneskeheten. Mennesker fascinerer meg, og enda mer fascinert er jeg av meg selv som person. Fordi enkelte ting blir så uforståelige for meg, samtidig som andre gir 110% klarhet. Jeg er absolutt trygg på den jeg er, men er på ingen måte 100% sikker på hvem denne forunderlige personen er. Nærmer meg ikke svaret en gang. Ei heller meningen med mitt eget liv – og det er hva som gjør denne reisen spennende!