Det er tydelig at jeg sovnet et sted mellom 1 og 2 klasse – i den perioden vi skulle velge fag. Engelsk. næringsøkonomi, s-matte og rettslære ble valgene. Det var så vidt jeg hang med (grunnet ortoreksi) gjennom 2 klasse, og jeg angret for at jeg hadde valgt fag jeg måtte jobbe så hardt med. Særlig når mange av vennene mine sklei rett gjennom praksisfagene med femmeren lett i boks. Mens jeg… Jeg jobbet livet av meg for å stå igjen med samme karakter. Og ja, jeg fullførte. Jeg fullførte til jeg stupte. Praktisk talt. Og da jeg trodde jeg var i mål var jeg ikke det. 3 klasse bestod også av programfag. Jeg som kun ville fortsette med rettslære måtte tro om igjen. Et av mine tidligere fag måtte jeg velge, samt at jeg fikk lov til å kjøre på med noe nytt. Jeg valgte media. Da kunne jeg få litt ”pusterom”, samt at jeg kunne gjøre noe litt annerledes og gøy. Journalist har nemlig alltid vært andrevalget hva angår utdanning. Enda bedre var det at læreren faktisk da hadde jobbet som journalist. Interessen og innsatsen min ble det igjen ingenting å si på. Så jeg tok ferdig rettslære og media sammen med de andre fellesfagene som historie, norsk og rle. På to år. Til de som lurte ble resultatene slik; Seks i alt utenom rle (som jeg da merkelig nok presterte til seks i muntlig). Mitt siste programfag ble en tankerunde utenom det vanlige. Ville jeg ha engelsk? Nei. Engelsk er gøy i praksis, men på skolebenken har det aldri vært noen favoritt. Ville jeg ha s-matte? Nei. For det første fikk jeg ikke noe utbytte da jeg ikke behøvde det for videre studier, og for det andre var jeg ikke i nærheten av frisk, fokusert og interessert nok til å forstå det. For det tredje var læreren helt umulig, og jeg fikk aldri ordentlig svar på det jeg lurte på. Flaks at jeg ikke kom opp i eksamen 2 året sier nå jeg. Så da sto jeg der da. Kun næringsøkonomi igjen. Jeg må ærlig si at jeg var negativ. Svært så negativ. Jeg kom meg så vidt helskinnet gjennom regnskapsåret, så hvordan jeg skulle gjøre meg som økonom? Tja. La oss bare si at forhåpningene ikke var større enn 4’er. Og det er elendig til meg å være bare så det er sagt, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke har fått dem. Jeg har et par irriterende ”forfølgere” fra 1 klasse. Hvorvidt jeg gidder å gjøre noe med den realitet tviler jeg sterkt på. Å se fremover funker så mye bedre!
Jeg møtte opp i økonomien en augustdag i 2014. Det var 9 andre gutter der pluss meg. Kun det. Læreren kjente jeg ikke. Hadde verken sett eller hørt om han. Økonomi hadde jeg ikke hatt på 5 år. Jeg husket ikke hva dekningsbidrag var en gang. Hadde knapt sett et excelark siden. De fire første ukene var et sant mareritt. Hadde lyst til å gi opp det hele. Samme hva jeg gjorde så forstod jeg ingenting. Jeg spurte og gravde, og sakte men sikkert kom jeg inn i det ved hjelp av notater, mye lesing og intens jobbing. Min første prøve skulle være allerede en måned etterpå, og den fikk jeg 5/6 på. Da var vi i gang, og siden har det bare gått bedre og bedre. Jeg har jobbet grundig med hvert bidige kapittel, og jeg har fått igjen for innsatsen min. Nå sitter jeg her da. Smilet er gigabredt og tårene presser på. Selv om jeg visste det, så er det stort å få bekreftelsen. I dag fortalte nemlig læreren meg at jeg får 6’er. Faktisk den første han noensinne har delt ut i dette faget. Wow. Siste prøve var det ingenting å si på. Ingenting. Ikke så mye som en feil. Jeg kunne ikke gjort det bedre. Herlighet. Jeg er så stolt. Og hvem hadde egentlig tro på meg fra start? Jo. Det var pappa. Pappa sa allerede første skoleuken at jeg ville ta dette lett. Lett var det ikke, men lett skulle det bli. Fordi jeg hang så godt med. Pappa sin tro gikk over til å bli min tro. Min tro gikk over til å bli min interesse, og nå min store glede. Hvis jeg var ruset på glede forrige Tirsdag, så er jeg hvert fall det nå. Da må det være lov å skryte litt. Være litt tilfreds med seg selv. Gi et klapp på skulderen for egen innsats. Hva dette året har gitt meg. Hva dette året har bevist for meg. 4 år eldre har jeg sittet og gjennomført time etter time. Ikke en eneste time fravær. Faktisk ikke en eneste time i løpet av hele tredje klasse. Snakk om vilje.
Jeg hadde et valg; jeg kunne gi opp, eller jeg kunne kjempe meg videre. Jeg valgte å kjempe videre. Jeg valgte å danne et grunnlag for fremtiden. Nå har jeg klart det. Læreren gav meg (som eneste i klassen) valget om å levere inn siste innlevering, og fordi jeg er pliktoppfyllende og ønsker mest mulig trening, sånn i tilfelle eksamen; så heiv jeg meg over den. Praktisk talt. Men som jeg skrev tidligere; sannsynligheten er jo minimal, og mot alle odds skal jeg i teorien ikke komme opp. Så egentlig kan juble i dette sekund. Jeg er meget sikker på at jeg er ferdig med VGS nå. Og ja. Det er faktisk sant. Fullført etter beste evne MED anoreksi. 3 år på mitt 3’dje VGS-år. Hva så? Jeg hater å si det, men; noen ganger må jeg bare ta i mot den hjelp og støtte jeg kan få. Svelge stoltheten for et øyeblikk. Innse at andre vet bedre. Jeg hadde slitt meg fullstendig ut hvis jeg skulle tatt alle fagene over et år. Jeg vet jo det. En slik mulighet var derfor alfa og omega for meg. Det viktigste var å gjennomføre, men jeg skal jo ærlig innrømme at slike gode resultater betyr mye. Kanskje ligger jeg litt bak mine jevnaldrende, men det får så være. Noe må man ofre hvis man skal komme seg videre. Alle steg teller. Jeg poster dette innlegget for å vise at det er mulig. Det er mulig å fullføre hvis man bestemmer seg det. Sykdom er en dum unnskyldning. Faktisk er det ingen unnskyldning. Det er bare en hvilepute altfor mange legger seg på, og det gjør det desto vanskeligere å reise seg. Har man et mål, et ønske eller en ambisjon, så har man også drivkraften som skal til.
Herlighet. Hvilken glede. Hvilken lykke. Jeg er ferdig. I mål. Finito. Opp klokken 07:45 halvsvimete (noe mitt sovende bilde på instagram fint kunne bekrefte), men det skulle allikevel ikke stå på fornuften. Jeg husket både å ta med meg sittepute, saft og ørepropper. Førstnevnte var gull. For det første sliter jeg med osteoporose (som en av mange symptomer på anoreksien), for det andre har jeg pådratt meg en forstrekning i nedre del av korsryggen, og for det tredje har jeg tidligere slitt dagesvis med kramper etter de foregående fagdagene. Stolene på skolen er så steinharde. Særlig for en knoklete en som meg. Drikke og ørepropper derimot er selvskreven. Så mye som litt hosting er nok til at jeg irriterer meg. Det er ingen hemmelighet at jeg er en tyrann om morgenen, noe som fint kan bekreftes fra mine medsammensvorne. Alt som irriterer mindre er et plusstegn i boka. Det er for så vidt sjelden det blir så tidlig som dette, så jeg skal ikke klage. Er nok bare uvant. Jeg har tross alt hentet inn noen timer søvn etter jeg kom hjem. Det hjelper på det meste, og særlig humør. Humøret er desto bedre av det faktum og den realitet at siste fagdag ved Horten VGS er over. Jeg har ytt all min innsats og mer kan jeg ikke gjøre før karakteren i økonomi er satt. Jeg sitter her nokså trøtt, overlykkelig og med blandede følelser. Prøven (min siste prøve i år) gikk kjempefint. Akkurat som forventet. Og hva forventet jeg? Det kan vel alle andre enn meg svare på. Haha. Håper bare ingenting kan rasere det grunnlaget jeg nå har bygget opp. Jeg brukte tross alt to timer på å google informasjon og sette meg inn i bedriften i forkant, og da i tillegg til alt jeg har lest, gjort haugevis av oppgaver og rablet ned alt mulig relevant og urelevant. Jeg har virkelig lagt ned innsats. Og ja, jeg fikk behov for det meste. All oppgavetrening og lesing i forkant sparte meg for mye tid, og det jeg fant ut om bedriften hjalp meg til å begrunne svarene godt. Nei. Jeg underdriver når jeg sier kjempefint. Megastrålende eller superbra beskriver nok bedre. Det skal godt gjøres å finne noen feil, og det skal godt gjøres at læreren kan kicke på noe som helst på min 25 siders (5000 ords) besvarelse. Regnet til og med over alt manuelt i tilfelle modellen skulle bestemme seg for å levere meg noen artige tall.
Jeg har helt klart fått noe igjen, og akkurat det skulle bare mangle. Over en måned innestengt på sitt eget rom. Skal en være litt ironisk og dramatisk samtidig. Kanskje er jeg nærmest utdannet økonom her jeg sitter? Det føles i alle fall slik. Måtte som sagt utslaget bli tilsvarende. Disiplin er det nemlig ikke mangel på hos denne frøkena. Nå er det kanskje like greit at det er over. Ingen tvil om at det koster å prestere, men for mitt vedkommende hadde det koster det mer å angre. Jeg bruker langt mer krefter, tid og energi om jeg skal tenke på hva jeg kunne gjort annerledes/bedre framfor å prestere mitt beste når det gjelder. Kanskje høres det ut som et press for noen, men jeg sitter ikke igjen med en slik oppfattelse. Hele livet har jeg nemlig vært vant til å sette mål og krav til meg selv. Jeg har vært vant til å ta selvstendige beslutninger basert på hva jeg mener er riktig. Det er ingen sykdom i verden som kan påvirke meg der, og dermed var det eneste riktige å gå ”all inn” for skole. Sier jeg noe, så blir det sånn. Med et par år ekstra har jeg nok overgått resultatene en smule, men aldri mer enn at ”mitt beste er godt nok”. Det blir spennende å se hva som skjer….
21 April har stått plantet i hodet mitt siden skolestart i August. Denne siste (og viktigste) prøven var min siste ”bekymring”, og nå finnes det ingenting i verden jeg kan gjøre for å forbedre eller forverre noe som helst. Derfor; bort med bekymringer. I alle fall for en periode. De er det for mange av i hverdagen uansett. Jeg får ta ting litt som det kommer. Eksamen ser unnsansynlig ut for mitt vedkommende, så vi legger den delen på is inntil videre. Nå får jeg endelig tid til å lande litt, nyte finværet og roe ned. Jeg skal utnytte det, for hvem vet hvor lenge det varer? Hvor lang tid det tar før stresset innhenter meg og jeg er i gang med nye prosjekter og massiv planlegging? Jeg vet ikke, jeg. Men faktisk er det greit sånn. Det er helt greit å kjenne at jeg har ressurser på andre områder. Det er helt greit at jeg bruker tiden min til noe som ikke innebærer Excel. Til å begynne med må den inngrodde skrotten leve litt. Litt oftere enn at den passerer terskelen to ganger daglig. Litt mer sosialt liv. Litt mer ting jeg liker. Og hvem vet; kanskje enda litt lenger utenfor komfortsonen? Faktisk var det første gang jeg skrev det ordet uten å få frysninger. Jøss. Jeg er tydeligvis bare så sinnsykt gira på alt mulig. Det føles som adrenalinet står ut av meg, og energinivået ingen ende vil ta. Optimisten har aldri vært sterkere. Tanken om at VGS på papiret nærmer seg slutten – ja, det åpner alle muligheter. Alle. Det er derfor jeg føler at denne ”være syk greia” ikke er verdt det. Har liksom ikke tid. Jeg merker at jeg nesten har nådd 100% kampvilje, og jeg merker at jeg ikke er redd for å komme dit heller….
Påsken er på hell, og allerede en ny uke er i gang. Jeg har både gitt og fått, men må dog innrømme at givergleden i meg er stor. Kjempestor. Derfor tok jeg på meg rollen som årets påskehare og ordnet med overraskelsesegg til både lillebror, bestevenninne og besteforeldre. Til mamma lagde jeg hjemmelagde dekorerte gule sjokolademarsipanegg. Når noen blir så glad, så gjør det noe med meg. Virkelig. Vunnet har jeg også. Både kinobilletter, en hemmelig overraskelse fra Rema 1000 og et påskeegg med sminke til intet mindre enn en verdi av 1530,- Sykt. Jeg har definitivt flaks og vinnerlykke, altså. Og herlighet så glad jeg blir. Løper rundt som et lite barn i flere minutter. Så jeg kan vel konkludere med at det å gi og det å få – det er en bra kombinasjon. Ellers vil jeg si at jeg hadde en like bra påske som forespeilet/antatt. Bypåske fungerer fint for meg, selv om jeg helst skulle tatt på skiene og vandret milehvis hver dag. For der har du egentlig den ekte meg. Vel vel. Foreløpig klarer jeg ikke å gjøre opp for såpass med trening, så da blir den vrien. Men; Det blir realitet en dag det, også. Bare jeg vil det nok. Så ja. Bypåske alias hjemmepåske. Like bra. Jeg prøvde nå å dele tid med familien så godt det lot seg gjøre. Les; istedenfor å sette med ned med noe altfor hverdagslig. Vi har spist frokost sammen. Vi har spilt spill og sett filmer. Vi har vært på besøk. Vi har gått turer. Vi har nytt solen ved strandkanten. Jeg merker virkelig nå at våren er kommet. Solbrillene er fast tilbehør, og snart får jeg vel bytte ut boblejakken med noe lettere. Det merkes også veldig på humøret mitt at solen daglig titter frem. Akkurat som om jeg får litt ekstra energi. Energi til å smile. Smile har jeg flere grunner til. Kanskje den nest viktigste av dem alle; at jeg snart er ferdig med vgs. En gang for alle. Prestert etter mine beste evner. Men; uten støtte i ryggen hadde det vært umulig. Familie og venner er tross alt hva som er smilet verdig!
Status er at det gjenstår litt, men ikke mye. Bare en heldags neste neste uke (og jeg har øvd/jobbet med oppgaver helt vilt mye, så bedre forberedt kan jeg ikke bli) og forhåpentligvis null eksamen. Jeg har det rette antallet eksamener fra videregående. Men; så lenge en er med i trekningen så er det alltids en risiko. Vel. Den tid, den ”sorg”. Eksamen er en helt frittstående karakter og ingenting jeg uroer meg over. Det er heldags jeg må fokusere på slik at jeg får den karakteren jeg fortjener for i økonomifaget. Jeg føler jeg virkelig har jobbet hardt, og selv gjort mer enn jeg skal. Det har sine fordeler, og det har sine ulemper. Ulempene er at jeg til stadighet har ofret fritiden min, og at jeg til tider kan bli litt gretten og sliten hvis jeg sitter for mange timer med excel. Fordelene derimot. Jo, de er at jeg kjenner på mestring og følelsen av at jeg lykkes. Lykkes med noe jeg i utgangspunktet ikke hadde trodd. Fått interesse for noe jeg i utgangspunktet ikke var sånn superinteressert i. At jeg har jobbet jevnt minker også stressnivået betraktelig. Istedenfor å lese 10 timers dager som en gal de siste ukene, så kan jeg lese litt nå og da, og allikevel føle meg klar. Mer enn klar. Er litt rastløs. Gleder meg til bare å bli ferdig med det. Jeg lander nok ikke helt før prøven er i boks. Jeg gjør nok ikke det. Den sosiale meg har vært og er litt på pause merker jeg. Samvittigheten slipper ikke helt tak. På mange måter er jeg kanskje litt fanatisk til tider. Jeg jakter litt for mye på godfølelsen og den følelsen av at jeg skal fortjene ting, før jeg i realiteten unner meg dem. ”Det venter en premie ved mål”. Noe sånt. Ikke helt dumt, heller. Noe må jo drive meg. Det må bare ikke ødelegge for det ”andre livet mitt”. Uten at det må misforståes. Jeg er jo sosial, aktiv og alt det der – bare ørlite grann mindre enn for noen uker siden.
Ellers kjennes alt veldig bra. Jeg føler ferien har gitt meg energi og nye uante krefter. Tror til og med jeg har fått et par røde småsolbrente kinn, jeg. Det er som sagt litt spenningsmomenter fremover, men jeg har ikke glemt at jeg også må stå i hverdagskampen. Den er utvilsomt viktigst, og vil aldri havne på ”vent”. Samme hva situasjonen er. Samme hvor opptatt jeg ”føler” jeg er. Samme hvor tøft og håpløst livet er. Jeg er ferdig med å overbelaste kroppen. Jeg er ferdig med å sulte meg til støv. De sykeste dagene er talte. De friske venter. I mellomtiden tar jeg vare på den gode tiden og setter pris på småting og hverdagsgleder. Samtidig som jeg lever i ”nuet”. Så godt det lar seg gjøre i alle fall!
Tross lite kroppslig endring får jeg stadig høre at jeg ser friskere ut. Jeg får til og med gratulasjoner før jeg rekker å reagere. De ser en helt annen person. En langt friskere en enn hun som så vidt klarte å stå oppreist. Tja. Både enig og uenig. Jeg innrømmer at jeg har mine dager. Dårlige dager. Gode dager. Dager hvor alt er helt ok. Blekt fjes og påklistret smil eller glødende kinn og smilehull. Sistnevnte er vel den som forekommer oftest. Den masken jeg helst liker å bruke. Hvorfor? Jo, fordi jeg føler livet gir mening. Jeg føler jeg gjør noe meningsfullt. Kanskje ikke hver dag, men nok til at helheten blir riktig. Jeg kjemper og jeg kommer meg videre. Ting er langt mer forutsigbart, og jeg har en sti jeg ser foran meg. Hvert trinn vises for hvert nye steg jeg tar. Ganske fascinerende i grunn. Det er som om håpet jeg hadde har gått over til å bli troen jeg har. Den troen som er reell, og som faktisk beviser at det er mulig. Jeg ser ikke bilder lenger uten å tenke. Jeg leser ikke tekster lenger uten å forstå. Jeg ser bildene eller leser tekstene, og da oppstår det følelser. Enten jeg blir emosjonell og på kanten til å grine, ”nærmest knivstukket”, apatisk eller overveldende lykkelig.
Heldig for meg ble jeg aldri hun som virkelig ”så syk ut”. Jeg ble født med et rundt tallerkenansikt som har tatt lite skade av anoreksien sånn sett. Uff. Tenk hvor innhulet jeg hadde blitt hvis ikke. Mamma bemerker stadig det. Hvor heldig jeg var som fikk et så pent rundt ansikt. Selv har jeg aldri vært særlig glad for det, men men. Enig eller ei. Selv om det ikke var valgfritt så har det hatt sine fordeler. Når folk kun ser ansiktet mitt, så ser de ikke at jeg er syk. Med mindre de vet det. Da er det liksom som om anoreksiøynene bor der og tegnene plutselig kommer fram. Det er rart med det ”en vet” kontra det en ”ikke vet”. Så hjelper det jo betydelig at jeg er god til å skjule sykdommen. Tynn, ja, det er jeg. Livsglad, det er jeg også. I tillegg til utadvendt, sosial og ellers ganske flink til å te meg normalt. Jeg er nemlig såpass klar over feilene og tvangshandlingene mine. Såpass klar at jeg ikke gjør dem offentlig. Jeg gråter ikke offentlig. Jeg virker ikke utålmodig offentlig. Jeg har ikke humørsvigninger offentlig. De som ikke visste, de får kanskje heller aldri vite, med mindre de spør meg. De kjente meg ikke som frisk Madelén, og har ingen sammenligningsgrunnlag. Sånn sånn er det.
”Jeg sitter her beruset i nuet og lever. Intet mer jeg krever” Ah. Ibsen har så rett. Det er påske. Det er ferie. Det er egentid. Det er familietid. Det er kryssord, påskekrim, filmer, brettspill og eviglange frokoster (med utfordrende pålegg selvfølgelig) Kosebukse på. Fint vær. Solbriller funnet frem. Fri for sykdom. Alt er bare supert. Jeg er så glad i påsken. Jeg vet ikke om jeg tør å si at jeg liker den bedre enn julen – nettopp fordi julen er spesiell. Hellig rettere sagt og jeg; jeg er jo desemberbarn. Men så er det noe med det at påsken er så mye mindre stress. Ting kommer ikke så ”plutselig” på. Pynting og enkle innkjøp (utenom mathandelen, da) så er man i mål. Vi må ikke lage alle disse fancy middagene, bake alle disse kakene, handle alle disse gavene og invitere eller besøke alle disse menneskene. Vi kan bare la dagen fly eller sette oss ned for å gjøre alt og ingenting. Sånn sett føler jeg at jeg får mer ut av påsken enn noen andre uker gjennom hele året. Bare ikke på papiret. I påsken er det nemlig pause. Nesten i alle fall. Jeg bruker tiden min på ting jeg ellers ikke føler jeg kan bruke tiden på. Ting jeg nå har gullende samvittighet til å gjøre. Tidsfordriv rettere sagt. På den måten samler jeg opp enda mer energi. Ekstra energi jeg trenger til ukene som venter. Les; heldags og kanskje kanskje eksamen. Vel. Det får tiden vise. Jeg tar ingen sorger eller gleder på forskudd. Istedenfor utnytter jeg fritiden. Faktisk kommer jeg nettopp fra ”Fast and Furious 7”, og det var real action, det. Fantastisk. Jeg er kanskje på kino maks 1 gang årlig, så kino i seg selv var dessuten etterlengtet. For ikke å snakke om hvor mye jeg elsker den type filmer, og det å se en slik film med lillebroren/bestevennen min var bare helt konge. Dere vet jo gutter og action. Vel. Jeg er en guttejente. Action og den slags er det beste jeg ser på film. Med FAF får jeg i tillegg det lille ekstra. Brooom. Biler og jeg har et elskforhold, bare så det er sagt. Det er lite som fascinerer og bergtar meg så mye som fete overdådige villdyr på veien. Hehe. En perfekt skjærtorsdag med andre ord. I morgen skal hele familien på besøk til besteforeldrene mine. Alltid like hyggelig. Sist var jeg nemlig for syk til å dra, så jeg har savnet dem helt vilt mye. Lørdag jobber jeg, og stort annet enn disse tingene har jeg ikke planlagt i påsken. Hvor deilig egentlig…
Jeg tar påsken med knusende ro, og jeg gjør det på min måte i år som tidligere. Noen tradisjoner, noen vaner, noen nye rutiner. Kanskje setter jeg meg ikke ned med malebrettet og pynter egg, spiser lammemiddag eller drar på påskejakt. Jeg sluttet med sukkerfrie pastiller for over 1 år siden, og ettersom mamma alltid ordner så jeg har både rischips, lakrisgelesmågodt, sjokolade- og proteinbars liggende, så blir vitsen med fylte påskeegg litt borte. Tross det så finner vi dem fram, og jammen har det blitt gulpyntet i heimen. Jeg vet dessuten hvordan man skaper den ultimate påskestemning. Og aller best har jeg det når jeg er sammen med de som betyr aller mest for meg; familie og venner. Den beste tiden er og vil alltid være den jeg tilbringer med andre. Den beste tiden vil alltid være når jeg lever ”nå” og hvor jeg verdsetter de små tingene. Glede, lykke og godfølelse er like viktig som alt annet. Gjøremål som mål. Jeg nyter påsken, og jeg gleder meg over å bruke et ord som nyter. At jeg nå har greid å senke skuldrene. Ikke fordi jeg er inni noen bobletilværelse, men fordi jeg evner å bruke tiden på riktig måte.
Året før jeg fikk ortoreksi var jeg inni en skikkelig sunnetsperiode av livet mitt. Overgangen mellom barneskole og ungdomsskole ble på en måte en markering og er lite oppgjør der jeg heretter ville fremstå fra min beste side. Jeg hadde særlig fokus på kosthold, og smoothie kom raskt inn I bildet. 1. Fordi jeg elsket frukt og bær (foruten om banan og melon) 2. Fordi jeg kunne lure inn grønnsaker og proteiner uten å ødelegge smaken. Typ rå eggeplommer. Jeg har nemlig aldri likt egg. Da sykdommen var trumfet gjennom var ikke lenger smoothie et alternativ. Ukjente mengder gav usikkert kaloriinnhold. Usikkert kaloriinnhold var utrygt og ulovlig for en som telte på selv tyggegummien.
Jeg skal innrømme at smoothie har vært et savn, og når jeg ikke lenger teller kalorier er det ingen grunn til å frykte eller ekskludere denne fantastiske drikken lenger. Fordelene er mange. Behovet er stort. Undervektig – ja. Underernært – ja. Ofte trøtt – ja. Blir lett syk – ja. Vanskelig å få i seg nok og rette næringsstoffer – ja! Løsningen må derfor være enkel. Piller, tilskudd og mat er ikke det sammenlignet med drikkeløsninger. Sunne, helsebringende og nyttige kalorier – svupp ned i magen. Med drikking blir ikke mengdene så massive og jeg merker ikke inntaket på en ubehagelig måte. For ikke å snakke om alt jeg kan hive oppi ”ekstra”. Men altså; fokuset trenger ikke å være ekstra kaloriinntak heller. Ofte er det forbundet med noe negativt – hvert fall i mitt hode. Jeg kan heller fokusere på hvilken god nødvendig effekt dette gir. Nemlig et lite energiboost og ekstra påskudd på immunforsvaret. Mer uthvilt? Mer energi? Mindre syk? Det klinger godt i mine ”friske” ører.
Selvsagt gjør også næringsdrikk god nytte, men jeg er lite fan av sykeliggkøring når målet er normalisering. Dessuten er konsistensen som en melk/yoghurt utgått på dato. Ekkelt. Samtidig så smaker de jo (og jeg har vel smakt så å si alle – melke- som juicebasert) så aldeles forferdelig at jeg må brekke meg. Jeg kan ikke fortelle om en gang hvor jeg ikke har kastet opp hele eller deler av næringsdrikken. Kroppen klarer bare ikke. Haha. Men selvfølgelig forstår jeg de som må bruke denne type løsninger, eller foretrekker det framfor andre ting. Folk er jo ulike. Vel. Nok om det. Smoothie ble bestemt og jeg gikk for min egenkomponerte tidligere favoritt; sitrusdrøm. Den levde absolutt opp til navnet sitt. Fersk og syrlig bestående av 2 mellomstore appelsiner, 1 grapefrukt og masse isbiter – pluss en god dose tålmodighet. Hvis noen tester oppskriften så husk at blenderen må tåle minimum 500 watt for isknusing. Bare et lite elkjøptips der. Oppskriften rekker til to (nesten tre) porsjoner. Smak og behag om man bruker juicer eller blender, men jeg gikk for sistnevnte da jeg foretrekker den iskalde sorbetaktige konsistensen best. Tenker uansett å prøve meg fram. Juiceren står definitivt for tur, og mine hundretalls oppskrifter skal virkelig testes. Sunnhet og fornuft i bøtter og spann. Den ser jeg fram mot. Jeg har også tenkt til å erstatte noe av fun-light-”kaloriene” med original eple- eller appelsinjuice. Har aldri klart å drikke ren juice. Som liten blandet mamma den med vann, og jeg fikk sjokk da jeg smakte det ”på ordentlig” første gang (les; på psykiatrisk avdeling anno 2010) Konsentratjuice blir bare for sterkt og syrlig, og gir meg rett og slett sure oppstøt og halsbrann. Vann er litt kjedelig, men kanskje Farris/Taffel/Olden vil fungere som mikstur? Det er jo tross alt noe som heter juice-og-farris på markedet. Hoho. Her venter mange ”fuktige opplevelser” for å si det sånn. Blunkesmilefjes.
