Påsken er på hell, og allerede en ny uke er i gang. Jeg har både gitt og fått, men må dog innrømme at givergleden i meg er stor. Kjempestor. Derfor tok jeg på meg rollen som årets påskehare og ordnet med overraskelsesegg til både lillebror, bestevenninne og besteforeldre. Til mamma lagde jeg hjemmelagde dekorerte gule sjokolademarsipanegg. Når noen blir så glad, så gjør det noe med meg. Virkelig. Vunnet har jeg også. Både kinobilletter, en hemmelig overraskelse fra Rema 1000 og et påskeegg med sminke til intet mindre enn en verdi av 1530,- Sykt. Jeg har definitivt flaks og vinnerlykke, altså. Og herlighet så glad jeg blir. Løper rundt som et lite barn i flere minutter. Så jeg kan vel konkludere med at det å gi og det å få – det er en bra kombinasjon. Ellers vil jeg si at jeg hadde en like bra påske som forespeilet/antatt. Bypåske fungerer fint for meg, selv om jeg helst skulle tatt på skiene og vandret milehvis hver dag. For der har du egentlig den ekte meg. Vel vel. Foreløpig klarer jeg ikke å gjøre opp for såpass med trening, så da blir den vrien. Men; Det blir realitet en dag det, også. Bare jeg vil det nok. Så ja. Bypåske alias hjemmepåske. Like bra. Jeg prøvde nå å dele tid med familien så godt det lot seg gjøre. Les; istedenfor å sette med ned med noe altfor hverdagslig. Vi har spist frokost sammen. Vi har spilt spill og sett filmer. Vi har vært på besøk. Vi har gått turer. Vi har nytt solen ved strandkanten. Jeg merker virkelig nå at våren er kommet. Solbrillene er fast tilbehør, og snart får jeg vel bytte ut boblejakken med noe lettere. Det merkes også veldig på humøret mitt at solen daglig titter frem. Akkurat som om jeg får litt ekstra energi. Energi til å smile. Smile har jeg flere grunner til. Kanskje den nest viktigste av dem alle; at jeg snart er ferdig med vgs. En gang for alle. Prestert etter mine beste evner. Men; uten støtte i ryggen hadde det vært umulig. Familie og venner er tross alt hva som er smilet verdig!
Status er at det gjenstår litt, men ikke mye. Bare en heldags neste neste uke (og jeg har øvd/jobbet med oppgaver helt vilt mye, så bedre forberedt kan jeg ikke bli) og forhåpentligvis null eksamen. Jeg har det rette antallet eksamener fra videregående. Men; så lenge en er med i trekningen så er det alltids en risiko. Vel. Den tid, den ”sorg”. Eksamen er en helt frittstående karakter og ingenting jeg uroer meg over. Det er heldags jeg må fokusere på slik at jeg får den karakteren jeg fortjener for i økonomifaget. Jeg føler jeg virkelig har jobbet hardt, og selv gjort mer enn jeg skal. Det har sine fordeler, og det har sine ulemper. Ulempene er at jeg til stadighet har ofret fritiden min, og at jeg til tider kan bli litt gretten og sliten hvis jeg sitter for mange timer med excel. Fordelene derimot. Jo, de er at jeg kjenner på mestring og følelsen av at jeg lykkes. Lykkes med noe jeg i utgangspunktet ikke hadde trodd. Fått interesse for noe jeg i utgangspunktet ikke var sånn superinteressert i. At jeg har jobbet jevnt minker også stressnivået betraktelig. Istedenfor å lese 10 timers dager som en gal de siste ukene, så kan jeg lese litt nå og da, og allikevel føle meg klar. Mer enn klar. Er litt rastløs. Gleder meg til bare å bli ferdig med det. Jeg lander nok ikke helt før prøven er i boks. Jeg gjør nok ikke det. Den sosiale meg har vært og er litt på pause merker jeg. Samvittigheten slipper ikke helt tak. På mange måter er jeg kanskje litt fanatisk til tider. Jeg jakter litt for mye på godfølelsen og den følelsen av at jeg skal fortjene ting, før jeg i realiteten unner meg dem. ”Det venter en premie ved mål”. Noe sånt. Ikke helt dumt, heller. Noe må jo drive meg. Det må bare ikke ødelegge for det ”andre livet mitt”. Uten at det må misforståes. Jeg er jo sosial, aktiv og alt det der – bare ørlite grann mindre enn for noen uker siden.
Ellers kjennes alt veldig bra. Jeg føler ferien har gitt meg energi og nye uante krefter. Tror til og med jeg har fått et par røde småsolbrente kinn, jeg. Det er som sagt litt spenningsmomenter fremover, men jeg har ikke glemt at jeg også må stå i hverdagskampen. Den er utvilsomt viktigst, og vil aldri havne på ”vent”. Samme hva situasjonen er. Samme hvor opptatt jeg ”føler” jeg er. Samme hvor tøft og håpløst livet er. Jeg er ferdig med å overbelaste kroppen. Jeg er ferdig med å sulte meg til støv. De sykeste dagene er talte. De friske venter. I mellomtiden tar jeg vare på den gode tiden og setter pris på småting og hverdagsgleder. Samtidig som jeg lever i ”nuet”. Så godt det lar seg gjøre i alle fall!
