Som elev ved ungdomsskole eller videregående står gymfaget obligatorisk på timeplanen. 2 timer ukentlig minimum. Vurdert etter prestasjon. Hva da når helsen svikter? Kjære ungdom. Kjære mor. Kjære far. Fortvil ikke, det finnes muligheter. Selv har jeg alltid vært glad i fysisk aktivitet. Interessen fikk betydning for innstasen og gym ble dermed et fag jeg gjorde det brukbart i. 5 fysisk og 5-6 teoretisk. Innafor. Jeg strevde jo ikke livet av meg for å lære dans eller basketball når jeg verken eide koordinasjon eller fingerferdighet. På ungdomsskolen brukte jeg pms som unnskyldning for å slippe unna. Tross at jeg aldri hadde hatt mensen før… Desperat? Kanskje. Ute etter gode karakterer? Hvertfall. Bedre å yte 100% i det jeg faktisk likte. På videregående ble fraværet mer viktig enn prestasjonen, men jeg klarte allikevel å holde meg der jeg skulle. Ja, faktisk slo jeg en supersmash og fikk 6’er i volleyball. Og den dagen jeg var på mitt verste løp jeg inn en 3000m raskest av alle jentene. I takt med prestasjonene økte gjerne kravene og interessen. Jeg ble ikke bare superivrig etter å gjøre det bra på karakterkortet, men også på hjemmefronten stod trening øverst. Med daglige joggeturer, styrketrening og fitnessballøvelser hadde jeg nærmest nådd superformen. Muskler, synlige blodårer og spinkle bein var bare noe av tegnene på at jeg var sykelig opptatt av trening. Min ortoreksi var ikke lenger noe jeg kunne hemmeligholde.
Jeg så problemet da jeg ble syk. Jeg så problemet da jeg ble utskrevet. Jeg så problemet da jeg søkte meg inn på videregående igjen. Hvordan i all verden skulle jeg ha gym nå? Det var mye rådgivningssnakk inni bildet. Mye fram og tilbake. Usikkerhet rundt det ene og det andre. Fra tidligere (før sykdommen) viste jeg om folk som hadde tatt gym kun på teori. Dette var også mitt ønske. Ønsket ble aldri innfridd. Høsten 2012, da jeg var tilbake og klar for tredje året, kom også vedtaket. Gym måtte gjennomføres både teoretisk og praktisk. Greit nok, tenkte jeg, ettersom rådgiveren sa at jeg hadde mulighet til å gå turer. Det store men kom da jeg fikk beskjed om at eksamen måtte fullføres både teoretisk og muntligpraktisk. Skulle jeg liksom turne eller ta styrkeøvelser foran sensor? Jeg som knapt orket å løfte bæreposene fra matbutikken. For så vidt var også mine daglige turer på 1/2 – 1 time – og ikke 1 1/2 time slik de ville blitt om jeg hadde fått til en slik ordning. I flere dager gikk jeg fortvilt. Måtte jeg ta opp gym senere? Måtte jeg ta et annet fag? Fikk jeg strykkarakter? Alle mulige ideer poppet opp. Negativitet. Noen dager senere hadde rådgiveren funnet løsningen. Jeg måtte søke fritak. En F på vitnemålet. Ingen skoletimer. Ingen karakter. Det første som slo meg var nei. Jeg var sterkt i tvil. Alt som stod i hodet mitt var å få nok en god karakter på vitnemålet. Det kunne jeg klare. Det ble noen runder med meg selv. Noen runder med fastlegen. Noen runder med mamma og pappa. Noen runder med skolen, igjen. Hva var fornuftig? Var det riktig å presse grenser? Kanskje bli sykere? Nei. Aldri. Derfor søkte vi. En søknad som måtte via rektor. En måned senere var den innvilget. Svart på hvitt stod det at gym var skadelig for meg. Faktisk dødelig. Ikke på grunn av den fysiske formen nødvendigvis, men mer på grunn av at jeg ikke hadde kontroll. Ikke kunne styre meg. Smaken av blod og følelsen når melkesyren tok meg – ja, den var ulidelig god. Farlig god. Farlig fristende. Bare å skrive det gjør at hele kroppen kribler. Det bor mye energi i meg. Jeg savner virkelig ordentlig trening. Løpe i friluft, løfte tungt eller ta situps til jeg spyr. Det må bli med tanken. Her og nå fungerer det ikke, og jeg får bare være fornøyd med F’en på vitnemålet!
(Et bilde som illustrerer treningsgleden min – fra høst 2013)
Jeg ble syk i en alder av 15-16 år, og sykdommen ble oppdaget et par år etterpå. Klesskapet mitt rakk derfor å nå ungdomsavdelingen og voksne størrelser. Det består så å si av plaggene fra jeg var frisk; tettsittende plagg i 34, XS, og noe i S. Sistnevnte skyldes at jeg er høy (Gant-genserne drar seg veldig oppover?), og at jeg en gang hadde noe tilnærmet pupper. Kanskje en av de faktorene som understreket kvinneligheten min, og faktisk fikk meg til å framstå så gammel som jeg var. Om ikke litt eldre forhåpentligvis. Da jeg mistet vekt, mistet jeg også mye av identiteten min. Les; selvfølelse og rak rygg. Jeg ble tatt for å være yngre enn jeg var, og kunne sikkert sklidd inn på barneskolen om det ikke var for høyden min.
Merkelig nok valgte jeg ikke de plaggene som satt optimalt på kroppen min. Jeg gikk heller for komfort. Det var derfor ikke barneavdelingen som ble destinasjon handel. Hvor nedverdigende ville ikke det vært for en på min alder? Istedenfor tok jeg til takke med de klærne jeg hadde fra før, og kjøpte kun det jeg trengte. Det hang sammen med at jeg vet at klærne ville passe i framtiden og at skapet var fullt nok fra før. Det har også med at interessen for klær og mote dabbet av, og synet av meg selv i prøverommet nærmest var brekningsfaktor. XS er alltid safe. Jeg visste jo at klærne ville passe, bare ikke hvor mye for store de ville være. Det er ikke bomkjøp i mine øyne. At ting henger har jeg ikke sett på som et problem, men selvsagt skjemmes jeg over det. Samtidig som at jeg har en greie med at jeg ikke vil kjøpe ”anoretiske klær” og kjøre klesbål i ettertid. Jeg har kun en anoretisk bukse, og den har jeg arvet av broren min, som den gang var 10 cm lavere istedenfor høyere. Buksen er i tommer 22, og ville muligens ikke passet en tiåring en gang. Denne buksen har jeg virkelig som mål å komme meg ut av. I tillegg til den skal også buksethigtsen kastes. Den vil passe i ettertid, men på grunn av omstendighetene, anoretiske bilder og alt den har gjennomgått, så fortjener den å forsvinne når jeg nærmer meg et friskere liv. Dessuten ser jeg fram til at klærne en dag vil sitte tettere på kroppen min. At kjolene/skjortene faktisk ikke sklir ned fra skuldrene, og at Levis i 25 eller jobbuksa holder seg oppe uten belte. De to sistnevnte er definitivt en målsetting. Absolutt realistisk og noe jeg har tro på. Hittil i år har jeg kun kjøpt en høstdunjakke, og det fordi jeg behøvde den. I realiteten trenger jeg jo ikke kjøpe ny garderobe, nettopp fordi jeg kan vokse meg inn i min ”gamle”. Ja, for jeg vet at en dag skal jeg få gleden av å føle meg som en skikkelig attraktiv dame, igjen. Det tar bare litt tid, men i mellomtiden kan jeg jo late som;
Til tross for fem timer på øyet våknet jeg blid og uthvilt. Man kan trygt si at energinivået var noe helt annet enn hva det pleier kl 11 en Lørdags morgen. Denne dagen er nemlig den dagen jeg må tidligst opp i uken, så det pleier og merkes. Vel. Ikke i dag. Istedenfor å halvsove på badet brukte jeg tiden fornuftig, stresset minimalt og rakk attpåtil å fikse frokost. Til og med å spise den. Ja, selv en fotoshoot rakk vi. Jeg som endelig har somlet meg til å skaffe ny dressbukse måtte ha det dokumentert. Den er litt stor, selv med buksethigts under, men ettersom 34 var minste størrelse så får det gå. Jeg løser det meste med et belte og en strikk i livet. 34 var jo klesstørrelsen min før jeg ble syk, så fordelen da er at jeg kan vokse inn i buksa og forhåpentligvis aldri ut av den. Det er bra. Har lett lenge etter å finne en bukse med fin passform (les; smale ben). I tillegg er den myk i stoffet, og komfortabel å ha på. Når jeg er på jobb trives jeg godt i slike ”løse bukser”, da jeg er mye i bevegelse. Dessuten synes jeg den matcher godt til skjorte. Det skal også sies at jeg føler meg veldig fin i dette antrekket. Presentabel og seriøs selger. Det liker jeg. Med sykdommen har jeg lært hvor viktig selvfølelse er, og det finnes ingenting i verden som er bedre enn de gangene jeg er fornøyd med meg selv. Deilig så lenge det varte. Nå har jeg nemlig hoppet inn i mitt ultimate koseantrekk klar for å slappe av med en gigantisk tekopp. Egentid er bra tid!
Det ble en hjemmehøstferie på meg, og det angrer jeg ikke på. Det å ta en pause fra hverdagen er en pause fra hverdagen – samme hvor jeg er. Batteriene er ladet opp og jeg kjenner meg mer enn klar for høst og vinter. Boblejakka er til og med funnet fram. Brukt er den også. Tidligst i formiddag. Jeg merket godt den overgangen fra varmt til en del kaldere kan man si. Er man frysepinn fra før – ja, da blir man hvert fall frysepinn med mindre isolasjon på kroppen… Det skal sies – men nok om det. Jeg oppsummerer heller ved å si at høstferien var veldig bra, familievennlig og fylt til randen av økonomijobbing. Må nesten skryte litt av meg selv, der. Frivillig er faktisk noe jeg er god på. Å vite at man kan sammenlignet med at man må er noe jeg liker. Det blir for så vidt ”må” til slutt allikevel….
I dette tilfellet en stor innlevering, en stor heldagsprøve og en teoriprøve. Innleveringen fikk jeg i dag, mens de to sistnevnte venter neste uke. Fem kapitler. Sånt resulterer i jobbing. Intet mindre enn et par timers jobb hver dag. Ikke for å slite meg ut, men for å holde meg inni ”gamet”. Jeg har jo bare dette ene faget – en gylden mulighet for min del. Konsentrasjon på et område er absolutt fornuftig. Nødvendig, mener jeg. Helt klart en stor faktor til at næringsøkonomien går så bra, og at jeg orker å jobbe så mye som jeg gjør. Ja, for det føltes herlig år repetere litt igjen, og enda mer herlig føltes det at jeg faktisk forstår omtrent alt – mer eller mindre. Sånt gjør meg stolt. Jeg blir nemlig oppgitt når jeg ikke skjønner, men det er dermed ikke sagt at jeg gir opp. Jeg leter til jeg finner svar. Knoter og vrir hjernen. ”Tålmodig” som jeg har blitt.. Om det er googling eller kalkulering er det samme. Tidligere var jeg litt mer sånn at hvis jeg ikke forsto, så orket jeg ikke å bruke tid på det. Det ble for slitsomt. For krevende i forhold til konsentrasjonen. Nå derimot merker jeg at mange av mine gode og friske egenskaper er på vei tilbake. Ting skjer i et fornuftig tempo, i en fornuftig mengde og med en fornuftig innsats. Sett fra min side. Drivkraft, ståpåvilje og iver har jeg full kontroll på, selv om det er lite som skal til før det bikker over. Det vet jeg. Ja, for jeg har blitt litt farlig glad i dette faget. Det er nesten så jeg koser meg når jeg bryner meg på utfordrende oppgaver. Bare nesten. Jeg trives i min egne boble. I min egne tilværelse. Altfor godt. Plutselig er tre-fire timer forsvunnet sånn helt ut av det blå. Fokus, altså. Det må til. Oppi alt dette kommer jo også forventningene. Jeg sa at så lenge jeg gjorde mitt beste så er jeg fornøyd – og det stemmer fremdeles. Det er bare at jeg merker lettere nå om jeg faktisk har gjort mitt beste, eller kunne ytt litt ekstra. Den samvittigheten der. Skillet mellom god nok og faktisk god nok. Kunne noe vært bedre? Ikke helt enkelt det der. Særlig også når læreren har høyere forventinger enn hva jeg selv til tider tør å ha. Jeg angrer ikke for at jeg oppfører meg som en nysgjerrig, klok og hardtarbeidende elev – men det synes jo. Allerede etter fire uker kom strofen; ”Ja, om du vil kan du absolutt klare å få seks i dette faget”. Som om det skal få meg til å ta til takke med hva som helst. Jeg blir bare ekstra motivert. Skikkelig lysten på å prestere. Oppnå resultater. Som jeg sa; Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Retter sagt; vil. Fordi jeg vet jeg har ressurser til det. Uten at det skal høres for sykt ut. En del av meg trenger denne feedbacken. Vite at jeg kommer videre. Mestring er det som bygger selvtillit. Og tro meg; jeg trenger all den selvtillit jeg kan få. Særlig de dagene sykdommen er litt ekstra på angrepssiden. Da trenger jeg og minnes at jeg faktisk er bra nok, god nok og flink nok. At jeg kan klare det jeg vil. Optimist – lenge leve!
