Til tross for fem timer på øyet våknet jeg blid og uthvilt. Man kan trygt si at energinivået var noe helt annet enn hva det pleier kl 11 en Lørdags morgen. Denne dagen er nemlig den dagen jeg må tidligst opp i uken, så det pleier og merkes. Vel. Ikke i dag. Istedenfor å halvsove på badet brukte jeg tiden fornuftig, stresset minimalt og rakk attpåtil å fikse frokost. Til og med å spise den. Ja, selv en fotoshoot rakk vi. Jeg som endelig har somlet meg til å skaffe ny dressbukse måtte ha det dokumentert. Den er litt stor, selv med buksethigts under, men ettersom 34 var minste størrelse så får det gå. Jeg løser det meste med et belte og en strikk i livet. 34 var jo klesstørrelsen min før jeg ble syk, så fordelen da er at jeg kan vokse inn i buksa og forhåpentligvis aldri ut av den. Det er bra. Har lett lenge etter å finne en bukse med fin passform (les; smale ben). I tillegg er den myk i stoffet, og komfortabel å ha på. Når jeg er på jobb trives jeg godt i slike ”løse bukser”, da jeg er mye i bevegelse. Dessuten synes jeg den matcher godt til skjorte. Det skal også sies at jeg føler meg veldig fin i dette antrekket. Presentabel og seriøs selger. Det liker jeg. Med sykdommen har jeg lært hvor viktig selvfølelse er, og det finnes ingenting i verden som er bedre enn de gangene jeg er fornøyd med meg selv. Deilig så lenge det varte. Nå har jeg nemlig hoppet inn i mitt ultimate koseantrekk klar for å slappe av med en gigantisk tekopp. Egentid er bra tid!
