Lille baguett

– Fra dagbok, skrevet sommer/høst 2010.

 

Lille baguett

 

Du kjære baguett

Baguett med kalkunskinke

Karbohydrater, fett og proteiner

Næring for Madelén

 

Du skulle ligget der

Nedi magen min

Hvor du trengtes som mest

Hvor du skulle frigjøre energi og gjøre meg blid

Hvor du skulle gi meg styrke og krefter

 

Sånn skulle det vært

For det var meningen

Men istedet så ligger du et helt annet sted

I en kasse

En søppelkasse på Gardermoen

 

 

 
 

 

 

Kunnskap har god verdi!

Under oppveksten formes man tilnærmet den personen man en dag skal bli. Da i blant enkelte lærdommer. Som barn lærer man noen grunnregler, som; ”Ikke spis gul snø!” – ”!kke ta i mot godteri fra fremmede!”, osv. Det som undrer meg er hvor lite fokus det er på dette med å lære seg til å akseptere seg selv og andre. Det å akseptere at man er bra nok i seg selv, familiens, vennenes og samfunnets øyne. Dette med en spiseforstyrrelse bygger som oftest på en liten sårbarhet eller svakhet, og det skal ikke mye til før ”den vekkes til live”. Det kan være nok å komme over en blogg til en treningsnarkoman, få en litt lubben kommentar eller ha en forelder som er utrolig opptatt av sunnhet og trening. Mange faktorer spiller selvsagt inn, og man vil nok aldri finne den reelle årsaken til at en spiseforstyrrelse oppstår. Sett utifra erfaringer så tror og vet jeg at forebygging og forbedring er kunnskap. Kunnskap er nøkkelen til så mangt! Hvis alle bare visste….

 

Deilig vær og vår. Nyter sola mens den er her!

 

 

Vafler i luften

Jeg fikk noe lengre søvn enn planlagt da jeg la meg tidlig og stod opp sent i dag. Skylder på klokkenstilling. Sommertid – endelig! Det er deilig med litt varme og vårvær. Spesielt når jeg kunne gå turen min i bare bomullsgenseren uten å fryse. Det merkes at kroppsvarmen er betraktelig bedre, noe som er supert. Ellers så er det jo den internasjonale vaffeldagen i dag, så jeg har stekt tretten grove vafler til de andre kommer hjem. Fikk også vaffeljobben tildelt i går. Det vil si mange fornøyde Elkjøpkunder, altså. Det kommer vel en dag der jeg blir så fristet av lukten at jeg bare må smake…

 

 

Jatakk!

Vi er alle en del av et samfunn. Et samfunn og en stat som Mandag rundet 5 milloner mennesker. Mange individer å forholde seg til. Kjente og ukjente. De man ser og går forbi. De man passerer/møter og sier hei til, men også de man hver eneste dag forholder seg til. Nesten. Venner og familie. Kollegaer og kjente. Hovedstøtten i kampen mot anoreksien. Essensen med livet. Gleden med årets 365 dager. En av mine mange motivatorer og motivasjoner!

 

 

Frisk veier mest!

Det dukker stadig opp fler og fler positive grunner til å bli kvitt sykdommen. I begynnelsen var det litt elleve-åttini, og kanskje ikke det en gang heller. Mens nå ser jeg en enorm mye større frihet den dagen jeg faktisk blir frisk. Jeg har oppnådd enormt etter jeg kom hjem, og jeg ser fint at jeg kan klare å mestre alt jeg vil uten å være syk. Som vil si uten å være tvangspreget og tynn. Jeg er jo så mye mer. Flinkheten, lykken og motivasjonen har jeg uansett. Det kommer innenfra! Inni mitt kloke hode, hjerte og sinn som er i ferd med å slippe flere og flere mennesker inn. Jeg har all verdens med støtte og gode personer rundt meg som vil mitt beste. Jeg har innsett det nå. Verden er ikke mot meg. Jeg er ikke hatet, og jeg er heller ikke en byrde for samfunnet. Selv om gevinsten nå blir mer og mer verdt seieren, så er det allikevel en hard kamp. Samtidig som jeg definitivt ser fram til den dagen jeg kan kalle meg selv for en tørrlagt anoretiker og leve som Madelén, eller ”mannen i gata”.

 

 

1 år siden RASP

Tiden har gått fort, og mange vonde minner er fortrengt. Ikke borte, men langt unna. Langt unna tankene mine. Det er 1 år siden tvangoverføringen til RASP. Selv ikke advokat og kontrollkommisjon kunne gjøre noe. Allikevel så håpet vi noe skulle skje. Noe nytting. Med forvetninger om en bedre hverdag, en tryggere atmosfære og en anoreksi som snart skulle slippe taket. Forvetninger ble til håp og drømmer, men aldri noe av. Jeg kan enda huske lukten, menneskene og følelsen jeg bar på. Jeg hadde det utrolig vondt og alt føltes så utrolig ensomt og tungt så fort mamma og pappa måtte forlate meg. Plutselig var jeg der alene. Alene på et nytt sted. Nye mennesker. Nye rutiner. Nye regler. Jeg skulle kjempe mot en sykdom, samtidig som jeg kjempet for og mot hvert bidige måltid, hver dråpe av ernæringsdrikken og hver time som gikk. Sakte og ganske uutholdelig… Å tenke tilbake føles ikke realistisk eller politisk korrekt. Det er for mye smerte forbundet med innleggelsen. Det er så fint at jeg har vokst såpass mye som person etter jeg reiste derfra. Et år med utfordringer, mål og store mestringer. Godt, trygt og nødvendig for psykisk fremgang! Ekstremt viktig for egen motivasjon, vilje og pågangsmot og essensielt for å finne tilbake til Madelén. Jeg er et stykke unna, men jeg nærmer meg uten tvil det store mål! Mitt store mål…

 

 

 

Se muligheter, frøken!

Det heter muligheter – ikke begrensninger! Positivt vs. negativt. Det som helt klart har hjulpet min psyke er det å se framover på alle mulighetene som finnes der ute. Mulighetene er de målsetningene som etterhvert skal danne grunnlaget for min livskvalitet. Sykdommen setter begrensninger, men allikevel så gjør jeg det jeg vil i den grad det matcher anoreksien, men også mine behov og ønsker. Det er helt klart mye som er satt på vent. Noen eksempler er Birkebeinerrennet, fallskjerm/ strikkhopping og lengre ferieturer. Mat, vekt og helse blir jo selvsagt ufordringen. Samtidig som jeg ikke kan være irritert, eller sint for at jeg ikke er i stand til det, enda. En dag… En dag skal det skje, og da skal jeg være 100% klar og utrustet. Det er jo slike visjoner og drømmer som trekker meg fremover. Fremover og mot den grønne delen av sirkelen.

 

 

 

 

Mye som skjer!

Jeg liker uker hvor det skjer litt.. Det hjelper litt på anoreksien når man får gjort andre ting for da får jeg sykdommen litt på avstand. Bursdagsfeiringen på Lørdag gikk veldig fint. Det ble riktig så hyggelig. Søndag fikk jeg muligheten til å være barnepike sammen med tanten min for han jeg er filletante til, lille Emilian på snart 9 mnd. Vi dullet og var på trilletur. Da jeg kom hjem benyttet jeg et par timer på klesrydding, så nå kan man endelig se gulvet mitt igjen.. I går tok jeg en langtur til bestemor og bestefar. Jeg bare slapp av mamma midt i rushtrafikken i Drammen by. Det var en stund siden jeg hadde settt dem, så det var et herlig gjensyn. Vi spiste lunsj sammen og pratet masse. Jeg hadde forberedt meg godt, og middag ble inntatt med mamma på Buskerud Storsenter. Der hadde aldri jeg vært før…

 

 

 

 

Biler og bowling

Middagen på Fishland var vellykket og jeg koste meg masse. Avbrøt noen timer før ettersom jeg hadde et siste måltid å passe på. I går tok jeg med meg Aleksander til Tønsberg i går. Med en plan om å se på nye biler og avtale tid for prøvekjøring. Det er så moro! Fikk med meg en haug brosjyrer og noen telefonnummere, så nå har jeg mye å tenke på fremover. Det ble felles lunsj etterfulgt av Vallø bowling. Bowling og lufthockey er en evighet siden sist, men det var utrolig gøy! Dessuten var det ekstra stas at det bare var oss to som var på tur… I dag venter nok en bursdagsfeiring, og denne gangen med tanter og onkler. Kjolen og de høye helene er på, så jeg er klar! I dag har jeg både jobbet og bakt muffins. Ellers så går ting bedre med hode og kropp, og jeg føler meg stadig lettere til sinns. Jeg lever de gode dagene! Samtidig som det selvfølgelig er en påkjenning å være syk, så krever det mye tålmodighet og styrke for å holde ut. Noe jeg stadig opparbeider meg mer og mer av…

 

 

 

 

Restaurant med jobben

Sykdommen er så utrolig usosial, og derfor har jeg stadig vekk gjort mitt for å få mer og mer sosialt inn i hverdagen. Allikevel så har jeg tvilt veldig på dagens middag som vi skal ha på Fishland med jobben. Det er litt utenfor komfortsonen å dra ut slik ettersom jeg ikke har vært ordentlig på restaurant siden før jeg ble syk. Det jeg har kommet frem til er at jeg skal pynte meg og møte opp for å ha en fin kveld. Måltid og mat har jeg ikke vurdert i det hele tatt, men hyggelig skal det bli uansett! Jeg tar bilen ettersom det er skikkelig slaps ute. Jeg hadde rett i at vinteren ikke var over…