Hårmodell

Jeg har hatt samme frisyren siden før jeg ble syk, og merket at det begynte å bli altfor kjedelig. Jeg var lei av at håret mitt på en måte bare var der. Derfor ønsket jeg en forandring. Jeg ville ha en frisyre som kan matche alderen min og som kunne kle ansiktet mitt. Rett og slett; få en sveis som en del av min identitet. Jeg nølte ikke et sekund da jeg ble spurt om å sitte hårmodell. Det var bare en super mulighet for å realisere planene om å ta mer hensyn til ting som har betydning for min egen del. Det tok to timer med håndspa, te og moteblader mens jeg ventet spent på et brukbart resultat. Aldri har jeg hatt det så kort, men det var allikevel mitt ønske. Første gang hos frisør skulle gi en forandring! Håret ble mer enn brukbart og jeg føler virkelig at det fikk frisket opp litt. Utenpå som inni!

 

 

 

 

Hurra for Aleksander

I går fylte Aleksander 17 år. Han vokser til, han og. Som alle vonde 2010/2011-datoer så hadde jeg bestemt at vi skulle ha en bra dag, uansett. Jeg unner han all den glede og lykke som finnes i verden. Bursdagspresangene ble noe utenom det vanlige, for jeg følte at jeg måtte både lage (4-rims bursdagsdikt med bilder) og kjøpe (vårsko i skinn fra Nike) noe ordentlig ettersom han virkelig fortjener det. Han har definitivt kjent på negativitet og vonde minner forårsaket av sykdommen. Han har ofret så mye, så nå var det min tur til å ofre en hel dag til hans favør. Det ble noen morsomme overraskelser, en lengre tur og Peppes. Jeg hadde spist middag på forhånd, men følte allikevel at det var hyggelig å bli med ut. Vi pratet, lo og hadde en kjempefin kveld. Det er sant; ”den beste tiden er den du deler med andre”. Da vi kom hjem hadde vi pakkeåpning, bildetaking og bursdagskake.

 

 

 

La bildet tale….

Et bilde sier mer enn ord, men jeg skal allikevel slenge på noen linjer. Bildet er fra høsten 2010 – den vanskeligste perioden i hele mitt liv. Ved å se bildet kan jeg enda kjenne smerten. Hvor grusomt det var å legge seg ned i senga, ligge våken og forstyrres av buldrende hjerteslag høye som sirener. Vondt psykisk og fysisk. Plaget av tankekaos og massivt med dårlig samvittighet. Følelsen av å være en gedigen ballong hatet av hele verden. Aller mest av meg selv. Tydelig svekket på alle mulige plan. Kun ønsker om å forsvinne ettersom hvert minutt gjorde alt verre, vondere og mer og mer uutholdelig… Aldri mer altså!

 

 

 

Hei vår!

Så var omsider Mars her – første bit av vårkvartalet. Bart på trær og gater. Fuglekvitring og sol. Deilig med litt varmere vær der jeg kan bytte ut støvlene med shoxen, mokasinene eller mine nye Adidas. Bare det å kvitte seg med tjukkasen av en boblejakke skal virkelig bli en fryd. Det har vært en lang vinter. Enda er jeg ikke overbevist om at vi har sett det siste til den, men så er vi jo nærmere sommeren, og det låter bra! Vinteren har alltid vært mine store favoritt. Kanskje bare ikke helt yndlingen når jeg har en sykdommen boende inni meg. Da blir det automatisk en mer krevende og utfordrende årstid. Det er jo tøft, men jammen meg har jeg kommet godt og godkjent gjennom!