Tårer er ikke nok

(Noen rakk kanskje å lese innlegget før jeg slettet det, som jeg var nødt til av respekt for bestemor. Dette med stillhet før bisettelsen visste ingen av oss før en stund utpå dagen. Bisettelsen er over, og derfor skal minneordene ut på ny. Innlegget ble som sagt skrevet dagen det hendte 23/7. Har i tillegg lagt ved noen minneord og en statusoppdatering på hvordan den påfølgende uken har vært for meg.. Les med respekt!)

 

I dag fikk vi beskjeden, og jeg må nesten holde pusten i sekundet jeg skriver dette. Min kjære uerstattelige fantastiske bestemor har sovnet inn, og hun vil aldri noensinne våkne opp igjen. Hjertet mitt blør. Saltvannet spruter. Jeg skjelver, grøsser og hakker tenner. Det er en isstorm inni meg. Dette gjør smertelig vondt. Jeg er konstant uvel. Vil smile, men sliter. Vil være positiv, men sliter. Vil løpe rundt, men orker ikke. Alle muskler i kroppen verker, og det finnes ikke et fnugg av energi. Aller helst vil jeg ligge under dyna. Der vil jeg vente. Vente til alt er bra igjen. Til alt er som før. Men sannheten er; det blir ikke det. Det blir aldri det. Hun kommer ikke tilbake til meg. Uvirkelig. Det er ordet. Marerittet har blitt en sannhet jeg nå må leve med. Ja, for tiden går. Vi blir alle eldre. Nye generasjoner skiftes ut, og andre vokser frem. Trist, men sant. Det skal være så naturlig. Allikevel vil jeg ikke akseptere. Dette kan ikke være sant. Dette kan ikke stemme. Dette må være feil. Ting var jo så bra. Hun var jo så frisk og oppegående. Ung til sinns. Superbestemor. Vel. Så fort kan alt snu. Gleden til sorg på kort tid – uten at noen kan gjøre noe. Det fantes håp, men det fantes vel egentlig ikke tro. Ikke etter beskjeden i høst. Jeg visste hva kreft betød. ”Slikt skjer ikke vår familie”, og plutselig skjer det. På mange måter var jeg klar over hva som ble utfallet, og jeg prøvde å ta det innover meg, men til syvende og sist ble jeg aldri forberedt. Ja, for selv om jeg i underbevisstheten ”ventet” på hatbeskjeden, så vil jeg ikke motta den. Jeg vil ikke forsone meg med den harde realitet. Kan man egentlig det? Vil jeg noensinne klare det? Jeg vet ikke om tiden kan lege et slikt sår. Eller, den kan jo det. Bestemor ville ikke ønsket at vi rundt skulle hatt det vondt. På samme måte som ikke jeg vil at hun skulle ha det vondt. Da jeg var der oppe på Søndag så var det ikke min kvikke superbestemor jeg så. Det var en annen skikkelse. Hun hadde ikke smerter, men jeg så hvor psykisk belastende hun hadde det. Hvor mye hun heller ville sittet oppreist og vandret rundt for å tilfredsstille alle – slik hun alltid har gjort. Stae bestemor. Ja, det er der jeg har staheten min fra. Vi skulle klare alt på egen hånd. Det skulle vi. Staheten tar jeg med meg videre. Hennes største ønske var jo at jeg skulle bli frisk. Jeg skal kjempe, og jeg skal bli frisk. Om hun ikke får se det, så vil hun vite det. ”Jenta mi” kalte hun meg alltid. Godfølelsen strømmer gjennom kroppen når jeg tenker på det. Jeg er så takknemlig for våre fine stunder. Takknemlig for alle samtaler vi har delt. Takknemlig for alle yatzyrunder vi har spilt, særlig de som du lot meg vinne. Takknemlig for alle fine turer. Takknemlig for at du lærte meg å løse kryssord. Takknemlig for at du viste meg verdien av samhold. Takknemlig for støtten, klemmene og ikke minst den kjærlighet du viste. ”Ring når dere er hjemme”, ”kjør forsiktig” – du passet på, slik vi fikk passe på deg. Nå er du der ute et annet sted. Jeg tenker på deg, og vil alltid være uendelig glad i deg.

 

Jeg har vel egentlig vært heldig så langt, for jeg har aldri mistet noen som virkelig stod meg nær. Det er derfor dette blir en ekstra stor påkjenning. En sånn påkjenning som jeg aldri før har følt på. Samtidig gjør det meg redd. Redd for å miste flere av de jeg er glad i. Dette gir meg nok en bekreftelse på at jeg må leve i nuet – som om hver dag var siste. Gi en ekstra klem. Sende en ekstra melding. Ta en ekstra telefon. En vet aldri når det er for sent. Nå begynner nok et nytt kapittel. Et kapittel uten bestemor ved min side. Hun har liksom alltid vært der, og jeg føler litt på at jeg tok det som en selvfølge etter jeg ble syk. Jeg angrer på mange måter for at jeg ikke kunne være tilstede så mye som jeg ønsket, samtidig som jeg vet hvor utrolig nært tilknyttet vi faktisk var. Alt det fine vi gjorde sammen. Deres hjem var på alle måter mitt andre hjem. Jeg trengte aldri å spørre om noe. Jeg følte meg så trygg. ”Bestemors og bestefars jente”. Det vil jeg alltid være. Tårene renner nedover tastaturet i dette sekund. Jeg må holde pusten for å unngå de indre smertene. Akkurat nå er alt bare vondt. Vondt, vanskelig og uforståelig. Jeg er helt tom for ord. Allikevel så nytter det ikke å legge seg ned. Jeg er sterkere enn som så. Hverdagen er her. Jeg vet ikke om jeg takler den, men jeg trenger den. Jeg trenger et liv utenfor husets fire vegger. Tenker jeg drar ut en tur med mamma for å klarne hodet litt, og få inn litt luft. I morgen drar jeg på jobb. Videre får vi se an. Jeg orker i alle fall ikke ”å sette livet på vent” eller kjenne på smertene 24/7. Det hadde ikke bestemor ønsket. Hun var jo så stolt av meg, og alt jeg fikk til. Det vil jeg aldri glemme. På samme måte som jeg aldri vil glemme verdens beste bestemor. Bunaden skal jeg alltid bære med min største stolthet. 

 

 

”85 fantastiske år. Du sa du var fornøyd. Dere rundet 60 års ekteskap, fikk tre sønner og en haug med barnebarn, og også oldebarn. Du var så stolt. Livet ditt har på alle måter vært rikt, og uansett hvor du befinner deg nå så lever minnene videre. Du blir husket for den du var. Vi skal ta vare på bestefar for deg. Sov godt, min vakre engel…”

 

Jeg ber om forståelse for at dette er en tøff tid, og takker for deres støtte og fine ord. Det betyr enormt! Jeg føler samtidig jeg må beklage det ”sosiale” til mine venner, men akkurat nå er det familie som gjelder. Slik vil det nok være en stund.

 

 

Statusoppdatering: Jeg er så sliten. Jeg er så trøtt. Øynene er tørre som sandpapir. Magen vrengt som en våt oppvaskfille. 1 uke er gått. En uke som har vært tøff, men også fin. Tøff fordi jeg har følt på en skikkelig uviss smerte, men også tomhet. Fin fordi jeg har tenkt tilbake på en haug med flotte minner, og også fordi folk har vært så innmari sympatiske mot meg. Ekstra pris har jeg satt på de mange klemmer. Her i familien har vi støttet hverandre, og sammen hentet styrke i hverandre. Vi har grått. Vi har ledd. Vi har vært redde. Vi har vært frustrerte. Vi har vært sinte. Vi har vært takknemlige. Mange tilstander på en og samme tid. Og det merker jeg særlig selv. Hodet har skrudd seg ”av og på”. Tanker, følelser og drømmer. Drømmer som har vært hyppige, uforklarlige og intense. Noen er vonde. Andre vil jeg leve i for alltid. Som jeg skrev over så kom jeg meg raskt tilbake i hverdagen igjen, og det er jeg så glad for. Å møte opp på jobb dagen etter var faktisk ikke så ille som mange kanskje tror. Jeg har verdens beste og mest forståelsesfulle kollegaer, og kunne virkelig snakke ut med dem alle. Det trengtes. Faktisk er det få steder jeg trives bedre enn på jobb, så den avgjørelsen var rett. Er på ingen måte kald av den grunn, for jeg er jo selvfølgelig preget av det som har hendt. Folk er ulike, og reagerer ulikt. Min beste medisin har vært å komme meg ut. Gjøre noe fornuftig. Føle meg til nytte. På jobb er det dessuten lettere å holde tankene mer adskilt. Men det skal sies; Jeg har muligens vært litt mindre ”tilstede” og smilende. På mange måter tror jeg at jeg var og enda er i en slags sjokktilstand. Jeg vet hva som har skjedd, men jeg forstår det allikevel ikke. Kroppen på sin side hadde på alle måter kjørt seg på bunn. Det skyldes søvnunderskudd. 4 timer på to dager. Ikke bra. Derfor gjorde det godt med en lørdagsfri, slik at jeg fikk sovet ordentlig ut i helgen. Men så.. Så kom Mandagen, og jeg vet ærlig talt ikke hva som skjedde. I løpet av natten var det som om jeg ble forvandlet til en ny person. Jeg våknet med tidenes ubehag. Det føltes som hjerteinfarkt, ørebetennelse, matforgiftning, brukket arm og blærekatarr. Alt i ett. Jeg orket ikke å stå på bena en gang, så jeg måtte legge meg nedpå. Det var da jeg ble møtt av tidenes sorgreaksjon med snørr, tårer og blod. Neseblod. Inni meg gjorde det så ufattelig vondt bare. Har ikke ord. Uansett så hjalp det. Det hjalp å få det ut. De påfølgende dagene har blitt som så. Enklere, men jeg kjenner enda på det. Helt klart. Griningen er litt mer på avstand, mens det fysiske ubehaget kommer og går. Jeg kaster opp lettere (og oftere) Jeg fryser lettere. Jeg skjelver lettere. Jeg glemmer lettere. Får noen ganger helt blackout. Henger langt etter med enkelte arbeid og gjøremål også for så vidt. Jeg lever i en merkelig boble, rett og slett. Det er tydelig noe i meg som tar dette veldig innover seg, samtidig som det er noe som klarer å holde følelsene i sjakk. Veldig merkelig i grunn. Jeg føler meg så tom… Alt jeg vil er å ta opp telefonen og høre stemmen hennes. Høre at hun sier; ”jenta mi”…..

 

Lev i nuet og ta vare på deres nærmeste – en vet aldri når det er for sent!

 

 

Mulig bloggen og mailen blir litt nedprioritert i tiden fremover…. Håper det er forståelig!

 

  

Noen fakta

Dagene har gått slag i slag med mye jobbing. Sist uke 4 dager. Uvant, men fantastisk. Det går over all forventning. Energinivået er fremdeles på topp. Smilet er alltid der, og formen er en stor forbedring. Muskler, sier jeg bare. Rutinene faller dessuten mer og mer på plass. Frokost lages og spises, smoothar er med hver dag, og et nytt lager med proteinbarer er akkurat bestilt. Jeg står virkelig i utfordringene og gir meg ikke. Sistnevnte var en felles grilling der vi alle hadde samme type kjøtt. Kan ikke huske sist. Eneste minuset å trekke fram er noen allergiske reaksjoner i form av diare og oppkast de tre siste dagene. Æsj. Jeg lærer aldri og går på samme blemme hver bidige sommer. Er bare så altfor fristende med disse søte norske jordbærene på tross av at magen ikke tåler dem. Jaja. Jeg får være litt snillere med meg selv, og følge kroppens signaler heretter. Å føle noen som helst form for svekkelse passer meg bare ekstremt dårlig. Det er både psykiske og fysiske påkjenninger jeg absolutt ikke er tjent med. Men; utover det har jeg lite å meddele. Det er vanskelig å komme med lange og utfyllende innlegg i disse dager. Tiden flyr og som jeg sa til en kunde og bloggleeser så er inspirasjonen litt deretter hva angår skrivingen. Dere skal derfor få bli litt bedre kjent med meg denne fridagen/søndagen. Vanligvis er jeg motstander av alle sånne spørsmålsting, men synes denne var innenfor. Jeg fant den på en annen blogg. Håper også det er litt morsomt å lese ”noe annet” enn sykdom, skole jobb og hverdag…. Kanskje var det ikke alt dere visste?

 

 

Hva spiser og drikker du omtrent hver dag?
Saft, havregrøt, proteinbarer og frukt. Fast kosttilskudd bestående av kalsium, C-vitamin, D-vitamin og B-vitamin (folsyre)
Hva skulle du ønske du kunne spise og drikke omtrent hver dag?
 Spekeskinke, markjordbær og sprudlende champagne.
Hvilken bok leser du nå, og hva synes du om den?
 ”Bli best med mental trening” av Erik Bertrand Larsen. Jeg elsker den, men dog blir jeg litt rastløs og farlig motivert.
Hvordan har du det?
 Sett bort fra sykdommen og situasjonen så har jeg det veldig bra. Jeg trives i hverdagen og føler at jeg får utnyttet både potensiale og energi.
Hvilken TV-serie ler du mest av?
 Friends og SATC.
Hvilke bøker har du veldig lyst til å lese?
Ingen spesielle, men gleder meg til å begynne på Erik Bertrand sin andre bok ”Helvetesuka” og Hanne Kristin Rohde sin; ”Bare et barn”. Ellers liker jeg jo krim og thrillere godt, så det meste i de kategoriene faller i smak.
Hva liker du best å se på norske TV-kanaler nå?
Spenningsserier (thrillere, action, krim) – helst svenske.
Hvilken blogg liker du best akkurat nå?
 Jeg liker å følge med på superjentene; dedication, fitliving og kriweb, og av og til føles det herlig å drømme seg bort i carolinebergeriksen sin forunderlige verden.
Hva liker du å bruke tiden din til?
 Venner, jobb og familie.
Hva er du mest redd for?
 Det friske liv – tro det eller ei. Og selvfølgelig; miste de som står meg nær.
Hva bryr du deg mindre om enn folk flest?
 Jenteting som sminke, shopping og mote. Dessverre, altså.
Hva bryr du deg mer om enn folk flest?
 Eget utseende, kosthold, økonomi, rettferdighet og trening vil jeg tro.
Hvilke typer mennesker liker du?
 Mennesker som er seg selv, og som er ærlige. Mennesker som tør å gå for målene sine, og som aldri gir opp. Positive og optimistiske folk, rett og slett.
Når føler du det er mest behagelig å stå opp og legge seg?
De vanene er fremdeles ikke helt på plass, men det kommer seg. Skulle jeg sagt hva jeg foretrakk ville rundt 23 på kvelden, og 11-12 på morgenen vært perfekt.
Hva er dine verste uvaner?
 Spisetider, leggetider, tyggis- og saftforbruk, negleriving, unødvendig stress og noe planleggingsavhengig.
Hva likte du å gjøre på barneskolen?
 Spille fotball.
Hva liker du best ved deg selv?
At jeg er positiv, utadvendt og målbevisst.

 

 

 

 

  

Straff er ordet!

Sykdommen føltes som en straff. Det jeg derimot begir meg ut på nå er en straff. For å bli friskere må jeg gjennom mange strafferunder – daglig. For å drive med det jeg vil må jeg ha krefter. Ikke bare viljestyrke. For å leve det livet jeg vil må jeg ha en sterk kropp. Ikke bare et skjelett som fungerer til det nødvendige.Jeg må kvitte meg med anoreksien. Jeg må ut av komfortsonen, og opp i vekt. Derfor bruker jeg ordet straff. Behandling blir så feil. Jeg hater det ordet, og unngår det for alt det er verdt. Behandling er ikke meg. Det gir meg en fornemmelse av svakhet. Som om; ”jeg ikke kan klare noe selv, fordi det er andre som vet bedre”. Nei takk. Det løpet fungerte ikke. Nå er jeg i mitt eget regime. Ordet ”straff” høres sikkert brutalt ut, men er for meg enklere å akseptere. Enklere å forholde seg til. Er jeg såpass hard mot meg selv, så er det faktisk lettere å glede seg når jeg oppnår noe. Noe verdifullt. Kanskje ser jeg det ikke der og da, men det betyr ikke at jeg gir meg. Jo tøffere motbakken er, desto bedre blir oppoverbakken. Det vet jeg!

 

En gang satt jeg innelåst på et rom, psykisk ustabil og gal sa de. Tror det var rett. Jeg skadet meg selv. Jeg så blodet renne, og jeg nøt det. Jeg lagde dype sår som fikk infeksjoner. Dette var ubevisste handlinger. Ubevisst straff. Uten mål og mening. Fysisk smerte for å få utløp for det psykiske. Det vonde som satt inni meg. Samvittighet, hat og skam. Hele sykdommen har liksom vært litt ubevisst. En slags selvpining som jeg ikke var klar over. Leve i en tynn kropp. Leve under en bestemt kontroll. Leve på tvang. Unnskyld. Eksistere, mener jeg. Kanskje var det straff? Kanskje var det protest? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at det skal bli annerledes. Straff i disse dager blir noe annet, og til forskjell fra den gang så går det ut på å velge en annen vei. En vei som fører frem. Fordi jeg vil. Ikke fordi jeg blir tvunget. Nå må jeg bli mer bevisst. Bevisst på valgene jeg tar. Bevisst på handlingene jeg utfører. Jeg må møte frykten og angsten – daglig. Jeg må kjenne på de psykiske påkjenningene jeg ikke er vant med. Jeg har ikke noe valg. Hele meg er i dårlig forfatning. Klokken tikker. En fremtid venter. Jeg har enda en sjanse. Kroppen får god næring, men den trenger mer. Slike ekstra kalorier kommer ikke av seg selv. De strafferundene er det jeg som må ta. Jeg må jobbe for å bli en fullverdig Madelén. Jeg må rett og slett innse at slaget er tapt. Tom har tapt. Den friske delen har og skal ha overtaket. Nå er det kun full skjerpings som gjelder. Ingen utsettelser. Kunne ikke passet bedre å innvie Smoothar før jobb i dag. Smoothie var en næringsrik sak jeg ikke hadde smakt på siden før ortoreksiens eksistens tidlig i 2008. Juice, bær og yoghurt. Alt inntatt. Seier sier jeg. 1-0 til fornuften. Et steg nærmere hjem. Jeg kan være stolt. Det var selvsagt uvant og noe tøft, men det gikk greit. Jeg overlever – som alltid. Fikk mine bekreftelser fra familien at dette var mer enn riktig. Et riktig steg gleder dem. Derfor gleder det også meg. Som jeg sa; 1-0. Dessuten så ble smaken og konsistensen som ønsket; syrlig og kremete. Slik jeg liker det. Eneste minus var stener fra bringebærene. Enten må jeg gå for andre bær, eller så må jeg ta meg tid til å sile dem. Det gjelder å se mulighetene, og vel. Dette kan jeg klare. Dette skal jeg klare. Å få i seg næring på jobb er ikke som fryktet. Ikke skummelt overhodet. Ingen ser på meg med skamblikk. Ingen anoreksistemme hyler i hodet. Ingenting er feil. Tror bare det er disse vanene som må etableres. Jeg må inn i et autopilotmønster slik at fortsettelsen kan bli en realitet. En realitet bestående av alt annet enn plankekjøring. En realitet bestående av små steg på vei mot en lykkelig, god og trygg fremtid. Alle krefter på banen….

 Madelén Skare Olsen sitt bilde.

 

Ellers har mine nyetablerte vaner virkelig gjort noe med søvnmønsteret mitt. Det fikk jeg tydelig bekreftelse på i dag. Tross to jobbuker, kveldsvakt i går og 4 timers nattesøvn våknet jeg mer uthvilt enn på lenge. Intet senere enn 6:30 sperret jeg øynene opp, og når jeg verken kunne sovne til med hørepropper eller dobesøk så vandret jeg likeså ut to timer senere. Herlighet. Så bra kondisjonsnivå kan jeg ikke huske jeg har hatt noensinne. Tydeligvis for lenge siden – noe som er skremmende og merkelig på samme tid. Med en såpass bra form, så har jeg definitivt fått en indikasjon på hvor bra kroppen skal/kan fungere. Det er klart det motiverer meg. Ja, for ikke å snakke om hvor sinnsykt mye energi jeg har om dagen. Hele tiden. Jeg løper rundt og smiler fra øre til øre. Duracellkanin, altså. Jeg sier det igjen; hvis dette er min hverdag med sykdom, så gleder jeg meg til hverdagen uten!

 

 

 

 

 

Fra ortoreksi til anoreksi

I motsetning til mange unge jenter og gutter var ikke starten på anoreksien noe ønske om å gå ned i vekt fra min side. Det ble litt ufrivillig, men som følge av at jeg fikk anoreksi. Jeg har egentlig aldri hatt noe problem med mitt eget selvbilde (heller dette med pubertetsutvikling og nye uante endringer) eller at jeg har veid for mye. Heller tvert om. Sånn sett er det utrolig rart å tenke på at det var jeg som skulle føle meg så mislykket. Jeg som skulle bli dødelig undervektig. Jeg som forsøkte å ta selvmord. Jeg som satt med kniven og kuttet meg selv. Mitt smil som forsvant. Min fornuft som blåste bort. Men så har vi dessverre faktaene; en spiseforstyrrelse er ikke noe en velger. Akkurat som med mye annen psykisk sykdom. Jeg utviklet først en noe ukjent spiseforstyrrelse, nemlig ortoreksi. Den fjerde spiseforstyrrelsen, som den heter, er ikke like utbredt når man tenker ordet ”spiseforstyrrelse” og er kanskje for mange ikke godkjent nok. Jeg vet ikke. Jeg visste heller ikke noe om denne sykdommen, men jeg forsto hva som hendte. Jeg forsto at jeg hadde et problem da jeg trente mellom 14 og 28 timer ukentlig. Jeg forsto at jeg hadde et problem da blodårene spratt ut overalt, og da musklene var harde som betong. Jeg forsto at jeg hadde et problem da treningen var alt som gjorde at jeg følte meg bra. Fanatisk opptatt av trening, det var jeg. Så hvordan gikk dette videre til anoreksi? Vel. Jeg følte meg som sagt superbra med trening. Jeg spiste det man kaller normalt sunt. Knekkebrød med pålegg, normale middager, smoothies, osv. Den gleden jeg fikk fra trening, og det jeg opplevde kroppslig gjorde noe med meg. Jeg så en jente i speilet som jeg likte. For første gang på ordentlig. Hvis jeg så slik ut med trening måtte vel kostholdet også bety noe? Knekkebrød med pålegg ble til knekkebrød uten pålegg. Karbohydratene forsvant fra middagsporsjonen, og smoothien var ikke lengre smoothie – bare fersk oppkuttet frukt. Herfra gikk det slag i slag. Kaloriene var endret. Inntaket endret. Muskelmassen var ikke lenger muskelmasse, men bare posete slapp hud. Treningsmengden sank gradvis. Jeg orket ikke. Hadde ikke nok energi.  Enten måtte jeg spise for å opprettholde formen/bli mer fit, eller så måtte jeg fungere til det nødvendige (skole og jobb), og samtidig kontrollere inntaket. Kroppen ville noe, men hodet valgte noe annet. Jeg skulle ned i vekt, helt til jeg ble tynn nok. Tynn som catwalkmodellene. Tynn som i perfekt. Tynn som i ”at alle likte meg”. Tynn som i at jeg fikk oppmerksomhet. Tynn forbundet med selvaksept. Tynn forbundet med målsetting. Det var tynn nok i mine øyne. Problemet er bare; det ble jeg aldri. Istedenfor pådro jeg meg en diagnose, en rekke komplikasjoner, nesten dødsutfall og en haug med plager som enda begrenser min hverdag…

 

 

Apropo muskler.. Jeg er kanskje ikke den sterkeste jenta, men jeg vil allikevel bevise det motsatte. Bevise at jeg kan. Bevise at jeg har styrken. Her løfter jeg 55kg (mamma godkjente at jeg fikk skrive det), og langt mer enn min egen kroppsvekt. Heldigvis knakk ikke ryggen sammen slik som sist jeg ivrig tok tak i pappa. Men altså, hva beviser det? Jeg vil så gjerne, og jeg må bare. Jeg får en mestringsfølelse og en enorm stolthet når jeg takler slike ”normale ting”. I realiteten skulle det vært umulig, men som med mye annet har jeg en viljestyrke ut av annen verden, og det fikk vi jammen fram (nok en gang) på dette bilde.

 

 

 

 

Slik går det…

Jeg lovet nok litt vel mye da jeg publiserte kunngjørelsene mine, men jeg sitter her heller realistisk enn skuffet. Ja, for skal man endre vaner? Skal man få en ny livsstil? Det skjer ikke over 1 uke, heller ikke 2. I snitt tar det 50-60 dager å endre enn vane sies det. Altså må små steg må til. Det var riktig nok noen ting som måtte prioriteres først. Det vanskeligste har vært å snu døgnet. Legge seg en gang før fuglene synger, og stå opp en gang før mamma og pappa er ferdig på jobb. Mandag kunne ikke vært en bedre begynnelse. Jeg er et menneske som er opptatt av struktur, og dette med å starte kronologisk føles riktig. Ikke fordi det er noe tvang rundt det, nødvendigvis. Så ja, Mandag 29 Juni. Jeg hadde store vanskeligheter med å sovne på Søndag. En del ”opp-for-å-tisse”. Ikke fordi jeg grudde meg til jobb på noen måte, men heller det at jeg sto opp såpass sent samme dag. Dermed ble det til at jeg drakk store mengder vann etter jeg la meg, og også i tiden jeg lå i senga og fram til jeg sovnet. Er ikke sikker på hvor mye søvn jeg fikk, men absolutt nok til at jeg følte meg pigg og uthvilt for dagen. Jeg våknet med mitt største smil. Foreldrene mine hadde nettopp startet ferie, men på grunn av at de dro ut tidlig på dagen så rakk vi ingen felles frokost. Den daten måtte jeg ta med meg selv. Etter en solfyllt gåtur. Helt supert det. Jeg fikk faktisk til å spise før jobb, så det var jo et pluss i boka. Jobbet akkurat ikke lenge nok til at jeg hadde krav på pause, så da jeg kom hjem kjørte jeg på med en proteinbar like før kveldsmat. Og slik har det stort sett blitt med måltidene når jeg har jobbet til 20:00, som for så vidt gjelder ukedagene. Ellers kan jeg bare meddele fryd og gammen. Det har vært en glede å komme tilbake i ordentlig jobb, og samtidig vite at jeg fullt og helt har ansvar for meg selv. Å jobbe i ukedager (i tillegg til Lørdager) er for så vidt veldig uvant, men absolutt bra for rutinene. Gøy er det også: Plutselig har jeg mer tid til kundene. Plutselig kan jeg foreta meg andre og mer varierte arbeidsoppgaver. Plutselig møter jeg på litt flere kollegaer og kjentfjes som titter innom. Plutselig får jeg telefoner om jeg vil jeg kan steppe inn og jobbe ekstra. Ah. Lykke. Plutselig føler jeg meg litt mer… hel? Litt mer som et normalt menneske? En person med gjøremål. Fornuftige gjøremål. Lykkefølelsen kunne ikke vært bedre. Interessen og energinivået er på topp. Som jeg sa så elsker jeg jobben min, og jeg gleder meg over hver dag jeg har mulighet til å tilbringe timene på Elkjøp.

 

 

Jeg har på alle måter klart å endre rutinen med søvn, og jeg har på alle måter kommet inn i et bedre mønster ettersom jeg sakte men sikkert greier å spise tidligere. Ingen middagslur midt på dagen, heller. Selvfølgelig kan alt bli bedre. Jeg har enda litt å ta igjen på når jeg legger meg og når jeg står opp, men det kommer. Hittil har ting gått veldig bra, og jeg har snudd en del rutiner mirakuløst fort. Tvangsrutiner, også. Slikt er mulig når man har en såpass viktig drivkraft i livet. Det er som sagt 3 måltider på kveldsvakter, og selv om proteinbaren/shaken er et bra tillegg og en grei strafferunde, så tenker jeg å øke på i retning ”mer kalorier”. Har til gode å teste min kjære Smoothar, som han så pent heter. Venter enda på ny skiftplan, så får ta det når jeg vet hvordan jeg jobber de neste 14 dagene. Mange er sikkert også spente på hva jeg kan meddele omkring fearfood. Tja. Jeg har spist og spist av mine egne matvarer, nettopp for at jeg skal kunne bli ferdig med dem og ha ”mulighet” til å begynne på nytt. Så langt har det kun vært jeg som har handlet, og vi får se hvor lenge det vedvarer. Trolig ikke lenge. Må bare komme med noen gullende tips til foreldrene mine først. Ikke angående næringsinnhold, selvsagt. Bare det praktiske, egentlig. Effektivitet er mitt navn. Jeg har som dere skjønner litt til gode hva angår kostholdet, så jeg skryter ikke på meg annet enn brødskiver (istedenfor lomper og knekkis) der. Men som jeg sa; vaner tar tid å vende. Å få en anorektiker over på fullfett, sukker og normale karbohydrater høres kanskje umulig ut, men det er det ikke. Det tar bare tar tid, og skal absolutt gå. Staheten min tar nemlig ingen vending. Jeg bruker den til å bli en fullverdig Madelén! Blunkesmilefjes.

 

Mentalt? Mamma bemerker stadig forandringen. Hvor mye friskere jeg opptrer, og ser ut – ikke minst. Det gjør hele familien. De ser en helt ny person. En person med livsglede. Jeg er nært sagt tom for ord når det kommer til hvor sinnsykt bra jeg har fått det etter jeg kom tilbake i jobb og inn i flere rutiner. Aldri før har jeg hatt så mye energi, og aldri før har jeg klart å være effektiv. Humøret? Tilnærmet solstråle. Så å si til enhver tid. En bekreftelse på at vaner henger sammen med gjøremål for mitt vedkommende. God samvittighet også for så vidt. Med vaner får jeg tid, ork og samvittighet til det jeg vil. Utenom også. Greit nok at jobben spiser mye tid. Tidligere ville det betydd minus gåtur, minus familie, minus vennebesøk, minus ditt og minus datt. Det gjør det på ingen måte. Faktisk rekker jeg mer i hverdagen med jobb, enn hva jeg gjør i hverdagen hjemme 24/7. Det sier litt om hvor lite gunstig sløv tilværelse er for meg. Jeg er nemlig en Duracellkanin som varer og varer og varer. Stopper aldri. Ingen typisk anorektiker sånn sett. Hadde jeg ikke vært tynn og hatt anoreksitanker hadde jeg vært frisk i alles øyne. Herlighet. Tenk på hvordan min hverdag som frisk blir? Tenk på hvor fantastisk det blir når jeg faktisk har ressurser og mulighet til å kjøre på? Uten begrensninger. Når jeg kan rekke tusen ting om gangen, og når jeg kan planlegge ting der og da? I en forsvarlig dose, selvsagt. Hallo frihet sier jeg bare. Men først må frøken skjerpe seg litt og følge noen egne regler. Det er tøft, og vil bli tøffere, men absolutt verdt det. Kunne ikke fått bedre bekreftelse (og motivasjon!) enn hva disse ukene har gitt meg….

 

 

 

 

 

Rett til å dømme?

”Jeg har fordommer mot tykke mennesker, tynne mennesker, kristne, muslimer, osv, osv” Slik starter Jakob sin serie i Tønsbergs Blad omkring det å gå fra fordomsfull til fordomsfri. Ved å møte en rekke ulike personer, med en rekke ulike problemer/lidelser/vaner/holdninger så stiller han samfunnet i et nytt lys. Hvem er vi til å dømme? Hvorfor dømmer vi? Har vi noen rett til det? Er noen mindre verdt fordi de er sånn eller slik? Mange spørsmål reiser seg når man skal utfordre fordommene. Ja, for alle har vi fordommer. Beklageligvis. Vi rynker litt på nesa når noe er ”ukjent”, ”uvant” eller ikke helt ”oss”. Jeg vet det, og det er ingen hemmelighet at jeg har dem selv. Her kan du lese første del av serien. Den omhandler kropp – tykk som tynn. (liten rettelse; er fire-fem år siden jeg var dødelig undervektig – ikke bare et par år siden) Ja, for hva er egentlig sommerkroppen? Hvordan ser den ut? Er det slik at alle må ha en muskuløs tynn sommerkropp for å være akseptert på stranda eller kunne gå lettkledd når det er varmt? Nei. Overhodet ikke. For meg kommer alltid sommerkroppen til å være ikke-eksisterende. Selvfølgelig skal de som trener få trene, og de som spiser sunt få spise sunt. Slik er jo mine holdninger også. Men; det er bare snakk om fornuft! Det å ha en kropp som fungerer. Det at kan bevege seg. Det at man kan foreta seg aktiviteter, eller eksistere i en normal hektisk hverdag. Det er noe å være takknemlig for, det. Det er grunn nok til å være fornøyd med seg selv. Go helårskroppen uansett fasong, form og størrelse!

 

Var en stund siden sist avisintervju i grunn, så det var veldig gøy å bli spurt. Det setter jeg sånn pris på. Jeg har jo riktig nok en del erfaringer omkring media da jeg har vært i gamet en stund. Det tror jeg har kommet fram for å si det sånn. Google google. Til stadighet har jeg uttalt meg omkring både anoreksi og blogging. Denne gangen ble det litt annerledes. Denne gangen skulle jeg prate om fordommer omkring tynne mennesker og hva jeg tenker om skjønnhetsidealer og som nevnt over; sommerkroppen. To ting jeg for så vidt verken har brydd meg eller snakket så mye om tidligere. Allikevel er det alltid stas å gjøre noe nytt. Utfordringer digger jeg. Tross lite blogging omkring temaene så har jeg mye kjennskap. Derfor følte jeg meg veldig forberedt og gledet meg til intervjuet – noe jeg hadde jeg all grunn til. Jeg møtte en alt annet enn skeptisk person på cafe. Vi fant faktisk tonen rimelig kjapt, og praten gikk lekende lett. Faktisk måtte han bli med meg bort til bilen så jeg ikke fikk parkeringsbot. Så fort fløy altså tiden avgårde. Og med litt ekstra tid fikk vi tatt noen fordomsfrie sommerbilder i parken der jeg til og med poserte med en plakat det sto ”beinrangel” på. Haha. Da følte jeg meg høy i hatten.

Jakobs fordommer sitt bilde.Pluss en liten selfie, selvfølgelig.

 

 

Bilde: lånt artikkel tb.

 

 

Intervjuet og del 1 av serien kom ut i dag, både på papir og nettside. Det gjør meg så hjertens glad at det settes fokus på denne type saker, og det gjør meg så hjertens glad at avisene bruker ordentlig tid på å finne intervjuobjekter som kan belyse sakene på en best mulig måte. Med erfaringer har man også god kunnskap, og det er også dette som gjør at en kan videreformidle til andre. Slik at også andre kan forstå. Forstå fordi de har kunnskap nok til å gjøre opp seg en mening. Forstå fordi de vet – ikke fordi de tror. Forstå, og kanskje bli mindre fordomsfulle. Dømme mindre. Tenke bedre om folk. Uansett situasjon. Uansett utseende. Jeg for eksempel blir ofte møtt med blikkene. Blikkene om at jeg er tynn. Tynn fordi det er min feil. Ja, for er ikke anoreksi selvforskyldt da? En ung jentes ønske om å bli så tynn så tynn? Så perfekt så perfekt? Eller er jeg for tynn? For tynn til å vise meg ute blant folk? Særlig lettkledd om sommeren? Burde jeg heller vært buret inne? Tror folk jeg faster? Tror de jeg overtrener? Skjønner de egentlig hvilken daglig kamp jeg står i? Hvor mye sykdommen tærer på meg? Er jeg bare for dem definisjonen på uoppnåelig skjønnhetsideal? Alle disse spørsmålene. Alle disse meningene. Alle disse fordommene. Jeg kan bli skuffet, men det skal jeg ikke. Istedenfor skal jeg oppmuntre folk til å skaffe seg informasjon. Internett bugner av artikler, blogger og nyttige forum. Man kan ringe anonyme telefoner, og man kan kontakte fagpersonell. Det skal ikke så mye til. Alt jeg kan er å bruke stemmen og ordene mine. Jeg forteller dere at anoreksi er en psykisk lidelse, og at det ikke finnes noe i verden som gjør at et menneske vil leve med denne sykdommen. Er det svar nok?

 

 

 

 

 

En dag av betydning!

Hun bar meg fram. Hun gav meg liv. Superkvinnen. Supermammaen min. En av de viktigste personene i livet mitt. En av de største inspirasjonskilder jeg har. Hun har alltid vært der for meg. Ja, til og med stått ved min side selv om det ikke var riktig der og da. Mamma er bare unik. Så unik at jeg føler et innlegg er på sin plass. Jeg vet hun skjemmes over alderen, og det er greit. Det ser ikke ut som hun er en dag over 30 allikevel. Og vel; i dag er det 20 års jubileum for denne 30 års-dagen. Det er verdt et seiersrop. Hurra. Hurra for denne spreke, omsorgsfulle og fantastiske personen. Hurra for den sporty, viljesterke og nydelige mammaen min.

Måtte dagen bli like vakker og full av glede som det du er….

Jeg har ikke ord for hvor mye du betyr for meg, og jeg er så uendelig glad i deg!