Når jeg lever!

Ullgenseren lukter (luktet) røyk, og håret dufter (duftet) av øl. Et tydelig tegn på at jeg har kost meg. Det har vært en fabelaktig festivalhelg med god stemning, masse mennesker og super musikk. Vi har hoppet, danset og sunget bort stemmen. Været har også holdt seg relativt bra, med unntak av noen timers regn, som i og for seg fikk lite betydning der jeg sto i min altfor store militærstripete regnponcho. Arrangementet var nemlig veldig bra – ja, faktisk over all forventning. Jeg har virkelig sluppet meg løs og utnyttet passet mitt for alt det var verdt, og litt til. Utelivet og nattklubben ble en slags bonus, men også en fin måte å avslutte på til tross for at jeg egentlig var altfor trøtt. I dag sov jeg lenge. Hvor lenge tror jeg at jeg dropper å skrive. Jeg er med andre ord sliten, støl og mørbanka, men på en god måte. Alle opplevelsene gjør opp for det. Kvalmen også, for så vidt. Ikke bare har det vært mange timer på festival, men det har også vært andre gjøremål innimellom som jeg skulle rekke. Utrolig at jeg kom meg ned på Elkjøp i den formen jeg var i, og like så dro på konsert rett etterpå for så å gå hjem igjen. Det var mer viljestyrke enn energistyrke vil jeg tro (?)

 

Jeg kan le, smile og være så sosial jeg bare vil, men spiseforstyrrelsen kommer jeg ikke utenom. Med festivaler og sene kvelder følger også planlegging. Planlegging av klær fordi jeg er en skikkelig frysepinn – enda mer fordi jeg har lite med fettovertrekk på kroppen. Da må en gjøre det beste ut av situasjonen, og vel, jeg lar ikke dumme klesvalg ta fra meg gleden og fokuset. Det ble bukser, lag på lag og ull. Perfekt. Planlegging av måltider måtte også til, og jeg måtte sikre at kroppen hadde nok energi til å hive seg med på folkefesten. Litt spising før og litt spising etterpå. Det ble sent, men det går en sjelden gang. Jeg la med andre ord godt til rette for en kveld som skulle bli gøyal, og nytes til det fulle. Jeg sitter igjen med en herlig følelse. Dette var supergøy og noe av det morsomste jeg har gjort på lenge. Båndene må sitte på en stund til for å minne meg på denne fantastiske helgen. For en bra start på sommeren! Stolt gründer er jeg også, med navnet inngravert på en stor glassplate ved inngangen. Vervenfestivalen er kommet for å bli, og jeg gleder meg allerede til neste år!

 

Det får være grense for hvor mye positivitet og rosende ord man kan få plass til i et innlegg, men slik fortjente det å bli denne gangen. Jeg har alt å være glad for. Slike opplevelser er med på å styrke mine ønsker, håp og drømmer. Det viser seg altså at jeg kan nyte kvelder ute blant folk uten å tenke sykdom. Det viser seg altså at jeg kan ”være en i mengden” og allikevel ha det kjempegøy. Alt i alt; det viser seg at jeg kan trives med å leve et normalt, sosialt ungdomsliv. Hvilket som er i stor motbevisning til anoreksien, som heller vil bure meg inne. ”Du fortjener ikke”, ”du vil ikke”, ”du trenger ikke” er ting som underbevisstheten stadig graver opp. Til fordel for hvem? Med intensjon om? Nei. Det er bare tull. Når jeg tar ordentlige valg – ja, det er da jeg lever. Jeg føler ting går mer og mer min vei når jeg gjør ting jeg har glede og utbytte av. Dette er helt klart en stor del av veien til det å bli frisk, og jeg kjenner på meg at det hjelper mye på psyken. Slik skal det fortsette…. Over og ut!

 

 

 

 

  

Fordi ja funker!

Den har jammen satt dype spor denne sykdommen. Kanskje mer innvendig enn utvendig. De sårene har tross alt grodd, og arrene er per dags dato nesten usynlige. Det er nesten uvirkelig å tenke på alt jeg har opplevd, erfart og gjennomgått. På godt og ondt, selvsagt. Aldri i livet hadde jeg trodd at jeg var i stand til å stå i stormen, takle nederlag og fryde meg over småseire. Mange ville nok gitt opp, og jeg skal ærlig innrømme at det hadde vært en enkel utvei. Aldri mer være frustrert, sinna eller lei seg. Aldri mer føle at den dårlige samvittigheten tar overhånd, eller at den syke kontrollen overtar. Jeg kom nesten dit, men av en eller annen skjebnesvanger grunn endte det ikke i anoreksiens favør. Istedenfor skulle den bli min uønskede livspartner og følgesvenn, og enda henger den på… Det er rart å tenke på at det faktisk er sykdommen som har vært med på å forme meg de siste 5-6 årene. Hvilket jeg hater å innrømme, samtidig som jeg vet at så lenge jeg er syk så har den også innvirkning. Uten at jeg vet det. Uten at jeg merker det. Jeg bare oppdager det altfor sent. Det er en ond sirkel det der. En ond sirkel jeg daglig jobber med å komme meg ut av. For det er faktisk sant, selv om jeg ikke alltid klarer å gi uttrykk for det. Noen ganger blir jeg nemlig tiltaksløs og umotivert som alle andre. Ja, til og med en slags autopilot som kun lever i sin egen verden. Jeg skaper gjerne mer stress uten at jeg må, og legger gjerne lista enda høyere enn nødvendig. Det er nesten surrealistisk å tenke på alle krav, alle forventninger og alle ting jeg faktisk bestemmer meg for å rekke. Litt mindre av det, og litt mer ja til livet tror jeg ville vært fint. Leve som om hver dag var den siste. Det er vel da man virkelig nyter livet?

Nå snakker jeg selvsagt ikke om å fullføre en endeløs ”før jeg dør-liste” eller planlegge helt urealistiske ting på en og samme dag. Alt sånt tar jeg som det kommer. Jeg krysser stadig av noe nytt ettersom jeg opplever, erfarer og blir klokere. Eldre, riktig nok. Det er en del av livet det også, og vel. Jeg kan ikke gjøre noe bedre enn å ta hver dag som den kommer, og glede meg over den tiden jeg har fremfor å tenke at den går for fort. Jeg ser det viktigst med en positiv innstilling framfor en negativ. Jeg er en ja-person. Ja til livet – ja til Madelén! Ja til frihet – ja til fremtid!

 

 

 

 

 

Festivalgründer

Jeg er ikke typen som tilbringer flere dager i telt, drikker ubegrenset med øl og kler seg i olashorts og gummistøvler. Altså er jeg ingen festivalperson, og dermed har jeg heller aldri deltatt ved noen festival tidligere. Denne sommeren blir det annerledes. Vervenfestivalen er nyoppstartet i Horten dette året. Nyheten ble sluppet rundt juletider, og da også med at de trengte å selge 500 billetter som sikkerhetsmargin. Jeg synes alltid det er spennende å delta på noe nytt, og dessuten har jeg en stor lidenskap for musikk. Derfor hastet jeg ned til Sparebank 1 og skaffet billett. Ikke bare fikk jeg en av de første billettene, men jeg fikk også tittelen gründer med matchende gullarmbånd. Ergo har jeg fått æren av å være med å starte opp en festival i hjembyen. Det er morsomt! Festivalen er i morgen og på Lørdag, og selvsagt er det bestilt strålende vær, men alt kan jo skje hvis man ser ut av vinduet nå. Uansett. Jeg gleder meg utrolig mye til god musikk, bra stemning, og ikke minst; min første festival noensinne 🙂 Dette blir nok tradisjon. Og hvorfor jeg poster dette? Jeg vil vise at jeg gjør mitt for å være sosial, og at jeg faktisk nyter livet ute blant mennesker!

 

 

 

 

 

 

  

Viljens kraft!

Handling er ordet. Viljestyrke er å velge – ikke å velge bort. Sånt tilfredsstiller bare anoreksien. Det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært med denne sykdommen. Hvordan jeg som Madelén velger, og hvorfor jeg som Madelén velger som jeg gjør. Uansett krever det enormt med stahet og styrke for å ta disse valgene. Det er ikke til å kimse av… Noen ganger blir jeg nesten litt smågal av alle utfordringer jeg skal gjennom, og alle ting jeg skal konkludere med. Lite fristende er det også. Å gå for det vante og utsettelser er en mye enklere løsning – men dog en bjørnetjeneste og et tydelig avvik fra viljestyrken. Da hoper det seg bare opp, og slik kommer jeg jo ingen vei (?)

 

 

 

 

 

Snarveier fungerer ikke i lengden….

Det var en stund siden sist jeg hadde prioritert sykdommen så jeg tok en aldri så liten visitt innom fastlegen forrige uke. Tiden har rett og slett ikke strukket til de siste månedene. Jeg må tross alt holde av en hel dag kun for de femten minuttene jeg er inne hos legen. Selv om sms’en inneholder en ønsket tid så er det ikke alltid dette oppfylles, og mange ganger må jeg belage ventetid, også. Jeg er nemlig ikke hun som møter opp til de tidligste timene… Men nå var det altså ingen unnskyldninger å ta av. Det var virkelig på tide å få en sjekk. Blodprøver er greit å holde en rutine på. Jeg liker å få en bekreftelse på at ting er som de pleier, selv om blodtrykket og pulsen er en historie for seg selv. De færreste kunne nok ikke overlevd slik, men fordi det har gått såpass gradvis med meg så har jeg og legen konkludert med at kroppen har lært å leve undervektig på lave tall og verdier. Den har på en måte ”adoptert det”. Og jammen har det ikke gått flere år allerede. Snart 6 år. Da jeg var innlagt stod det faktisk dårligere til med det somatiske. Kanskje hadde det med mitt ensformige kosthold (næringsdrikker!) og mangel på ”uteliv” å gjøre? De første prøvene jeg tok på legekontoret bar preg av dette, så i teorien er de jo bedret, selv om de har holdt seg stabile siden den gang.

 

Man kan trygt si jeg er forberedt hver gang jeg møter legen. Ikke direkte forberedt, heller. Det er mer som at jeg vet hva han skal si, og jeg vet hvilke beskjeder jeg vil få. Denne gangen ble det derimot litt annerledes. Her må jeg legge til et men. Forrige beskjed; ”blodprøvene var fine, MEN nivået med kalsium er for lavt” ble byttet ut med ”blodprøvene var fine, MEN nivået med B-vitamin (folsyre/folat) er for lavt”. Godt kalsiumtilskuddet har gjort nytten sin, da. Jeg tar ordet kalsium virkelig på alvor etter at jeg fikk osteoporose. Hiver innpå litt ekstra når jeg kan, og velger berikede matvarer. Alarmen på mobilen plinger dessuten rundt middagstid sånn i til felle jeg har glemt tyggetablettene mine. Jeg blir jo glad når endringene viser seg, men så måtte det jo komme noe negativt ut av det også. For lave verdier av folsyre, altså b9 (takk Google) Det skal en ikke tulle med, for en slik mangel kan medføre både brokk og diverse. Æsj. Jeg føler ikke at jeg er helt der. Vel. En får skylde på sløvheten og den manglende interessen min. I teorien vet jeg veldig godt hvorfor en slik mangel har oppstått. Jeg har gått på en smell, for dette er hundre prosent min skyld. Noe som er latterlig å tenke på. Unødvendig, også. Hvert fall når jeg så enkelt kunne unngått det. Nøkkelordet er kosthold. Ensformig og karbohydratrikt kosthold. Jeg har ikke bare hatt lite tid, men jeg har også hatt lite lyst til å bruke tid på kjøkkenet for å kokkelere. Prioriteringene har vært på alt annet. Noe som har resultert i et halvår hvor 90% av middagene har blitt pepperkaker, barer, knekkebrød eller havregrøt, og på en ikke så merkelig måte har proteinkildene og de fargerike grønnsakene forduftet. Kaloririk er bra det, men blir dessverre feil og kun snarveier for min del. Det skaper dessuten en apatisk og dårlig holdning til kostholdet. Selv om jeg får til samme total med slike enkle løsninger, så er det ikke kun kalorier som betyr noe. De må komme i rette former. Ernæring er jo også relevant, og med tanke på nok stoffer og mineraler er det minst like viktig med variasjon. Litt av alt. Å vedlikeholde kroppen krever det. En kan jo heller ikke få i seg hele dagsbehovet gjennom pillebokser – selv om det av og til frister… På barneskolen innså jeg dessuten at det å tygge opp c-vitaminboksen ikke gjorde meg sunn. Bare veldig uvel. Altså er det fremdeles fast føde som gjelder sammen med kosttilskudd. Snart er jeg vel forhåpentligvis tilbake i rett spor med middagene, og da tenker og håper jeg vitaminmangelen retter seg opp. Kanskje jeg til og med skal prøve meg på hirsegrøt som er rikt på b-vitamin? Ikke til middag, da. Mulighetene er i alle fall mange, og dette skal løse seg. Har jo aldri slitt med den slags før, men dette er helt klart en lærepenge. Som oppstart har mamma skaffet gravidtilskudd – en liten boks med folsyre til hun som ikke venter barn. Skeptisk, men allikevel optimistisk. Lykke til sier jeg!

 

 

 I kveld skal dessuten hele familien grille, og jeg kjører på med svinefileter – som jeg for øvrig nektet meg selv i flere år. Alle steg teller!

 

 

 

  

Matrutiner; jentetreff

Jeg vil ha minst mulig matfokus på denne bloggen, men jeg skjønner jo at det faller seg naturlig å dra fram noe omkring det en gang i mellom. Jeg må jo spise som alle andre. Kortere vennebesøk og cafeturer i omegn er uproblematisk så lenge det ikke overgår fire timer, feks. Da spiser jeg enten før eller etterpå. Andre ganger må nistepakken bli med utenfor hjemmets fire vegger. I går var jeg på jentetreff, og selv om det er veldig hyggelig så innebærer det for meg mye tankevirksomhet og planlegging. Så fort dagen er avtalt forhører jeg meg med vert/vertinne om eksakte tidspunkt på når jeg kan komme, og hvor lenge jeg kan bli. Med et slingringsmonn på en halvtime omtrent. Så lenge jeg har alt med mat på stell velger jeg oftest å bli værende lengst mulig. I går kjørte jeg med tre andre jenter til Tjøme, og fulgte derfor sjåførens rutiner. Det resulterte i at vi dro ca. 00:00. Helt perfekt så lenge jeg ikke trengte å tenke måltider da jeg kom hjem. Jeg var som sagt forberedt på at det ville ta såpass med tid, og derfor tok jeg med både middag og kvelds. Middag er litt vrient når man er ute, så ofte blir det en kyllingsalat eller baguett. Jeg skaffer også egen grillmat (ofte kylling) om muligheten byr seg. I går var det regn, så vi satt inne. Jeg slo jeg til med to rosa matbokser og oppdelte baguettskiver med syltetøy. Som tilbehør hadde jeg SKYR. Jeg trives selvsagt best med kveldsmaten hjemme ettersom jeg kan velge grøt, men noen ganger må en se verdien av andre ting istedenfor. ”Den beste tiden er den du deler med andre”. Tross alt. Dessuten stod det framme både saft, snacks og frukt, så det ble jo en normal setting. Å spise egen mat sammen med andre gjør meg ingenting. Vennene mine har null problem med å akseptere meg og mine vaner. Praten går uavhengig av om jeg spiser eller ei, og det er aldri noen som sender blikk eller kommenterer. Det gjør jo at kleine og ubehagelige situasjoner ikke oppstår. Noe som bidrar til trygghet framfor anstrengelse rundt maten, som igjen bidrar til en langt mer sosial Madelen. Et slikt liv er verdt å investere i. Begrensninger er så tull. Det finnes alltid løsninger om man prøver. Kort oppsummert; en vellykket, hyggelig og bra kveld!

 

 

 

 

 

  

5’er eksamen nynorsk OG bokmål!

Jeg er glad i skolen, jeg. Den gleden kan ingen ta fra meg. Norskfaget har vært ålreit, men dog krevende, og jeg har virkelig jobbet hardt for å komme meg helskinnet gjennom. Og mer enn det, også. Det siste norsklæreren min sa var; ”nå håper jeg du forsvarer femmeren”. Og vel. For å gjøre en lang historie kort; DET GJORDE JEG! Jeg er nærmest sjokkskadd her jeg sitter. Måtte ha mamma ved min side da jeg åpnet skolearena for å sjekke. Pulsen var nærmest utenfor kroppen, og jeg skalv av tanker om at jeg måtte opp til en ny eksamen. Rettelse; eksamener. I utgangspunktet gikk jeg ut med en god følelse, men ettersom alt var så uforutsigbart vet man jo aldri. Ukjente sensorer. Ukjente oppfattelser. De retter garantert annerledes enn norsklæreren (som for øvrig har hatt rettejobben gjennom et helt år) Det er virkelig vanskelig å få fram seriøse ord i en stund som dette. Sjokkskadd er et ord – overlykkelig et annet. Jubelen har virkelig stått i taket. Jeg hoppet/løp rundt, sang, danset og var i ekstase. Eksamen står sterkt altså. 5’er i bokmål og 5’er i nynorsk. Hvordan er det mulig? Godt med søvn, koffeindrikke, interesse og forståelse er tydeligvis svaret. Jeg har ventet spent på denne dagen i over tre uker (!)  – og endelig. Endelig kan jeg meddele at jeg tar sommerferie, og den tar jeg med verdens beste samvittighet. Neste år gjenstår kun økonomi, og jeg håper tilstanden bedrer seg i løpet av året slik at universitetet snart kan bli en realitet. Det er som sagt ikke karakterene det står på, men helsen… Jaja. Først og fremst skal jeg slappe av og nyte ferien. Kvelden blir benyttet til et herlig gjensyn med 94-jentene på Tjøme!

 

Stor gratulasjon sendes også til mine kjære foreldre som har 5 års bryllupsdag! Lenge leve kjærligheten <3

 

 

 

   

Vel gjennomført!

Selv om jeg enda mangler et fag, så føles det i realiteten som om jeg er ferdig med videregående. Neste år blir jeg mer eller mindre en ”voksenopplæringsstudent” som lærer seg økonomi. Mer frihet og mer fokus på andre ting. Et tydelig tegn på at framtiden sakte men sikkert nærmer seg, og at jeg kommer videre selv om ting tar tid. Å føle at man henger etter er ingen god følelse. Jeg har vært mye deprimert på grunn av det. Virkelig. Derfor er dette virkelig et skritt og en måloppnåelse av stor betydning spør du meg. Å stå på podiet iført min fineste bunad for å få diplomet tildelt av kontaktlærer (som jeg også hadde hatt om jeg ikke droppet ut) var stas. Det kriblet ordentlig godt i magen og stolthetsfølelsen overtok. Feiringen fortsatte hjemme hos en fra klassen, og vi hadde det kjempehyggelig. Været var supert og stemningen på topp. Det har vært et slitsomt, men samtidig et utrolig bra skoleår, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med hva jeg har oppnådd. Dessuten har jeg blitt kjent med så mange herlige mennesker. Selv om jeg begynner å bli vant til det nå, så smerter det alltid å ta farvel….

 

 

 

 

   

Ingen uflaks

Frihet, lykke, glede. Skoleåret 2013/2014 er herved over, og det finnes ingen gjenstående eksamener. Muntlig ble ingen realitet. Noe jeg er meget tilfreds meg. Rett og slett fordi holdningene mine omkring den var lik uforberedt, uinteressert og uengasjert. Misforstå meg rett. Jeg elsker fag der jeg kan være aktiv i timen, og jeg elsker å holde foredrag/fremføringer. Det er når jeg står og presenterer at jeg er i mitt ess. Det er da jeg føler meg tryggest. Muntlig er derfor barnemat sånn sett. Greit nok å lære seg et manus utenat, men på en annen side ville det vært verre å pugge boka ordrett. Alt i alt er jeg glad jeg slapp. Siste obligatoriske skoledag var tross alt 16 mai, og siste skriftlige eksamen var 27 mai. Etter dette har kroppen levd i feriemodus og lagt tanker om journalistikk, retorikk og modernisme på hylla. 4 eksamener vel fullført. 2 i fjor og 2 i år. I teorien nok, men er man med i trekningen så kan ting alltids skje. Det visste jeg jo. Det prøvde også eksamensansvarlig å forberede meg på. Deltidsstudier er ikke bare en fordel. Jeg hadde faktisk sånn på følelsen at jeg måtte opp i norsk. Faktisk hørte jeg navnet mitt bli hvisket svalt tre ganger, og måtte forhøre meg med venninnen min for å være sikker på at det kun var en hodeløs innbilning. Hvilken glede! Jeg slippet å samle meg på nytt, bure meg inne og fokusere på ting jeg for lengst bør ha ”glemt”. Forfatteromtaler, kjente verk, epoker og tolkninger er jeg nå spart for. Den motiverte skolepiken får hvile. Huff. I tillegg til skolen har det vært mye det siste året. Langt mer enn jeg var forberedt på. Ikke bare har jeg kommet gjennom, men jeg har kommet gjennom med glans. Kroppen kjennes mange kilo lettere i dette sekund. Ikke fortvil – det er kun rent psykisk. Nå vet jeg at enda et kapittel er tilbakelagt, og veien mot en solid fremtid er i fokus. Dessuten venter ferien. En hel sommer som jeg virkelig skal nyte… Og været; nydelig – solen skinner!

 

 

 

 

 

   

Lykkelig og syk?

Toppkarakterer i alle fag VG3 standpunkt er ikke den eneste grunnen til at jeg smiler om dagen. Faktisk er jeg sykt lykkelig. Det føles nesten provoserende å skrive ”sykt lykkelig” med tanke på at jeg vet hvor mange som deler samme skjebne som meg, men på en annen side så føles det riktig å skrive med tanke på at en anoreksi ikke er diagnose som gjør deg dødsdømt i elendigheten. Det er i alle fall viktig å få fram for min del. Gjerne understreke også, som den optimisten jeg er. Jeg skjuler ikke at jeg har hatt mye nedturer. Tøffe, harde og uutholdelige dager. Timer og minutter der jeg aller helst ville forsvinne. Tanker omkring at ingenting går opp. Eksistensen min blant annet. Hvorfor lever jeg? Hvilken nytte gjør jeg? Med finvær og sol lysner også humøret. Jeg forsøker å tenke minst mulig sykdom. Vekten er et symptom, og ja; jeg sliter enda med den. Allikevel prøver jeg dag for dag å rette fokuset et annet sted. Så; hva definerer jeg som denne lykken min? Jeg har tusenvis av materielle ”gleder” og måloppnåelser som kan strykes av lista. Uten dem? Tja. Jeg hadde overlevd, for det gjorde jeg jo selv da det var som mørkest. Det er derfor ikke disse greiene som skal dominere. Det skjer heller ikke all verdens i livet mitt. Hvordan fant jeg lykke, da? Vel. Lykken min kommer ut av omgivelser og trivsel. Jeg har verdens beste folk rundt meg, og får alltid den støtte og kjærlighet jeg trenger. Faktisk er det mer enn nok – og det har jeg innsett. Om det føles kortvarig, så er det i alle fall noe som bør verdsettes. Hver dag. Tross hvor umulig livet er og hvor kjipt det er å være syk står altså ”lykkelig” skrevet bak likhetstegnet!