Den har jammen satt dype spor denne sykdommen. Kanskje mer innvendig enn utvendig. De sårene har tross alt grodd, og arrene er per dags dato nesten usynlige. Det er nesten uvirkelig å tenke på alt jeg har opplevd, erfart og gjennomgått. På godt og ondt, selvsagt. Aldri i livet hadde jeg trodd at jeg var i stand til å stå i stormen, takle nederlag og fryde meg over småseire. Mange ville nok gitt opp, og jeg skal ærlig innrømme at det hadde vært en enkel utvei. Aldri mer være frustrert, sinna eller lei seg. Aldri mer føle at den dårlige samvittigheten tar overhånd, eller at den syke kontrollen overtar. Jeg kom nesten dit, men av en eller annen skjebnesvanger grunn endte det ikke i anoreksiens favør. Istedenfor skulle den bli min uønskede livspartner og følgesvenn, og enda henger den på… Det er rart å tenke på at det faktisk er sykdommen som har vært med på å forme meg de siste 5-6 årene. Hvilket jeg hater å innrømme, samtidig som jeg vet at så lenge jeg er syk så har den også innvirkning. Uten at jeg vet det. Uten at jeg merker det. Jeg bare oppdager det altfor sent. Det er en ond sirkel det der. En ond sirkel jeg daglig jobber med å komme meg ut av. For det er faktisk sant, selv om jeg ikke alltid klarer å gi uttrykk for det. Noen ganger blir jeg nemlig tiltaksløs og umotivert som alle andre. Ja, til og med en slags autopilot som kun lever i sin egen verden. Jeg skaper gjerne mer stress uten at jeg må, og legger gjerne lista enda høyere enn nødvendig. Det er nesten surrealistisk å tenke på alle krav, alle forventninger og alle ting jeg faktisk bestemmer meg for å rekke. Litt mindre av det, og litt mer ja til livet tror jeg ville vært fint. Leve som om hver dag var den siste. Det er vel da man virkelig nyter livet?

Nå snakker jeg selvsagt ikke om å fullføre en endeløs ”før jeg dør-liste” eller planlegge helt urealistiske ting på en og samme dag. Alt sånt tar jeg som det kommer. Jeg krysser stadig av noe nytt ettersom jeg opplever, erfarer og blir klokere. Eldre, riktig nok. Det er en del av livet det også, og vel. Jeg kan ikke gjøre noe bedre enn å ta hver dag som den kommer, og glede meg over den tiden jeg har fremfor å tenke at den går for fort. Jeg ser det viktigst med en positiv innstilling framfor en negativ. Jeg er en ja-person. Ja til livet – ja til Madelén! Ja til frihet – ja til fremtid!