5 årsdagen….

For fem år siden ble marerittet en realitet, og jeg grøsser enda når jeg tenker på 29 November 2010. Den desidert verste dagen i mitt liv. Tvangsinnleggelsen. Samtidig undrer jeg ofte omkring hva som kunne skjedd istedenfor. Hvordan ting ellers kunne utartet seg. Hva hvis jeg ikke hadde blitt så syk og så undervektig? Hva hvis legen hadde hatt kompetanse omkring sykdommen? Hva hvis jeg godtok frivillig fra jeg først fikk tilbudet? Det er så mange spørsmål, men dessverre så få svar. Uansett hvordan ting hadde vært, så er det ikke sikkert utfallet hadde blitt noe annerledes. Jeg var jo allerede syk. Jeg hadde allerede fått diagnosen. Tynnere ble jeg dag for dag. Færre og færre kalorier. Mer og mer trening. Legen kunne ikke gjøre så mye for å hindre at ting ble verre. Det kunne for så vidt ikke venner eller familie heller.

 

Så jeg fikk altså litt ”som fortjent”. Jeg fikk en lærepenge jeg aldri noensinne vil glemme, tross at det skjærer dypt hver gang jeg ser tilbake. Fortid er fortid. Tilbakelagt, men ikke glemt. For jeg er jo tusen erfaringer rikere. Kanskje har jeg tapt en del opplevelser, men hva så? Jeg har vokst så urolig mye de siste årene, og jeg har blitt langt sterkere enn hva jeg ville vært om livet bare hadde vært helt A4 ungdomsliv. Det er definitivt i motbakker det går oppover. Istedenfor å grine over hva som har hendt, så gleder jeg meg over hvor mye bedre livet mitt har blitt og skal bli. Jeg gleder meg over hverdagen, lever i nuet og klapper meg selv på skulderen over alt jeg får til. 29 November er kanskje en dag forbundet med hat, men det betyr ikke at det skal være en hatefull dag. Jeg ser heller på dagen som en real seier. Fordi jeg har kommet langt, og fordi jeg er motivert til å nå lengre. Skål!

Ergo kjører vi på med et stemingsfullt bilde fra nyttårsaften….

Derfor backet jeg ut

Jeg var vært litt tilbakeholden og kanskje noe hemmelighetsfull hva angår hverdag, sykdom og det som hører med. Jeg har skrevet mange ord og ytret mange meninger, men ikke alltid fullført det jeg begynte på. Mange har spurt, og omsider er jeg rede til å fortelle. Nok en gang skal jeg servere dere en noe skamfull historie. Ikke at det egentlig er noe å skamme seg over, men allikevel gjør jeg det. For hva hendte, egentlig? Skulle jeg ikke flytte ut? Januar er måneden, og 2013 er året. Jeg var rastløs langt inn i sjelen, og ganske så deprimert. Jeg trengte noe. Noe nytt, noe spennende og noe annerledes. Jeg var så lei. Lei av at jeg hang igjen. Lei av at jeg ikke kunne være 100% selvstendig. Lei over at jeg ikke kunne takle livet slik folk på min alder gjorde, rett og slett. Passert 20, og fremdeles boende hjemme. Hvilken nedtur. Hvilken fiasko jeg var. Ergo tok jeg en avgjørelse. Jeg måtte ut. Langt vekk. Men ikke lenger enn til andre siden av byen. Jeg startet søket på finn og fikk opp mye interessant, men ikke helt innenfor frøken kresen sine kriterier. Det var ikke før jeg plutselig ble kontaktet at søket for alvor startet. Ting gikk fort. Farlig fort. Jeg dro på noen visninger, forhandlet fram kontrakt og avtalte tid for overtakelse. Allerede 1 Februar. Alt som manglet var min signatur. Bare en ting… Den kom aldri. 

 

I løpet av de to ukene ble jeg langt klokere på meg selv som menneske enn hva jeg hadde blitt i løpet av de to seneste årene. Jeg fikk kontakt med mange nye, men også skremmende sider. Spontanitet, uvitenhet og et stresshormon ut av en annen verden. Flytte ut? Ikke hadde jeg egne gardiner, en gang. Var det naturlig å ta slike avgjørelser på impuls? Andre bruker måneder, ja, kanskje år på å planlegge slikt. Jeg på min side tenkte 14 dager holdt. Impulsen sto mot meg med andre ord. Det gjorde også foreldrene mine, som overhodet ikke støttet avgjørelsen. De så hva som var i ferd med å skje. At jeg kun trengte tid for meg selv, og egentlig gav blaffen i livet mitt. De så at jeg ville overgi meg til anoreksien, og de holdt hardt igjen for at det ikke skulle skje. Allikevel. Det var mitt valg. De skjønte det. Men hvem snudde, egentlig? Jo. Det var meg. Et eller annet i underbevisstheten slo inn, og samvittigheten holdt på å spise meg opp levende. Hva er det jeg driver med? Flykter jeg? Gir jeg opp allerede nå? Som om ikke det hadde fått innvirkning på flere enn meg selv. Ikke hadde jeg prioritert så mye som et sekund hos legen. Ikke hadde jeg prioritert så mye som en krone i matbutikken, og ikke hadde jeg den villeste anelse om hvordan jeg skulle starte en vaskemaskin eller tørketrommel. Og hva med bilen min, da? Hvor skulle den stå når snøstormen herjet som verst? Plutselig var det ikke så uproblematisk å flytte som det jeg trodde. Her var det mer enn god økonomi som spilte en rolle. 

 

 

Nei. Av alle dumme ting jeg har gjort så scorer dette scenarioet bra høyt oppe. Kall det gjerne en midtlivskrise eller noe. Denne gang hadde jeg ikke rett, og selv om det er flaut å innrømme, så gjør jeg det gjerne. Sannheten er noe jeg pent må forholde meg til. Jeg var og er fortsatt syk. Slik er det bare. Jeg kan ikke rømme, og tro at alt blir bra av seg selv. Slik fungerer ikke denne verden. Slik fungerer ikke denne sykdommen. Den krever noe annet. Tilsyn, rammer, oppmerksomhet – kall det hva du vil. Det er viktig at jeg blir sett. At jeg har noen som møter meg i døra når jeg kommer hjem. At jeg har noen som spør om jeg har spist, eller som minner meg på at jeg må fortsette kampen uansett hvor tungt det er. At jeg har noen som blir med til legen, kjøper vitamintilskudd og julete til meg, og som passer på at matvarene er på plass og klærne er vasket/strøket. Rett og slett noen som minner meg på mine daglige rutiner, og som hjelper meg med å ta ansvar. Det høres kanskje dumt ut, men jeg trenger den tryggheten. Jeg ble syk i ung alder, og rakk aldri ”vokse” opp ordentlig. Den lærdom tar jeg igjen nå – som 22 åring. I Juni gikk AA-pengene ut og jeg lever nå selvstendig og på 100% egen inntekt. Jeg betaler på bilen min, og jeg kjøper de ting jeg trenger. Jeg setter på oppvaskmaskinen, støvsuger og bidrar hjemme. På en måte voksen, og på en måte ikke. Sykdommen holder meg helt klart igjen fra å være fullkommen der. Både psykisk og fysisk. Det gjelder derfor å holde tålmodigheten oppe, og ikke rushe ting. Dagen vil komme. Jeg skal ut av redet til mor og far, og klare meg på egen hånd. Bare ikke nå. Jeg har ikke erfaringer relevante nok. Jeg har ikke grunn nok. Det føles ikke riktig. En slik avgjørelse og et slikt valg må taes på fornuft, mål og mening, og ikke desperasjon og uvitenhet. Over og ut!

Ja, jeg skadet meg

Selvskadingen var ikke et oppmerksomhetsbehov, men snarere et egenbehov. Jeg ville ikke at andre skulle se at jeg skadet den stakkarslige kroppen min, men jeg kunne allikevel ikke stoppe. Jeg trengte det. For meg ble kniver, sakser og negler våpen. Ikke for å skape smerte, men for å få ut smerte. Fysisk skade var nemlig et utløp for hvor vondt jeg hadde det psykisk. Hvor mye jeg led hver gang jeg fikk i meg noe som grenset til kalorier, og hvor rastløs jeg ble av å sitte stille. Utenfor kommunikasjon. Innenfor fire vegger. Stille. Jeg kan enda grøsse av å tenke på stillheten som omfavnet meg og hvor tilfreds jeg ble når jeg fikk utført selvskadingen. Det ble nært sagt en rus for meg og mitt vedkommende… 

 

Repostet psykiatrisk, desember 2011.

(Nærmere enn dette vil jeg ikke poste foreløpig)

 

Så hvordan gikk det seg til? Jeg har alltid vært en jente med høy smerteterskel. Falt ned fra treet i barnehagen. Falt av sykkelen på SFO. Klemte fingeren i døra og fikk blånegl. Men gråt jeg? Nei. Aldri. Den type jente var jeg ikke. Den type jente ville jeg ikke være. Faktisk gikk jeg så langt som til gjennomføring av kloretesten på barneskolen. Nært sagt alle guttene i klassen hadde skrytt på seg at de turte, så da måtte jo jeg også. Hun med de skarpeste neglene grep fast armen min  og dro av huden som om den var et usselt sjokoladepapir. Og jeg? Jeg smilte. Akkurat der og da var det kanskje et oppmerksomhetsbehov. Jeg ville passe inn. Være like tøff som gutta. Den fysiske smerten var ikke til stede. Litt som på samme måte som da anoreksien slo gjennom. Men det skjedde noe. Fra den dag har min ”smerte” bestått av psykisk ubehag og tunge påkjenninger. Frustrert og desperat klorte jeg meg til blods i ambulansen på vei til sykehuset, og slik ble veien videre… Hadde jeg spist for mye? Hadde jeg trent for lite? Hadde jeg på noen måte vært ”ulydig”  mot anoreksien? Ja. Da skulle det straffes, og det skulle være synlig. I fjeset også. Til og med om jeg kjedet meg ble løsningen deretter. Jeg nøt det, samtidig som jeg hatet det. Jeg nøt å se blodet sprute, og føle at huden min boret seg innover. Samtidig som jeg hatet å få arr, verkelignende sår og grønne væskeansamlinger. Og sist men ikke minst; jeg hatet/skammet meg over den personen jeg var i ferd med å bli. Hun som alle syntes synd på. Vel. Dette er heldigvis fortid. Et tilbakelagt vondt kapittel. Den dag i dag er det ikke slik. På ingen måte. Jeg blir helstresset om jeg forstuer ben, kutter fingre eller må styre med plastring og bandasjering som følge av egen klomsing eller raseriutbrudd. Jeg tør ikke alltid fortelle om ”uhellene” til mamma, en gang. 

 

 

Er jeg sint? Er jeg skuffet? Tja. Jeg klarer uansett å holde våpenfred. Livet er nemlig ikke alltid er en dans på roser, og det hender jeg både er deprimert og nedfor – tross at det ikke virker slik. I slike stunder handler det om finne mine indre styrker. Hva er mine sterke sider, egentlig? Hva er positivt med livet? Alt blir hva jeg selv gjør de til, og hvordan jeg selv vil angripe situasjonen. Sjelden er noe svart hvitt. Det finnes alltid alternativer. Alternativer til å lokke smilet frem.  Det viktigste er bare at jeg ikke tyr til den slags ukontrollere, ubevisste og unødvendige handlinger. Ting jeg ikke får noe gevinst ut av får jeg ingen gevinst ut av. Hva er da vitsen? Men en ting skal sies. Før jeg ble syk var jeg like uvitende som mange av dere. Jeg trodde ”den type folk” nærmest var en egen sjanger bestående av oppmerksomhetssyke tullinger. Lite visste jeg om hva som lå bak, eller kan ligge bak. Årsakene kan være så mangt, og det er jeg ikke ute etter å spekulere i heller. Alle er vi ulike – og også unike. Alle fortjener vi respekt. Enten vi har vært der eller er der. Selvskading er et alvorlig tema. Nok sagt.