Ja, jeg skadet meg

Selvskadingen var ikke et oppmerksomhetsbehov, men snarere et egenbehov. Jeg ville ikke at andre skulle se at jeg skadet den stakkarslige kroppen min, men jeg kunne allikevel ikke stoppe. Jeg trengte det. For meg ble kniver, sakser og negler våpen. Ikke for å skape smerte, men for å få ut smerte. Fysisk skade var nemlig et utløp for hvor vondt jeg hadde det psykisk. Hvor mye jeg led hver gang jeg fikk i meg noe som grenset til kalorier, og hvor rastløs jeg ble av å sitte stille. Utenfor kommunikasjon. Innenfor fire vegger. Stille. Jeg kan enda grøsse av å tenke på stillheten som omfavnet meg og hvor tilfreds jeg ble når jeg fikk utført selvskadingen. Det ble nært sagt en rus for meg og mitt vedkommende… 

 

Repostet psykiatrisk, desember 2011.

(Nærmere enn dette vil jeg ikke poste foreløpig)

 

Så hvordan gikk det seg til? Jeg har alltid vært en jente med høy smerteterskel. Falt ned fra treet i barnehagen. Falt av sykkelen på SFO. Klemte fingeren i døra og fikk blånegl. Men gråt jeg? Nei. Aldri. Den type jente var jeg ikke. Den type jente ville jeg ikke være. Faktisk gikk jeg så langt som til gjennomføring av kloretesten på barneskolen. Nært sagt alle guttene i klassen hadde skrytt på seg at de turte, så da måtte jo jeg også. Hun med de skarpeste neglene grep fast armen min  og dro av huden som om den var et usselt sjokoladepapir. Og jeg? Jeg smilte. Akkurat der og da var det kanskje et oppmerksomhetsbehov. Jeg ville passe inn. Være like tøff som gutta. Den fysiske smerten var ikke til stede. Litt som på samme måte som da anoreksien slo gjennom. Men det skjedde noe. Fra den dag har min ”smerte” bestått av psykisk ubehag og tunge påkjenninger. Frustrert og desperat klorte jeg meg til blods i ambulansen på vei til sykehuset, og slik ble veien videre… Hadde jeg spist for mye? Hadde jeg trent for lite? Hadde jeg på noen måte vært ”ulydig”  mot anoreksien? Ja. Da skulle det straffes, og det skulle være synlig. I fjeset også. Til og med om jeg kjedet meg ble løsningen deretter. Jeg nøt det, samtidig som jeg hatet det. Jeg nøt å se blodet sprute, og føle at huden min boret seg innover. Samtidig som jeg hatet å få arr, verkelignende sår og grønne væskeansamlinger. Og sist men ikke minst; jeg hatet/skammet meg over den personen jeg var i ferd med å bli. Hun som alle syntes synd på. Vel. Dette er heldigvis fortid. Et tilbakelagt vondt kapittel. Den dag i dag er det ikke slik. På ingen måte. Jeg blir helstresset om jeg forstuer ben, kutter fingre eller må styre med plastring og bandasjering som følge av egen klomsing eller raseriutbrudd. Jeg tør ikke alltid fortelle om ”uhellene” til mamma, en gang. 

 

 

Er jeg sint? Er jeg skuffet? Tja. Jeg klarer uansett å holde våpenfred. Livet er nemlig ikke alltid er en dans på roser, og det hender jeg både er deprimert og nedfor – tross at det ikke virker slik. I slike stunder handler det om finne mine indre styrker. Hva er mine sterke sider, egentlig? Hva er positivt med livet? Alt blir hva jeg selv gjør de til, og hvordan jeg selv vil angripe situasjonen. Sjelden er noe svart hvitt. Det finnes alltid alternativer. Alternativer til å lokke smilet frem.  Det viktigste er bare at jeg ikke tyr til den slags ukontrollere, ubevisste og unødvendige handlinger. Ting jeg ikke får noe gevinst ut av får jeg ingen gevinst ut av. Hva er da vitsen? Men en ting skal sies. Før jeg ble syk var jeg like uvitende som mange av dere. Jeg trodde ”den type folk” nærmest var en egen sjanger bestående av oppmerksomhetssyke tullinger. Lite visste jeg om hva som lå bak, eller kan ligge bak. Årsakene kan være så mangt, og det er jeg ikke ute etter å spekulere i heller. Alle er vi ulike – og også unike. Alle fortjener vi respekt. Enten vi har vært der eller er der. Selvskading er et alvorlig tema. Nok sagt. 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg