Forbilde

Det handler verken om å være et bra eller et dårlig forbilde. Det handler om å være seg selv. Tørre å være seg selv, mener jeg. I den grad det går an. Selvfølgelig vil vi alle være påvirket av et eller annet. Det er ingen som greier å stå i mot press utenfra eller ytre påvirkninger. Det ville vært som å bo på en øde øy mutters alene – uten kontakt med omverden. Der man fanger sin egen mat, lager sine egne klær og foretar seg det man vil av aktiviteter. Hvor mange gjør det, liksom? Nei. Når det kommer til å være seg selv tror jeg det er viktig at man har smakt litt på livet. Jeg tror det er viktig at man har erfart, blitt presset og tatt valg. Ens egen stemme. Ens egen overbevisning. Den finner man ikke hvis man setter seg stille ned for seg selv. Da har man jo ingenting å drøfte. Ingenting å lure på.


 

For det handler jo også om ”å bli sett”. Bli sett for den man er, og den man vil være. Tross at det er kjempevanskelig. Det er ikke slik at en er seg selv lik i flere tiår. Forandringer må til. Uforutsette ting skjer. Tilfeldigheter spiller inn. Noen ganger må vi gå til venstre, selv om vi vil til høyre. Andre ganger går vi allikevel til høyre, og møter på motgang større enn jordas diameter. Og hva sier det oss? Jo. Det forteller noe om styrken. Det motet vi har til å stå for det vi mener er riktig. Tross at det ikke alltid er riktig. Det er bare det at magefølelsen og ”stemmen inni hodet” kjennes så sterk, så sterk. Umulig å ignorere. Også er det denne spenningen, da. Det suget en føler av å bli dratt mot noe. Igjen; det er kanskje ikke riktig, men hvem bryr seg? Det er ditt valg og dine muligheter som står på spill. Og vet du hva? Det er kun ved hjelp av deg selv at du kan være ditt eget forbilde.

 

Når jeg sier forbilde, så mener jeg ikke den perfekte personen man på død og liv må se opp til, men heller den personen man ønsker/må være. Den personen som skal ta deg videre i livet. Den personen sikter jeg til. Det er nemlig den personen man må stole på. ”Å miste seg selv” er faktisk ikke bare et utrrykk, men også en realitet. Plutselig står du der og ser på at verden farer forbi. Uten at du kan gjøre noe som helst. Uten at du kjenner noe som helst. Tankene er ikke til stede. Hodet er ikke til stede. Kroppen er synlig, men føles ikke som din egen. Den bare er der.


 

Og når jeg er inne på kroppen som ”bare er der” så kan jeg likeså og ironisk nok nevne kroppen min. Den elskede, og den hatede kroppen. Jeg elsker den for alt den får til (at den fungerer sånn ca), og jeg hater den for hvordan den ser ut. Jeg får aldri (under)spist meg til, trent meg til eller operert meg til den kroppen jeg vil ha. Hvorfor? Jo. Fordi den ikke eksisterer. Det har den aldri gjort, og det vil den trolig aldri gjøre. Hvis du spør meg så har jeg nemlig ikke noe svar på hvordan den skal se ut. Jeg vet rett og slett ikke, og kanskje er det det som gjør det hele så mye mer komplisert enn nødvendig. Og kanskje er det også derfor og desto viktigere at jeg greier å være et forbilde for meg selv. Det er bedre å akseptere det tidligst mulig. Kompleksfull eller ei. 

Med trening i blodet

Det er flere år siden jeg la løpingen på hylla. Med tungt hjerte. Et sted sa det stopp. Et sted orket jeg ikke mer. Hjernen hadde lyst. Hjernen hadde behov. Kroppen sviktet. De to tingene som må samsvare samsvarte ikke lenger. Akkurat det er verdens vondeste følelse. Jeg husker så godt jeg sto med mine blodige klær, melkesyresmak i kjeften og tårer langt nedover kinnene. Det var så vondt. Jeg kunne jo ikke gi meg. Samvittigheten var ikke til å holde ut. Det samme kan man si om smertene. Jeg klarte ikke å rykke føttene fremover. Hjertet holdt på å hoppe ut. Så sliten var jeg. Så svimmel var jeg. Helt ferdig, rett og slett. Hvordan jeg på et mirakuløst vis kom meg hjem husker jeg ikke. Jeg husker bare glimt av turen. Og jeg husker dagen etterpå. Hvordan jeg måtte kjempe mot mine indre krefter. Energien hadde jeg, men også fornuften. Jeg var livredd for å begi meg ut på joggetur. Livredd for å falle om og dø. Istedenfor kalkulerte jeg meg fram til hvor mange kalorier turen utgjorde, og trakk dette fra maten. Jeg sluttet tross opplevelsen ikke å gå turer. Noen uker senere kom vi i kontakt med BUPA. De var meget klare på det: ingen trening! Ikke så mye som en gåtur, en gang. Det var som om dette satte en skikkelig trigger i meg. Akkurat som om jeg ikke ble redd for å løpe eller jogge lenger, og gjerne skulle bedrive den slags nå som jeg ikke fikk lov. Jeg benyttet alle muligheter. En tur på do var 5 minutters sprint. Når mamma var i dusjen løp jeg raskt opp og ned bakken utenfor. Satt jeg i sofaen hadde jeg på pledd slik at ingen så at jeg bedrev styrketrening og holdt beina strake i x antall minutter. Og sånn gikk det. Jeg brukte alle muligheter jeg så, og jeg raste nedover….

 

Om nettene drømmer jeg fremdeles om trening. Ikke om det tvangsmessige, men om gleden. Om friheten. At kroppen spiller på lag, og hvor godt det er å bevege seg. Hvor godt det er å pushe seg selv, kjenne melkesyren, blodsmaken og ikke minst; tilfredsstillelsen etterpå. Ikke bare samvittigheten psykisk. Følelsen av å legge seg ned svett, andpusten og mørbanka – det er hva jeg savner. Disse gåturene. De er fine de. Jeg trenger å bevege kroppen, og kjenne den friske luften. Men; det blir med det. Pluss litt styrketrening for å opprettholde musklaturen. Lite, men nok. Jeg kan løpe, og jeg har overraskende bra kondisjon (til såpass undervektig å være), men jeg gjør det ikke. Jeg tør ikke med tanke på hvordan kroppen kan respondere, og jeg ser heller ikke vitsen når jeg vet hvor tvangsbetont og ikke minst unødvendig det vil føles. Jeg skal jo ikke ned i vekt akkurat. Det er noe som heter at man må ofre noe for å oppnå noe. Ingenting kommer gratis. Skal jeg komme tilbake til ordentlig trening må jeg ofre sykdommen. Jeg må ofre et liv med anoreksi og ta de kamper som må til for å bygge en sterk kropp. Det er enten eller!

Før jeg sklir av…

Sykemeldingen har vært både nødvendig og unødvendig. Nødvendig med tanke på den fysiske form. Unødvendig med tanke på den psykiske. Jeg har rett og slett ikke godt av flere hjemmedager i strekk. Det gjør noe med meg. Jeg blir en skikkelig latmannsperson, og rutinene faller totalt ut. Det har de også gjort denne gangen, dessverre. Særlig med sovingen. Eksempelvis kan jeg stå opp når det er mørkt, for så å døgne og da ikke være trøtt før dagen er godt i gang. Greit at jeg hadde smertene å skylde på tidligere, men ettersom de ikke har vært like fremtredende (selv om armen fremdeles er som så) den siste uken så tilsier nok det at kroppen min har havnet inn i et dårlig mønster. Pillene fungerte fint i starten, men ettersom kroppen tydeligvis vente seg litt til dem, så var de plutselig ikke ”sterke nok”. Eller. Det tar en stund før de virker, mener jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor alle tankene og planleggingen må dukke opp når jeg skal sove og egentlig er stuptrøtt. Det er liksom full hjerneaktivitet, mens resten av kroppen er i dvale/koma/drømmeland. Noe synonymt med sovende. Skikkelig ubehagelig i grunn. Men men. Jeg kommer overhodet ikke til å gjøre noe drastisk med det problemet. Sterkere piller skjer ikke, for som jeg sa; de jeg bruker er sterke nok når de først fungerer. En gang utpå formiddagen. Haha. Og når jeg først sovner så får jeg mange timer uavbrutt. Med de rareste drømmer, vel og merke. I natt ble jeg tvangsgiftet med en islandsk gutt under vann og stordalen viet oss. Resten var bare enda merkeligere, så det skal definitivt ikke stå på kjedsomheten. Og jeg sover jo når jeg drømmer. Ergo henter meg altså inn noe, og alt er bedre enn ingenting som de sier. Tross at det er for lite. Jeg får heller bare takle litt underskudd på søvn de kommende dagene/ukene, og satse på at det retter seg opp når alt er tilbake ved normalen. Har jeg en plikt/grunn til å stå opp tidlig, så vil jeg også bli tidligere trøtt. Logisk nok….


 

Sist jeg var et slikt innedyr var da jeg brakk armen – for 3 år siden. Den gang kunne jeg ikke bevege meg ute en gang, så sånnsett er jeg takknemlig. Utover det er jeg vel ikke særlig tilfreds med hvordan situasjonen har utartet seg. Jeg har jo ikke hatt noen spesifikke gjøremål (som skole eller hjemmearbeid feks) i løpet av perioden, og det har gjort til at mitt sosiale liv har vært nada – med unntak av et cafébesøk og en bytur, pluss en haug av mathandlinger. Det er noe, men absolutt ikke nok. Jeg kjenner veldig på hvilket ork hver dag har vært, og at jeg nært sagt ikke har hatt lyst til å stå opp. Kun fordi jeg kjeder meg sånn, eller synes sånn synd på meg selv. Den positive jenta jeg vanligvis er har vært en kamp å hente fram. Hun har til tider vært for irritabel, deprimert og alt annet enn konfliktsky. ”Gidder ikke, orker ikke, vil ikke” – ligner ikke meg akkurat. Dette gjør meg mildt sagt ganske oppgitt. Jeg sa nemlig at armen ikke skulle gjøre meg apatisk og giddeløs, men hva skjedde? Allerde etter første uken stod kreativiteteten, lysten og kreftene bom stile. Jeg ville ingenting. Bare sove. Man skulle dro dette svekket meg vektmessig, men nei. Heldigvis har jeg greid opprettholde matvanene som før, hvilket som er en befrielse (og nødvendighet!) – da jeg fryktet en nedgang aller aller mest.

 

Nok syting. Ting går heldigvis rette veien, og som vi sier; det kommer en dag i morgen. En fin en. I morgen skal jeg nemlig på jobb, og som mange sikkert forstår; det trengs virkelig. Jeg må ha tilbake rutinene, og få litt orden på livet igjen. Utålmodigheten har slitt altfor mye i meg, så nå behøves det nye impulser bedre rutiner og en god dose hardbanka motivasjon!

Misunnelsen jeg aldri forstod..

På ungdomsskolen var det en jente som unngikk meg. Bestandig. Vi gikk i samme klasse, og selv om jeg hilste, så fikk jeg aldri noe ”hei” tilbake. En dag tok jeg mot til meg selv. Jeg gikk bort til jenta og konfronterte henne. Istedenfor å benekte, slik jeg egentlig håpet hun skulle, svarte hun. Ordene bet seg fast i meg. Fire saftige gloser jeg aldri siden har glemt. ”Jeg liker deg ikke”. Som det skar i sjelen. Var det faktisk noen som ikke likte meg? Hvordan var det mulig? Hva kunne jeg gjøre?

 

Dette var på slutten av skoledagen, så jeg dro hjem nokså tankefull. Betongansiktet beholdt jeg. Ikke en tåre å se. Senere samme dag hastet jeg til byen. Jeg spanderte på meg det ene og det andre, og tusenlappene fløy nærmest ut av lommeboka. Uten at jeg egentlig så noe behov, men hva så? God nok klesstil, check. 1 steg på veien. Dagen etter sørget jeg for å gni merkene inn i trynet på henne. Reaksjon? Nei. Og dere kan tro det provoserte meg. Jeg måtte virkelig gjøre alt for å få denne ene jenta til å like meg. En person. Galskap. Så hvor gikk veien videre? Jo. I løpet av uken tilbakela jeg flere mil under joggeskoene, til sammen over 25 svette timer. Jeg satt oppe til langt på morgenkvisten for å rekke leksene. Jeg kuttet sukker tvert, og gikk inn i en slags typ veganerkost. Problemet var bare det at jeg ikke likte grønnsaker. Mange vil nå tro at dette fortsetter. Det gjorde ikke det… da. Jeg merket fort at både lommebok, humør og selvfølelse var på bånn, og den gang greide jeg ikke å ha det slik. Jeg fant fram kraften i meg selv og valgte faktisk gi f i hele jenta. Hun var ikke verdt mine penger, min tid og min oppmerksomhet. Det gikk noen uker før jeg innså det, riktig nok. Det skumle derimot var det at jeg hadde fått forsmaken på et eller annet. Et eller annet sykt. Det var ikke denne jenta, men det var meg. Det var nå jeg som ikke likte meg selv. Jeg tenkte selv at jeg ikke var ikke god nok på skolen, spiste bra nok eller trente nok. Det hadde ingenting med det fysiske og utseende å gjøre. Helsesøster hadde fortalt meg at jeg lå noen kilo lavere i forhold til det jeg skulle/burde høydemessig. Altså; at jeg var for tynn. Utseendet var derfor ikke noe problem i første omgang. Det som derimot spilte inn her var følelsene. Følelsene og den gode samvittigheten. At jeg hver dag kunne legge meg med et smil og vite at jeg hadde mestret dagen. Jeg la meg med dette smilet i flere uker, og forventet at det var der så lenge jeg presterte tilstrekkelig. Et sted forsvant det. 6’eren var ikke nok. Det var for mye mat, og for lite trening. Nå begynte jeg også å se en kropp jeg ikke likte, også. En kropp som var for stor. Og derfra vet dere hvordan det gikk…..

 

Da jeg ble tvangsinnlagt i 2010 var jeg alt annet enn fornøyd. Jeg bar så mye skam, hat, redsel og frustrasjon. Følelsene var helt ute av kontroll. Det var ikke før jeg startet offentlig med blogg at jeg fikk litt mer ”bakkekontakt”. Det var også da jeg fikk støtten jeg hele veien hadde trengt, men aldri turt be om. Deriblandt også et av mange brev. Et langt brev. Fra hun som ikke likte meg. Ingen sure miner eller hat den dag i dag – det skal sies. Jeg publiserer innlegget med tillatelse, tross at vi ikke har hatt kontakt siden dette brevet. Det er over 5 år siden, men jeg husker det enda. Uten å bla tilbake. Hun forklarte meg om sin egen situasjon og hvor usikker hun var, og det var greit nok. Det forstod jeg. Slik var jo jeg også på en ny ungdomsskole der jeg knapt kjente tre-fire stykker. Dette derimot var ikke hvordan hun så på meg. I hennes øyne var jeg en selvsikker jente. En jente som var ”for bra” og som misunte. Jeg skal innrømme at næringsdrikken var på vei opp da jeg leste hva hun skrev. Hennes sannhet stemte overhodet ikke overens med min sannhet, men det gjør meg vondt å vite at hun oppfattet meg slik og at jeg istedenfor å ”ta signalene” heller provoserte henne ytterligere. Prøvde å være enda bedre. I teorien sparket jeg på en som lå nede, og det får meg til å føle meg som verdens verste person skal jeg være ærlig. Så er det en annen side av saken. Jeg unngikk henne ikke. Jeg oppsøkte henne, tok kontakt og spurte. Hun gav meg et halvveis svar, og jeg tolket det på min måte. Kanskje burde jeg prøvd hardere? Jeg vet ikke. Jeg var jo en uerfaren ungdom – til mitt forsvar. Samtidig vet jeg ikke om andre ungdommer hadde tolket ordene ”jeg liker deg” som ”jeg misunner deg”. Det er jo to vidt forskjellige ordfraser spør du meg. Men altså; slikt skjer hver dag. Mange føler seg mobbet og utfryst, kanskje uten grunn. Hjernen vår har nemlig en tendens til å vri den ene om til det andre. Av ulike grunner. Og hva gjør vi? Jo, vi godtar det. Vi tenker at sånn er det, og lar det påvirke oss negativt. Istedenfor å oppsøke ”problemet” og finne hele sannheten. Selvsagt skal man ikke grave i noe som er vondt om det gjør vondere, men noen ganger kan allikevel det å gå ”den tøffe veien” åpne opp for noe bedre. En bedre hverdag. Et bedre sinn. Litt som på samme måte med denne sykdommen. Uten at jeg skal skifte spor der. Nei. Jeg skal på ingen måte forsvare noe eller noen, for jeg vet at ting overhodet ikke er enkelt bestandig. Jeg snakker bare litt generelt, fordi jeg mener det er viktig at hver og en av oss våger være litt tøffe og gi litt mer f i problemene. Vår indre styrke er nemlig uvurderlig, men kun hvis vi bruker den riktig. Det har jeg defintivt lært!

 

Tiden vil vise…

Det trenger ikke være 14 Februar for at jeg skal kjenne på singeltilværelsen. Nei. Den kan jeg like gjerne kjenne på en (sikkert flere) av de 364 kalenderdagene. Å være singel er kjipt, men på en måte noe jeg har lært å leve ”som”. Ja, for jeg har jo aldri hatt kjæreste, jeg. Ikke vært på date en gang. På barneskolen var jeg det man kaller småforelsket og jeg lot meg fascinere av guttene, mens på ungdomsskolen hadde jeg nesten hjertet litt utenpå til tider. Det er vel det man kaller betatt, tror jeg? Vet ikke. Har ikke kjent det slik siden eller oppdaget noen aktuelle kandidater i ettertid, for den sags skyld. Med unntak av tidlig videregående. Alle så det. Alle utenom meg. Og da jeg så det – da var det for sent. Vel. Uansett hadde det nok ikke vært han og meg nå. Vi var så unge den gang. Ante ikke hva forhold innebar. Om jeg angrer? Både ja, og nei. Men tro meg; tiden ble brukt opp, den. På skole, jobb, trening og sunnhetsregimet mitt. Meg, meg, meg. Frøken perfekt – hun skulle jeg være. 24/7. Etter jeg ble syk havnet nok kjæresteprioriteringen bakerst vil jeg tro. Men. En positiv ting skal allikevel sies. Jeg finner heller en person jeg kan se for meg resten av livet mitt med (skremmende å si) enn en jeg kan være sammen med for en liten periode. Bare for å ha en kjæreste. Det må være seriøst. Jeg er såpass gammel nå. Altså; med tanke på kjærlighetslivet. Nå er det livspartneren min jeg vil ha. Han jeg skal gifte meg med. Faktisk. Og nei. Jeg er ikke pesimistisk og negativ selv om jeg alltid har båret stempelet singel. Jeg er derimot åpen, nysgjerrig, interessert – og bittelitt kresen. Ganske, mener jeg. Det er ikke feil å si at en høy galant sporty mann (pappagutt) med pene øyne tiltrekker meg. Det er selvfølgelig det indre som teller, men man må jo begynne et sted? Må man ikke? Mamma har alltid fortalt meg verdien av å være kostbar, og hun har jo tross alt levd side om side med pappa siden 1989. Deres kjærlighet inspirerer stort, og hvem vet? En dag er jeg også villig til å satse. Villig til å åpne hjertet mitt. Plutselig dukker nemlig mr right opp. Det vet jeg! 

 

Jeg har alltid vært en skikkelig guttejente: Hun som heller var bestevenn med guttene framfor hun som datet dem. På et stadie i livet hadde jeg faktisk flere guttevenner enn jentevenner. Men det har på ingen måte satt noen standard for meg. Med årenes løp (og på grunn av sykdommen) har jeg blitt langt mer sårbar. Griner jo av rørende scener på reality, til og med. Jeg tror absolutt jeg er en kjærestejente, selv om det enda ikke finnes bevis som peker i den retning. Følelsen av å være elsket, og å kunne elske tilbake – den gir meg det varmeste hjerte og de beste sommerfugler i magen. Jeg vil ha en person i livet mitt som elsker meg for den jeg er, og ikke fordi han ”må”. Jeg mener; foreldrene mine elsker meg fordi de er foreldrene mine, og har kjent meg hele livet. Denne personen møter jeg trolig kvartveis i livet, og vedkommende skal lære seg å kjenne meg – og jeg skal lære meg å kjenne han. Vi skal være hverandres støttepute. På gode som dårlige dager. Det føles unikt.

 

Selvfølgelig finnes det ingenting forutsatt med kjærligheten. Den kommer, og den går. Jeg har vært vitne til stygge brudd, skilsmisser og hatske avskjeder. Ofte fordi folk er desperate og ikke vet hva de går til i første omgang. Ofte, ikke alltid. Skulle jeg selv føle jeg har drømmemannen, så vet jeg neimen ikke om det er en holdbar en eller om han vil være hos meg. Så er ikke det poenget heller. Tiden vil vise om et forhold er riktig eller ei. For begge to. Man er jo to som deler noe verdifullt. Kjærligheten skal nemlig komme naturlig og være noe vakkert – ei fremprovosert og apatisk. Det er definitivt verdt å gi den en sjanse – så gjenstår det å se om det er min mann jeg drikker kaffe med på gamlehjemmet (?) og ikke bare den mannlige sykepleieren på turnus…