Før jeg sklir av…

Sykemeldingen har vært både nødvendig og unødvendig. Nødvendig med tanke på den fysiske form. Unødvendig med tanke på den psykiske. Jeg har rett og slett ikke godt av flere hjemmedager i strekk. Det gjør noe med meg. Jeg blir en skikkelig latmannsperson, og rutinene faller totalt ut. Det har de også gjort denne gangen, dessverre. Særlig med sovingen. Eksempelvis kan jeg stå opp når det er mørkt, for så å døgne og da ikke være trøtt før dagen er godt i gang. Greit at jeg hadde smertene å skylde på tidligere, men ettersom de ikke har vært like fremtredende (selv om armen fremdeles er som så) den siste uken så tilsier nok det at kroppen min har havnet inn i et dårlig mønster. Pillene fungerte fint i starten, men ettersom kroppen tydeligvis vente seg litt til dem, så var de plutselig ikke ”sterke nok”. Eller. Det tar en stund før de virker, mener jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor alle tankene og planleggingen må dukke opp når jeg skal sove og egentlig er stuptrøtt. Det er liksom full hjerneaktivitet, mens resten av kroppen er i dvale/koma/drømmeland. Noe synonymt med sovende. Skikkelig ubehagelig i grunn. Men men. Jeg kommer overhodet ikke til å gjøre noe drastisk med det problemet. Sterkere piller skjer ikke, for som jeg sa; de jeg bruker er sterke nok når de først fungerer. En gang utpå formiddagen. Haha. Og når jeg først sovner så får jeg mange timer uavbrutt. Med de rareste drømmer, vel og merke. I natt ble jeg tvangsgiftet med en islandsk gutt under vann og stordalen viet oss. Resten var bare enda merkeligere, så det skal definitivt ikke stå på kjedsomheten. Og jeg sover jo når jeg drømmer. Ergo henter meg altså inn noe, og alt er bedre enn ingenting som de sier. Tross at det er for lite. Jeg får heller bare takle litt underskudd på søvn de kommende dagene/ukene, og satse på at det retter seg opp når alt er tilbake ved normalen. Har jeg en plikt/grunn til å stå opp tidlig, så vil jeg også bli tidligere trøtt. Logisk nok….


 

Sist jeg var et slikt innedyr var da jeg brakk armen – for 3 år siden. Den gang kunne jeg ikke bevege meg ute en gang, så sånnsett er jeg takknemlig. Utover det er jeg vel ikke særlig tilfreds med hvordan situasjonen har utartet seg. Jeg har jo ikke hatt noen spesifikke gjøremål (som skole eller hjemmearbeid feks) i løpet av perioden, og det har gjort til at mitt sosiale liv har vært nada – med unntak av et cafébesøk og en bytur, pluss en haug av mathandlinger. Det er noe, men absolutt ikke nok. Jeg kjenner veldig på hvilket ork hver dag har vært, og at jeg nært sagt ikke har hatt lyst til å stå opp. Kun fordi jeg kjeder meg sånn, eller synes sånn synd på meg selv. Den positive jenta jeg vanligvis er har vært en kamp å hente fram. Hun har til tider vært for irritabel, deprimert og alt annet enn konfliktsky. ”Gidder ikke, orker ikke, vil ikke” – ligner ikke meg akkurat. Dette gjør meg mildt sagt ganske oppgitt. Jeg sa nemlig at armen ikke skulle gjøre meg apatisk og giddeløs, men hva skjedde? Allerde etter første uken stod kreativiteteten, lysten og kreftene bom stile. Jeg ville ingenting. Bare sove. Man skulle dro dette svekket meg vektmessig, men nei. Heldigvis har jeg greid opprettholde matvanene som før, hvilket som er en befrielse (og nødvendighet!) – da jeg fryktet en nedgang aller aller mest.

 

Nok syting. Ting går heldigvis rette veien, og som vi sier; det kommer en dag i morgen. En fin en. I morgen skal jeg nemlig på jobb, og som mange sikkert forstår; det trengs virkelig. Jeg må ha tilbake rutinene, og få litt orden på livet igjen. Utålmodigheten har slitt altfor mye i meg, så nå behøves det nye impulser bedre rutiner og en god dose hardbanka motivasjon!

0 kommentarer

Siste innlegg