Flinkere, staere og mer kontrollert

Frøkena har virkelig vist progresjon, og det er ikke lenger tvil om at jeg går mot en bedre versjon av meg selv. Det merkes, og det synes. Det gleder, og det skuffer. Det er en seier, og det er en lidelse. En lidelse jeg nå gjennomgår, og kanskje for alltid må gjennomgå. Helt ærlig så bryr jeg meg ikke om kropp. Kropp er bare teit. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og de målene jeg har satt meg. Jeg blåser fullt og helt i hvordan jeg ser ut, og om jeg er tilfreds med meg selv. Den dag jeg veier nok kommer jeg ikke lenger til å kalle meg selv spiseforstyrret. Ja, jeg vet de aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, bla, bla, bla… For noen er det kanskje en trøst å si dem er syke når det ikke ser sånn ut, slik at de kan få utløp for sine innvendige følelser. Det har i lange tider vært en trøst for meg også, men nå som jeg ikke ser en anorektiker i speilet, så blir det bare så feil å bruke ordet anoreksi. Et nederlag, på en måte. Jeg klarer ikke kjenne meg igjen i jenter som bærer den kroppen jeg tidligere hadde. Jeg bruker heller ikke anoreksi eller andre korttenkte unnskyldninger som noen årsaksforklaring. Jeg snakker kun på vegne av min egne vilje og fornuft, om det er noe jeg vil/kan eller ikke vil/kan. Anoreksi har blitt så fremmed og så ukjent, bare. Det er nesten rart å skrive disse ordene her. Men. Jeg tror det er en bra ting. Jeg tror det betyr noe positivt, og at jeg er et sted der noe annet enn sykdom opptar mine interesser og prioriteter. I mine øyne er jeg ikke hun med anoreksi. Jeg er bare litt tynnere og svakere enn gjennomsnittet, men til gjengjeld beintøff, supersta og sabla flink. Og også ekstremt temperamentsfull.

 

For det er jo det som skjer. Jeg er i ferd med å finne tilbake til den jeg var før, i en forbedret versjon. Den reisen jeg har gjennomgått, har gjort meg så bevisst på meg selv, og dermed også på hva jeg ønsker å oppta fra ”gamle dager”.  Folk sier gjerne at anorektikere er stae, flinke, kontrollerte og temperamentsfulle mennesker, og at disse egenskapene blir forsterket når man blir syk. Gjett hva? Jeg var enda mer sta, langt flinkere, ekstremt kontrollert og hadde et temperament som knapt kan beskrives, før jeg ble syk. Dette er for mange kanskje dårlige egenskaper. Jeg er uenig. Staheten er det som driver meg mot målene mine, og gjør at jeg aldri gir opp. Flinkheten er det som gjør at jeg klarer målene mine. Kontrollen er det som gjør at jeg ikke tar snarveier, men holder fokus, mens temperamentet på en måte beskytter meg mot å være sårbar og viser at jeg er mentalt sterk. Mental styrke er noe av det som gjør at jeg greier holde meg plantet på jorden. De siste årene har vært en berg og dalbane med ustyrlige følelser. Ikke bare har det vært uvant, men også innmari irriterende for en som vanligvis er vant til å ha alt på stell. Jeg er vant til at jeg styrer løpet, og handler slik det er best for meg. At jeg plutselig begynner å grine over en filleting, er for meg helt absurd. Trolig er det en av grunnene til at jeg nyter dagene litt ekstra nå. Det finnes knapt saltvannstårer på mitt kinn. Den indre driven min har styrket seg betraktelig, og jeg elsker at jeg bruker staheten min til å kjøre det løpet jeg vil. Jeg elsker at jeg føler at jeg fortjener dette livet, og jeg elsker at jeg blir sint og slår i bordet når ting oppleves urettferdig. Det er vidunderlig å kjenne at livet former seg etter mine behov og ønsker, fordi jeg selv evner legge ned det arbeid som må til. Av egen vilje, og ikke etter ordre fra sykdommen.

 

Mange er nok skeptiske til at jeg er så flink eller jobber så hardt, og det er greit. Det får være deres sak. Jeg er flink, fordi det er naturlig for meg. Det ligger i min natur å være flink. Det er en iboende streben og et slags behov som kommer innenfra. (Uten at det må misforstås, for det er selvfølgelig mye jeg ikke vet og mye jeg ikke kan.) Få som leser bloggen min kjente meg før jeg fikk anoreksi. De vet ikke at jeg satt med lekser midt på natten, at jeg presset meg i flere gymtimer helt til jeg spydde, eller at jeg synes alt under fem er for dårlig. Forskjellen er bare det at denne flinkheten ikke gikk på helsa løs. Jeg overlevde med blå poser under øynene, en hard gymøkt eller en fem minus. Det var da jeg begynte å straffe meg selv for at jeg ikke var flink nok, at problemene begynte. Jeg begynte å bruke begrepet fortjener om alt jeg gjorde, som i seg selv ikke er farlig – men den gang. Hjelp. Det er her mat og trening kom inn, nemlig. Minst mulig kalorier, 28 timer trening pr uke. Skjønner dere forskjellen? Når jeg nå er flink så er det fordi det gjør meg godt å mestre ting. Da jeg var syk, var jeg det på grunn av tvangstanker, og helt uten formål. Det fikk konsekvenser. Alvorlige, som dere vet.

 

Heldigvis er det en stund siden den gang, og jeg har snudd dette usunne flinkhetsfokuset over på et langt sunnere flinkhetsfokus. Nå blir jeg ikke lenger syk av det, fordi sykdommen ikke er enerådende. Det er ikke sykdommen som ”snakker”. Disse tankene er de jeg hadde før jeg ble syk, og disse tankene er de som vil følge meg resten av livet. Helt siden jeg var liten har jeg jobbet for målene mine, og det er ingenting som tilsier at jeg skal slutte å jobbe for dem, bare fordi jeg har vært offer for en anoreksi. Tvert i mot. Jeg har blitt enda mer skråsikker på at det målet jeg som 7 åring satt meg, er riktig. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Det er kanskje et høyt mål, men det er mitt eneste mål. Hvorfor skal jeg da ikke følge det? Det er nettopp dette jeg ønsker i livet. Da blir det også med de forutsetninger jussen er – noe av det vanskeligste å komme inn på, og noe av det vanskeligste å begi seg ut på. Hva så? Da sier det seg i alle fall selv at jeg må fokusere på å være flink. Jeg kan ikke ta en fridag, fordi jeg ikke orker å lese eller møte opp på forelesning. Jeg må komme a’jour med det som er, før jeg kan si meg tilfreds. Det betyr ikke ”jobbe til jeg stuper”, men ”jobbe til jeg er fornøyd”. For selvfølgelig har jeg planer om å ha et liv ved siden av skolen, hvis noen lurte.

 

Akkurat nå er det snart eksamen i ex phil, som er forberedende til jussen. Jeg har (i tillegg til jobben min) sikkert sittet i 7 timer hver dag, de siste ukene, og det merkes godt på både rygg og det som er. Men, til gjengjeld gir det meg Søndagsfri og avslappende kvelder. Og det med god samvittighet. Selv om jeg er stresset som person, så nekter jeg å stresse meg gjennom pensum. Fordi jeg liker å lære, og jeg liker å lære i et tempo som ikke er racerbil. Derfor er det mye bedre å jobbe jevnt og trutt, og det føler jeg har gjort dette halvåret. Faktisk har jeg lagt ned langt større innsats enn det nødvendige, kun fordi jeg er så nysgjerrig og tørst på kunnskap. Det har blitt noen titusener med ord, kan man si. Skal virkelig bli spennende med eksamen. Føler egentlig jeg kan alt pensum nå, og det er en latterlig bra følelse. Da kan jeg på en måte roe litt ned de siste dagene, uten at jeg selvfølgelig tar helt fri. Det tillater jeg meg ikke. Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Har selvfølgelig store forhåpninger til resultatet, men tør ikke tenke en tanke omkring det før jeg har sendt inn oppgaven til vurdering. Det som i alle fall er sikkert er at mitt beste er godt nok, og når jeg har fått supre tilbakemeldinger på alt jeg har levert, så satser jeg på at karakteren blir noe jeg kan leve med.

 


Joda, jeg skriver på skapet (skal snart kvitte oss med), når jeg står fast. Her er et lite utdrag av mine velvalgte ord.

Fra bunadhater til bunadelsker…

I vår familie har stadig bunader gått i arv. Da jeg var liten erindrer jeg spesielt bunaden fra mammas bygd, Voss. Og da bunadene ble for små gikk selvfølgelig mamma til innkjøp av barnebunader. Til min store fortvilelse. Jeg var kanskje en av tre som måtte ha bunad i klassen da vi gikk i barnetoget, og det var ikke gøy! Jeg ville ha kjole, bukse og skjørt som de andre. Jeg ville gå med joggesko, ikke pensko – og helst ville jeg ville ikke skille meg ut. Det var ikke det at mamma tvang meg, men det var det at jeg ikke turte å si noe. Jeg ville jo ikke såre henne. Så slik ble det. Bunad til og med sjette klasse. For meg var det en befrielse å da bunaden ble for liten. Og enda større befrielse var det å slippe å gå i tog da jeg begynte på ungdomsskolen. Det skal dog sies at jeg elsket 17 mai. Saken var bare det at jeg ikke fant det ”kult nok” å gå i bunad eller tog. Jeg hadde et slags behov for å vise de andre ”barna” at jeg ikke trengte å følge reglene. Haha. Snakk om rebell.

 

Da det nærmet seg en avgjørelse angående konfirmasjon var jeg veldig delt. Først og fremst om jeg ville ha en feiring, og for det andre om hva jeg skulle ønske meg. Det skulle i hver fall ikke være kristelig (er ateist) og i hver fall ikke være bunad. Husker jeg lo småhånlig meg da jeg hørte venninnen min ”kun” fikk bunad i konfirmasjonsgave mens jeg på min side fikk førerkort og dyre smykker pluss et supert selskap. Hadde jeg ikke konfirmert meg hadde jeg ikke fått noe selskap, så valget falt på borgerlig. Et valg jeg tok helt uavhengig av mine venner. Kom ikke med sammen med én person jeg kjente på kullet en gang, men det gjorde ikke noe. Jeg trengte på alle måter å utfordre mitt sosiale og utadvendte vesen. Noe jeg er evig takknemlig for den dag i dag. Først og fremst fordi jeg hadde en reell dannelsesreise i løpet av konfirmasjonstiden, gjorde meg en fantastisk erfaring og fikk mange nye bekjentskap. Sistnevnte var med på å gjøre ungdomstiden min enklere, og jeg gikk på mange måter fra 0 til 100 i både selvtillit og det som var.

 

Konfirmasjonspengene mine gikk ikke til bunad, men ikke noe andre spesielle fancy greier heller. Da jeg ble 14 jobbet jeg et år som telefonselger så jeg slet ikke med å betjene forbruket av Lacoste, Polo og Gant, ei heller treningstøy på ungdomsskolen. Konfirmasjonspengene stod mer eller mindre urørt på en konto, og ble ikke flyttet over til brukskonto før jeg som sytteåring begynte i min første ordentlig jobb, Elkjøp (der jeg fremdeles er glad jeg jobber den dag i dag) At pengene skulle bli værende i banken var et valg jeg tok – ikke noe foreldrene mine tvang meg til. Et slikt fornuftig valg gjenspeiler trolig den person jeg også er den dag i dag. Jeg har alltid hatt et godt øye for privatøkonomi og alltid god likviditet på kontoen. Hva konfirmasjonspengene gikk til er enda et stort mysterium. Jeg har bare brukt penger når jeg har hatt behov, men aldri gått i minus. Selv ikke da jeg med et sekssifret beløp åpnet mitt første og eneste aksjefond eller da jeg like etter brukte den doble summen på min første bil. Ei heller da jeg fire år senere kjøpte en enda dyrere bil (den jeg har nå). Det må være lov som ungdom å være stolt over å ha stålkontroll på økonomi. Aldri har jeg brukt penger på snus eller røyk, og heller ikke ofret store summer på alkoholkonsum. Forbruket har så å si være i null (sett utenom bilene mine) siden den dagen jeg startet på videregående. Kun de viktigste utgifter har blitt prioritert. Ønsker faller ikke under den kategorien. Rett og slett fordi jeg liker å spare, og jeg vil de neste studieårene vite at jeg sitter trygt i det. Det trenger ikke bety at jeg kan kjøpe alt jeg vil eller skal bo i en 150 kvadrats leilighet som student, men bare at jeg for eksempel får det pålegget jeg trenger eller at jeg ikke må kutte ned på gaver til familien fordi husleia er for høy. Noe i den dur. Men så var det bunaden, da. Den var ikke noe ønsket fra konfirmanten sin side, og dermed ikke noe jeg hun spanderte på seg selv den gang.

 

Sommeren 09 giftet mamma og pappa seg, og for første gang noen sinne misunte jeg alle som hadde bunad. Husker det så godt. Gjorde nesten litt vondt. Den sommeren gjennomsøkte jeg nettet, men fant fort ut at jeg syntes det ble litt unødvendig og dyrt tross at jeg hadde grei råd. Samtidig så jeg slike investeringer som vokseninvesteringer. Ikke noe jeg som barn skulle bruke penger på. Ergo måtte den vente. Senere samme år kom bestemor med et forslag, helt uten å vite om det plutselige behovet og ønsket mitt. Hun hadde nemlig bestemt seg for å legge bunaden på ”hylla” og mente jeg var den rette arving med tanke på hvordan ting hittil hadde blitt fordelt i familien. Jeg husker jeg hoppet himmelhøyt. Ikke bare var det en bunad. Det var verdens fineste bunad. Skulle jeg selv valgt bunad var det Gudbrandsdalen (hennes bunad), den hvite Dovrebunaden eller den hvite Oslobunaden jeg ville gått for. Men helt ærlig likte jeg Gudbrandsdalen best. Den blå fargen, broderiene og snittet er så fint. Ikke uten grunn at den har ligget jevnt mot toppen under bunadskåringen. Vel uansett. Våren 2010 startet prøvingen, og fordi den allerede var sydd inn satt den som et skudd. Tanken til bestemor var at jeg skulle rekke få den til Aleksander sin konfirmasjon – som ble første gang jeg brukte den. Og aldri har jeg følt meg stoltere. Og aldri føler jeg meg stoltere enn når den er på.


 

Min arvede bunad er en mellomblå Gudbrandsdalen Festbunad/Festdrakt. I tillegg har jeg to tilhørende søljer, mansjettknapper, lue, skrin, veske og nå også cape. Fra før hadde jeg to barnesøljer. Skoene er kjøpt utenom. Jeg har 41 og 3/4 (!!) i fot så det er nært sagt umulig arve noe der. Dessuten er sko noe som slites ut. Jeg er nå ferdig med å samle opp til servise, så tenkte jeg skal begynne samle opp beltestøler fra og med neste bursdag. Forhåpentligvis har jeg da et belte før jeg er gift. Haha. Verken jeg eller bestemor har eller hadde noen tilknytning til Gudbrandsdalen. Bestemor fikk fritt velge den bunaden hun ønsket, og dermed falt valget på den fineste (ifg henne. Jeg er enig!) På den tiden var det ikke like lett å komme seg rundt med bilen så målene ble sendt inn til Husfliden i Lillehammer. Morsomt å tenke på. Bunaden var så å si skreddersydd for bestemor, men som sagt har den blitt tatt inn i de senere år. Den passet meg nokså perfekt i 2010. Verre etter jeg gikk ned i vekt. 17 mai i år var første gang jeg kjente den strammet og holdt seg oppe naturlig. Dels på grunn av min ekstremt oppblåste mage, og dels på grunn av vektoppgangen de siste måneder. Generelt satt den mye finere på meg nå enn hva den noensinne har gjort de siste 5 årene (i 2011 var jeg russ) Det synes jeg var ekstra hyggelig. Har mange ganger vært litt lei meg for at bunaden har vært ”stor” så dette her gledet meg virkelig. Og med capen følte jeg meg enda mer fantastisk. Bestemor skulle virkelig ha sett meg på 17 Mai!


 

Jeg vet at det er fyfy å være optimistisk til utseendet i dagens samfunn, men jeg ser ingenting galt i å gjøre det såfremt det ikke blir narsissistisk. Noe jeg mener at jeg fint greier å balansere. Dette fordi jeg sjelden tør erkjenne at jeg er fin. På alle måter har jeg internalisert det Tom har ment disse år. Hvilket som er synd. Om det da er bunaden som gir meg en god følelse, så skal den selvfølgelig få bidra til det. Jeg har slitt såpass lenge med nedverdighetsfølelser, og ser derfor ingen grunn til å undertrykke selvaksepten når den først kommer. For meg er viljen til å bruke bunad motivert av hva jeg vil og ikke fordi (nesten) alle andre har. Jeg gjør ikke egne valg på bakgrunn av hva samfunnet tenker. Det er det som kalles frihet. Jeg kunne like gjerne brukt bunaden min i en fest der ingen andre hadde bunad. Kun fordi det gir meg en god følelse å bruke den, og også fordi jeg føler meg som en million dollar. God kombinasjon.

Et lite bilde fra i år. ”Ikke få meg til å se ut som om jeg bare er 170 da, pappa” skrek jeg mens pappa måtte ned i knestående. Haha.
 
 
 
Litt på etterskudd med innlegget da jeg siden natt til 18 mai har vært noe (ganske) redusert. Noen ganger må man bare lytte til kroppens behov. Og som dere vet: jeg hater å adlyde den. Med andre ord har dette ikke vært noen ønskesituasjon for meg. Men. Nå er jeg heldigvis tilbake, og veldig klar for en ny og givende uke. Det står både jobb, og mye skole på planen – selv om jeg vet at sistnevnte må være mest i fokus. Greit nok at jeg føler meg som en duracellkanin til enhver tid, men det er på ingen måte en garanti for at all energien holdes intakt 24/7. Ikke i disse dager. Ergo må noen begrensninger til. Og også litt hvile. I alle fall såpass kort tid før eksamen. Jeg har jo tross alt et realt stykke arbeid foran meg. Ikke det at jeg ligger bakpå, men jeg kan heller ikke tape noe ytterligere tid. Følelsen av at stresset tar meg, og at jeg ikke kommer gjennom det jeg skal er verdens verste følelse. Nettopp fordi det er en bekreftelse på at jeg ikke har hatt muligheten til å gjøre mitt beste når det gjelder. Kun fordi jeg feilprioriterte. Og det er sååå ikke meg!
 

Verdens beste

Forhåndspublisert til 18 Mai.

Jeg husker det som om det var i går at du stod ved sengekanten min og strøk meg på kinnet. Dine myke hender og ditt omsorgsfulle vesen stod tålmodig der og ventet på at jeg skulle våkne. En bedre morgen har jeg ikke opplevd siden. Det var noe med roen, kjærligheten og omsorgen som omfavnet meg. Jeg følte meg så lykkelig, så heldig og så elsket på samme tid. Fordi jeg visste at utenfor husets fire vegger hadde jeg deg. Den helt spesielle personen som betydde mer for meg enn ord kan beskrive. Du var den personen jeg følte meg trygg på. Du var den personen jeg alltid kunne komme til når jeg trengte noen å prate med. Du var den som lyttet til meg, og som alltid støttet meg. Du var en så stor bit av meg at jeg i ettertid og enda sliter med å fylle tomrommet. Ikke vet jeg om jeg vil fylle det, heller. Det vil alltid være noe som mangler. Fordi ingen erstatninger er gode nok til å oppta din plass.

 

Jeg husker så godt yatzyrundene våre, og jeg husker så godt at vi løste kryssord sammen. Og enda bedre husker jeg telefonsamtalen. Da du fortalte at du ikke følte deg helt bra, men at det sikkert var noe forbigående. Jeg husker så godt at jeg jattet med, men innerst inne trodde jeg ikke på deg. Jeg husker magen min vrengte seg i samme sekund. Jeg skjønte det måtte være noe mer. Få uker senere kom beskjeden jeg fryktet, og jeg husker så godt at hele verden raste foran meg. Den dagen orket jeg knapt stå opp. Jeg lå i sengen min og så opp i taket mens alle de negative tankene gikk på rundgang. Hva nå? Jeg var livredd. Jeg skalv. Jeg var kvalm. Fordi jeg visste hvor dette kom til å ende.

 

I Juli 2015 mistet jeg ikke bare min dyrebare bestemor. Jeg mistet også min beste venn. I tiden etterpå slet jeg vanvittig mye. Jeg prøvde å skjule følelsene med å dra på jobb, men kom hjem igjen som et nervevrak. I et par-tre uker kastet jeg opp (ufrivillig!!) daglig, flere ganger dagen. Jeg kastet opp så mye at jeg begynte å blø fra magesekken hver gang jeg hikket, nøs eller måtte rape. Legen fryktet for livet mitt, og anbefalte på bakgrunn av skumle blodprøveresultater EKG for å se at hjertet ikke hadde tatt skade. I flere måneder så det veldig mørkt ut for meg, men jeg karret meg allikevel opp. Jeg visste med meg selv at bestemor hadde ønsket at jeg skulle leve livet på best mulig måte. Der kunne jeg ikke svikte henne. Etter mye blod og tårer fant jeg omsider tilbake til meg selv igjen. Nå, nesten 2 år senere, er det nesten uvirkelig å se tilbake på denne tiden, fordi det kjennes som jeg har fått det hele litt på avstand. Spesielt fordi livet mitt har forandret seg såpass mye, og også fordi jeg selv har blitt både fysisk og psykisk mye bedre. Selv om bestemor ikke opplever akkurat det, så er jeg temmelig sikker på at hun vet det der ute et eller annet sted. Var det noen hun ikke tvilte på, så var det meg.

 

Jeg skriver at det går bedre med meg, og det er sant. Tiden leger alle sår, men såret er på ingen måte grodd. Enda hender det at jeg legger meg med øynene fulle av tårer, og fremdeles sliter jeg med å sovne fordi jeg ikke kan stoppe å tenke på bestemor. Jeg får ikke lenger anfall, men jeg kan gråte i over en time om jeg først begynner. Noen ganger blir det så mye at jeg bare må holde pusten og telle til tre inni meg. Slik jeg gjorde akkurat nå. Fordi dette innlegget får meg til å tenke på alle de fine minnene, og alt det fine vi hadde i vente.

 

Gratulerer med dagen, verdens beste!

Usikker på morgendagen….

17 Mai er ikke hva den en gang var. Det er ikke wienerpølser i serviett, lollipop og fargerike heliumballonger. Det er ikke frustrasjon over og måtte bruke barnebunaden, eller forsøk på å skulke barnetoget med innbilt sykdom. Det er ikke sekkeløp, gevinster og lykkefølelser på høyde med julaften. Det er bare 17 Mai. En helt vanlig dag i året. Av fare for å bli pessimistisk skal jeg ikke dra den for langt. Selvfølgelig er jeg glad i 17 Mai, og jeg er absolutt stolt over landet vårt og den felles gleden som vises. Det skal godt gjøres å si noe annet. Men litt til poenget; Jo eldre jeg blir, jo mindre følelser fremkaller dagen for meg. Det er en grunn til at den heter ”barnas dag” og at ungene står i sentrum. Jeg har ingen spesielle barn i kikkerten. (Ikke misforstå!) Og de jeg kunne sett på er allerede opptatt med sitt. Jeg får bare vente og håpe jeg snart blir tante. Må bare finne ei dame til brodern, først. Haha. Så da blir det altså en haug med masse ukjente mennesker for mitt vedkommende. Knapt venner har jeg igjen her i byen. Det blir bare å møte på gamle lærere, noe i den dur. Nei, for altså. Jeg elsker mennesker. Virkelig! Bare føler det er det samme om igjen år etter år. Og det er kjedelig.. Jeg trenger noe mer. Noe nytt!

 

Litt skremmende at synet mitt har endret seg så radikalt på bare få år. Da jeg var yngre kunne jeg aldri stått over en 17 Mai. Nå vurderer jeg å droppe morgendagen på grunn av det usikre været og eksamensforberedelser. Det sier litt. Dette er det for så vidt alderen som står for, ikke sykdommen. Viktig forskjell. Vil ikke lengre stemples for syk i den forstand at jeg lar sykdommen gå utover livskvaliteten min. Er ferdig med det. Morgendagen er helt og holdent styrt etter hva jeg vil prioritere, så får vi se hvordan det utarter seg. Bunaden skal i alle fall på. Gudbrandsdalen er altfor fin til å henge enda et år i skapet. Dessuten føler jeg meg som verdens flotteste i den, især fordi den er arvet etter verdens nydeligste menneske. Kjøpte cape til bunaden i fjor sommer som må testes ordentlig. Ellers tenker jeg det blir storspekket evigvarende sending fra Nrk og Tv2, mye lesing, og litt hygge med familien. Bare oss fire. Slik har det bare blitt, og slik vil det nok være en god stund fremover. Egentlig helt greit. Jeg trives i lag med familien min, og jeg kjenner vel på det at jeg ikke trenger stort mer enn disse tre. Jeg er mer enn nok tilfreds med å tilbringe tid med dem. Så gjenstår det bare å se om gradestokk og vær blir som spådd av skeptikeren, eller om solen titter frem og capen blir hakket for varm. Planen er i kronologisk rekkefølge; barnetog, photoshoot, pølsefest, borgertog, riesling, ostekake og lesing. En liten oppdatering på sistnevnte.. Føler ikke jeg bruker tid på annet enn jobb og skole i disse dager. For øvrig en grei kombinasjon. Hverdagen må ha sine nyanser. Har for øvrig fått godkjent alle mine tre semesteroppgaver. Læreren skriver noe sånt som at jeg jobber veldig samvittighetsfullt, er grundig og kommer innunder huden på filosofen. Spenstig tilbakemelding. Altså gjør jeg noe riktig, som igjen betyr at jeg får gå opp til eksamen. Røper ikke datoen, men at den nærmer seg; det gjør den…

 

Pensumet har vært alt annet enn easy peasy. Overveldende tror jeg er ordet. Jeg vil ikke si jeg er nervøs, for jeg kan jo stoffet bra. Bedre enn bra, kanskje? Det merker jeg nå som repetisjonsrunden med oppgaver er i gang. Alt går utenat på repeat. Boken blir liksom en fattig tilskuer, og Google er ikke lenger noen bestevenn. Er dog bare en eksamen for meg denne våren, så jeg har lite å uttale meg om sammenlignet med mange andre. Ingen grunn til nervøsitet med andre ord, men at jeg stresser over å få en god karakter; det stemmer. Skremmende bra. Vet ikke om det betyr nervøs. Jeg er bare så lysten på å bli ferdig med ex phil. Det skal bli skjønt. Spesielt da å vite at jeg er enda et skritt nærmere mitt store mål. Tenk at dette semesteret har gått så fort!? Jeg er litt imponert over meg selv som kastet meg over dette her. Uten å tenke. Like før jeg søkte hadde jeg tross alt blitt friskmeldt fra en 6-årig depresjon. Mange tror kanskje at når man er kvitt en depresjon, så er man kvitt den for alltid? Nei. Den kan komme tilbake når som helst. For noen skjer det lettere enn andre. Jeg er en av de. For å holde kustus på depresjonen har jeg jobbet beinhardt med meg selv. Hver bidige dag. Synes ikke nevneverdig utad, men merkes godt innvendig. Jeg har faktisk blitt mer sliten av å fokusere på det psykiske enn hva jeg har blitt av å sitte 16-20 timer med hardbanka pensum hver uke.  Dette fordi alt skolerelatert faller meg så naturlig. I tillegg til at jeg synes det er gøy (foruten om når jeg må stresse for å komme gjennom pensum). Jeg har lånt engelske og danske dokumentarfilmer. Jeg har kontaktet magistere i filosofi. Jeg har kjøpt lydbøker til de enkelte pensumtekstene. Ja, virkelig engasjert meg. Uten at det har gått på helsa løs. For meg har forståelsen alt å si for læringen min. Jeg elsker å lære nye ting, og er på mange måter en liten nysgjerrig filosof da; ”kjærlighet til visdom”, virkelig har passet og passer meg bra.

 

Kravene jeg hadde til meg selv har jeg til dels greid å oppfylle, selv om jeg har mye å gå på enda. Det tar riktig nok en stund før vaner lar seg endre, og med en anoreksi på niende året sier det seg også der at maten ikke bare er fikset på noen få måneder. Men, helsesituasjonen er nå det man kan kalle meget stabil, og man får vel ikke klarsignal til utdanning og flytting fra legen sånn uten videre? (Ingenting avgjort enda!) Jeg tolker det som at jeg har jobbet bra. Slik som jeg har gjort med filosofistoffet. Derfor skader ikke et lite avbrekk. Morgendagens plan er enda ikke avskrevet. Hadde vært gøy om jeg fikk med meg noe av stemningen fra et annet sted enn sofakroken og pikerommet. Lov å håpe. Hvis ikke tror jeg det skal bli riktig så bra uansett! ”Den beste tiden er den du deler med andre”


 

Lang natt, men lite søvn…

Ligger i sengen. Får ikke sove. Det er gått fem timer. Snart fem og en halv. Kroppen finner ikke ro. Hodet vil noe annet. Det er ikke tankene som plager meg. Bare alt jeg føler jeg må gjøre. Jeg kan jo rydde litt. Jeg kan jo skrive litt. Jeg kan jo gå en tur. Jeg kan jo bake. Som om jeg føler meg presset til det. Når hodet og kroppen krasjer er det ikke rart det hele går i surr. At det blir et problem å sove. Piller hjelper ikke. Lesing hjelper ikke. Ikke en gang sovemasken eller øreproppene som utelukker både lysglimt og desibel. Jeg er rastløs. Jeg svetter. Jeg fryser. Jeg har bankende slag i hodet. Det verker. Overalt. Nå er jeg lei. Tårene presser på. Jeg er som en baby. En baby som ligger i fosterstilling og roper på mor. Sammenkrøpet. Med dynen langt ned over hodet. Men mor kan ikke høre fordi babyen er på mute. Stemmen er tynnslitt. Jeg orker ikke bruke den. Generelt ikke bruke mer krefter i det hele tatt. Jeg er utmattet. Totalt tom for energi. Bare det å snu seg er et eneste stort ork. Tenk at det skal være så slitsomt og sovne (?)

Innlegg som aldri ble publisert.

 

Frustrasjon over klesstørrelser…

Klesstørrelser har alltid vært en big deal for meg. Det skyldes ikke bare undervekt og sykdom. Siden jeg begynte på ungdomsskolen og fram til jeg begynte på videregående har jeg holdt samme størrelse; 25 i tommer og xs (34). Noen ganger small i overdeler på grunn av to fettklumper. Nokså store fettklumper. Og langbeinarmer. Faktisk var det veldig viktig for meg at det alltid var den ”riktige” størrelsen som stod på merkelappen. Husker en gang jeg fikk en genser i gave i niende klasse. Det var en medium kjøpt på bikbok. Medium står for mellomstor. Ikke for Madelén. Jeg husker jeg ble så forbanna og provosert. Genseren slang jeg innerst i klesskapet, og siden har den aldri sett dagens lys. Den ligger der enda. Snart på tide at den havner hos UFF. En annen gang var jeg på kjoleshopping i 10’ende. Jeg falt virkelig for en lårkort kjole i krem med stropper og blondedetaljer. Ekspeditøren forklarte at kjolene i kolleksjonen var små i størrelsen, og rådet meg til å prøve s. Allerede da var jeg ute med furteleppa. Å bli rådet til å prøve en størrelse er noe av det mest belærende jeg har opplevd. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at kjolen var for kort. Passet dårlig hun som den gang begynte nærme seg 174,5. Ellers satt den fint. Igjen kom ekspeditøren frempå og skulle snakke størrelser. ”Ja, vi har jo medium, da. ” Og der snudde jeg i døra. Noe kjolekjøp ble det ikke med andre ord. Og det at jeg skal inn i noen M nå eller i fremtiden skjer heller ikke. Jeg tror det har veldig mye med selvtilliten min å gjøre, og også det at jeg trenger en garanti for at jeg aldri skal bli større enn jeg var. Da kan størrelser være fint å forholde seg til. Eller kan de? 

 

Min mor er normalt sett 36 (hun blir ikke sint for at jeg skriver dette), men bruker allikevel xs i både Malene Birger, Haust og Designers Remix. Hun har alltid vært en størrelse større enn meg. Kanskje to. De jeg har brukt har vært Jean Paul, Gant, Lacoste, Gina Tricot, og den slags. Merker som ikke tilsvarer xs i de merker hun kan bruke. At det kan være så forskjell på størrelser synes jeg er forvirrende, og det gjør det ikke enklere når jeg vil forholde meg til en bestemt størrelse i fremtiden. Plutselig er xs en xxs, og blir for liten. Plutselig er xs en s eller m, og blir for stor. For ikke å snakke om bukser. Der er det håpløst om det ikke brukes tommer. Og hva med barnestørrelser? Her om dagen målte jeg et skjørt i størrelse 12 år, og det var like stort i bredden som mitt skjørt i xs fra gina tricot. Samme med tightsen. Der var faktisk barneavdelingen større. Altså? 12-åringer kan like gjerne henvises til en ungdomsbutikk? Det skjønner jeg lite av. Som igjen drar meg tilbake til barneskolen der jeg brukte mindre størrelser i barneklær enn det som var ment for min høyde. Altså ble skjørt-, bukse og t-skjortelengder litt korte på lengden. Haha. Men, heller det enn at det skulle virke slaskete eller falle av meg.

 

De fleste størrelser kan kanskje tilpasses, for jeg har ila min periode med anoreksi levd på de klær jeg har hatt. Hengslete, noe stort, men innafor. Gleden med klær har bare ikke vært der. Etter jeg ble syk har jeg kjøpt et sted omkring 10 plagg. Vi snakker på 8 år! Og vi snakker nødvendige plagg. Ikke noe som opptar plass i skapet uten grunn. Med unntak av en kjole til en spesiell anledning. Og en bunadcape. Vel, uansett. Selv om ting kan tilpasses så reagerer jeg allikevel på forskjellene. At de skal være så store. Det burde vært standardstørrelser. Når folk sier de bruker xs så bruker de også det i enhver butikk som fører den størrelsen. Litt som; jeg veier x antall kilo – jeg bruker x i størrelse. Mulig jeg setter det litt på spissen, men da får jeg i alle fall frem det jeg tenker. Enda en ting som irriterer meg er utvalget. Det bugner av plagg fra small og helt opp til xl og også xxl. Enkelte tar ikke inn xs en gang. Det synes jeg nesten er diskriminerende. Like diskriminerende som hun som ikke finner en stor størrelse. Men… det er jo ikke noe problem. Alltid når jeg er ute og ser på klær ergrer jeg meg over ”storutvalget”.

 

Beklager at jeg har brutt et par/tjue punkter i sunn fornuft plakaten nå, men jeg kunne ikke unngå nevne størrelser når jeg skulle snakke om dette temaet. Dessuten anser jeg størrelser som veldig individuelt, og ser ikke helt hvordan andre skal kunne sammenligne seg negativt med meg (eller skape seg et ufornuftig mål) utfra det. Heller ikke moren min, for den sags skyld. Jeg vil bare statuere et eksempel, og da kjennes det mest nærliggende å bruke meg selv/oss som utgangspunkt. Og bare for å ha det klart; jeg ser ikke ned på folk som bruker medium eller større størrelser, altså. Dette her handler om meg, og hva jeg er komfortabel med. Mine behov er ikke lik andres behov, og folk må selvfølgelig bruke den størrelsen som de ønsker!

 

Nå får det være nok omkring denne praten. Alt dette størrelsessnakket leder meg litt videre til det neste aktuelle og store snakkisen jeg må nevne, nemlig sommerkroppen. Her er jeg veldig delt. På den ene siden har jeg sinnsykt stor respekt for de som jobber beinhardt for å oppnå den, mens jeg på den andre siden kanskje ikke direkte har respekt, men mer forståelse for de som gir f i hvordan kroppen ser ut og er like glad uansett. Egentlig bør jeg ikke si så mye mer enn det. Jeg føler personlig at jeg i disse dager beveger meg lenger og lenger unna SK17. Om jeg er glad for det? Nei. Men jeg godtar det på en måte – ved at jeg opponerer mot stemmen. Nettopp fordi dette handler om helse og ikke utseende. Jeg kan tydeligvis ikke få i pose og sekk. Jeg kan fint droppe den ”vise hud greia” i sommer fremfor at jeg på død og liv må vise fram en kropp som daglig bryter seg ned. Det er den virkelig ikke behovet verdt!

Foto: Jacob/Tønsbergs Blad

Kroppshat kan jeg leve med

Selvfølgelig hater jeg kroppen min sånn som den er per dags dato, og jeg skulle jo som anorektikere flest ønske jeg kunne være tynn for alltid. Det vil være ren og skjær løgn å si noe annet. Tross dette hatet så finnes det allikevel en stemme inni meg. Kall det styrke om du vil. Eller; viljestyrke iblandet fornuft. Stemmen som sier at jeg ikke skal gå ned i vekt og bli sykere. Den som pusher meg til å kjempe, og jobbe for å havne på rett sted og nå målene mine. Den er der. Egentlig har den alltid vært det. Bare i ulike nyanser med tiden som har gått. Aldri har den forlatt meg. Aldri. Det handler om å nå dit jeg vil. Nå handler det kanskje mer om fordi jeg må, men heller den veien enn å forbli tynn og syk. Til syvende og sist blir det nok bli noe lystbetont rundt det. Akkurat det er jeg sikker på. For bare tenk alle muligheter som åpner seg? Et hav. Jeg kan nesten ikke vente!

 

Som den optimistiske person velger jeg utelukkende alltid å snu det negative om til noe positivt. I dette tilfellet; kroppshatet til noe elskverdig. Noe jeg kan leve med i det minste. For uansett hvor mye jeg hater kroppen min, så elsker jeg at den fungerer. At den ikke er ødelagt for godt. Slik jeg fryktet. Og jeg elsker enda mer at legen er enig (avslørt!) og sier at jeg ser friskere ut enn noensinne, at prøveresultatene nok en gang tipp topp og at jeg har klarsignal til å begynne med hva enn jeg vil av utdanning. På heltid (!!!) Ja, vi snakker om å flytte milevis vekk, også. De tingene elsker jeg. Nok til at det gir et realt overtak på sykdommen. Tenk at jeg endelig har kommet dit hvor livet virkelig virkelig smiler (?)…. og enda er jeg ikke i mål. Dette er bare noe gulrøtter på veien. Som jeg knasker på og nyter for hver minste lille bit. Jeg skal innrømme at jeg har vanskelig for å forstå at jeg alene har greid å snu dette her, og jeg venter vel egentlig bare på å våkne opp i den altfor skrøpelige og magre kroppen igjen. Ting er liksom litt for godt til å være sant nå. Kanskje skal det være sånn? I alle fall for en periode. Jeg har tross alt valgt meg selv – og også den kroppen jeg har nå, samt den kroppen jeg vil få til slutt.

 

Og det kan jeg leve bedre med enn dette grufulle greiene her;

 

Til advarsel!

(mobilbilder fra 2013) (Og nei; dette er ikke mitt tynneste. Det kan man se på det formfulle ansiktet. Fra mitt tynneste finnes det nemlig kun bilder iført ullgenser og joggebukse… Takk og lov!)

Hvorfor jeg publiserer disse bildene er fordi jeg er stolt over at dette er en del av fortiden min, og at de også forblir det – og ikke minst; at jeg tør innrømme det, se tilbake og bli litt skrekkslagen av det. Jeg har ingen intensjon om å trigge noen eller drive proana her på bloggen bare så vi har det klart. Samtidig så tror jeg at dette uansett er veldig ”milde bilder” ute på o’store internett. Kunne valgt langt verre, men lar de få ligge usett enn så lenge. Håper disse to over gir et godt nok bilde av en anoreksilidelse. Sorg, usikkerhet, fortvilelse, sinne, lengsel, knokler og ribbein. Noe sånt. Det krever virkelig mye å dele slike foto på bloggen. Vit det. Bilder up to date av samme kaliber vil ikke bli postet. Har ingen planer om å knekke selvtilliten nå som jeg er i ferd med å bygge den opp. Takk for forståelsen!