17 Mai er ikke hva den en gang var. Det er ikke wienerpølser i serviett, lollipop og fargerike heliumballonger. Det er ikke frustrasjon over og måtte bruke barnebunaden, eller forsøk på å skulke barnetoget med innbilt sykdom. Det er ikke sekkeløp, gevinster og lykkefølelser på høyde med julaften. Det er bare 17 Mai. En helt vanlig dag i året. Av fare for å bli pessimistisk skal jeg ikke dra den for langt. Selvfølgelig er jeg glad i 17 Mai, og jeg er absolutt stolt over landet vårt og den felles gleden som vises. Det skal godt gjøres å si noe annet. Men litt til poenget; Jo eldre jeg blir, jo mindre følelser fremkaller dagen for meg. Det er en grunn til at den heter ”barnas dag” og at ungene står i sentrum. Jeg har ingen spesielle barn i kikkerten. (Ikke misforstå!) Og de jeg kunne sett på er allerede opptatt med sitt. Jeg får bare vente og håpe jeg snart blir tante. Må bare finne ei dame til brodern, først. Haha. Så da blir det altså en haug med masse ukjente mennesker for mitt vedkommende. Knapt venner har jeg igjen her i byen. Det blir bare å møte på gamle lærere, noe i den dur. Nei, for altså. Jeg elsker mennesker. Virkelig! Bare føler det er det samme om igjen år etter år. Og det er kjedelig.. Jeg trenger noe mer. Noe nytt!

Litt skremmende at synet mitt har endret seg så radikalt på bare få år. Da jeg var yngre kunne jeg aldri stått over en 17 Mai. Nå vurderer jeg å droppe morgendagen på grunn av det usikre været og eksamensforberedelser. Det sier litt. Dette er det for så vidt alderen som står for, ikke sykdommen. Viktig forskjell. Vil ikke lengre stemples for syk i den forstand at jeg lar sykdommen gå utover livskvaliteten min. Er ferdig med det. Morgendagen er helt og holdent styrt etter hva jeg vil prioritere, så får vi se hvordan det utarter seg. Bunaden skal i alle fall på. Gudbrandsdalen er altfor fin til å henge enda et år i skapet. Dessuten føler jeg meg som verdens flotteste i den, især fordi den er arvet etter verdens nydeligste menneske. Kjøpte cape til bunaden i fjor sommer som må testes ordentlig. Ellers tenker jeg det blir storspekket evigvarende sending fra Nrk og Tv2, mye lesing, og litt hygge med familien. Bare oss fire. Slik har det bare blitt, og slik vil det nok være en god stund fremover. Egentlig helt greit. Jeg trives i lag med familien min, og jeg kjenner vel på det at jeg ikke trenger stort mer enn disse tre. Jeg er mer enn nok tilfreds med å tilbringe tid med dem. Så gjenstår det bare å se om gradestokk og vær blir som spådd av skeptikeren, eller om solen titter frem og capen blir hakket for varm. Planen er i kronologisk rekkefølge; barnetog, photoshoot, pølsefest, borgertog, riesling, ostekake og lesing. En liten oppdatering på sistnevnte.. Føler ikke jeg bruker tid på annet enn jobb og skole i disse dager. For øvrig en grei kombinasjon. Hverdagen må ha sine nyanser. Har for øvrig fått godkjent alle mine tre semesteroppgaver. Læreren skriver noe sånt som at jeg jobber veldig samvittighetsfullt, er grundig og kommer innunder huden på filosofen. Spenstig tilbakemelding. Altså gjør jeg noe riktig, som igjen betyr at jeg får gå opp til eksamen. Røper ikke datoen, men at den nærmer seg; det gjør den…

Pensumet har vært alt annet enn easy peasy. Overveldende tror jeg er ordet. Jeg vil ikke si jeg er nervøs, for jeg kan jo stoffet bra. Bedre enn bra, kanskje? Det merker jeg nå som repetisjonsrunden med oppgaver er i gang. Alt går utenat på repeat. Boken blir liksom en fattig tilskuer, og Google er ikke lenger noen bestevenn. Er dog bare en eksamen for meg denne våren, så jeg har lite å uttale meg om sammenlignet med mange andre. Ingen grunn til nervøsitet med andre ord, men at jeg stresser over å få en god karakter; det stemmer. Skremmende bra. Vet ikke om det betyr nervøs. Jeg er bare så lysten på å bli ferdig med ex phil. Det skal bli skjønt. Spesielt da å vite at jeg er enda et skritt nærmere mitt store mål. Tenk at dette semesteret har gått så fort!? Jeg er litt imponert over meg selv som kastet meg over dette her. Uten å tenke. Like før jeg søkte hadde jeg tross alt blitt friskmeldt fra en 6-årig depresjon. Mange tror kanskje at når man er kvitt en depresjon, så er man kvitt den for alltid? Nei. Den kan komme tilbake når som helst. For noen skjer det lettere enn andre. Jeg er en av de. For å holde kustus på depresjonen har jeg jobbet beinhardt med meg selv. Hver bidige dag. Synes ikke nevneverdig utad, men merkes godt innvendig. Jeg har faktisk blitt mer sliten av å fokusere på det psykiske enn hva jeg har blitt av å sitte 16-20 timer med hardbanka pensum hver uke.  Dette fordi alt skolerelatert faller meg så naturlig. I tillegg til at jeg synes det er gøy (foruten om når jeg må stresse for å komme gjennom pensum). Jeg har lånt engelske og danske dokumentarfilmer. Jeg har kontaktet magistere i filosofi. Jeg har kjøpt lydbøker til de enkelte pensumtekstene. Ja, virkelig engasjert meg. Uten at det har gått på helsa løs. For meg har forståelsen alt å si for læringen min. Jeg elsker å lære nye ting, og er på mange måter en liten nysgjerrig filosof da; ”kjærlighet til visdom”, virkelig har passet og passer meg bra.

Kravene jeg hadde til meg selv har jeg til dels greid å oppfylle, selv om jeg har mye å gå på enda. Det tar riktig nok en stund før vaner lar seg endre, og med en anoreksi på niende året sier det seg også der at maten ikke bare er fikset på noen få måneder. Men, helsesituasjonen er nå det man kan kalle meget stabil, og man får vel ikke klarsignal til utdanning og flytting fra legen sånn uten videre? (Ingenting avgjort enda!) Jeg tolker det som at jeg har jobbet bra. Slik som jeg har gjort med filosofistoffet. Derfor skader ikke et lite avbrekk. Morgendagens plan er enda ikke avskrevet. Hadde vært gøy om jeg fikk med meg noe av stemningen fra et annet sted enn sofakroken og pikerommet. Lov å håpe. Hvis ikke tror jeg det skal bli riktig så bra uansett! ”Den beste tiden er den du deler med andre”