Ikke et sekund til overs!

Mandag i April og uken er allerede fullbooket fram til Søndag 9 Mai. Jeg merker at jeg får mer og mer å gjøre etterhvert som jeg blir eldre. Mye ansvar. Det er foreløpig satt av til jobbing, trening, øve på prøver-fremføringer, hente bunad, møte venner, konfirmasjonen til broren min, skrive ferdig tale og lage scrapbook. Også kommer eksamen og alle de deilige ordene av ”du har kommet opp i …..”! Jeg håper muntlig i rettslære, og det er faktisk det eneste. Deretter er det sommerferie og masse masse jobbing. Før vi starter i tredje klasse. Nå gikk jeg sikkert litt fort i svingene, men det er et kjent fenomen at tiden alltid går fort.

Uansett. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med historieprøven. Har en blandet følelse på resultatet, men jeg tipper minimum 5. For det gikk veldig bra. Jeg svarte på alt og skrev totalt 5 stappfulle sider. Etterpå er det norsk, og dersom jeg blir ferdig med oppgaven min får jeg dratt tidligere på jobb. Kunne ikke Wergeland hatt en mindre komplisert diktning?


Ganske trøtt!

 

Helvettesuka punktum!

Først nå begynner jeg å føle meg ørlite bedre. De siste 8 dagene har vært helt grusomme. Lite mat bla. har gjort så jeg omtrent veier det samme som broren min som er 10cm lavere og undervektig!!! Jeg har beveget meg mellom senga-legevakt-akutt-legesenter og sykehus. Det har definitivt vært ekstremt slitsomt og en prøvelse. Har også tatt nærmere et tosifret antall blodprøver, og masse tilleggsgreier. Har så underskudd på blod grunnet enorm jernmangel. Det positive er derimot at jeg har overskudd på søvn til tusen. Nå er jeg sykemeldt, men jeg håper selvfølgelig jeg snart er friskmeldt og tilbake på jobb-skole til Mandag. Er forresten også glad for at min bigfamily og venner ringer og spør hvordan det går. Jeg kjenner det hjelper en hel masse!

I
Sånn ser jeg ut når jeg er syk.

 

En oppdatering

Jeg har ligget rett ut siden Fredag. Helt jævlig. Har ikke orket noe, for ingenting hjelper. Det har blitt omtrent kun soving, lite spising og null trening og skolearbeid. Jeg orker rett og slett ikke å stå oppreist eller å gå. Hvor hjelpesløs føler man seg ikke da? Veeldig.