Jeg gikk inn i en tidligere juleferie i år, og det føles godt. Like etter eksamen tok jeg riktig nok imot alle de arbeidsvaktene som jeg kunne, og jeg deltok også på julebordet. Som nevnt er det godt med den totale forandringen fra skole til jobb. Jeg blir da et litt annet menneske. Akkurat som om jeg går enda mer all in. At jeg er en person som må ha noe å gjøre, er en sannhet med null modifikasjoner. Jeg takler ikke en hverdag der jeg vet at jeg kan sitte hele dagen for å se på serier. Det blir så stusslig. Etter 2 timer max, er jeg lei. Onsdag etter eksamen, og Søndag samme helg, var to dager jeg somlet bort. For det første sov jeg til lenge etter det hadde blitt mørkt ute. For det andre måtte flere måltider slås sammen. For det tredje var jeg konstant trøtt og sliten, og for det fjerde satt jeg oppe til langt på natt, drakk mye koffein og fikk knapt nok sove. Ikke orket jeg å lese forvaltningsrett heller, enda jeg er student i all slags form. Det høres kanskje ikke ille ut, men for meg er det nettopp slik mangel på rutiner som danner dårlige mønster. Da er jeg heldigvis glad jeg hadde jobbvaktene mine, og også at jeg bestemte meg for å dra så fort jeg ikke var sikret flere vakter. I tillegg til at jeg har noen viktigheter på sykehuset ila Desember – som jeg snart forteller nærmere om. Foreløpig: Det er ingenting som kan relateres direkte til den tidligere sykdommen eller er farlig. Likevel kjenner jeg på at jeg hater dette med sykehus og undersøkelser. Det får meg til å føle meg syk igjen, selv om det på ingen måte er dagens situasjon.

Jeg fikk mamma og Aleks til å hente meg, for nøyaktig en uke siden. Spontan som jeg er, ringte jeg ikke tre dager før. Neida. Jeg ringte 19 på kvelden dagen før. Slik er jeg. Jeg møtte heller ikke mye motstand, for å si det slik. De var overlykkelige for å få meg hjem, tidlig til jul.  Snille familien min. Vi tok Bærums Verk på vei hjem. Det jeg derimot ikke tenkte på var at jeg skapte et lite stress for meg selv. Jeg hadde matvarer jeg måtte rekke å spise opp, ting jeg måtte pakke ned og en leilighet som måtte shines 110%. Nekter å komme tilbake til noe annet, selv om husarbeid står nederst på listen over ting jeg liker.

Nå er det jul som står på agendaen.  En litt annen jul å komme hjem tidlig i Desember kontra 21 Desember, slik som i fjor. Litt mer gøy å bli overrasket med pakkekalender som kan åpnes luke for luke, og ikke hele i ett. Dette året hadde jeg heller ikke forventet noe, men joda: mamma overrasker alltid. Jeg har kjent på julestemningen ganske lenge nå, og har allerede kommet i mål med julebrownies, kokosmakroner, risboller, brune pinner og en rekke brødbakst med mamma. Samt tre-fire besøk. Det blir trolig noen lussekatter senere i dag også. Selv er jeg ikke glad i noe av dette egentlig. Uansett hvor mye vi hadde endret på næringsinnholdet – bare for å ha det klart. Jeg holder meg til pepperkaker og gelé, og brødbakst i begrensede mengder. Og det skal sies: Det var en helt egen ro å komme hjem til huset med stor H.  Kanskje litt feil å si ettersom hele rommet mitt (plutselig!) er et eneste stort oppussingsobjekt og jeg måtte sove på det minste rommet for noen dager. Fikk bare beskjed pr telefon. Haha. Likevel tok det ikke mange minutter før jeg skjønte at dette var noe å ta med et smil. Egentlig har jeg jo ingenting å si. Jeg bor ikke her. Dessuten så er dette kun fordelaktig. Det blir et fint og lyst rom for studenten. Mørkegrønne vegger er ikke akkurat veldig motiverende for en som studerer jus. I tillegg er de veldig flinke, og jeg overlykkelig over at jeg slapp å ta jobben med å få ut alle gamle leker og dikkedarier fra hyllene og skapene. Jeg ble egentlig bare overlatt til å sortere alt det gamle. Det har gått noen søppelsekker der. Når det kommer til å kvitte seg med ting, er jeg nådeløs. Litt av forklaringen på hvorfor jeg involverte mamma minst mulig i akkurat det.

Jeg kjenner at jeg gleder meg til resten av Desember. Veldig i motsetning til de årene jeg var syk. Fremover er det min bursdag, enda mer besøk, disse sykehusturene og juletradisjoner som står på menyen, men jeg skal riktig nok fokusere noe på forvaltningsrett også. Det er ikke fordi jeg må, men også fordi jeg vil være noenlunde forberedt til semesterstart. Jeg kom meg gjennom 5 kapitler før jeg dro til Horten. Det går nemlig fort til neste semester. Allerede er 1 1/2 år tilbakelagt. Det minte meg på at eksamenskarakteren er klar om en uke. Akkurat der har jeg en meget god følelse, men man vet jo aldri. Mine forventninger er jo mine forventninger, og mer trenger jeg vel ikke å utdype det faktum.

Prisen for snilleste mamma går til, mamma. Jeg hadde lenge lovt at vi skulle ha en mor-datter-dag med overnatting, men hadde bare ikke klart å ofre en dato. Derfor bestemte jeg meg for at det måtte bli nå. Før jeg er ferdig med eksamen og tilbake i Horten igjen. Det går fort fram til det. Jeg og mamma har et utrolig nært forhold, og er det en som får meg litt opp når jeg er sliten eller nede, så er det henne. Nå er jeg ingen av delene for øyeblikket, men kjenner kanskje bare mer på savnet etter henne. Det er ikke mye som skal til. Et restaurantbesøk, noen rusleturer, en kikk i byen, overnatting og en digg runde på Ringeriksbadet som avslutning. Jeg føler meg som et nytt menneske. Etter at jeg bar tungt i Oslo forrige uke var det som om jeg hadde blåmerker oppå begge skuldrene. Jeg kjenner ikke særlig mye til det nå lenger for å si det sånn. Og om jeg synes det var utfordrende med badeland sånn med tanke på forhistorien min? Nei. Er over den greia der kroppen var tjukk. Selvsagt litt ubehagelig med denne nakenheten, men det går. Jeg må bare fokusere på meg selv og hva jeg er i badeland for å gjøre. Som jo er å bade, eller mest: ta badstu. Ingen badenymfe, men liker å plaske litt. Badstu derimot. Der kunne jeg sovnet. Lett. Det gir en ro og masse god energi. Etterpå. Nei. Mamma vet å skjemme meg bort. Med fire stjerners middag, med ny julegenser, med helsekostgodis, med proteinbarer, med badeland, og med enda mer brus. Og godt selskap – ikke minst. Ingen tvil om at vi har hatt noen fantastiske dager sammen. Jeg er så glad i mammaen min!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er ekstra motivert og ladet opp nå, så jeg har en god følelse på eksamen. Det har jeg forsåvidt hatt tidligere også, og jeg ser jo hvor bra det gikk. Så da er det kanskje ok å bruke eksamenstiden til noe litt annet. For mitt vedkommende er det faktisk enda en stund til. Kjenner jeg blir litt smågal av å ”holde på stoffet” i 2-3 uker. Jeg er best under press. Den siste uken. I hvert fall når jeg ikke får lov til å oppdrive noe mer. Læreren min har flere ganger gitt meg påpek om å holde beina plantet på jorden. Fristelsen blir bare litt for stor til å grave i alt rundt, lete i gamle saker og utdanne seg til hobbyadvokat innen de rettsområder som er pensum. Men det må jeg slutte med. Helt oppriktig. Min største svakhet er at jeg aldri kan få stappet hjernen full nok. Som sist uke da jeg googlet meg grønn om søppel i verdensrommet. Og egentlig skulle jeg bare ha et par linjer om konsekvensen av at statene gjør som de vil der oppe. Plutselig hadde jeg lest flere artikler om verdensrommet, og jeg gav meg jo ikke før etter 3 timer. Neida. Lærer aldri. Nå er det uansett stopp. Google er min beste venn, men også min fiende når det kommer til studiene. Jeg må nå fokusere på pugging, men fordi det er mer enn 10 dager til eksamen så lar jeg puggingen vente noen små dager. Jeg har for øvrig stålkontroll på pensum, men velger heller å bruke dagene fram mot siste uke på en mer alternativ måte. Det vil si at jeg komprimerer notatene, gjør dommene så enkle som overhodet mulig, sikrer alle innarbeidelser i mine tre samlinger og skriver oppgaver til det svir i hendene. Sistnevnte er faktisk sant. På Søndag skrev jeg over 6 teorioppgaver på 4 timer. Hver på 3-4 sider. Jeg er en maskin når jeg setter i gang. 

Imidlertid er det dette forberedende arbeidet som tar tid. Ikke det å lese. Lese gjør jeg nesten ubevisst. Selv når jeg står i dusjen. Fotografisk hukommelse er gull. Så jeg krysser egentlig bare alt jeg har. Jeg har snakket om å komme i mål med dette slitsomme pensumet nå i flere uker, men sannheten er at jo mer jeg har lært, jo mer vil jeg lære. Men så var det denne overdrevne googlingen min da, og den må legges på hylla. Nå. Det samme med dette blogginnlegget. Mamma dro akkurat (som er litt vemodig), og jeg er tilbake i gamle vaner, som nå er på tide. Fikk bare 6 timer før hun kom i går, og det blir nok ikke mer enn 4 i dag (For jeg har 8 timers oppgaveseminar i morgen!!!) Men men. Det som i alle fall er sikkert, er at familietid aldri er tapt tid. Uansett hvor mye eksamensboble jeg måtte leve i. Egentlig handler det bare om prioriteringer. Mens andre sover lenge, drar på fest eller bor på treningsgymmet, så bruker jeg tid på familie, verv, jobb, noe venner og meg selv. Det fungerer strålende!

Jeg har fått spørsmål om dette med kjæreste, og om jeg ikke snart bør vurdere det. Noen synes åpenbart jeg begynner å dra på årene. Haha. Men, fra spøk til alvor. Dette er et tema som jeg synes er kleint, og som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal skrive om, uten at jeg føler for å slette innlegget etterpå. Allikevel skal jeg forsøke å formulere et brukbart svar sånn midt mellom oppgaveskrivningen. For, sannheten er den at jeg var åpen for ”kjærligheten” da jeg flyttet i August i fjor, selv om jeg ikke aktivt var på utkikk. Nå derimot, er jeg mer uinteressert. Sorry å si det. Jeg føler at letingen og interessen samsvarer litt med tiden og kresenheten min, og den bittelille tid jeg har til rådighet vil jeg heller bruke på venner, familie og meg selv. Siste året har jeg erfart det. Derfor avviser jeg også lett. Det går på utseendet. Personlighet kommer etterpå. Sånn er det bare, og det innrømmer jeg uten frykt for kritikk. Derimot er jeg villig til å prate med gutter som jeg ikke øyeblikkelig får et øye til. Det skal sies. Men om det har oppstått noe romantikk her i gården? Neppe. Enten fordi jeg er blind. Eller fordi den rette aldri har dukket opp. Eller så er det jeg som har gitt opp for tidlig. Helt ærlig tror jeg på alternativ 3. Det henger litt sammen med hva jeg skrev sist, om at jeg er en person folk liker med en gang, men ikke etter de har måttet holde ut med meg en hel kveld. Samtidig er jeg ikke den som greier å ta initiativ til sånt. Det går bare ikke. Skulle det være det minste tegn til interesse fra min side, så lar jeg det bli med det. Jeg venter da heller på at den andre tar kontakt. I 2018, og i en alder av 25 år, er det ikke særlig egnet fremgangsmåte for å møte noen. Det vet jeg godt. Jo mer jeg reflekterer over egen usikkerhet og apatiske holdninger, jo mer forstår jeg. Men så tenker jeg det er greit. Jeg er tydeligvis ikke klar for noe som helst. I hvert fall ikke å date 3-4 stykker eller gå inn i flere kortere forhold. Da måtte jeg ha vært 10 år yngre, og det blir jeg ikke. 

Nå høres det ut som jeg avfeier alt og alle, men det er ikke helt rett. Jeg har masse kjærlighet å gi, men bare ikke nå. Jeg makter ikke å ”gå inn for det”, og jeg argumenterer stadig for grunnen til det. Det passet ikke for 10 år siden. Da var jeg ikke bra nok. Ingen fikk bry seg om meg. Det passet ikke for 4 år siden. Da var jeg i hvert fall ikke bra nok. Ingen fikk blande seg. Det passer heller ikke nå. Jeg aksepterer meg selv i den grad at jeg må det, men dette med ”bra nok” underskriver jeg ikke på – og det er greit nå som jeg ikke sliter psykisk lenger. Allerede der tror jeg at jeg har eliminert en god del, forresten. Så nei. En tid som passer er vrient. Jeg lurer på om den noensinne kommer. Er det som jeg selv sier, at utdanningen og inntekten må på plass? Eller vil jeg da skylde på at jeg er for opptatt da også? Eller er det fordi jeg nå bor i en liten by og omgås/går på skole med folk som er alt fra 99-96? Det er nok den mest nærliggende forklaring. Jeg har hele tiden sagt at jeg vil ha en gutt som er eldre, men jeg har de siste år godtatt å fire på kravet og da satt grensen på 6 Mars 95. En som er yngre enn min bror blir bare rart. I alle fall er det hva jeg tenker. Hva jeg derimot gjør, eller vil gjøre, er noe annet. Skjer ting, så skjer ting. Jeg tror det er slik det må være. Treffer jeg den rette og vedkommende viser initiativ, så vil jeg selvfølgelig også gjøre det, dersom det er gjensidig. Muligheter lar jeg ikke gå fra meg. Jeg er sikker på at jeg vil kunne plotte en kjæreste inn i hverdagen. Det handler bare om en evne til å tilpasse seg. En evne jeg per dags dato ikke kan forestille meg å ha, men som jeg samtidig vet at jeg vil finne frem til. Jeg har bare ikke stått i en kombinasjon av dating og et fast forhold før – derfor vet jeg ikke hvordan jeg eventuelt ville taklet det. Tanken skremmer meg nok mer enn realiteten vil tilsi. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Samtidig så lever jeg bra i det livet jeg har nå. Jeg verken savner eller mangler noe. Alt jeg manglet da jeg var syk, har jeg fått. Det er jeg evig takknemlig for. Mer enn det, trenger jeg ikke. Riktig nok kan jeg ønske meg ting, men da får det være ting jeg jobber for. Kanskje er det også tilfellet på kjærestefronten? At jeg faktisk må dra ut på byen. At jeg faktisk må scrolle tinder. At jeg faktisk må fortsette praten med gutter. At jeg faktisk må sende meldinger fremfor å ignorere. Det er bare det at jeg også vil ha lyst til disse tingene. Nå er jeg mester på å presse meg til selv det kjedeligste, men i dette tilfellet blir det noe annet, føler jeg. Nettopp fordi resultatet er uvisst. Fordi jeg ikke vet hva jeg får om jeg satser. Fordi jeg er livredd for å prøve i den frykt at jeg er enda mer redd for å bli såret. Om jeg er sterk nok til motgang, er ikke et spørsmål. Om jeg gir opp, skjer sjelden. I det normale. På denne arenaen er bare alt så nytt, så uvant og så himla skremmende. Jeg lar derfor det bli litt med skrekken foreløpig, også satser jeg på at det går i min favør. Så til deg som spurte: Nei, jeg vurderer ikke en kjæreste nå. Jeg har det utmerket.

Jeg tok en siste helg hjemme før skolestart, for jeg kjente jeg trengte det. Må liksom få en ordentlig slutt på disse 10-11 ukene, og nå er sommeren 2018 på hell. Litt vemodig, men også godt. Jeg er så klar som jeg kan få blitt og jeg trenger 100% rutiner nå. Har til og med vært på skolen i noen timer allerede Fredag som var, men da ikke i forbindelse med studier, men kurs og forberedende til klasselederjobben som starter i morgen. Det var egentlig veldig fint å ta en to-dagers i Hønefoss i forbindelse med det. Jeg tok med meg Aleksander, og sammen brukte vi Torsdagen til bowling, piknik i parken, Mission Impossible på kino, stroganof i leiligheten, serietitting og yatzykos. I tillegg fikk jeg pakket ut alt det skolegreiene jeg slang fra meg sist, samt lagt inn siste rest med klær. Denne gangen er det ikke like mye som sist, for jeg har lært forskjell på sommer- og vinterklær nå. Dessuten så jeg hva jeg brukte sist gang, og hva som ble liggende et år i skapet. Dermed er en bag pakket med klær som skal tilbake, og en koffert er fullstendig tom. Planen var å få alt med til Horten, men pga at vi skulle hente på Gardermoen etter min jobbing på Fredag, så gikk ikke det. Pluss at regnet øste ned, så det eneste vi fokuserte på var å spurte til bilen. Og når mamma og pappa er så snille og kjører meg tilbake, så er det jo null stress. Da tar de med seg det som trengs, og jeg får med meg en haug matvarer og det siste som gjenstår tilbake. Vinn vinn. For uansett hvor flink jeg har vært til å plassere ting i Hønefoss, så er det alltids noe. Sko, vesker, matvarer, toalettsaker, pynteting, smykker og alle mine digitale duppeditter må med. Hvem vet hvor lenge det blir til jeg er tilbake i Horten igjen. Jeg håper jo ikke det tar så mange ukene, men uten bil, full fadderuke og med mye skole i staren, er det umulig å si. Jeg tror jeg starter med forelesninger på Onsdag. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akkurat nå er jeg nødt til å lande litt. Fordøye alle inntrykkene etter den fine ferien. Sommeren ble så mye mer enn jeg kunne drømt om. Jeg har ryddet det som skal ryddes, men enda gjenstår en del sånn praktiske ting. Det er semesterregistrering, lånekassen, boksalg, bokkjøp, forberedelse til klasselederjobben, kontakte sjefen, mm. Også vil jeg jo veldig gjerne ordne med fotobok, lese jus og den slags – en annen dag. Dagen i dag ble nemlig ikke slik jeg trodde. Tanken var en kjapp prosess, der de slapp meg av. Istedenfor ble det en skikkelig familiesammenkomst med lunsj, boller, snacks og frukt på tre-fire timer. Aleks kom etter på sykkelen. Familien betyr virkelig alt for meg. Det er utrolig hvilken innsats de gjør. Ekstra hyggelig å vite at de trives på besøk hos meg, og ikke nølte med å bli med. En slik fin avslutning trengte jeg på sommerferien. Mer klar enn dette kan jeg ikke bli, og selv om det er uvant så kribler det etter å komme tilbake til gode vaner med legging, fast havregrøt og budsjettføringer. Når det kommer til mat og trening, er jeg fremdeles påpasselig og flink. Jeg har ikke hatt noen nesten-katastrofer en gang. Vekta mi er også sunn, og stabil. Jeg har absolutt alle forutsetninger for å klare dette året også, og når jeg nå sitter i studentleiligheten har jeg null bekymringer eller hensyn å ta. Her er jeg min egen keiserinne, og det trives jeg godt med. Er det nå man sier: ”Bring it on!” ?

Jeg droppet samordna denne gang, og blir derfor værende i Hønefoss i alle fall et år til, og sikkert to. Det fordi jeg trives så godt her. Har kanskje ikke så veldig med venner (enda), men jeg har jobb, skole, juristforbundet og en plass som kan tilby det meste. Veien ”hjem” er heller ikke så lang, selv om jeg er uten bil fra nå av. Imidlertid skal ting bli enklere. Jeg har trivdes godt i kollektivet, men på en måte så var det ikke hva jeg trodde. Jeg så for meg ”one big happy familiy” som så på MGP sammen i stuen og pratet om alt mulig. Det var ikke tilfellet, selv om jeg har pratet en del med de som bodde med meg, og for all del: det er hyggelig å ha noen rundt seg. Det er ikke det. Jeg tror bare at jeg hadde noe urealistiske forventninger, og det er naturlig når man ikke har bodd i kollektiv før. Tok heller ikke høyde for alders- og interesseforskjeller. Dessuten er jeg en person som tar mye plass, er veldig voksen for alderen samt avhengig av all den tid og ro jeg kan få til studier. Sistnevnte gjør at jeg har buret meg mye inne på rommet, og knapt oppholdt meg i stue eller på kjøkken. Veien til skolebiblioteket på 13 min er forsåvidt ikke lang, men allikevel nok til at jeg har droppet det. For da må jeg ikke bare komme meg dit, men jeg må også ha med meg alt jeg trenger – og det har sjelden vært lite. 

I tillegg er det dette med rengjøring når man deler på bad og kjøkken, spesielt. Jeg hater alt som har med vasking å gjøre, så jeg skal på ingen måte ha noe gullmedalje for innsatsen. Har kun tatt de gangene jeg måtte, men hadde selvsagt bidratt mer om det var en plan på det som fungerte. Vi prøvde med vaskelister, men det ble på en måte glemt litt, og det er nok ikke så rart når det er 6 stk som bor sammen. Hvordan tar man initiativ da? Nei. Da blir det litt som så. Slik tror jeg egentlig de fleste kollektiv har det, og at det nettopp er en av ulempene med kollektiv. Med mindre man bor med bestevenner eller andre man kjenner godt. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ellers er det jo det faktum at det kun var et rom. Og med hovedveien rett utenfor hjalp det ikke at det var et fint gammelt hus med nydelige omgivelser. Det som nå blir realiteten, er en ganske annen. Jeg søkte studentleilighet i September i fjor, og skal nå flytte inn der. Har allerede overnattet to netter i forbindelse med en miniferie, og jeg stortrives. Virkelig. Leien er noe høyere, klesskapet litt mindre og vaskemaskinen koster penger (Hei mamma!) Sovesofaen er ikke lenger min permanente seng, men hyggekrok. Pluss at det er noe strengere å bo der generelt, men samtidig også tryggere og enklere ikke minst. Så da får jeg akseptere det med at bilen må bli igjen i Horten. Til gjengjeld får jeg nemlig eget bad, eget kjøkken, et vindu jeg greier å åpne, gangavstand på 10 m til skolen og 3-5 minutter til jobb. Et sted det er lettere å ta imot besøk. Jeg får med andre ord, noe eget. Noe mer enn et rom på 14 kvadrat inkl peis. Der jeg ikke trenger be folk dempe musikken. Der jeg ikke trenger å samtykke til de helgene det er fest. Der jeg ikke må vente på vaskemaskinen. Der jeg ikke risikerer at noen har spist av maten min (og det var ingen av de som bodde der btw) For å nevne noe. I et kollektiv med 5 andre må man ta hensyn, men de hensyn som må tas, har for meg vært mer krevende enn jeg trodde. Fordi jeg er ute etter å gjøre det bra på jus og samtidig kjenner at jeg trenger å hente meg inn i ny og ne. Jeg tror det kalles å bli eldre. 

Pga ferieavreise i morgen, ble flyttingen foretatt i går. Pappa og Aleksander ble med opp. Vi holdt det gående fra 13:30 til 21:30 i stekende sol. Vi kokte, og måtte ta mye pauser. Gulroten var å komme hjem til middag som mamma hadde tilberedt. Jeg som trodde jeg hadde gjort en god jobb i forkant, hadde visst ikke gjort god nok jobb. Utrolig hvor mye greier jeg har. Dermed ble det en del pakking og bæring. Pluss fem poser til UFF etter all sorteringen. Noe ble også med hjem igjen, da jeg ikke skal tilbake før nærmere skolestart og må ha et lite utvalg her i Horten. Aleksander og pappa var heldigvis behjelpelige. Ikke bare med selve tilhengerleien og forflyttingen, men også med utvaskingen. Igjen: jeg hater alt sånt. Derfor betalte jeg i Peppes gavekort og softis for at Aleksander støvsugde og pappa vasket. Jeg var et pratsomt øyenvitne. Nå er rommet på 14 kvadrat, historie. Nøkkelen er levert, og jeg skal aldri tilbake dit. Det er godt å komme ut av kollektivet, og samtidig vite at leiligheten er nokså klar til innflytting. Studentleiligheten er for meg midt i blinken. Det mangler bare litt plassering av klær, undertøy og skolesaker egentlig, men jeg var såpass ødelagt i ryggen at jeg ikke orket det i denne omgang. Dessuten er det en smal sak. Minner meg på at jeg har nok en runde med pakking hvert øyeblikk, og jeg gleder meg ikke for å si det sånn. Kroppen er litt dau i skrivende sekund, så det må bli litt koffeinpåfyll først. 

Men det skal uansett sies. Forandringene fra å være en utsultet anorektiker til å bli en fullverdig jusstudent har vært store. At jeg kom fra familiehjemmet til et kollektiv med mye liv og røre, og nå til studenthybler med mer alenetid, føles som den riktige vei å gå. Jeg trengte å føle på dette slik at jeg gradvis kunne tilpasse meg. Fordi det har også vært godt med litt folk rundt meg. Jeg har trengt å kjenne på at jeg ikke er alene. Men det hører mer til fortiden føler jeg. Jeg har vel kommet dit der jeg er mer selvstendig enn noen gang, og at det ekstra selskapet for min del ikke er så viktig. Fordi jeg faktisk deltar på det jeg kan. Det gjør meg glad! 

Jeg gikk inn i dette semesteret med blandede følelser. Av to grunner. 1. Fordi jeg var litt stresset for prestasjon og 2. Fordi jeg skulle ha fag tilsvarende 40 sp og ikke 20 som i fjor. Med 6 fag i fokus istedenfor 2-3. Men av en eller annen merkelig grunn klarte jeg ikke grue meg til eksamen. Den dagen jeg får eksamensdato så er det et lykkerus som går gjennom kroppen min. Jeg gleder meg mer enn jeg stresser. Fordi jeg vet at på eksamen skal vise det jeg er god på, og tiden fram dit er den mulighet jeg har. Fordi på eksamen så er det ikke et spørsmål om muligheter. Skulle det mot formodningen skje at jeg ikke kan noe da, så er det for sent. Og da er det greit. Med mindre forklaringen er at jeg helt enkelt blacket ut. Mitt beste er kun godt nok om jeg jobber, og da mener jeg med alt. Pluss litt til. Ikke avgrenset til det pensum jeg tror jeg får. Slike sjanser tar jeg aldri. Det gjorde jeg heller ikke i dag. Jeg har gått 110% all in i ex fac. De siste tre dagene har jeg sittet over 30 timer med pensum, der jeg enten har lest, rablet notater eller gjenfortalt for meg selv. Det diggeste er å gå rundt på rommet i to timer i strekk å gjenfortelle – da får man bekreftelsen. Den fikk jeg også i dag. Nok en god følelse. Og det til tross for at jeg sov lite i natt. Lys våken klokken 4:22 gitt. Tidlig i seng er vel og bra det, men noen trenger tydeligvis ikke over 7 timer søvn. Jeg blir riktig nok ikke nervøs, men bare sykt gira før eksamen – som et barn på julaften. Jeg må prestere, og det nå. Og det helst klokken 4:22 på natten/morgen. Herregud så utålmodig. 

Et veldig lite planlagt og nydelig bilde, men måtte ta et idet jeg kom inn døra. Reklamen for G-sport skyldes min kjære lillebror som falt stygt under Søndagens ritt. Er det noe jeg er litt for god å bruke opp studentøkonomien på, så er det gaver. Det føles så bra!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I motsetning til Fredag, er jeg nå i mål. Hundre prosent. Jeg skryter litt av at jeg er 20% jurist, og for meg venter sommerferie. Herregud så klar jeg er. Jeg er vanligvis den personen som er klar for å komme tilbake på skolen. Nesten idet ferien har begynt. 2 uker sommerferie var tidligere for mye for meg. Fordi VGS var liksom ikke så stress. Jus krever litt mer, og for meg er det mer enn en fulltidsjobb. Dog en jobb jeg elsker. Sjelden har jeg kjent på en så stor glede ved at det er ferie, nettopp fordi godfølelsen er der på ekte. Dessuten er ferie for meg blitt til noe annet enn hverdag, slik det var i mange år. Det er et realt avbrekk. Og denne sommeren er stappet full av planer. Men det er enda et spørsmål om jeg er lei etter to uker. Allerede nå merker jeg at jeg automatisk leter etter noe å gripe til. Noe å lese på. Noe å skrive. Derfor dette blogginnlegget. Men nei. Ikke noe jus nå. Jeg har akkurat diskutert henrettelser og norsk historie med mamma på telefonen, og nå er planen å overføre noen bilder (reunion ungdomsskolen) før jeg setter i gang med å pakke ned klær. Noe jeg ikke er så fan av, men det må gjøres. Deretter blir det rydding og muligens en vask av bilen så den er klar til service i morgen. Siden jeg kom hjem, har jeg ryddet i alt av pensum fra 1 og 2 semester, lagt ut masse bøker på Finn og Facebook, og også gjort plass til det nye. Frøken effektiv. Jeg kaster ingenting i permene enda, sånn i tilfelle jeg får C eller dårligere, men det tviler jeg egentlig på. Så får vi håpe tvilen kommer meg til gode. Rundt 15 og 19 Juni foreligger sensur, og da gjenstår det om jeg tør å sjekke resultatet. Haha. Nei. I morgen er det hjem. Seriøst. Hjem til Horten. Hjem til familien min. Forresten er bostedsadressen endret. Jeg flytter fra kollektivet i Juli, men jeg fortsetter selvsagt med jus. Noe annet ville vært utenkelig. Hadde du spurt meg for 2 år siden ville et jusstudium vært utenkelig. I alle fall såpass kort tid etterpå. At jeg skulle studere jus har jeg visst siden jeg var syv. Det er altså beviset på at ting endrer seg, og at motivasjon – den kommer man unektelig lang med.

Pensum for 1 helt år er nå stuet bort. Rart. 

En ting jeg alltid prater om med gud og hvermann er mine ambisjoner. Før sykdom, mens jeg var syk og nå. I større eller mindre grad. Jeg har alltid pratet om det. Jeg gjør det med damen som sitter i kassa på matbutikken. Jeg gjør det med elever. Jeg gjør det med kunder (som er interesserte i en samtale omkring det) Det bare faller meg 110% naturlig. Senest i går fikk jeg høre: ”Du kan da ikke være norsk”. I Norge er det tydeligvis ikke særlig vanlig å være målrettet. I alle fall ikke på den måten jeg er. Men jeg tar dette til meg som et stort kompliment. Hvorfor må man være så himla A4 som person? Hvem sier at det er standarden? Og må man følge standarden? Jeg bestemte meg for å bli forsvarsadvokat da jeg var 7 år. Jeg skulle ha bil så fort som mulig etter lappen. Jeg skulle ha minst 6 seksere på vgs. Av fare for å virke skrytete stopper jeg der. Poenget er ikke hvilke ambisjoner jeg har, men at jeg tør å dele dem. At jeg er stolt av de mål jeg setter meg, og at jeg på ingen måte vil dysse ned at jeg jobber hardt. Senest på Tirsdag sa læreren til meg: ”Du graver deg altfor mye ned i fagene, da du spør om ting selv ikke jeg vet, og som selv erfarne advokater vil utfordres på” Tar det som et kompliment. Nå skal det sies at motivasjonen min har mye av skylden for min lærervilje og streben etter å nå mål. Men det tenker jeg er helt greit. Jeg kan være så unorsk jeg vil. Jeg trives sånn. Det er mitt liv og mine valg. Vil jeg være åpen om det, så er det opp til meg. Vil andre høre på det (eller lese om det), så er det opp til dem. 

I går gjennomførte jeg nok en eksamen på jusstudiet, og det med verdens beste følelse. Sliten, men lykkelig. Kunne absolutt alt. Grunnen: fordi jeg har interesse av jus og vil virkelig lære meg det som kan læres, selv om sannsynligheten for å få det på eksamen er liten. Selv arverett, som jeg i utgangspunktet hatet, er nå et fag jeg liker. Og jeg liker det veldig godt. Så godt at jeg har googlet ting utenfor pensum på fritiden, og sett på youtubevideoer om uskifte fra kompetente advokater. Haha. 

Denne gangen er det heldigvis ingen usikkerhet tilknyttet noe som helst, da jeg har tatt til meg tilbakemeldingene opp gjennom, jobbet grundig hele veien og holdt fokus på det som er sentralt. Jeg føler at jeg ikke kunne gjort noe annerledes denne gangen. Da kan det på en måte gå som det går, til tross mine ambisiøse mål. Det er selvfølgelig farlig å gå rundt med en god følelse, men etter å ha diskutert oppgaven med noen av de andre i klassen, tror jeg at det er forventninger som jeg kan tillate meg selv å ha. Men ja. 5 timer og 27 000 ord. Det bør gi uttrykk for kunnskapen min tålelig bra. Sensur foreligger ikke før om 3 uker, og den venteitden er kjip, men det går. Nettopp fordi tiden vil fly avgårde. Jeg har så mye jeg skal gjøre og rekke gjennom. Det er eksamen på Tirsdag, service på bilen på Onsdag, pakking, hjemreise, reunion med ungdomsskoleklassen, bistå med kjøring og teoripugg med broren min, festival og maling av Aleksanderbo – og det er bare opplegget fram til midten av Juni. Jeg elsker å ha mye å gjøre. Da jeg kom hjem i går var det helt j******. Jeg følte meg så tom. Helst ville jeg sette meg ned med ex fac, men jeg kunne ikke. Hjernen må få sin avkobling. Derfor la jeg meg nedpå en times tid. 30+ ute er for mye for denne frøkna. Deretter surfet jeg på mobilen, ryddet i papirer og klær som lå strødd overalt, kontaktet kompetente folk på sparing (vurdering selge aksjefondet i disse usikre børstider), før jeg kjørte meg en tur til Hadeland Glassverk på Jevnaker med luftetur og handling. Helt nydelig. Elsker å være ute med Oscar. Vel hjemme gikk det med 2 timer til å prate med gutta mine, og det var noe jeg trengte. Jeg som vanligvis snakker med familien hadde ikke pratet med dem siden Søndag. Vi har rett og slett vært opptatte på hver våre kanter. Kanskje like greit. Før eksamen er det kun meg, meg og meg likevel. Og som min klokeste engel sa: ”Hører man ikke noe, så er alt bra”.

Jeg har jobbet jevnt gjennom hele året, men det er den siste uken, etter 17 Mai, at jeg føler jeg fikk lagt inn støtet. Da leste jeg på et fag pr dag og lærte meg det til det fulle. Her kan dere se en liten film (i mobilkvalitet) som jeg spilte inn før jeg dro på skolen i går, der jeg deler tankene mine. Veldig lite gjennomtenkt det som blir sagt, men morsomt å ha for ettertiden. Uansett: ta meg som jeg er!

Så ja. Det var gårsdagen. Nå er det fullt tre-dagers-fokus på ex fac før sommerferie venter. Jeg gleder meg. Gleder meg til å ha eksamen for å vise det jeg kan, og gleder meg til å komme i mål med første året. Tenke seg til at jeg snart er 20% jurist. Og tenke seg til at jeg går på et universitet. Wow. Det må være lov å være stolt. Ikke fordi jeg er 20% jurist eller går på universitetet, men fordi jeg i fjor var milevis unna å studere, milevis unna å bo for meg selv, og milevis unna å ta ansvaret for handel og mat. Aldri vasket et klesplagg. Sjelden satt på en oppvaskmaskin. Aldri eid en støvsuger. Aldri ringt sjefen selv. Men nå. Nå er jeg milevis foran. Med det meste. Alt som var bra, fortsetter å være bra. Ikke bare bra, men kanon. Den motivasjon jeg fikk med studiet gjorde meg frisk, og den motivasjon bruker jeg videre i livet. God som gull!

Alt er fremdeles bare bra med meg, og det til tross at jeg lever i en eksamensboble. Nå er det heldigvis ikke lenge før jeg skal til pers å få vise hva jeg er god for. Det gleder jeg meg faktisk til. Skal jeg være ærlig ønsket jeg eksamen uken etter forelesningene var ferdig. 5-6 ukers selvstudium er ikke bra for meg. Jeg føler jeg suser bort mye tid når jeg i teorien ikke taper så mye. Det er først nå tiden gjelder. Fra i dag føler jeg. Tidligere har det handlet om å vedlikeholde stoffet, og det i seg selv er en jobb. I fjor var det 1 1/2 uke til eksamen, og det var ypperlig for meg. Jeg jobber jo best under press. Det har først skjedd nå. Og hvor fantastisk er ikke en uke med 22 grader og sol? Nydelig. Bare ikke når plassen ute er en badstu, selv i skyggen. Her i Hønefoss blåser det jo nada i forhold til Horten. Varmt er det dessuten på rommet mitt, biblioteket i byen, lesesalen, osv. Kan ikke ha på leselampen engang. Det går liksom litt treigere med studiene da, og det passer meg ikke særlig bra nå. Ikke nå som siste innsats skal legges ned.

Vel det var litt sutring fra optimisten selv. Jeg må jo også legge til at jeg nyter været, i den grad det er mulig sånn utenom joggeturer og den slags. Selvsagt smerter det å sitte inne 80% av tiden, men noe annet alternativ funker ikke. Det blir som å lese jus i syden. Det er umulig. I tillegg skal det sies at jeg har hatt tre-fire fine uker uten forelesninger. Jeg har tatt litt fri, jobbet en del, reist hjem noe (som forresten var veldig bra for meg), men også lest. Mye. Og jeg trives godt med lesingen. Det er ikke noe jeg opplever så interessant som å angripe rettslige problemstillinger eller lete etter svar på ting som er langt utenfor pensum. Som læreren min så pent sa: ”Du forventer deg svar på ting som de mest erfarne advokater vil slite med”. Jeg tar det som et kompliment. Samtidig som jeg ser signalet om å fokusere på pensum. 

Poenget mitt med innlegget var egentlig ikke å omtale skole, men å snakke om dette med varme. Jeg kan love dere at jeg har gått en lang vei. Jeg som hele tiden har skyldt på at jeg er frysepinne. Vel. Det skjedde noe etter jeg ble frisk. Hadde jeg ikke blitt det, kunne dette blitt en spennende affære. Som Aleksander så pent sa: ”Du kommer aldri til å klare deg i noe annet sted sånn som du fryser”. Ord preget av mye sannhet. Jeg satt jo tross alt dag ut og dag inn med glovarm tekopp mellom hendende, vifteovn og ullgenser på. Selv da det var 25 minus ute. Det verste var å komme hjem fra jobben. Faktisk så ille at mamma og pappa måtte sette på vifteovnen 2-3 timer før. Slik var det hver dag i et par år. Helt katastrofe, og vel så unødvendig for pappas økonomi. Sier ganske mye om hvor mye familien har tilrettelagt for meg opp gjennom. De ville ikke la meg ha det vondt. Og jeg hadde det vondt om jeg konstant led av frost. Jeg stod ikke opp om rommet var kaldt, men lå heller i sengen min. Der kunne jeg ligge i timesvis. Selv til det var kveld. Ja, jeg hadde et stort problem. Jeg hadde mistet alt underhudsfettet og hadde ingenting som kunne holde på normal kroppsvarme. Det var faktisk så ille at ledd og knokler gjorde vondt, fordi de stivnet til. Det var flere perioder jeg trodde jeg skulle ”dø av kulde” Så ja. Det var jo litt av et liv. 

Allerede i August måned begynte jeg å få varmen i kroppen igjen. Jeg hadde ikke tights under buksen og heller ikke to-tre bomullsgensere under ullgenseren. Jeg kunne dra på skolen i én langermet genser, selv en skjorte med bare en topp under. Jeg kunne gå ute uten å ha på jakke. Ja. Jeg ble nesten svett dager jeg gikk til skolen, selv om jeg ikke hadde kledd meg mye. Jeg ble mindre og mindre plaget av luftingen i klasserommet, og jeg åpnet vinduene på rommet. Det var ikke lenger boblejakke i September, men rundt November. Ekstra klær sluttet jeg også å ta med. Trengte dem jo ikke uansett. Med hånden på hjertet satte jeg heller ikke på ovnen på rommet før etter høstferien, og jeg har kun opplevd å fryse skikkelig en gang. Det var den dagen det var 18 minus. Bortsett fra det. Null. Så ja. Ting kan endres. Det tar bare tid, og krever mye tålmodighet. Og det som er litt morsomt er at det nå er jeg som bemerker at det er varmt, mens mamma finner frem en genser. Jeg har her i Hønefoss tatt i bruk shorts. Jeg har kjøpt is. Jeg har sittet 8 timer ute og lest, selv da det var 12 grader ute. Fordi jeg ikke reagerer sånn på temperaturer lengre. Med ex phil nyttet ikke det i 24 pluss engang, og i dag er det 22, og jeg takler ikke å sitte ute. Forskjeller har definitivt skjedd. Jeg digger å se at kroppen har kommet seg mer eller mindre tilbake. Mitt klareste bevis var at jeg jogget fra Hønefoss til Sundvolden – bare for å ha gjort det. At kroppen fungerer er egentlig den sikreste grunn til at jeg ikke havner på sykdomskjøret igjen. 

Ned fra Slettefjell er det noen hundre meter, men jeg finnes ikke redd. 

Ingenting gir så god avkobling som en tur hjem! 

Jeg er den sta typen. Hun som er langsint, og som sjelden ber om unnskyldning først. Det er sånn jeg er. Det er sånn jeg alltid har vært, og slik jeg alltid vil være. Med noen modifikasjoner og et lite forbedringspotensiale selvsagt. Med spiseforstyrrelsen ble dessverre disse egenskapene forsterket, og det ble min familie lidende for. Jeg blir flau når jeg tenker på alt de måtte gjennom. At de var vitne til en 17-åring lå og sprellet på gulvet hylgråtende og på grensen til voldelig. At de måtte motta en rekke trusler (selvmordstrusler for det meste) og utestenging. I det lengste kunne det gå 6 dager før vi hadde kontakt. Jeg passerte dem flere ganger daglig, men sa ingenting. Og grunnen kunne være bagatellmessig. Det handlet mer om å være sint av prinsipielle grunner enn av faktiske grunner. Fordi jeg hadde sjelden noe å være sint for. Skulle jeg grine i 6 dager over at pappa ikke dro ut før midnatt for å kjøpe kanel, eller at mamma hadde glemt å vaske en bukse. Eller det faktum at de hadde påpekt at jeg burde ha veid meg. Ja, dette er tåpelig. Uansett hvor langsint jeg har vært, så har ting alltid løst seg. Som nevnt er ikke jeg den som ber om unnskyldning først, med mindre jeg er på randen til å falle om av dårlig samvittighet, eller helt enkelt trengte hjelp. Det har det ikke vært manko på svakhet mens jeg var syk. Jeg hadde slanket bort alt av muskler kroppslig, og hadde lite plass i topplokket til noe annet enn sykdom. Der kom avhengigheten og ønsket, nærere sagt behovet om støtte. 

For midt oppi krigsstien var det noe annet. Det var en hjelpeløs stemme som ville opp og fram. Kanskje var mitt raseri og isolering, en del av mitt behov. Behov for å bli sett. Si at jeg var i levende live, samtidig som jeg også var redd for hvor lenge jeg skulle være i levende live. At jeg på en måte ville ha hjelp, men også var livredd for å be om denne hjelpen. Fordi jeg visste hva det innebar. Jeg visste at de hadde rett, og jeg visste at jeg ikke greide svelge mine stolte kameler. Det var jeg for sta til. Da var det enklere å bli sint på dem så fort de sa noe ”feil”. Da var det enklere å krype inn i boblen der det var meg, meg og meg. Der jeg kunne være langsint, uten at jeg egentlig kjente på noen form for sinne. Jeg faket det. Fordi mitt uttrykk for å være sint kun var et uttrykk om at jeg er sliten. Nå må jeg ha en pause. En pause fra hverdagen. Og dessverre: en pause fra min kjære familie. Det virker helt fjernt. Når jeg nå skal hjem i morgen, så gleder jeg meg. Tanken på å få være med familien igjen gjør meg så hjertens takknemlig. Fortiden kan jeg ikke endre på, og det er derfor jeg jobber ekstra hardt med å gjøre opp for det tidligere. Når jeg er hjemme så er det ingen konflikter. Ei heller en langsint Madelén. Da er vi ”one big happy familiy” etter ordets forstand – og det er så fint. Mye (= noe) av studiene legges til side og fokuset rettes på fellesskapet. Like klisjé som det høres ut.

Men. En liten fortsettelse følger… Jeg blir fremdeles langsint. Det er derimot en forskjell på langsint som spiseforstyrret og langsint som uforstyrret. En vesensforskjell skal jeg si dere. Det er mennesker som har kommet og gått i livet mitt, og som jeg aldri kommer til å ha kontakt med. Mennesker som ikke har tilført noe godt i livet mitt. Som ikke har taklet min suksess, som har (grepet inn og) ødelagt mer enn nødvendig, eller som har gått på min familie. Sånt er ikke ok. Det kan aldri rettferdiggjøres. Ikke i mitt hode. Det betyr ikke at jeg bruker tid og energi på å være sint på denne typen mennesker. Har mer fornuft enn som så. Jeg er langsint i den forstand at jeg kjenner raseriet av å tenke på det, og en ”såkalt tilgivelse” kunne ikke falt meg inn. Så, nei. Noe vil jeg aldri tilgi. Det gir meg en klump i magen og en bitter smak i munnen bare av tanken. Godfølelsen jeg sitter med har jeg etter at jeg var direkte. Etter at jeg stod opp for meg selv. Kall det hevn. Jeg vet ikke. Veldig ofte er folk der at man skal tilgi, og jeg som ser det beste i alle mennesker må vel være en ”sånn”. En sånn hva? En sånn A4-person som gjør som alle andre? Neppe. Der har du ikke meg. Jeg glemmer ikke – og jeg tilgir ikke. Igjen: få tilfeller. Det skal MYE til for at jeg tar noen inn i livet mitt. Det skal derfor også mye til før jeg blir sint på noen, eller avviser en person. Først og fremst må det være mulig å bebreide vedkommende på en eller annen måte. Jeg gjør aldri noe uten en grunn. I tillegg er jeg en person som prater med mennesker. Føler jeg noe er feil, så tar jeg det med vedkommende. Jeg går ikke rundt med irritasjon uten at den andre har fått sjanse til å forklare seg, og vi har snakket ut. Ofte kan mye skyldes misforståelser. Heldigvis for det. Andre ganger er man bare på ulike nivåer. Det en godtar, er kanskje for en annen respektløst. Da er det viktig å vite hvor man krasjer, og løse det derfra. Noe sånt. Jeg skal uansett ikke fortsette å leke hobbypsykolog videre, og avslutter innlegget med at mitt liv per dags dato består av så altfor mange fine mennesker. Noe som jeg er evig takknemlig for. De som eventuelt har ødelagt for seg selv, eller de som er uinteressert i meg og mitt liv, er ute av dansen. Det er en ærlig sak, og det tåler jeg!

Langsint og sykt lite ryddig under eksamensperioden…

Folk flest tror jeg har så himla høye tanker om meg selv, men det er feil. Jeg har ikke det. Jeg har aldri hatt det. Bare fordi jeg kan sette meg hårete mål og strenge krav, så indikerer ikke det at jeg er ”over the top”. Jeg er bare en helt vanlig person som er over gjennomsnittet interessert i å prestere og gjøre det bra. Det betyr ikke at jeg mener jeg har bedre forutsetninger for suksess enn andre. Hvem som helst kan få til det jeg klarer. Det handler bare om vilje. Og den har alle. I større eller mindre grad. Jeg har gitt uttrykk for at jeg har en enormt stor vilje, og det med rette. Men det betyr ikke at jeg ikke har vært gjennom tøffe tak og utålmodighetsprøver som nesten har slitt meg i stykkerr, og revet meg opp innvendig til tider. Det er nemlig ikke alt som er like interessant, eller alle mål som er like lette å nå. Noe som setter en stopper for viljen. Noen ganger gjør det at jeg må tvinge seg selv litt. Det er slik jeg drives fremover. Ikke med tvang altså, men med motivasjon. Jeg bruker motivasjonen til å tvinge frem viljen. Jeg minner meg selv på hva jeg vil oppnå, og hva som kreves, også gir jeg meg ikke før jeg har nådd målet. Jeg har nådd mange mål opp gjennom, og igjen: Det er ikke fordi jeg er noe superwoman, men fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare alt jeg vil!  

Jammen er det godt å egen tiltro i behold på noen områder, for den er virkelig ikke optimalt når det kommer til utseende. Jeg har etter mange års kamp lært å akseptere meg selv, men det betyr bare fravær av hat. Selvhat. Det å bli tilfreds med sitt eget ytre er en vanskelig og tidkrevende prosess. Ikke engang før jeg ble syk var jeg happy med hvordan jeg så ut. Jeg bare tenkte ikke over det. Derfor vet jeg ikke om det er et realistisk mål å ”elske seg selv”, som pappa så fint sier. Nettopp det er grunnen til at jeg ikke har det som mål. Det at jeg kan godta og overleve med meg selv, er mer enn nok, og det at jeg ikke lenger ser syk ut hjelper veldig på. Selvfølgelig er det hyggelig med komplimenter, men verdsettelsen av disse er ikke helt der de skal være. Med unntak av to tilfeller: Når mor og far sier at jeg er nydelig. Og hvem vet – kanskje noen andres stemme får betydning i fremtiden, også? Jeg tror det. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp