Jeg har fått spørsmål om dette med kjæreste, og om jeg ikke snart bør vurdere det. Noen synes åpenbart jeg begynner å dra på årene. Haha. Men, fra spøk til alvor. Dette er et tema som jeg synes er kleint, og som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal skrive om, uten at jeg føler for å slette innlegget etterpå. Allikevel skal jeg forsøke å formulere et brukbart svar sånn midt mellom oppgaveskrivningen. For, sannheten er den at jeg var åpen for ”kjærligheten” da jeg flyttet i August i fjor, selv om jeg ikke aktivt var på utkikk. Nå derimot, er jeg mer uinteressert. Sorry å si det. Jeg føler at letingen og interessen samsvarer litt med tiden og kresenheten min, og den bittelille tid jeg har til rådighet vil jeg heller bruke på venner, familie og meg selv. Siste året har jeg erfart det. Derfor avviser jeg også lett. Det går på utseendet. Personlighet kommer etterpå. Sånn er det bare, og det innrømmer jeg uten frykt for kritikk. Derimot er jeg villig til å prate med gutter som jeg ikke øyeblikkelig får et øye til. Det skal sies. Men om det har oppstått noe romantikk her i gården? Neppe. Enten fordi jeg er blind. Eller fordi den rette aldri har dukket opp. Eller så er det jeg som har gitt opp for tidlig. Helt ærlig tror jeg på alternativ 3. Det henger litt sammen med hva jeg skrev sist, om at jeg er en person folk liker med en gang, men ikke etter de har måttet holde ut med meg en hel kveld. Samtidig er jeg ikke den som greier å ta initiativ til sånt. Det går bare ikke. Skulle det være det minste tegn til interesse fra min side, så lar jeg det bli med det. Jeg venter da heller på at den andre tar kontakt. I 2018, og i en alder av 25 år, er det ikke særlig egnet fremgangsmåte for å møte noen. Det vet jeg godt. Jo mer jeg reflekterer over egen usikkerhet og apatiske holdninger, jo mer forstår jeg. Men så tenker jeg det er greit. Jeg er tydeligvis ikke klar for noe som helst. I hvert fall ikke å date 3-4 stykker eller gå inn i flere kortere forhold. Da måtte jeg ha vært 10 år yngre, og det blir jeg ikke.
Nå høres det ut som jeg avfeier alt og alle, men det er ikke helt rett. Jeg har masse kjærlighet å gi, men bare ikke nå. Jeg makter ikke å ”gå inn for det”, og jeg argumenterer stadig for grunnen til det. Det passet ikke for 10 år siden. Da var jeg ikke bra nok. Ingen fikk bry seg om meg. Det passet ikke for 4 år siden. Da var jeg i hvert fall ikke bra nok. Ingen fikk blande seg. Det passer heller ikke nå. Jeg aksepterer meg selv i den grad at jeg må det, men dette med ”bra nok” underskriver jeg ikke på – og det er greit nå som jeg ikke sliter psykisk lenger. Allerede der tror jeg at jeg har eliminert en god del, forresten. Så nei. En tid som passer er vrient. Jeg lurer på om den noensinne kommer. Er det som jeg selv sier, at utdanningen og inntekten må på plass? Eller vil jeg da skylde på at jeg er for opptatt da også? Eller er det fordi jeg nå bor i en liten by og omgås/går på skole med folk som er alt fra 99-96? Det er nok den mest nærliggende forklaring. Jeg har hele tiden sagt at jeg vil ha en gutt som er eldre, men jeg har de siste år godtatt å fire på kravet og da satt grensen på 6 Mars 95. En som er yngre enn min bror blir bare rart. I alle fall er det hva jeg tenker. Hva jeg derimot gjør, eller vil gjøre, er noe annet. Skjer ting, så skjer ting. Jeg tror det er slik det må være. Treffer jeg den rette og vedkommende viser initiativ, så vil jeg selvfølgelig også gjøre det, dersom det er gjensidig. Muligheter lar jeg ikke gå fra meg. Jeg er sikker på at jeg vil kunne plotte en kjæreste inn i hverdagen. Det handler bare om en evne til å tilpasse seg. En evne jeg per dags dato ikke kan forestille meg å ha, men som jeg samtidig vet at jeg vil finne frem til. Jeg har bare ikke stått i en kombinasjon av dating og et fast forhold før – derfor vet jeg ikke hvordan jeg eventuelt ville taklet det. Tanken skremmer meg nok mer enn realiteten vil tilsi.
Samtidig så lever jeg bra i det livet jeg har nå. Jeg verken savner eller mangler noe. Alt jeg manglet da jeg var syk, har jeg fått. Det er jeg evig takknemlig for. Mer enn det, trenger jeg ikke. Riktig nok kan jeg ønske meg ting, men da får det være ting jeg jobber for. Kanskje er det også tilfellet på kjærestefronten? At jeg faktisk må dra ut på byen. At jeg faktisk må scrolle tinder. At jeg faktisk må fortsette praten med gutter. At jeg faktisk må sende meldinger fremfor å ignorere. Det er bare det at jeg også vil ha lyst til disse tingene. Nå er jeg mester på å presse meg til selv det kjedeligste, men i dette tilfellet blir det noe annet, føler jeg. Nettopp fordi resultatet er uvisst. Fordi jeg ikke vet hva jeg får om jeg satser. Fordi jeg er livredd for å prøve i den frykt at jeg er enda mer redd for å bli såret. Om jeg er sterk nok til motgang, er ikke et spørsmål. Om jeg gir opp, skjer sjelden. I det normale. På denne arenaen er bare alt så nytt, så uvant og så himla skremmende. Jeg lar derfor det bli litt med skrekken foreløpig, også satser jeg på at det går i min favør. Så til deg som spurte: Nei, jeg vurderer ikke en kjæreste nå. Jeg har det utmerket.
