Hva som måtte til!

Forrige uke satt sine spor både psykisk og fysisk, men jeg overlever. Slik jeg alltid gjør. Uken er godt i gang og energien er langt over det den pleier. Bobler litt over faktisk. Noe jeg har vist å utnytte. Det føles uendelig deilig å ta tak i gamle prosjekter igjen, planlegge og jobbe med det jeg skal. Jeg trengte det nå. Framover er planen selvfølgelig å fortsette med å ”komme tilbake”. Som jeg sa, så tar det tid, men alt går. Jeg spiser bra. Jeg går turer. Jeg forstår lett på skolen. Jeg sover godt om nettene. Jeg våkner uthvilt hver morgen. Jeg fungerer i hverdagen. Humøret er også en eneste stor glede. Alt er generelt så mye bedre. Ja, til og med bedre enn før omgangssyken. Kan ikke huske sist alt var så på stell. Tror virkelig jeg har fått en ny oppladning uten like, jeg. Masse søvn og hvile = masse krefter og et kjempestyrket immunforsvar. Er som en ny person i en ny kropp. Etter forrige ukes påkjennelser merker jeg hvor utrolig takknemlig og glad jeg er for å være frisk. Hvor takknemlig jeg er for at kroppen fungerer som den skal igjen. Og da tenker jeg også hvor utrolig takknemlig jeg vil være den dagen jeg er frisk fra anoreksien. Legger man sammen to og to så ser man jo at et bedre liv – ja, det bedrer på det meste. Jeg er akkurat ferdig med en heftig kamp, så nå har jeg bøttevis med krefter til å fokusere på andre ting. Med andre ting mener jeg blant annet; den viktigste kampen. Den sykdommen leger nemlig kroppen (dessverre) ikke av seg selv…. Men; jeg klager ikke!

 

 

 

 

 

Ikke så enkelt!

Livet er fullt av menneskelige oppturer og nedturer – sykdom en del av dem dessverre. Nå snakker jeg for så vidt og unaturlig nok ikke på vegne av anoreksien. For meg har det vært alt mulig annet. Jeg trodde jeg var heldig som ble ferdig med influensaen i vinterferien, men neida.. Det var visst nok bare en forsmak. De siste dagene har vært nærmest uutholdelige, da jeg har vært ekstremt dårlig. Omgangssyken rammet først de andre i huset før den omsider gikk løs på meg og mitt skakkjørte immunforsvar. Hvilket som ikke kunne passet dårligere. Omgangssyke i seg selv er ille nok, og at jeg i tillegg har anoreksi gjør ikke saken bedre. Jeg har nemlig ikke et gram å gå på. Eller; tydeligvis hadde jeg det ettersom jeg enda sitter her. Bank i bordet. Hvor vanskelig er det ikke når en kaster opp alt en putter i seg? Eller får smertelig vondt av alt en putter i seg? Ja, for kroppen har beklageligvis ikke tatt til seg noe særlig næring de siste dagene, og en trenger ikke være utdannet lege for å skjønne at det gir utslag. Kanskje ikke urovekkende mye, men mer enn nødvendig. Jeg har bevisst unngått vekt og speilbildet mitt i frykt for å se/oppleve endringer. Jeg har unngått å ta på kroppen i frykt for å kjenne enda en knokkel som stikker ut. Anoreksiønsker kan være litt det samme. Jeg liker virkelig ikke tanken på å føle meg eller se sykere ut. Det gjør meg panikkslagen og deprimert. Mulig jeg overdriver litt vel mye nå, for det lyser trolig ingen somatiske varselslamper, men men.

Jeg kjemper jo tross alt en kamp og når jeg plutselig ikke får mulighet til å kjempe i den grad jeg ønsker – ja, det gjør noe med meg psykisk. Noe med selvfølelsen. Ikke bare blir jeg redd. Redd for at kroppen slutter å virke. Redd for å dø. Redd for å forsvinne, men jeg blir også psykisk uvel. Uvel fordi motivasjon og optimisme dabber av, og alt føles nytteløst. Uvel fordi angsten bygger seg opp. Uvel fordi depresjonen tiltar. Uvel fordi jeg ikke føler at jeg er meg selv. Bare en person avhengig av alle andre. En som eksisterer – og that’s it. Men så nytter det heller ikke å legge seg i senga og vente på bedre tider. De kommer, men ikke fordi jeg venter på dem. Eller kanskje, men i mitt tilfelle blir det litt annerledes. Jeg må liksom stå ekstra på for å komme gjennom en slik sykdom som dette, og jeg skal love at det ikke har vært enkelt. Imponerende er det heller ikke. Kun desperate forsøk, men også ytterspissen av hva jeg har maktet. En næringsdrikk her, en bar der, litt frukt og tørre knekkebrød. Mest uten hell. I løpet av natten har jeg fått merke sykdommens krefter, og jeg har våknet opp med så å si null energi. Som mange anorektiker er ikke jeg en som daglig klager på lite krefter I kroppen. Jeg blir normalt sett ikke så sliten at der er et problem. I så fall henter jeg meg raskt inn. Vel. Denne uken ble unntaket.

 

Enkle mageknipesmerter startet natt til Mandag og jeg sov meg gjennom hele dagen. Kvelden også for så vidt. Et forsøk på å komme seg ut tidligere på dagen gikk ikke helt i min favør. Jeg stod der utslitt med turklærne på, men så fort jeg kjente uteluften måtte jeg legge meg rett ned. Og der lå jeg – inntil pappa dro meg opp. Når ikke jeg går tur, da er det noe alvorlig galt. Og det var det. Rett tilbake i seng. Kvalm som fy. Kvelden for meg ble kun et par timer tv med mamma og pappa. Ettter det var jeg slått ut på alle tenkelige vis. Bedre ble det ikke. Natten var grusom. Jeg har ikke ord. Oppe flere ganger. Tross et ekstremt døgn våknet jeg nokså ”frisk”, uthvilt og rastløs. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å bli hjemme fra skolen, men i den tilstanden jeg våknet føltes det helt feil, så jeg dro. Noe jeg fort fikk angre på. Å føle seg frisk er en ting, men her var det energinivået som hemmet meg. Så fort jeg stod oppreist svartnet det nærmest. Hodepinen og svimmelheten trengte gjennom meg. På skolen fikk jeg med meg null og ingenting. Mindre enn da jeg var på mitt sykeste med anoreksien. Å sitte stille eller stå rolig var det som tappet kreftene mine, mens å bevege seg – ja, det hjalp merkelig nok. Som sagt tidligere får jeg mer energi av å være aktiv enn å sitte stille, og derfor avtalte jeg å gå en tur med mamma da hun hentet meg. Turen var faktisk hva som hjalp på situasjonen, men så fort jeg satt meg i bilen begynte øyelokkene å dette igjen, og kvalmen snek seg på. Hjem å sove. Lastet til og med ned appen til både sumo og tv3 sånn for ”å ha noe mobilt tidsfordriv”. Ellers drøyde jeg til en sen frokost i syv-åttetiden på kvelden. Jeg måtte se an formen. Håpløst. Frokosten kom dessverre I retur like etterpå og jeg skjønte at denne sykdommen ikke hadde sluppet taket. Bare å se på et så enkelt program som 4’stjerners middag fremprovoserte kvalmen – for ikke å snakke om matbildene fra instagram som poppet opp på mobilen. Det var ikke bare matrelatert som fikk meg til å bli dårlig. Også det å sitte oppreist med pc’en på fanget tok knekken på meg. En blanding av vrengt mage og sovende Madelen. En time nedpå måtte til, men dessverre for meg; nok en heftig og smertefull kveld/våkenatt ventet. Og ikke bare med omgangssyke for å si det slik…. Uff og uff.

 

Onsdags morgen var formen overraskende bra, så mamma kjørte meg til skolen – sånn for sikkerhets skyld. Fokus og konsentrasjon var det ingenting å si på. Jeg var tilbake i mitt ess, og fikk med meg all lærdom. Så å si. Det var derimot etter skolen at plagene inntraff. Å gå opp trappen hjemme ble et kjempeork, så jeg kunne ikke annet enn å legge meg nedpå seks-syv timer, for så å våkne med plager ut av en annen verden. Men… Jeg er seig. Jeg er optimistisk. Jeg gir meg ikke. Jeg stod opp, og ordnet noen knekkebrød. Bedre å feile, enn at jeg aldri forsøkte. Noe næring vil dessuten kroppen alltid ta til seg. Gåturen ble selvsagt droppet. Å forbrenne kalorier stod ikke i mitt hode, og jeg hadde dessuten fått noe frisk luft i løpet av dagen. Så sånn ble nå det. Noen ganger må man bare tenke fornuftig og realistisk utfra situasjon og ikke vaner. Kvelden. Tja. Mye bedre. Jeg var innstilt på å spise som jeg pleier, men måtte selvfølgelig se an. Det ble noen brekninger og kramper, men bortsett fra det forble heldigvis frokosten i magen. Et steg i riktig retning, og derfra ble ting bedre. Testunden forekom med mindre brekninger. Jeg tilberedte en mild blanding bestående av cottage cheese og syrlig yoghurt. Å spise pepperkaker hadde vært å be om problemer. Ja. For jeg hadde tross alt et kveldsmåltid og en diger popcornbolle (=påfyll av salt) planlagt i tankene. Det startet bra. Litt i overkant av en halvtime senere kom ubehaget, og jeg følte meg så uvel at jeg ikke kunne fullføre mer enn halve grøten og ei heller yoghurten. Sikkert en blanding av litt for mye kunstig søtning, kanel og laktose som gjorde utslaget. Pluss mengden. Magen fikk garantert sjokk. Det resterende av måltidet gikk ellers greit. Sneglefart er forklaringen. Fremgang, men allikevel nedtur. Det var hva jeg tenkte. Fokus på hva jeg ikke fikk til kontra hva jeg fikk til. Typisk. Følelsen av å være mislykket. Den er jeg mester på. Svake menneske. Hadde tross alt satt meg et mål. Et mål som hjernen ville fullføre, men som magen sa plent nei til. Jaja. Flink pike kunne jeg være selv om, så jeg kompenserte spontant nok med en marsipanpølse og litt grapefrukt. Ikke favoritter akkurat, men et langt bedre alternativ. Selvfølgelig litt magetrøbbel her og der, men fullstendig fri fra oppkastdelen i det minste. Det var det viktigste. Formen generelt var også mye bedre denne kvelden/natten. Jeg klarte å foreta syslene mine, og fikk samtidig en sammenhengende god natts søvn (etter et par timer med kramper vel og merke). Det gjorde derfor ikke så mye å våkne opp nokså redusert på Torsdag. Jeg hadde verken planer, ærend eller ting jeg skulle rekke. 

 

Samvittigheten over at jeg sløvet i senga var gullende ren, og en hviledag var høyst nødvendig. Det stod ikke i mine vurderinger å takke ja til å gå tur med mamma en gang. Så sliten, slapp og uggen kjentes kroppen. Selv om kvalmen hadde avtatt, så var det egentlig nå friskprosessen startet. Jeg stod ikke opp like sent som de foregående dagene, men det ble sent. Måltidene også, men jeg fikk i alle fall i meg normalt. Uvel, ja. Svimmel, ja. Krampetak, ja. Brekninger, ja. Gulp, ja. Mengdemessig heller ikke så enkelt for en som ikke har hatt sultfølelse siden 2008, men bortsett fra det – enklere enn de foregående dagene. Men det var vel grense for hvor lenge denne positiviteten skulle vedvare (?) Igjen fikk jeg kjenne på innsidens vrede, og jeg endte mildt sagt opp med en forverret reprise av gårsdagen. Det tok bare litt tid før jeg nådde dit, riktig nok. Fra å føle at kroppen var mottakelig for alt til å føle at jeg var så dårlig så dårlig. Dermed var jeg ganske forberedt på at grøten igjen ville ble et problem, men det jeg ikke var forberedt på var at alt det andre også skulle bli en kamp å få i seg. Så enkelt som en eplebit fikk meg ned i fosterstilling, og en ørliten skje yoghurt framkalte brekninger. Ikke orket jeg å se ferdig tv heller. Jeg vet ikke hvorfor kroppen plutselig reagerte som den gjorde. I teorien burde jo ting bedret seg fra måltid til måltid. Kanskje var det ikke noe sjakktrekk å gå over på normal kost såpass tidlig? Kanskje skulle jeg bare kjørt på næringstett sykemat fram til jeg var 100%? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke hadde tid til den slags. Jeg har anoreksi og da må en presse seg mest mulig på den biten. Spesielt med magesyke – selv om det da er som verst. Jeg trodde i grunn aldri den udefinerbare smerten Torsdag kveld skulle gi seg, men et par timer etterpå klarte jeg å legge meg normalt ned i senga. Når det fysiske avtok – ja, da startet tankene. De desperate tankene. Jeg ble så stresset at jeg stod opp og grabbet til meg den siste marsipanpølsen som lå igjen i pakken. Fremdeles ikke noen favoritt, men jeg måtte bare finne noe kaloririkt (innen gangavstand) for manglende næringsinntak.

 

Fredag hadde jeg sett for meg som opptrappingsdag der planen var å gjøre opp for sykdommen. Vel. Den planen gikk rett vest. En natt der jeg hadde vridd meg i smerter gjorde meg enda mer redusert og dårlig. For ikke å snakke om demotivert når jeg tenkte på hvor tøff kvelden før hadde vært. Jeg klarte så vidt å stå opp, og da jeg omsider stod opp så jeg brettet med halvspist mat, glasset med halvdrukken saft og pakken med marsipanpølser som var revet opp. Selvfølelsen kunne ikke blitt sendt lenger ned. Å komme i gang med nok en ny dag var tøft. Konstant vondt, svimmel og energiløs gikk jeg allikevel på med nytt mot. Kle på seg checked. Rydde bort checked. Pusse tenner checked. Sosiale medier checked. The Black List checked. Første måltid checked. Holde ut checked. Tørnquistklubben checked. Andre måltid checked. Smile checked. At jeg ikke hadde vært ute på noen dager var ikke akkurat noe som hjalp på formen. Gradvis ble jeg verre utover kvelden, og da jeg stod ved valgets kval om jeg skulle lage normal kvelds eller ei, så ble jeg nesten sprø. Jeg ville så gjerne, men greide jeg å spise den? Orket jeg flere skuffelser? Det er som ordtaket sier; ”i nedoverbakker det går oppover”, så hvorfor ikke bare trå til uansett? Normal kvelds ble det nemlig, men nei. Uvelheten tok meg. Grøten gled ikke ned denne gangen heller. Nesten, da. En stor forbedring siden forrige gang, og med en halv pakke maulede skinkeskiver så ble det totalt sett ikke så aller verst. Natten ble en kamp uten like. Igjen lå jeg og vred meg i smerter, fram til jeg greide å stå opp intet tidligere enn 18:30. Fin start på helgen. Merkelig nok kjentes alt så mye bedre både med tanke på formen og med tanke på energinivået. Jeg hadde til og med kunne gått en tur uten problemer. For meg var det en tydelig indikator på at resten av kvelden skulle bli overkommelig – noe den også ble. Faktisk mer enn overkommelig! Vel. Glad så lenge det varte. Jeg våknet opp Søndag i en aldeles elendig form, så noen drømmedag (slik jeg hadde sett for meg) ble det ikke..

 

Heldigvis ble sykdommen ingen altfor langvarig greie, men jammen har det vært utfordrende nok. Utfordrende med tanke på anoreksien. Utfordrende med tanke på immunforsvar og humør. Utfordrende med tanke på tannhelse. Utfordrende med tanke på selvtillit. Utfordrende med tanke på samvittighet (over ting jeg ikke har gjort) Utfordrende med tanke på det meste egentlig. Omgangssyken kommer like ubeleilig ca hvert tredje-fjerde år (tro det eller ei), og jeg er like uforberedt hver gang. Allikevel har jeg gjort mitt beste. Det er også i slike tider jeg skjønner hvor takknemlig jeg er for å bo hjemme. Mamma og pappa har stilt opp til alle døgnets tider på alle mulige måter. Både som vaskekone, hentehjelp, sjåfør, matlager og godt selskap. Ingen kunne tatt bedre vare på meg. Og selv om dette er en fysisk sykdom, så må jeg si at det psykiske minst blir like viktig for min del. Jeg har hatt det så bra jeg kan og det betyr helt klart noe for meg. Å bli ivaretatt. Jeg liker det ordet. Det er minst like viktig nå i ettertid også. Pluss tålmodighet fra meg selv og de rundt. Sammenlignet med de fleste andre tar det lenger tid for meg å bli bedre. Kroppen min bruker utrolig lang tid på å komme til hektene. Det er riktig nok noen dager siden jeg var skikkelig dårlig, og selv om formen kjennes grei ut i dag så tok jeg ingen sjanse på å dra på jobb på Lørdag. Ødelagte ribbein, halvsyk, utsatt for smitte, sliten, osv, osv. Jeg hater å innrømme at helsen må prioriteres, men jeg vet at det er den eneste løsningen på å bli bra. Hente seg inn på ordentlig. Jeg vil heller være 100% enn 50% – og det i kanskje flere uker… I dag derimot tror jeg det blir opptrappingsdag. Så langt har jeg fått både sollyset, skolelærdommen og næringen jeg behøver. Kosebuksa og ullsokkene er erstattet med noe estetisk bedre, håret har fått en vask og øyevippene et lag med mascara. Selvfølelse er alfa og omega. Magen føles dessuten titusen ganger bedre. Jeg er som et nytt menneske. Et veldig fornøyd et. Vi krysser fingrene og håper det forblir slik. Over og ut!

 

(Dette ble nok litt mye oppdatering for de fleste, men det får gå. Innlegget ble skrevet dag for dag, så det er forklaringen på hvorfor det ble så himla langt….)

 

 

 

 

Verden – våkn opp!

Jeg ble tipset om denne viktige dokumentaren for et par dager siden. Endelig. Endelig noen som tør å fronte tabuheten og være åpne om et problem som ligger så altfor gjemt i samfunnet. Gutter. Gutter får også anoreksi. De kan også bli så tynne at det er dødelig. De kan også ha et forvrengt selvbilde. De kan også føle seg store. De kan også sulte seg selv. Det er ikke bare unge jenter som utvikler spiseforstyrrelser fordi de er påvirket av pene modeller på catwalken. Faktisk er det så mange med spiseforstyrrelser at det ikke er dokumentert en gang. Ja, for du ser ikke alle. Gutter kommer gjerne senere i puberteten, har gjerne skyhøy forbrenning og trener mye. Hva er galt med det? Ingenting. Ikke før det faktisk gir et utslag som går utover livskvaliteten deres. Jeg har hele tiden visst det, men jeg har aldri møtt eller sett en gutt som lider av spiseforstyrrelser. Som de fleste andre tenker jeg at spiseforstyrrelser er forbeholdt jenter, fordi jeg synes det er rart. Helt aldeles merkelig at gutter også kan havne inn i en slik psykisk runddans. Jeg vet det jo, så jeg trenger ingen bevis. Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå det heller når jeg tenker meg om. Alt det presset, alle de kravene og alt det vi skal rekke – det gjelder også gutter. Presset om å innfri i hverdagen. Presset om å se bra ut. Hvem er det som ikke vil se bra ut? Og når ser man egentlig bra nok ut? Det finnes utallige med gutter som tenker utseende. Eller; gjør ikke alle gutter det? Det finnes utallige med flinke gutter. Eller; er ikke alle gutter flinke på en eller annen måte? Best for seg selv, og best for andre…

Lånt bilde

 

 

 

 

Noe å tenke over….

Temaet er aksept. Så lenge man aksepterer seg selv, er man da fornøyd? Så lenge man aksepterer kroppen sin, er man da fornøyd? Så lenge man tar til takke med sin enkle jobb, er man da fornøyd? Så lenge man… Jeg kunne formulert spørsmål i evigheter, men det skal jeg ikke. Tematikken stikker dypere enn som så. Alle de rutiner vi har er noe vi er vant med. Vi har gjort dem så mange ganger at de til slutt har blitt en del av handlingsmønsteret vårt. Enten vi liker det eller ei. Kanskje kunne vi prestert bedre? Kanskje hadde vi egentlig lyst til noe annet? Kanskje kjenner vi på dårlig samvittighet over bortkastet tid? Man har på en måte hittil innfunnet seg med noe, men hele veien egentlig ønsket noe annet. Ønsket å bruke tiden annerledes. Prioritere på en ny måte. Straks får ordet ”aksept” en ny betydning. Jeg sier ikke at aksept er feil. Det er viktig å akseptere seg selv og de rundt seg, men allikevel. Hva så? Alle tror jeg vi higer etter noe. Man kan være vel så fornøyd og ha et vel så bra liv, men de fleste vil alltid savne noe ”mer”. Noe mer enn den komfortable bobletilværelsen som er styrt via autopiloten. Noe mer enn hverdagsmiddagen, den faste joggeturen og henting av unger. Kanskje et strikkhopp? Kanskje en maraton? Kanskje en forandring på jobbfronten? Noe som skaper mestring, rett og slett. Faktisk trenger det ikke å være mestring heller. Det kan bare være så enkelt som at en utsetter gjøremål og heller tar seg tid til seg selv. Lite skal til før man havner i ”den gode sirkelen” med ny energi og pågangsmot. Bare smak på ordet; ”den gode sirkel”. Det er der vi vil være. Det er der jeg vil være. Jeg vil ikke ta til takke med ting. Jeg vil være stolt av dem. Stolt fordi jeg innenfra kjenner en brusende godfølelse. Stolt fordi jeg nesten ikke kan stoppe å smile. Stolt fordi jeg er fornøyd på ekte. Det er jo det som må/bør bety noe?

 
JA til Madelén!

 

 

  

Vi sier godkjent!

Jeg har nok gruet meg en smule. En ting er å si noe – en annen ting er å gjøre noe. Jeg gav meg selv en riktig utfordring forrige uke, så jeg føler jeg skylder dere en oppsummering på hvordan det har gått. Jeg har gjennomført alt jeg sa jeg skulle, pluss litt til. Før jeg ble syk var middager mitt beste måltid, og nærmest det eneste jeg fikk i meg i løpet av en dag. Sånn ca. Etter jeg ble syk og til tider måtte forholde meg til kostlister både hjemme og på sykehus, så endret det forholdet seg betraktelig. Hat er vel det mest beskrivende ordet, dessverre. Det ble til at jeg spiste middag kun fordi ”alle spiser middag”. Ja, for helst ville jeg slippe, og det var det en grunn til. Lite variasjon. Ingredienser, råvarer og retter jeg overhodet ikke likte. Fileter/kaker som badet i fett eller hadde fremtredende fettrander. Grønnsaker som var ihjelkokte. Ekle sauser. Ingen krydderbruk. Lista er lang. At jeg blir glad i middager igjen er vanskelig å tro, men det som derimot er sikkert er at jeg skal spise dem igjen. Hver dag. 365 dager i året. Den blir nok tøff…

 

 

”Den beste tiden er den du deler med andre”, og jeg har virkelig kost meg med pappa (og altfor mye skisport). Stemningen har vært  helt formidabel. Vi har utrolig god kjemi og går alltid godt overens. Vi prater, ler og alt er bare veldig bra. Dessuten er vi svært så like, så det blir til at har brukt uken mye sammen, og ikke hver for oss. Noe jeg setter veldig pris på. Pappa er en av mine største støttespillere, og det har jeg særlig fått merke etter jeg ble syk. Og det er nettopp i slike uvante sitasjoner at det virkelig kommer fram hvor godt det er å ha han ved min side. Jeg trenger det nok generelt mer i hverdagen enn hva jeg klarer å gi uttrykk for, så denne uken har virkelig vært gull. En skikkelig vitamininnsprøytning uten like. Søndag var en skikkelig drømmedag med VM hele dagen, gåtur og felles middagslaging. På planen stod fiskeboller. En kjempeutfordring, men også favoritt fra barndommen. Resultatet ble akkurat som det skulle. Bollene badet i hvit saus, selvfølgelig. Gulrøttene i sitronsaft. Og karrien gjorde nytten sin. Men veien dit var mer trøblete enn som så. Allerede idet jeg åpnet boksen holdt jeg på å backe ut av kjøkkenet. Forventningene ble helt klart dempet noen hakk, for lukt og smak henger jo veldig ofte sammen. Så det at jeg skulle fortsette matlagingen var et under. Luktemessig. Strykkarakter. Smaksmessig. Tja. Jeg vet ikke helt. Noe jeg sikkert kan spise igjen hvis muligheten byr seg, men ikke noe jeg av fri vilje vil gå inn for å lage. Det er litt synd med tanke på at det en gang var yndlingen. Tidligere kunne jeg bare hive i meg bollene på rekordfart, mens nå. Nå brukte jeg like lang tid på min ene porsjon som det pappa gjorde på mer enn det dobbelte pluss poteter. Jaja. Han er jo en voksen mann, så det er vel en logikk i det, også. Ingen skuffelser her i gården, for jenta stoppet nemlig ikke der. Vi hadde jammen felles testund også. Alle de tre jeg bor med vet at denne stunden nærmest er hellig for meg. Ingen får verken forstyrre eller delta i den, så det var virkelig en stor ting at jeg greide å inkludere pappa. For at jeg ikke skulle føle meg ”alene” med pepperkakene, så serverte jeg han likeså godt litt iskrem og hjemmelaget bounty. Dermed ble det litt cafetid på oss begge!

 

Mandag var det hviledag fra Falun, og det var kanskje like greit. Vi hadde fullt skjema. Jeg leste økonomi fram til pappa kom hjem, og deretter gikk vi tur – sånn for å ha litt ”friske ideer og konsentrasjon” til Scrabble. Middagen ble stroganofgryte – realtivt lettvinn middag i grunn, trodde vi i alle fall. Plutselig inntraff det en problem ingen av oss hadde forutsatt, og det sa seg selv at en kyllingkjøttdeig som hadde ligget 4 dager romtemperert (!) ble ubrukelig. Æsj. Lukten satt seg like mye psykisk og fysisk for å si det sånn. Uflaks for oss hadde vi heller ingen back-up-kjøttdeig, og ei heller noen back-up-plan. Vi kunne selvsagt byttet om på middagene, men det lot seg ikke gjøre da fisken ikke var tint. Når ting ikke går som de skal er det mest fristende å la være. Bare droppe det totalt. Etter jeg ble syk er jeg så mye mer på planlegging- og gjennomføringsbiten. Jeg hadde jo sagt jeg skulle gjennomføre i henhold til den planen jeg hadde satt, men allikevel; jeg hadde jo lovet pappa å spise middag. Derfor bestemte jeg meg for at det måtte bli sånn. Koste hva det koste ville. Lite fristet det å kjøre ned for å kjøpe en ny kjøttdeig, så jeg løp heller ned i fryseren. Løp, ja. Jeg ble så stresset og desperat. I fryseren hadde jeg heldigvis samlet opp et lite lager med kyllingskinke, så hvorfor ikke? For min del var det like greit, og pappa var enig i at det var forsøket verdt. Kylling er jo kylling. Om pakningen sier kjøttdeig eller kjøtterninger så er vel det kanskje med tanke på hva folk flest foretrekker – ikke hva en må bruke. Jeg tok fram 4 pakker kyllingskinke som da tilsvarte mengden kjøttdeig. Jeg skar opp og puttet oppi den allerede ferdigkokte grønnsaksgryten. Faktisk ble både resultat og konsistens så mye bedre enn tidligere, og den lille ekstra pepperkanten på skinken ga liksom litt ”sting” i retten. Det ble helt utrolig mye mat, og jeg tror ikke vi greide halvparten en gang. Forsynte meg faktisk en halv ekstra gang. Det er fremskritt, det. Jeg vet ikke om jeg skal briefe med at det var supergodt, men det var absolutt innenfor. Jeg kan fint se for meg å lage dette igjen, både for å spise med familien, men også for å fryse ned i porsjoner. Rene luksusmaten den dagen jeg må leve på studentlommebok. Haha.

Tirsdag starter skoleuken for min del, så derfor hadde vi ikke ”avtalt” noe spesielt på middagsfronten. Jeg gikk tur rett etter skolen, også så vi på en meget skuffende sending fra VM. Eller; jeg gikk da jeg forsto at Norge aldri ville havne på pallen. Men men. Vi kan jo ikke vinne alt, og det er vel fortjent at svenskene tar noen gull på hjemmebane. Onsdag var det skole igjen, men denne gangen såpass tidlig at jeg rakk både det ene og det andre da jeg kom hjem. Litt økonomilesing, litt data, litt frisk luft, litt rydding og noen glimt fra tv’en innimellom. Da pappa kom hjem kjørte vi vårt vante løp. Jeg var så grøssen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg måtte hoppe i badekaret. Middagen ble fiskegrateng. En tidkrevende middag i forhold til tidligere. Både tilberedning og steking var en prosess. Mye rydding underveis, også. Oppskriften hadde forsvunnet i all oppussingskaoset, så jeg måtte lete etter noe tilsvarende på nettet. Fant et par stykker som jeg slo sammen, og tilpasset. Imponert over at vi fikk det til. Ja. For det ble nesten et par bommerter underveis. Vi doblet oppskriften slik at vi også hadde middag til Torsdag. Det er handledag så da passet det fint med noe som bare skulle varmes kjapt opp igjen. Fiskegratengen ble faktisk overraskende bra, og den så virkelig kulinarisk lekker ut. Brokkolien ble kanskje en smule overkokt, og det hele manglet nok litt salting, men bortsett fra det så fungerte smaken for oss begge. Ingenting er som ordentlig hjemmelaget mat. Smakte enda bedre dagen etter. På Torsdag spiste vi litt tidligere tidsmessig. Jeg hadde både VM og Kristian-Valen-standup jeg skulle rekke. Fikk invitasjonen noen timer før, men tvilte aldri på hva jeg skulle svare. ”Gjør det du har lyst til”, skrek fornuften til meg. Å være spontan er nemlig ikke anoreksiens favoritt, men ettersom jeg er lei disse begrensningene så gav jeg litt blaffen. ”Verre å angre på noe man gjorde, enn å angre på at man aldri gjorde det”. Og det var sant. Showet var fantastisk på alle måter. For en genial mann. Og ikke minst; for en fantastisk ting at venninnen min tenkte på meg. Jeg føler meg så takknemlig. Dessuten var det deilig å gjøre noe annet mellom alle skisendingene, også. Har i grunn ikke vært noe særlig ute utenom gåturene mine, jeg. Skisport står nemlig mitt hjerte farlig nært. Noe den alltid vil gjøre. Men tilbake til denne stand-up’en, da… Jeg kom hjem med et gigantisk smil om munnen og energi i drøssevis. Det sosiale liv er utvilsomt bra for meg. Fredag stod jeg nemlig opp med det samme smilet om munnen. Det gjorde godt å være såpass uthvilt, så jeg utnyttet kreftene til økonomi. Ingenting gir meg bedre samvittighet enn å gjøre noe jeg mener er fornuftig. Da pappa kom hjem ventet nok en gåtur og jubel-VM. Hadde for så vidt ingen plan rundt middagene, men det fikk så være. Samtidig som jeg ikke så ikke helt hvorfor jeg skulle stoppe nå som jeg først var i gang. Kanskje utfordre med noe annet enn fisk og fjærkre, til og med? En kjapp tur innom matprat, og jeg fikk kjøttkaker trykt opp i fjeset. Det kunne jo gå. Ikke som ”mors kjøttkaker”, men noe i nærheten. Så var det dette med å finne ut hva jeg likte, samt hva jeg kunne takle å spise. Jeg hadde en greie med elg- og reinsdyrkarbonader en gang i tiden. En middag jeg også husker pappa spiste sammen med meg. Dermed havnet vi utpå viddene og endte opp med elg. Med fem middager avkrysset (i løpet av åtte dager) skal jeg underskrive på at jeg føler meg fornøyd….

Hva skal jeg si? Jeg føler jeg har mestret dette på best tenkelige vis. Anoreksien har jeg mer eller mindre holdt på avstand, da jeg ikke har fokusert på innhold, veiing, kompansering eller dårlig samvittighet. Det at vi har sittet sammen har liksom fått fokuset vekk fra det matmessige, og da har jeg på en måte spist litt uten ”å tenke”. Mindre enn jeg pleier, i det minste. Pappa er dessuten meget tålmodig, noe som i seg selv skaper en god måltidsituasjon. At jeg spiser sakte skyldes ikke at det er nytt og utrygt med middager. I snitt bruker jeg gjerne i overkant av en time pr måltid. Dette er fordi jeg lett blir uvel, både under og etter måltidet. Særlig etterpå. Er bare noen ting inni kroppen min som aldri har respondert helt som de skal. Gulpebaby. Men det er nå så. Noen ting lærer man å leve med. Alt i alt vil jeg si det har gått veldig bra, tross noen små utfordringer her og der. Det er noe med det at når jeg bestemmer meg, så har jeg bestemt meg. Det kan oppstå så mange problemer og utfordringer det bare vil, men det finnes alltid løsninger. Jeg har de siste årene blitt så mye flinkere til å trå utenfor komfortsonen, og heller ta til takke med at jeg må gjøre noen endringer her og der. Tilpasse meg. Ting skjer ikke alltid slik en forventer de skal skje, men som regel kan utfallet bli nokså samme hvis en er innstilt på det. Vilje, med andre ord. Jeg vet allikevel ikke om jeg er særlig begeistret for å fortsette med middager, men noen ting er ikke valgfritt. Helsen må komme først. Dermed må jeg helt klart jobbe og pushe meg selv for å ta initiativ til dette måltidet. Rett og slett. Jeg tror nok jeg må sette meg planer og mål for hvor ofte, når tid og hva jeg skal spise. Det er farlig lett å falle for fristelsen med å utsette eller skippe middag – til fordel for noe annet. Og der sa jeg det på en måte. ”Til fordel for noe annet”. Det er også noe jeg synes er litt belastende. Middagene har på mange måter tatt plassen til et ”bedre” måltid. Skal jeg overdrive litt. Ikke bare har det vært uvant, men også kroppslig er det uvant. Jeg ble stappet lenge før jeg hadde spist halvparten, og jeg følte det til tider som en kamp mot kvalmen med å presse i meg det som lå på tallerkenen. Etter måltidet kjente jeg meg dessuten tung, trøtt, sliten og veldig ukonsentrert. Helt til forskjell fra den energien jeg vanligvis pleier å ha. Også er det jo det psykiske. Det med å manne seg opp. Jeg tror på alle måter dette blir en tilvenningssak. Det tar jo tross alt 2-3 måneder å opparbeide seg nye kostholdsvaner. Jaja. Disse stegene er definitivt tatt i riktig retning. Veien er der – nå må jeg fortsette og jobbe på!