Jeg har nok gruet meg en smule. En ting er å si noe – en annen ting er å gjøre noe. Jeg gav meg selv en riktig utfordring forrige uke, så jeg føler jeg skylder dere en oppsummering på hvordan det har gått. Jeg har gjennomført alt jeg sa jeg skulle, pluss litt til. Før jeg ble syk var middager mitt beste måltid, og nærmest det eneste jeg fikk i meg i løpet av en dag. Sånn ca. Etter jeg ble syk og til tider måtte forholde meg til kostlister både hjemme og på sykehus, så endret det forholdet seg betraktelig. Hat er vel det mest beskrivende ordet, dessverre. Det ble til at jeg spiste middag kun fordi ”alle spiser middag”. Ja, for helst ville jeg slippe, og det var det en grunn til. Lite variasjon. Ingredienser, råvarer og retter jeg overhodet ikke likte. Fileter/kaker som badet i fett eller hadde fremtredende fettrander. Grønnsaker som var ihjelkokte. Ekle sauser. Ingen krydderbruk. Lista er lang. At jeg blir glad i middager igjen er vanskelig å tro, men det som derimot er sikkert er at jeg skal spise dem igjen. Hver dag. 365 dager i året. Den blir nok tøff…

”Den beste tiden er den du deler med andre”, og jeg har virkelig kost meg med pappa (og altfor mye skisport). Stemningen har vært  helt formidabel. Vi har utrolig god kjemi og går alltid godt overens. Vi prater, ler og alt er bare veldig bra. Dessuten er vi svært så like, så det blir til at har brukt uken mye sammen, og ikke hver for oss. Noe jeg setter veldig pris på. Pappa er en av mine største støttespillere, og det har jeg særlig fått merke etter jeg ble syk. Og det er nettopp i slike uvante sitasjoner at det virkelig kommer fram hvor godt det er å ha han ved min side. Jeg trenger det nok generelt mer i hverdagen enn hva jeg klarer å gi uttrykk for, så denne uken har virkelig vært gull. En skikkelig vitamininnsprøytning uten like. Søndag var en skikkelig drømmedag med VM hele dagen, gåtur og felles middagslaging. På planen stod fiskeboller. En kjempeutfordring, men også favoritt fra barndommen. Resultatet ble akkurat som det skulle. Bollene badet i hvit saus, selvfølgelig. Gulrøttene i sitronsaft. Og karrien gjorde nytten sin. Men veien dit var mer trøblete enn som så. Allerede idet jeg åpnet boksen holdt jeg på å backe ut av kjøkkenet. Forventningene ble helt klart dempet noen hakk, for lukt og smak henger jo veldig ofte sammen. Så det at jeg skulle fortsette matlagingen var et under. Luktemessig. Strykkarakter. Smaksmessig. Tja. Jeg vet ikke helt. Noe jeg sikkert kan spise igjen hvis muligheten byr seg, men ikke noe jeg av fri vilje vil gå inn for å lage. Det er litt synd med tanke på at det en gang var yndlingen. Tidligere kunne jeg bare hive i meg bollene på rekordfart, mens nå. Nå brukte jeg like lang tid på min ene porsjon som det pappa gjorde på mer enn det dobbelte pluss poteter. Jaja. Han er jo en voksen mann, så det er vel en logikk i det, også. Ingen skuffelser her i gården, for jenta stoppet nemlig ikke der. Vi hadde jammen felles testund også. Alle de tre jeg bor med vet at denne stunden nærmest er hellig for meg. Ingen får verken forstyrre eller delta i den, så det var virkelig en stor ting at jeg greide å inkludere pappa. For at jeg ikke skulle føle meg ”alene” med pepperkakene, så serverte jeg han likeså godt litt iskrem og hjemmelaget bounty. Dermed ble det litt cafetid på oss begge!

Mandag var det hviledag fra Falun, og det var kanskje like greit. Vi hadde fullt skjema. Jeg leste økonomi fram til pappa kom hjem, og deretter gikk vi tur – sånn for å ha litt ”friske ideer og konsentrasjon” til Scrabble. Middagen ble stroganofgryte – realtivt lettvinn middag i grunn, trodde vi i alle fall. Plutselig inntraff det en problem ingen av oss hadde forutsatt, og det sa seg selv at en kyllingkjøttdeig som hadde ligget 4 dager romtemperert (!) ble ubrukelig. Æsj. Lukten satt seg like mye psykisk og fysisk for å si det sånn. Uflaks for oss hadde vi heller ingen back-up-kjøttdeig, og ei heller noen back-up-plan. Vi kunne selvsagt byttet om på middagene, men det lot seg ikke gjøre da fisken ikke var tint. Når ting ikke går som de skal er det mest fristende å la være. Bare droppe det totalt. Etter jeg ble syk er jeg så mye mer på planlegging- og gjennomføringsbiten. Jeg hadde jo sagt jeg skulle gjennomføre i henhold til den planen jeg hadde satt, men allikevel; jeg hadde jo lovet pappa å spise middag. Derfor bestemte jeg meg for at det måtte bli sånn. Koste hva det koste ville. Lite fristet det å kjøre ned for å kjøpe en ny kjøttdeig, så jeg løp heller ned i fryseren. Løp, ja. Jeg ble så stresset og desperat. I fryseren hadde jeg heldigvis samlet opp et lite lager med kyllingskinke, så hvorfor ikke? For min del var det like greit, og pappa var enig i at det var forsøket verdt. Kylling er jo kylling. Om pakningen sier kjøttdeig eller kjøtterninger så er vel det kanskje med tanke på hva folk flest foretrekker – ikke hva en må bruke. Jeg tok fram 4 pakker kyllingskinke som da tilsvarte mengden kjøttdeig. Jeg skar opp og puttet oppi den allerede ferdigkokte grønnsaksgryten. Faktisk ble både resultat og konsistens så mye bedre enn tidligere, og den lille ekstra pepperkanten på skinken ga liksom litt ”sting” i retten. Det ble helt utrolig mye mat, og jeg tror ikke vi greide halvparten en gang. Forsynte meg faktisk en halv ekstra gang. Det er fremskritt, det. Jeg vet ikke om jeg skal briefe med at det var supergodt, men det var absolutt innenfor. Jeg kan fint se for meg å lage dette igjen, både for å spise med familien, men også for å fryse ned i porsjoner. Rene luksusmaten den dagen jeg må leve på studentlommebok. Haha.

Tirsdag starter skoleuken for min del, så derfor hadde vi ikke ”avtalt” noe spesielt på middagsfronten. Jeg gikk tur rett etter skolen, også så vi på en meget skuffende sending fra VM. Eller; jeg gikk da jeg forsto at Norge aldri ville havne på pallen. Men men. Vi kan jo ikke vinne alt, og det er vel fortjent at svenskene tar noen gull på hjemmebane. Onsdag var det skole igjen, men denne gangen såpass tidlig at jeg rakk både det ene og det andre da jeg kom hjem. Litt økonomilesing, litt data, litt frisk luft, litt rydding og noen glimt fra tv’en innimellom. Da pappa kom hjem kjørte vi vårt vante løp. Jeg var så grøssen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg måtte hoppe i badekaret. Middagen ble fiskegrateng. En tidkrevende middag i forhold til tidligere. Både tilberedning og steking var en prosess. Mye rydding underveis, også. Oppskriften hadde forsvunnet i all oppussingskaoset, så jeg måtte lete etter noe tilsvarende på nettet. Fant et par stykker som jeg slo sammen, og tilpasset. Imponert over at vi fikk det til. Ja. For det ble nesten et par bommerter underveis. Vi doblet oppskriften slik at vi også hadde middag til Torsdag. Det er handledag så da passet det fint med noe som bare skulle varmes kjapt opp igjen. Fiskegratengen ble faktisk overraskende bra, og den så virkelig kulinarisk lekker ut. Brokkolien ble kanskje en smule overkokt, og det hele manglet nok litt salting, men bortsett fra det så fungerte smaken for oss begge. Ingenting er som ordentlig hjemmelaget mat. Smakte enda bedre dagen etter. På Torsdag spiste vi litt tidligere tidsmessig. Jeg hadde både VM og Kristian-Valen-standup jeg skulle rekke. Fikk invitasjonen noen timer før, men tvilte aldri på hva jeg skulle svare. ”Gjør det du har lyst til”, skrek fornuften til meg. Å være spontan er nemlig ikke anoreksiens favoritt, men ettersom jeg er lei disse begrensningene så gav jeg litt blaffen. ”Verre å angre på noe man gjorde, enn å angre på at man aldri gjorde det”. Og det var sant. Showet var fantastisk på alle måter. For en genial mann. Og ikke minst; for en fantastisk ting at venninnen min tenkte på meg. Jeg føler meg så takknemlig. Dessuten var det deilig å gjøre noe annet mellom alle skisendingene, også. Har i grunn ikke vært noe særlig ute utenom gåturene mine, jeg. Skisport står nemlig mitt hjerte farlig nært. Noe den alltid vil gjøre. Men tilbake til denne stand-up’en, da… Jeg kom hjem med et gigantisk smil om munnen og energi i drøssevis. Det sosiale liv er utvilsomt bra for meg. Fredag stod jeg nemlig opp med det samme smilet om munnen. Det gjorde godt å være såpass uthvilt, så jeg utnyttet kreftene til økonomi. Ingenting gir meg bedre samvittighet enn å gjøre noe jeg mener er fornuftig. Da pappa kom hjem ventet nok en gåtur og jubel-VM. Hadde for så vidt ingen plan rundt middagene, men det fikk så være. Samtidig som jeg ikke så ikke helt hvorfor jeg skulle stoppe nå som jeg først var i gang. Kanskje utfordre med noe annet enn fisk og fjærkre, til og med? En kjapp tur innom matprat, og jeg fikk kjøttkaker trykt opp i fjeset. Det kunne jo gå. Ikke som ”mors kjøttkaker”, men noe i nærheten. Så var det dette med å finne ut hva jeg likte, samt hva jeg kunne takle å spise. Jeg hadde en greie med elg- og reinsdyrkarbonader en gang i tiden. En middag jeg også husker pappa spiste sammen med meg. Dermed havnet vi utpå viddene og endte opp med elg. Med fem middager avkrysset (i løpet av åtte dager) skal jeg underskrive på at jeg føler meg fornøyd….

Hva skal jeg si? Jeg føler jeg har mestret dette på best tenkelige vis. Anoreksien har jeg mer eller mindre holdt på avstand, da jeg ikke har fokusert på innhold, veiing, kompansering eller dårlig samvittighet. Det at vi har sittet sammen har liksom fått fokuset vekk fra det matmessige, og da har jeg på en måte spist litt uten ”å tenke”. Mindre enn jeg pleier, i det minste. Pappa er dessuten meget tålmodig, noe som i seg selv skaper en god måltidsituasjon. At jeg spiser sakte skyldes ikke at det er nytt og utrygt med middager. I snitt bruker jeg gjerne i overkant av en time pr måltid. Dette er fordi jeg lett blir uvel, både under og etter måltidet. Særlig etterpå. Er bare noen ting inni kroppen min som aldri har respondert helt som de skal. Gulpebaby. Men det er nå så. Noen ting lærer man å leve med. Alt i alt vil jeg si det har gått veldig bra, tross noen små utfordringer her og der. Det er noe med det at når jeg bestemmer meg, så har jeg bestemt meg. Det kan oppstå så mange problemer og utfordringer det bare vil, men det finnes alltid løsninger. Jeg har de siste årene blitt så mye flinkere til å trå utenfor komfortsonen, og heller ta til takke med at jeg må gjøre noen endringer her og der. Tilpasse meg. Ting skjer ikke alltid slik en forventer de skal skje, men som regel kan utfallet bli nokså samme hvis en er innstilt på det. Vilje, med andre ord. Jeg vet allikevel ikke om jeg er særlig begeistret for å fortsette med middager, men noen ting er ikke valgfritt. Helsen må komme først. Dermed må jeg helt klart jobbe og pushe meg selv for å ta initiativ til dette måltidet. Rett og slett. Jeg tror nok jeg må sette meg planer og mål for hvor ofte, når tid og hva jeg skal spise. Det er farlig lett å falle for fristelsen med å utsette eller skippe middag – til fordel for noe annet. Og der sa jeg det på en måte. ”Til fordel for noe annet”. Det er også noe jeg synes er litt belastende. Middagene har på mange måter tatt plassen til et ”bedre” måltid. Skal jeg overdrive litt. Ikke bare har det vært uvant, men også kroppslig er det uvant. Jeg ble stappet lenge før jeg hadde spist halvparten, og jeg følte det til tider som en kamp mot kvalmen med å presse i meg det som lå på tallerkenen. Etter måltidet kjente jeg meg dessuten tung, trøtt, sliten og veldig ukonsentrert. Helt til forskjell fra den energien jeg vanligvis pleier å ha. Også er det jo det psykiske. Det med å manne seg opp. Jeg tror på alle måter dette blir en tilvenningssak. Det tar jo tross alt 2-3 måneder å opparbeide seg nye kostholdsvaner. Jaja. Disse stegene er definitivt tatt i riktig retning. Veien er der – nå må jeg fortsette og jobbe på!