Å være føreren

Føreren er bølgen som driver skipet fremover. (Lev Nikolayevich Tolstoy)  Et sitat som bringer fram masse motivasjon og vilje. Kamplyst. Jeg forestiller meg hav. Føreren er Madelén. Madelénbølgen. Den øverstkommanderende. Hun som har all verdens makt. All verdens makt over dette ene skipet. Denne ene kroppen. Kroppen hun fikk tildelt for 19 år siden. Kroppen som har hengt trofast på henne hele tiden. Nyttig og sterk. Aldri sviktet… Kun litt nedbrutt, sliten og eldre. Noe den ikke skulle eller burde vært. Nettopp fordi hun er 100% avhengig av den. Den får henne opp på beina om morgenen og sørger for at hun får utført sine daglige gjøremål og aktiviteter. Alt hun får til og mestrer. Hvor fantastisk er ikke det? Fantastisk, men ikke bra nok. Bra nok for Madelén. Aldri bra nok for sykdommen. Der er den kun en byrde. En stygg, plagsom og irriterende ting som ikke passer inn. Som ikke hører hjemme noe sted… Det er rart hvordan man kan hate noe man ikke kan leve uten! Definitivt et sikkert tegn på at anoreksien ikke har rett. Den har aldri det. Aldri har den hatt det, og aldri vil den få det. Punktum. Istedenfor vil jeg heve hodet høyt over den. Jeg er feminin og kler meg forskjellig fra dag til dag. Jeg tar bilder jeg smiler på. Jeg går forbi speil uten å knekke sammen i gråt. Jeg bruker tid på utseendet mitt, og jeg prioriterer avslapning for å lade opp til krevende dager og nye utfordringer!

 

 

 

En tanke

En tanke kommer fort. Hver dag. Time for time. Minutt for minutt. Noen kommer og går, mens andre består. Noen blir glemt, mens andre er ytterst trengt. Tankene blir til ideer. Ideene blir til planlagte hendelser, gjøremål eller aktiviteter. Noen går fort unna, mens andre behøver mer tid. Effektivitet vs. ikke fullt så mye effektivitet. Det er begrensninger i alt, men tross veisperringene så er det viktig å se på mulighetene, også. De fantastiske mulighetene. Positivitet og impulsivitet er tingen! Å stole på seg selv og sin egen dømmekraft. Rett og slett! Grubling og fundering skaper ingenting. Bare bekymringer og usikkerhet. Noe ingen trenger… Hvertfall ikke jeg! ”For stort”, ”for vanskelig” og ”for tidskrevende” er og skal være ikkeeksisterende begreper i mitt hode. Det umulige er alltid mulig! Alltid.

 

 

Artikkel i lokalavisa

På Fredag hadde jeg intervju med lokalavisen i forbindelse med bloggen min. Intervjuet kom både på papir og i nettavisen i går, Lørdag, og det kan du lese her: http://www.gjengangeren.no/nyheter/forsoker-a-skrive-seg-frisk-1.7368297 Nok en ærlig sak om meg og min anoreksi. Jeg er svært glad for å stille opp, og håper virkelig at dette når ut til folket. Noe jeg tror det gjør! Det er så viktig å være obs på dennne sykdommen før det blir for sent…

 

 

 

Fornuftig

Langt inni hodet sitter fornuften. En sammensetning av klokhet, smarthet og verdifulle visdomsord. Sanne og realistiske. Meningsfulle og givende. Lange som en bok, men aldri skrevet ned. Kun bevart i fornuften… 

 

 

 

 

Effektiv i sola!

Jeg stod opp tidlig for å gå tur, så var det å spise frokost, levere timelister, snu bilen og kjøre til jobb. For første gang i år tok jeg i bruk pique’en. De dagene det skjer så er det virkelig varmt… Timene gikk fort unna med rydding, prising og salg. Så fort klokka ble tre var det på med sommerkjolen, inn med en baguett, ned med taket og avgårde for å besøke tanten min og lille Emilian. Selvsagt med musikken på full guffe og bra med vind i håret. Frihet! Hadde enda ikke vist fram bilen. I morgen har jeg vært stolt Beetle-eier i 1 måned, allerede. Fin anledning for en hvit Moselland Riesling!

 

 

 

 

Å savne eller ikke savne!

Dagene går fort. Plutselig er det Onsdag og vi er halvveis i uka. En ”ny” uke er snart over. Det er skremmende å tenke på at tiden går så fort. Aller helst ville jeg vært superMadelén og gjort alt mulig uten begrensninger. Alt det som jeg kunne gjort 100% om jeg var 100% fysisk og psykisk frisk. Nesten i allefall.. Jeg ville flydd over hele verden. Jeg ville syklet flere mil. Jeg ville kjørt tanken tom. Jeg ville jogget til blodsmaken og melkesyra kom. Jeg ville hatt en stor grillfest med venner. Jeg ville blitt ferdig med videregående i en fei. Jeg ville innledet jobben som hjem nummer to. Jeg ville…. Noen ganger er det vondt å innse at jeg har kastet bort dyrebar tid på anoreksien. Minutter blir til timer. Timer blir til dager, og dagene utgjør ganske mange måneder og år. Livet blir jo ikke akkurat satt på pause mens man er syk, selv om det ofte føles slik. Det er lett å å utsette, men det er også lett å stresse. Utålmodighet.. Ikke bra. Aldri bra! Det har jeg lært. Etter den lærdommen merker jeg en ganske vesentlig forbedring i både livskvalitet og selvbilde, men også hva jeg tar først og sist av prioriteringer og gjøremål. Ting går alldeles utmerket! Humøret er mer enn der det skal være. Jeg er blid og fornøyd. Definisjonen på lykke. Jeg tar hver dag som den kommer. Lengst over på grønnsiden. Hvert minste lille steg er en seier. En seier for Madelén, og en seier for fremtiden.

 

Solskinnsdager i Horten er fantastisk!

 

 

Sommer bekreftet!

Ingen tvil om at den etterlengtede sommeren har kommet! Vet ikke om det er for å bli, men ut uka i allefall. Det er bra! Utrolig fint å våkne til solskinn, fuglekvitring og gode plussgrader. Deilige turer i finværet, både til fots og med bil. Nydelige morgenstunder på verandaen og masse d-vitamin inn i sjelen. Lette klær. Jeg koser meg masse…

 

 

 

I bursdag

Jeg startet med å planlegge denne dagen allerede i går. Lagde matpakker og pakket klær, så i dag gjenstod kun dusj og fiksing. Jeg gikk ned til jobben i dag, noe som er ganske lenge siden sist. Etter jeg fikk bil så har det vært mye tut og kjør. Jeg storkoser meg hver gang jeg plasserer rumpa ned på skinnet, trår inn clutchen og vrir om. Brom brom. Like mye frihet og glede hver gang! Jobbdagen gikk fort unna, for Lørdag betyr jo kunder i seg selv, men dette var nok en av de slappest på lenge. En fullstappet bil hentet meg før vi kjørte avgårde til bestemor og bestefar. Noen fylte 82 år i går, og i dag ble det feiret. Lunsjen inntok jeg i bilen, mens middagen ble med i en salatboks. Praktisk og enkelt med null hemninger for å spise sammen med familien.

 

 

 

Koselig dag

En knallbra 17 Mai med familien! Deilig å feire dagen med de aller nærmeste. Jeg tok en risiko med bunaden som jeg prøvde sekundet før den måtte på. Det skyldes rett og slett den frykten jeg har for hvordan den ville sitte og hvordan jeg ville føle meg. Med angst for å bli anoretisk påvirket hele dagen… Dermed så var det greit å vente til siste liten, for da hadde jeg ikke noe valg. Spent var jeg på åssen den ville sitte på den anoretiske kroppen min. Til min store overraskelse og glede så passet den helt perfekt. Bedre enn noen gang, takket være at jeg har fått tilbake den reelle høyden jeg krympet, men også det ekstra jeg har vokst dette året. Så det var en gledesnyhet. Ellers så startet jeg dagen min med en gåtur så tidlig som 8:48, før det ble frokost, litt tv og deretter gikk det en del tid på å stelle seg. Rakk også noen bilder før vi kjørte avgårde. Bilen ble flaggpyntet, men det ble ikke noe cabroletkjøring. Altfor usikkert vær… Dette er første gang jeg har sett barnetoget i sin helhet. Som oftest har jeg vært en del av det. Som hvert år var det super stemning med masse fine og pyntede mennesker. Etter taler og sang fra parken tok vi turen hjemover. En pølsekjele ble satt på koking, mens resten av photoshooten fortsatte ute. Deretter dro vi på familiebesøk til Nøtterøy, før det var hjem til en altfor sen grillmiddag. Det var greit, for maten var mer enn topp. Langtidsmørnet indrefilet med nydelige grønnsaker. Superbra! Kveldsmaten ble like etterpå, noe som resulterte i lite søvn i natt. En gang i mellom så er det ok! Jeg henter meg fort inn igjen.

 

Gratulerer med dagen!

17-maiværet blir vekselsvis. Kaldt med regn, overskyet og noe sol hvis vi er heldig. Jeg hadde jo cabrioletkjøring i ønsketankene, men det er lite synlig. Da får jeg heller pynte bilen med flagg. Det er jo fint, det også. Jeg skal bruke bunad. Verdens fineste bunad. Den er noe større enn sist gang den var på, men det går. Bunadskoene i 41 passer selv etter at føttene har vokst litt. Lurt å kjøpe noe ”å vokse inn i” Ellers så har jeg tenkt til å ta morgendagen litt som den kommer. Gåtur, felles frokost, se på tog, møte venner, spise is, grille og være med familien. Pluss at stemningen og nasjonalfølelsen virkelig kommer på topp. Godt humør, glede og mye latter. Det er bra, det. Dessuten så er jeg hvertfall ikke på permisjon fra sykehuset, og jeg kan bestemme nøyaktig hva jeg selv vil. Det er utrolig deilig! Så er det jo bra å slippe unna småungene som sprayer konfetti og skyter med vanngevær, også. Tar ekstra avstand fra alt som heter sykdom, ritualer og mat for å prioritere kosen. Dette blir en fin dag… Hipp hipp hurra, og gratulerer med dagen til dere alle!