Føreren er bølgen som driver skipet fremover. (Lev Nikolayevich Tolstoy)  Et sitat som bringer fram masse motivasjon og vilje. Kamplyst. Jeg forestiller meg hav. Føreren er Madelén. Madelénbølgen. Den øverstkommanderende. Hun som har all verdens makt. All verdens makt over dette ene skipet. Denne ene kroppen. Kroppen hun fikk tildelt for 19 år siden. Kroppen som har hengt trofast på henne hele tiden. Nyttig og sterk. Aldri sviktet… Kun litt nedbrutt, sliten og eldre. Noe den ikke skulle eller burde vært. Nettopp fordi hun er 100% avhengig av den. Den får henne opp på beina om morgenen og sørger for at hun får utført sine daglige gjøremål og aktiviteter. Alt hun får til og mestrer. Hvor fantastisk er ikke det? Fantastisk, men ikke bra nok. Bra nok for Madelén. Aldri bra nok for sykdommen. Der er den kun en byrde. En stygg, plagsom og irriterende ting som ikke passer inn. Som ikke hører hjemme noe sted… Det er rart hvordan man kan hate noe man ikke kan leve uten! Definitivt et sikkert tegn på at anoreksien ikke har rett. Den har aldri det. Aldri har den hatt det, og aldri vil den få det. Punktum. Istedenfor vil jeg heve hodet høyt over den. Jeg er feminin og kler meg forskjellig fra dag til dag. Jeg tar bilder jeg smiler på. Jeg går forbi speil uten å knekke sammen i gråt. Jeg bruker tid på utseendet mitt, og jeg prioriterer avslapning for å lade opp til krevende dager og nye utfordringer!