Da alt kunne snudd…

Mars 2010. Jeg var så nære, men heldigvis ikke nære nok. Foreldre som begraver sitt barn. En bror som blir enebarn. En niese/nevø som aldri får møte sin tante. Det er ikke riktig. Det var ikke riktig. Det bare føltes slik der og da. Jeg var innesperret, og så ingen utveier. Spontan handling. Desperasjon er ordet. Det stod om sekunder. Det stod om mengder. Det stod faktisk om viljestyrke. Viljestyrke til å overleve. Selv om det ironisk nok var alt jeg ikke ”hadde planer om”. Tilfeldigheter eller ei. At mamma plutselig ringte like etter overdosen. Jeg vet ikke hvor tilfeldig det var. Men jeg er sjeleglad og evig takknemlig for at hun gjorde det. At hun tok den ekstra telefonen. At hun var så hysterisk, og til slutt overbeviste legen om å storme rommet mitt. Det stod tross alt mellom liv og død. Et sjansespill jeg ”ufrivillig” ble en del av i løpet av sekunder. For hvordan kan det ha seg at en 18 år gammel jente ikke vil leve lenger? Nei. Da forstår en jo hvor grufull denne sykdommen er. Hvor ekstremt paralysert en blir, og hvor lite en verdsetter livet. Tenk alt jeg ville gått glipp av? Ikke ville jeg fullført videregående. Ikke ville jeg fått lappen, eller kjøpt egen bil. Ikke ville jeg vært en del av kjøkkenprosjektet (og kanskje hadde det aldri blitt virkelighet?) Ikke ville jeg møtt en av mine beste venninner. Ikke ville jeg kunnet jobbe i verdens beste jobb. Ikke ville jeg…. Det er så mye. I løpet av fem år har jeg opplevd og erfart så enormt, og jeg ville ikke vært foruten noen av opplevelsene. Gode som vonde. De har formet meg, og gitt meg styrke. Styrke til å leve livet nå, og også i fremtiden…  

 

 

 

 

 

Balanse?

Balanse. Si det. Tenk på det. Balanse. Ikke for mye. Ikke for lite. En mellomting. Jeg må innrømme at jeg synes dette er vanskelig. Jeg er en person som har full energi så å si alltid. Ofte kjører jeg på for hardt, fordi den fornuftige delen av meg kun er en svak stemme. Ingenting som dominerer. Ingenting som sier at jeg må roe ned. Det merker jeg først når jeg går i bakken. Når jeg er så sliten at jeg må sove for å hente meg inn. I slike tilfeller kunne det være ålreit å tenke balanse. Litt færre gjøremål. Litt ekstra latetid. Teit å innrømme, men faktisk veldig viktig. Ikke bare fordi jeg er syk. Jeg tror nemlig alle mennesker trenger balanse i livet sitt. Før eller siden blir det for mye. Da er det kanskje lurere å ta hintet før det tipper over, enn å kjøre på helt til det faktisk gjør det. Jeg har forstått det. Særlig etter jeg begynte å jobbe ordentlig. I Juli fikk jeg for første gang på flere år merke hva det ville si å være sliten. Ja. Faktisk var følelsen så uvant for meg at jeg trodde det var noe galt fysisk, og at jeg måtte oppsøke lege. Det slapp jeg heldigvis. Det viste seg nemlig at jeg ikke hadde tatt nok forhåndsregler, og heller undervurdert hva det ville si å være i jobb. Spist bra, men ikke nok. Mosjonert, men for mye. Jeg kaller det å være ”for snill”. Ikke mot meg selv, men nokså ubevisst mot anoreksien. Den vet jeg erfaringsmessig fungerer dårlig. Nå er det hardt mot hardt som gjelder. Viljestyrke i seg selv er bra, men ikke nok. For å fungere, og faktisk være tilstede, så krever det 100% av meg, om ikke mer. Det skal spises. Det skal restitueres. Det skal roes og det skal stresses ned. Og ikke minst; det skal etableres vaner. Fysisk styrke har i løpet av måneder blitt like viktig som viljestyrke. Hvorfor? Jo, fordi jeg står og går mange tusen skritt daglig, løfter ”halv”tungt, yter service, hjelper til og deler kunnskap. Folk henvender seg til meg, og forventer at jeg gjør alt som står i min makt så de blir glade og fornøyde. Likeså forventer jeg det samme av meg selv. Og vel. Det har jeg ikke sjanse til hvis jeg ikke er ”i balanse”… 

 

 

Oppskriften som virker!

Reisen min har vært lang og krevende, men også en suksess på mange måter. Den har formet meg, men også forbedret meg. Selv føles det som jeg sitter på en mirakuløs superoppskrift. Å gå fra halvdød til mer enn levende, fra matsonde til frivillig spisende, eller fra sykehusinnlagt til student og nå deltidsansatt. Det er ikke bare bare, det. 4 trinns-oppskriften har definitivt fungert, og enda driver den meg i retning friskere, bedre menneske og attpåtil litt mer voksen. Jeg kan kun snakke på mine egne vegne (av erfaringer) når jeg forteller hvordan dette har gått til, men tror oppskriften kan være veiledende for veldig mange i dagens samfunn. Syke, som friske. Kort fortalt innebærer den fire viktige ting. Det første er tålmodighet. Jeg måtte forsone meg med at ting tok, og enda tar tid. Det kunne/kan til tider være helt grusomt å vente, samtidig som ventetid også har gjort noe med meg. Jeg har blitt et langt mer tolerant og tålmodig menneske etter alle prøvelsene jeg har vært utsatt for. Hvilket som alltid kommer med i en ”hektisk” hverdag. Den andre ingrediensen i min superoppskrift er målsetting. Uten et mål hadde jeg vært ferdig for lenge siden. Jeg er avhengig av at jeg har noe jeg kan strekke meg mot, slik at jeg hele tiden kan bli bedre. Mål trigger meg, og gjør meg ekstra engasjert og livslysten. Det er også her min tredje ingrediens kommer inn, nemlig ståpåvilje/viljestyrke. Kanskje er dette den viktigste egenskapen jeg innehar, fordi det er den egenskapen som gjør at jeg kan nyttigjøre meg av den personen jeg er. Samme hvor tøft noe er, så finnes det aldri en grunn til å gi opp. Det synes jeg er en god leveregel. Ikke at jeg følger leveregler. Jeg lever bare slik jeg føler er riktig, og det får være bra nok. Så håper jeg en dag at også jeg innser at jeg er bra nok. 87% i det minste. I mellomtiden fortsetter jeg med min fjerde superingrediens. Den tror jeg mange for lengst har gjettet. Starter på p og slutter på osititet. Positivitet. Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke holdt humøret oppe? Livet blir hva man gjør det til, og hvordan man velger å se på ting. Alt er ikke svart-hvitt. Det finnes alltid muligheter, og det er de man må se. Ikke begrensningene. ”Jeg kan”, ferdig. Ikke; ”jeg kan, men”. Da har en allerede lagt et hinder som i utgangspunktet ikke skulle være der. For slik må man altså tenke. Optimistisk tankegang og et ekstra smil innabords er en genial faktor for å ha det bedre med seg selv. Eller bare ha mer energi i hverdagen. Jeg får begge deler. Pluss litt til. Som et motiverende innslag og avslutning til denne bloggposten er det verdt å nevne… 

 

 

 

 

 

 

Lystløgner eller pokerfjes?

Jeg anser meg selv som en ganske ærlig person, men…. Det er jo klart jeg lyver litt hvis jeg sier at jeg er et 100% ærlig menneske. Det tror jeg ingen hadde gått på, samme hvor godt pokerfjes jeg hadde hatt. Alle har vi vel noe på ”samvittigheten”. Jeg må ty til noen hvite i ny og ne. Ikke fordi jeg er slem nødvendigvis. Noen ganger handler det om at sannheten sårer mer enn den gjør godt. Andre ganger handler det om at jeg ikke orker ”å ta diskusjonen” eller er redd for hva andre vil si til meg. Hva vil folk tro? Vil jeg få kjeft? Har nok vært noen forfalskede underskrifter opp gjennom ungdomsskolen. Jeg turte ikke alltid briefe med karakterene hvis de ikke innfridde forventningene mine. Eller rettere sagt; de forventningene jeg trodde mamma og pappa hadde. I ettertid har det forsåvidt vist seg at jeg hadde grundig feil. Mamma og pappa har alltid vært fornøyd så lenge jeg gjorde mitt beste.

 

 

Så hender det at jeg iblant er litt ego og fort kan tenke at jeg får gevinst ut av løgnen. Sistnevnte er sjelden, altså. Jeg er nemlig veldig mot å oppnå fordeler hvis det gagner samvittigheten min. Jeg kunne aldri rappet matvarene til noen hvis de lå igjen på handlebåndet. Jeg kunne aldri tatt salget til en kollega, og ei heller seire for andre. Istedenfor kan jeg søle vaniljesukker utover hele gulvet, og late som at jeg ikke forstår hvorfor støvsugeren har fått ny duft. Jeg kan dumme meg ut med blandingsforhold og skylde på feilmerking i oppskriften. Jeg kan til og med dra en oppfunnet lystig historie som understreker og gjør min egne historie mer troverdig. ”Jo, jeg har en venninne som” Det skal derimot sies at i selgeryrket så er det ingen slike. Jeg har kun de produktene jeg sier jeg har, og jeg har kun fått tilbakemeldinger på det jeg har fått tilbakemelding på. Troverdigheten svekkes fort hvis en ikke spiller rent, og jeg vil neppe bli konfrontert (av kundene) med at jeg har løyet.

 

Når det kommer til å skåne andre er jeg god. Beskjeder jeg ikke vil gi, utsetter jeg. Det samme med urovekkende/bekymringsfulle resultater. Noen ganger vet jeg nemlig hva ”samtalen etter” innebærer. Som feks da jeg uheldigvis måtte fortelle mamma at jeg glemte å sende inn meldekort. Det ble noen sure uker, mildt sagt. Egentlig hadde jeg ikke trengt å si noe, for mamma sjekker ikke akkurat kontoutskriftene mine, men fordi samvittigheten til slutt ble uutholdelig så måtte jeg. Det var tross alt mamma som ordnet med stønaden fra første sekund, så det skulle vel bare mangle at jeg klaget og fikk ordnet opp. Takknemlighet kalles det. Fra min side, altså.

 

Jeg lyver jo ikke når jeg sier at jeg har anoreksi, og til tider har jeg brukt sykdommen for alt den var verdt. ”Har spist”, ”ikke sulten”, ”skal spise”, ”begynt med trening” osv. Mange fine unnskyldinger var ute og gikk i perioden før sykdommen ble oppdaget. Mat var en ting. Vekt en annen. Jeg påsto litt av hvert. At jeg kuttet ned noen cm på høyden er også sant. Så fort jeg fikk diagnosen hos fastlegen krummet jeg ryggen og bøyde meg ned til 172. Det var så langt det så realistisk ut.  Alt for at bmi’en skulle virke høyere enn hva den var. Ergo måtte jeg gjøre det samme på bupa, innleggelsesstedene og også hos den nye fastlegen min. Faktisk er det kun helsesøster i 10 klasse og politistasjonen som har målt høyden min korrekt etter dette, og kun også de som har den korrekte høyden. Anoreksien har med andre ord løyet mye. Enda ser jeg mitt snitt i å utnytte den, men ikke på samme måte som før. Selvfølgelig kan jeg si jeg har det bra når jeg ikke har det, eller jeg kan smile selv om jeg er ødelagt innvendig. Jeg kan også si at jeg skal bort hvis jeg foretrekker en hjemmekveld med familien. Det er bare det at jeg ikke lenger går inn for å skylde på sykdommen for å oppnå særfordeler. Jeg vil bare være som alle andre – en i mengden. Ikke en person det er synd på. Ikke en person som trenger ekstra hjelp, støtte eller penger. Ei heller en person som føler hun må lyve for å gi en god nok forklaring. Ofte tar jeg meg selv i forsvar selv om jeg ikke trenger. Jeg har på en måte laget et motargument før den andre parten har uttalt seg. Da blir jeg kanskje litt lystløgner, da. Uten at jeg helt er klar over det. Og med et godt pokerfjes slipper jeg som regel unna med det meste. Så der har vi det. Jeg er en lystløgner med pokerfjes. Snasen kombinasjon!