Reisen min har vært lang og krevende, men også en suksess på mange måter. Den har formet meg, men også forbedret meg. Selv føles det som jeg sitter på en mirakuløs superoppskrift. Å gå fra halvdød til mer enn levende, fra matsonde til frivillig spisende, eller fra sykehusinnlagt til student og nå deltidsansatt. Det er ikke bare bare, det. 4 trinns-oppskriften har definitivt fungert, og enda driver den meg i retning friskere, bedre menneske og attpåtil litt mer voksen. Jeg kan kun snakke på mine egne vegne (av erfaringer) når jeg forteller hvordan dette har gått til, men tror oppskriften kan være veiledende for veldig mange i dagens samfunn. Syke, som friske. Kort fortalt innebærer den fire viktige ting. Det første er tålmodighet. Jeg måtte forsone meg med at ting tok, og enda tar tid. Det kunne/kan til tider være helt grusomt å vente, samtidig som ventetid også har gjort noe med meg. Jeg har blitt et langt mer tolerant og tålmodig menneske etter alle prøvelsene jeg har vært utsatt for. Hvilket som alltid kommer med i en ”hektisk” hverdag. Den andre ingrediensen i min superoppskrift er målsetting. Uten et mål hadde jeg vært ferdig for lenge siden. Jeg er avhengig av at jeg har noe jeg kan strekke meg mot, slik at jeg hele tiden kan bli bedre. Mål trigger meg, og gjør meg ekstra engasjert og livslysten. Det er også her min tredje ingrediens kommer inn, nemlig ståpåvilje/viljestyrke. Kanskje er dette den viktigste egenskapen jeg innehar, fordi det er den egenskapen som gjør at jeg kan nyttigjøre meg av den personen jeg er. Samme hvor tøft noe er, så finnes det aldri en grunn til å gi opp. Det synes jeg er en god leveregel. Ikke at jeg følger leveregler. Jeg lever bare slik jeg føler er riktig, og det får være bra nok. Så håper jeg en dag at også jeg innser at jeg er bra nok. 87% i det minste. I mellomtiden fortsetter jeg med min fjerde superingrediens. Den tror jeg mange for lengst har gjettet. Starter på p og slutter på osititet. Positivitet. Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke holdt humøret oppe? Livet blir hva man gjør det til, og hvordan man velger å se på ting. Alt er ikke svart-hvitt. Det finnes alltid muligheter, og det er de man må se. Ikke begrensningene. ”Jeg kan”, ferdig. Ikke; ”jeg kan, men”. Da har en allerede lagt et hinder som i utgangspunktet ikke skulle være der. For slik må man altså tenke. Optimistisk tankegang og et ekstra smil innabords er en genial faktor for å ha det bedre med seg selv. Eller bare ha mer energi i hverdagen. Jeg får begge deler. Pluss litt til. Som et motiverende innslag og avslutning til denne bloggposten er det verdt å nevne…
