I disse dager er det stort sett bare en ting man leser om, og jeg har tenkt å dele mine tanker om det samme. Nemlig korona/corona. Derav den kreative overskriften. Den 2 Februar kom jeg hjem fra Brüssel. På det tidspunkt var det ingen kjent smittespredning i Norge, men det var likevel folk på flyplassen med munnbind som jeg gikk 10 meter vekk fra. Jeg ante faren. Tidlig. Og jeg visste at Norge som nasjon ikke var forberedt på et angrep, fordi vi ikke er aggressive nok. Vi tør ikke. Redde for å bli upopulære. Akkurat her skulle jeg ønske jeg ikke hadde rett. Kanskje er det hardt å si at jeg mener skremselspropaganda ville vært velegnet, men det er tilfellet. Jeg skulle sett grensene sperret av i det sekund vi hørte om at smitte hadde kommet til landet – rundt slutten av Februar. Ja, det ville kostet. Men hva koster det ikke å sperre av hele samfunnet? Er det bedre på lang sikt? Å vente med drastiske tiltak til vi 11 Mars fikk 700 smittetilfeller, er i mine øyne idioti. Og når vi snakker om drastiske tiltak, så er det virkelig drastisk. Men helt klart forventet. Jeg har pratet med venninnen min om at skolen kom til å bli stengt helt siden starten av Mars, men da trodde hun ikke på meg. Og det forstår jeg, fordi bare tanken er surrealistisk. Og når det faktisk skjer… Nei. Å føle en krise så nær på kroppen, gjør noe med en. At derimot resten av samfunnet skulle bli stengt av. Den så selv ikke jeg komme.

Jeg lyver ikke når jeg sier at den nye hverdagen ikke er noe drømmescenario, men utelukkende en test i selvdisiplin, selvbeherskelse og optimisme. Nyåpningen av butikken den 12 Mars, ble bra, men ikke sånn som den skulle. Det siste lille manglet. Verst er skolen. Jeg savner skolen. For en som kun får det sosiale på skolen (og jobben), så er det hardt. Jeg er redd for veien videre med digital undervisning (fra i morgen av), og jeg frykter særlig for eksamenssiutasjonen. Spesielt i ett fag. Jeg som vanligvis er relativt ubekymret. Ikke minst frykter jeg studiene videre i Danmark, med tanke på grensene som er stengt. Jeg frykter også for konserter i Juni måned, og utenlandsreiser i sommerferien. Heldigvis vært såpass smart å avvente alt av booking. Jeg også redd for bestefar (så han ringer jeg), og jeg er redd for venner/kjente som jeg vet tåler sykdommen dårlig. Samtidig er jeg på sett og vis lettet. Jeg er lettet for at jeg har den solide helsetilstand jeg har (som trolig vil takle covid19 om så er), og at jeg har alt av studiemateriell tilgjengelig. Og at jeg har nok med mat her i leiligheten – uten at jeg har hamstret. Dessuten kan jeg jogge eller gå turer, samt jobbe de vaktene jeg har igjen her i Hønefoss. Altså må jeg ikke være her på mine 18 kvadrat 24/7, selv om det fort blir 23/7.

Likevel… Noe mangler. Livet er litt stusslig nå. Jeg innrømmer det. For nei. Jeg har ikke reist hjem til familien. Det er en vurderingssak. Dette er jo ingen ferie. Dessuten er jeg redd for at jeg ikke får komme tilbake om jeg først drar. At jeg blir sittende fast i hjembyen. Reguleringer skjer jo daglig, og alt er så uforutsigbart. Jeg følger seriøst VG med lupe i disse dager. Å være heltidsstudent er ekstra krevende nå. Men det går. Det må gå. Uansett. Jeg har det bra etter omstendighetene, og det er det viktigste. Jeg innrømmer også at jeg trives godt i mitt eget selskap – noe som kommer godt med i disse dager.

Men. Når det er sagt. De bekymringer jeg har er egentlig bare dråper i havet. Et hav som per dags dato flyter over. Fordi det er så mange andre som har det verre. Og ja. Det er lov å si nå. Dette er ikke u-lands-tilstander, men norske tilstander. Dette er virkeligheten. Derfor viser jeg hensyn og tar mine forholdsregler, og jeg oppfordrer alle andre til det samme. Vær nøye med hygiene, og unngå nærkontakt. Ikke reis på hytta eller arranger en svær bursdagsfest. Ikke foreta reiser kollektivt eller med fly med mindre du MÅ. Ikke fjern all maten fra butikkhyllene, og for guds skyld: Overhold andre spilleregler og lovregler, i samfunnet. Det siste jeg ønsker er å bli drept i trafikken, fordi folk ikke lenger respekterer normale fartsgrenser. Men viktigst av alt er at vi ikke må gi f. Verden går ikke under – Den har bare stanset litt opp. Ufrivillig. Det vil flesteparten av oss overleve, men vi må bare godta å ha det litt kjipt i noen måneder først. Tiltakene er til våre alle beste. Og jeg tror vi skal være sjeleglad for at regjeringen til slutt tok til fornuft, selv om dette er hardt.

Likevel er min oppfordring til alle som leser: Prøv å fokuser på noe positivt med den ”nye hverdag”. Vi vet jo ikke hvor lenge den vil vare….