Det høres dramatisk ut, men det er så sant som det kan få blitt. Da jeg ble tvangsinnlagt november 2010 var det som om jeg mistet ytringsfriheten min på dagen. Ingenting av det jeg sa kunne påvirke fastlegen til å endre beslutning om å sende meg på allmenpsykiatrisk – og heller ikke overleger, sykepleiere eller psykologer forsto hvor lite lyst jeg hadde til å være der. Selv ikke etter å ha sittet et døgn i skapet med klærne på – uten så mye som en vanndråpe inntatt. Og ingen bortsett fra familien visste at jeg satt der. Faktisk var det ingen på skolen som visste at jeg var syk heller, ettersom jeg ble permittert like etter jeg startet i 2 klasse på videregående. Men jeg vet at mange hadde reelle mistanker basert på at jeg ble tynnere, aldri spiste og kom med dumme unnskyldninger i gymtimen. Så jeg måtte dele ”nyheten” i det vide og det brede – og til dét brukte jeg bloggen. En blogg som overtok for piczo-hjemmesiden min og egentlig har eksistert i lengre tid enn som så, men da i en mer rosa versjon.
Denne gang var det derimot alvor. Så lenge jeg har levd har jeg alltid skrevet en form for dagbok, men nå skulle denne dagboken bli offentlig. Mye handlet om å informere folk i nær og fjern omkrets, fortelle at jeg enda lever, men utviklet seg raskt til å bli et helt avgjørende behov. Istedenfor å klore, klype og slå meg selv, kunne jeg skrive. Jeg kunne få utløp for alt det vonde som satt inni meg. Og som en ekstra bonus fikk jeg fine kommentarer og lykkeønskninger på kjøpet – i alle fall det meste av tiden. Så bloggen ble avgjørende for å dempe selvskading og suicidale tanker – Det samme ble også ”Fix you” av Coldplay og min berømte røde klorepute.
I dag er det over 15 år siden jeg lå lenket til sonden på allmennpsykiatrisk med en sykepleier stirrede på meg. Den gang var mitt eneste håp å komme ut. Jeg turte knapt å forestille meg at jeg hadde en fremtid. Aller minst hva denne fremtiden kunne ligne på. I dag lever jeg i fremtiden min. En fremtid som 17 år gamle Madelén ville karakterisert som et drømmeliv. Jeg bor alene, har utdannelse, har jobb(er), er selvstendig, studerer, gjør alt jeg elsker og har masse fine folk i livet mitt (selv om jeg naturligvis mangler mine tre besteforeldre) Så mye er jevnt over veldig bra! Det gjør også at utgangspunktet for å blogge er et annet – og jeg må tenke annerledes.
Det er ikke lenger en kamp om å overleve, men en hverdag å leve. Likevel. Historien kan jeg ikke gjøre noe med. Den er en del av meg. Og siden den også var utgangspunkt for bloggen, så må den følge med videre. Men i en annen form. Istedenfor å skrive om hva som skjer dag for dag, vil jeg nå vinkle meg mer inn på temaer – som jeg så knytter opp mot fortiden. Jeg vil også svare på spørsmål hvis dette er ønskelig, og jeg vil kanskje ta fram et gammelt innlegg og kommentere rundt det. Samtidig er det viktig å si at alt ikke skal knyttes til anoreksi. Jeg er også utdannet jurist, driver freelance med skuespill, er foredragsholder, programleder, jobber på Elkjøp, studerer journalistikk – og har faktisk klart å få et ganske brukbart sosialt liv. Så jeg har ikke noen entydig svar på hva bloggen 3.0 blir, men jeg kan love variasjon!
Også spør kanskje noen, hvorfor, hvorfor skal du satse på blogg igjen – hvorfor nå? Til det er svaret enkelt: Jeg har savnet blogg, elsker å se tilbake på ting jeg legger ut – ikke minst har jeg en skikkelig tro på at vi skal litt tilbake i tid med teknologien. Også er det jo kult at de nyere generasjoner, som kanskje knapt var født i 2010, kan finne tilbake til mine skriblerier. Kanskje er det også noen som finner hjelp og støtte i det jeg skriver – Det håper jeg!
