Når det kommer til å dele er jeg som en åpen bok – og ofte tenker jeg at det jeg sier, er selvforklarende. Det er åpenbart. Det er ikke noe å problematisere. Men selvsagt kan alt stilles spørsmål ved. Også det jeg sier. Og egentlig så er det jo bare positivt å få et nysgjerrig eller kritisk blikk rettet mot seg sånn egentlig. Ingen sitter med fasit på dette livet. Men jeg må innrømme at jeg er dårlig på det, fordi jeg jeg er så redd for å bli mistolket. Så da overforklarer jeg så langt jeg må.
Senest i forrige uke kom et spørsmål av den typen karakter hvor jeg fikk et behov for å overforklare: ”Har DU angst?” Med trykk på ”du”. Jeg hadde visst klart å bruke ordet ”angst” istedenfor ”uvel”. Så jeg ble raskt møtt med et direkte spørsmål. Ingenting feil med det for øvrig. Jeg hyller alle som er direkte. Er jo det selv. Men jeg ble bare så tatt på sengen. For nå måtte jeg argumentere for at jeg ikke er psykisk syk. Sette min uvelhet i sammenheng og kontekst. Men det skal sies. Da jeg var på mitt sykeste så levde jeg med psykiske helseplager, inkludert angst: Kanskje ikke så rart når man bor på en innelukket ”anstalt” med psykisk syke mennesker uten å vite om og når man slipper ut?
Men uansett. Selv om psykisk sykdom tilhører fortiden, så finnes det et par situasjoner som gjør meg litt uvel. Utover det er jeg veldig uredd og gjør mye av det andre ikke tør. Men jeg har en del bekymringstanker da. Eller tanker generelt. Indre uro. Tanker som hopper hit og dit – og som bygger på hverandre. Hadde jeg ikke planlagt godt og laget lister så hadde mobilen havnet i kjøleskapet daglig. Ja, det har skjedd x antall ganger. Jeg har også kastet min egen sminke i søppelet på vei til skolen og funnet ut at jeg hadde på tøfler mens jeg sto og ventet på trikken. Ikke fordi jeg har hatt spesielt med dårlig tid (planlegger alltid med 30-60 min ekstra tid), men fordi tanker har distrahert meg underveis i ”avreise”-prosessen.
Som sagt er det ikke alltid bekymrede tanker (takk og lov), men de gangene det er det, så kan jeg tenke ganske mye – men ikke så langt at jeg føler meg uvel, eller dithen hvor det skapes angst: en sterk følelse av redsel og kroppslig fysisk ubehag. Det er heller ikke tanker som fester seg til noe som helst. De er glemt så fort tankerekken er gjennomgått, for å si det sånn. Med unntak av et par tanker/situasjoner.
Den første er dyr. Hunder uten bånd er skoleeksempelet. Da kan jeg skvette litt til og forte meg unna. Kanskje til og med bli litt småsvett. Den andre er helsebesøk. Ikke tannlege. Det ser jeg faktisk på som luksus. Det er mer snakk om fastlege, sykehus, private helsetjenester, mm. Så lenge besøket kan relateres til min helse. Å være med andre, går helt fint. Samme med å passere et sykehus, inkludert de to stedene jeg var tvangsinnlagt. Så det var jo litt komisk da fastlegen stilte spørsmål om hvorfor jeg ikke har en lege i Oslo. ”Nei, jeg drar jo så sjelden til fastlegen, så det går fint”. Det er for så vidt sant, men den reelle grunnen er at jeg vil ha med mamma. Så da jeg hadde lege- og MR-time i vinterferien – for å sjekke opp om nakken var relatert til hodepine (fikk svar i går at det ikke var noe funn) – endret jeg time til Tønsberg og sjekket med mammas kalender.
Tidligere skyldtes mammas tilstedeværelse min helsebesøk-fobi. Da snakker vi en psykisk helseplage. Jeg var livredd for at bestemte ting skulle skje, så mye at jeg skalv, svettet, var kvalm og følte hjertet skulle hoppe ut av brystet. Fordi jeg på legekontoret trodde at jeg skulle bli tvangsinnlagt rent plutselig, på sykehus; utsatt for vold, satt på isolat, lenket i en sykeseng, eller kledd av for å bli tegnet rundt, mm. Sånn sett måtte jeg ha en beskytter til stede.
Med tiden har jeg imidlertid innsett at disse ting aldri vil skje igjen. Både fordi jeg har en ny fastlege uten tilgang til journalen før 2025, og at jeg helsemessig ikke er i nærheten. Men jeg har fortsatt visse dårlige assosiasjoner og forbindelser til helsevesenet. Ikke i form av sterkt kroppslig ubehag, men at jeg gjerne stresser litt ekstra og kan gå på ting. Fordi helsebesøk i sterile hvite rom gir så flash-back til 2010/2011. Men det er mer i forkant. Straks jeg sitter i stolen eller ligger i MR-maskinen, er jeg veldig rolig (med unntak av de andre tankene som farer) Så mamma blir jo ikke helt beskytter lenger, men det å vite at jeg kan ha henne som støtteperson senker skuldrene mine noen hakk. Så jeg har vel vent meg litt til det. I tillegg så fortjener hun å vite at det går bra med meg, fordi hun har kjempet så hardt i så mange år, og til og med reddet livet mitt ved flere anledninger.
Men for å svare på spørsmålet jeg begynte med. Nei, jeg har ikke angst lenger (når vi faktisk bruker begrepet slik det skal brukes), men jeg er ikke begeistret for helsebesøk – så da tar jeg med meg mamma. Og om jeg måtte dratt alene, slik jeg gjorde til legevakten i Hønefoss i 2017 da jeg mistenkte kyssesyke, så hadde jeg naturligvis gjort det. Er det noe jeg har lært, så er det at helse er viktig – mye kan repareres, men ikke alt!
