På tide å være bror og søster igjen!

For en flott uke det har vært. Mamma og pappa bestemte seg litt sporadisk for å reise på spahotell, så da ble vi overlatt til oss selv. Mulig det hørtes litt spesielt ut, da jeg tross alt er 23, og lillebror 21. Vi trenger ikke akkurat barnevakt, men det er jo klart det er småting vi lurer på her og der. Jeg har hjulpet han, og han har hjulpet meg. Samarbeid er gull. Jeg tror ikke vi har vært like mye sammen i hele 2015 som det vi har vært på denne uken. Det sier litt. Vi ender gjerne opp på hver vår kant av huset, og der blir vi værende x antall timer. Istedenfor å splitte oss har vi nå derfor brukt tid sammen. Lørdag var vi på Sverigetur. En skikkelig sverigetur. Ganske godt planlagt, også. Vi handlet som bare rakkern (måtte til og med senke gulvet i bagasjen) og var borte i flere timer. Rakk ikke gåturen en gang. Den tok vi igjen på Søndag. 


 

Mandag og Torsdag var vi på Skrim (egentlig Omholtsfjell). Mandag kan vel strengt talt ikke defineres som fjelltur. Noen andre som må ha ansvar for å sjekke været, fant jeg ut. Himmelen åpnet seg plutselig for oss og vi måtte løpe 40 minutter tilbake til bilen, og underveis måtte vi søke dekning under trær. Så mye regnet det. Dekningen funket delvis, men uansett var egentlig unødvendig for regnet gav seg jo ikke og det ble mer og mer pytter å trampe i. Å komme seg raskest mulig tilbake var det lureste. Tilbake i bilen hadde jeg fått en hinsides allergisk reaksjon (alle blåe bær er ikke blåbær) og vi var klissvåte. Aleksander uten skift. Jeg truseløs med joggebukse og bare føtter. Vi vrengte tøyet og vannet klemt ut. Tross dette tok vi en god guidet omvei hjem, men hoppet i badekaret så fort vi kom inn i huset. Jeg fikk førsteretten. Aleksander ofret sykkelturen sin denne dagen, så vi fikk masse tid til spill (scrabble, fifa og wrc), film og også bollekakebaking. Sistnevnte en suksess. I dag ble det derimot en super dag på fjellet. Med ekstra skift, godt med næring og ganske god kontroll på været ble det en himmelsk tur. Minus veldig vannete sti og femten minutter øspøs, bare. Joggesko er kanskje ikke det smarteste, men det eneste alternativet vi hadde. Var vel våt allerede etter 230 meter, haha. Men som jeg sa; en himmelsk tur, uansett. Noe positivt var det altså med mandagens fadese, for da visste vi med en gang hvor vi skulle gå hen, så vi slapp bruke tid på å navigere oss frem. Eller. Underveis møtte vi på noen usikre momenter, så det ble noe fram og tilbake, men allikevel kjente vi oss på rett kurs. Totalt ble det 1,2 mil i det lillebror kalte en krevende løype (og som i følge kartet var en krevende løype) Jeg nøt bare gleden med å gå i vakker norsk natur jeg, og tenkte ikke så mye over at det tok på. Vil si det var akkurat passe for min del. Aleksander syklet den ene veien, og møtte meg der oppe. Snakk om spreking. Droppet blåbærene, da vi var såpass ferdig da vi kom til bilen, og dessuten småregnet det – og klokken var 19. Egentlig var planen kino etterpå, men fordi Jason Bourne ikke hadde premiere før Fredag, så blir det nettopp Fredag. Etter jobb. Har tidligvakt i morgen. Ellers har vi vært flinke denne uken begge to. Vi har stått opp tidlig, holdt det ryddig, vannet planter, hentet posten, vasket tøy (Aleksander altså), osv. Sikkert ikke så mye å skryte av til andre, men jeg er litt stolt av oss uansett. Igjen; samarbeid. Vi som tidligere kun irriterte oss over hverandre, har nå blitt selve definisjonen på dreamteam og søskenkjærligheten skinner gjennom. Kanskje var dette også noe vi trengte. Jeg har savnet lillebroren min, og den gode fortrolige praten vi kan ha. Det er en uvurderlig støtte i han, og det er viktig at jeg benytter han for alt han er verdt. Tross litt småkrangler her og der, så er jeg så glad for at jeg ikke er enebarn. Aleksander er verdens beste bror. Det har jeg alltid visst, men jeg tror jeg virkelig forstod det denne uken her. Så. Ingen tvil; mamma og pappa må reise bort oftere. 


 

Har akkurat fått meg en god dusj, samt tøyd ut litt. Merker jeg er bra sliten og trøtt nå. Beina er helt møre, og dessuten har jeg vel sovet sånn 2-3 timer hver natt, da jeg generelt har litt for mye tanker i hodet når jeg skal sove. Det er ingen hemmelighet at lite søvn tærer på 7 dager i strekk. Øynene mine er så vidt åpne. I morgen kan bli interessant. Men men. Den tid, den sorg. Hva jeg har fått ut av uken veier opp for alle minuser. Jammen har jeg (vi) rukket mye. Det føles som jeg har hatt ferie hver dag (tross jobbuke), nettopp fordi jeg har kost meg så mye. Det å være så mye i aktivitet gjør virkelig noe bra for humør og sinn, og jeg vil vel (etter jeg har sovet ut) sitte igjen med masse energi og overskudd. I morgen tar jeg helg med en sinnsykt god samvittighet. Sjelden har jeg følt meg så lykkelig og takknemlig som nå….

I min rosa kjole

Roser er røde

Fioler er blå

Jeg har min søteste

Rosa kjole på


 

Det er en blid, fornøyd og glad frøken som skriver til dere. Ingenting spesielt har skjedd. Jeg opplever vel bare disse gode dagene, og jeg nyter dem virkelig. Når jeg først har så mye livsglede, gjelder det å utnytte den, særlig til motivasjon. Motivasjonen og viljestyrken har nemlig vært litt som så – veldig varierende den siste tiden. I et øyeblikk kan jeg se for meg det fullverdige liv, mens jeg i det neste føler det ikke finnes noen utvei. Denne ambivalensen har gjort meg litt stresset og smågal. Derfor er det godt å ha litt pause fra slike tanker – og holdninger, ikke minst. Det psykiske tar fort litt over det fysiske, og får meg til å føle meg noe nedstemt. Merkelig, eller kanskje naturlig nok, får det kroppen til å kjennes ekstremt tung. Da er liksom alt feil. Spesielt det jeg ser i speilet. Heldigvis ikke tilfellet i disse dager. Nå som jeg endelig er inne i en god periode gjelder det å opparbeide seg de beste inntrykk jeg kan få, slik at overvekten med gode inntrykk overgår de dårlige – når jeg er tilbake der. For der vil jeg havne igjen. Det er jeg forberedt på, og det er greit. Man trenger ikke være syk for å kjenne på at dagene ikke er helt som de skal. Men; som psykisk syk kjenner man kanskje på flere slike dager enn nødvendig. Det trenger ikke å være en grunn til det en gang. Kun små hendelser er nok til at lasset skal tippe over. Jeg kan underskrive på at det koster krefter, og særlig koster det å komme seg opp derfra igjen. La oss krysse fingrene for at jeg slipper det på en stund…

 

Jeg skal på ingen måte reise bort eller gjøre noe spesielt i sommer. Jeg har hatt mine to uker hvorav en langhelg ble tilbrunget på festival. Akkurat nå er det flere grunner til at jeg velger å gjøre det sånn. For det første er det lysten, og for det andre er det samvittigheten. Jeg har akkurat brukt penger på en snasen bil og diverse nødvendigheter, og føler jeg ikke kan prioritere en ferietur. Dessuten er jeg 23 år. Jeg reiser ikke lenger langt av sted med mamma, pappa og lillebror. Kanskje like greit for dem sin del når jeg tenker meg om. Alene reiser jeg heller ikke for så vidt, og det kan jo bli vrient å dra på vennetur. Det er ikke enkelt med meg, eller mye glede når jeg har en sykdom jeg drasser på. Tross at jeg vil ignorere den mest mulig, så er det særlig på ferier at bagasjen blir synlig. Da er det vanskelig å finne mat, vanskelig å bevege seg, vanskelig å sove, vanskelig å roe ned – vanskelig med rutiner, rett og slett. Blir lett hoven i kroppen, forstoppet og reisesyk, også. For meg er det greit. Jeg er vant til å ha plager og utfordringer, men jeg vil neppe være en byrde for reisefølget mitt. Det koster jo tross alt noen kroner å reise. På mange måter føler jeg egentlig at jeg har tatt en fornuftig avgjørelse der, og at det i min situasjon kanskje er best slik. Jeg vet man ikke må legge så mye i reisingen, men for meg innebærer det mer stress enn avslapning uansett hvor jeg måtte dra hen. Dessuten trives jeg godt på jobb. Mye mulig jeg heller overveier noe i høst – en hyttetur eller hotellweekend med mamma og min nye koffert. Vi får se. Det er langt fram i tid, og akkurat nå skal jeg stresse hjernen minst mulig, og heller sprade rundt i min rosa kjole. En sommergave fra mamma <3


 

Litt redd er lov!

Redd for mørket? Nei. Redd for insekter? Nei. Redd for dyr? Nei. Redd for mørket? Nei. Redd for vann? Nei. Redd for overfallsmenn? Nei. Redd for sprøytestikk? Nei. Redd for høyder? Nei. Redd for noe i det hele tatt? Nei. Jeg har gjennom livet opplevd mye. Jeg har blitt drapstruet på nett, blitt truet med kniv på gata og fått besøk av en innbruddstyv da jeg var alene hjemme. At jeg ble sint? Ja. Redd? Nei. Jeg lar meg ikke skremme.

 

Men… Så ble jeg syk, og nå er jeg faktisk redd. For en ting. Jeg er redd for å bli frisk og alt det innebærer. Jeg er redd for å frigi meg fra min samboer. Sykdommen har blitt min identitet. Den er en del av meg. Skremmende nok. Jeg vet ikke hvem jeg er uten. Jeg har prøvd å kjenne på det, men da er det akkurat som at jeg ikke eksisterer. Eller vil eksistere. Jeg blir på en måte tom; følelsesløs, tankeløs og tiltaksløs. Utenfor verden men allikevel innafor med beina. Merkelig i grunn. For det er noe med det ukjente. Det de aller færreste av oss foretrekker, og det de aller færreste av oss vil/trenger å oppsøke. Jeg må. Jeg må oppsøke det ukjente og face min største frykt om jeg noen gang skal få noe tilnærmet et normalt liv. Jeg må kjenne på de ubehagelige følelsene. Det føles sinnsykt urettferdig, samtidig som det ikke gjør det. Jeg vil i motsetning til veldig mange andre få en ekstremt sterk psyke. Det sies jo at man må være på bunn for å komme på topp. Selv om det er aldri så vondt å være på bunn, så tror jeg det er sant. Jeg har vært der nede, og jeg merker at ettersom jeg blir bedre så er det akkurat som om selvtilliten øker noen ekstra hakk. I raskere takt enn det den gjorde før til og med. Det er noe med dette å overvinne frykten, gjennomføre og til slutt seire. Jeg minner meg selv ofte på det. Dessuten tror jeg det er sunt å være litt redd av og til, men bare litt. Så lenge jeg ikke uroer eller bekymrer meg 24/7 så er det bra. Det viser at jeg lever. Det viser at jeg har et mål som betyr altfor mye for meg. Nettopp fordi jeg er redd for at jeg ikke greier å nå målet. Sånn sett har jeg snudd redselen til noe positivt og meningsfullt. Og bare for å ta med en siste ting. Selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe med de jeg er glad i. Kanskje er det en av mine største frykter. Jeg vil så gjerne at dem alle skal se meg som Madelén igjen. Helt siden jeg ble syk har jeg følt at jeg har kjempet (og levd) for deres del, og selv om jeg vet det er feil, så fungerer det. En dag vil jeg trolig se at jeg gjør dette for meg selv. Det tar bare litt tid å forstå det!

Jeg ser og føler faktisk at kroppen er sterkere (og feitere) nå om dagen – uten at jeg sutrer. Det er vel bra? 

Det flaueste jeg vet…

Fettet som forsvant først var puppene. Det eneste kvinnelige med meg. En gang var de normale, men større enn jeg var komfortabel med. Jeg husker jeg fikk panikk på barneskolen da jeg innså at jeg var i ferd med å utvikle meg til en aa. Nei, det var ikke snakk om. Puppene skulle klippes vekk. Av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det. Jeg greide å leve med det, tross at det var en av mine største komplekser. Den historien har jeg forsåvidt fortalt før. Uansett. Puppene har holdt seg like små gjennom alle disse år, og jeg er vel tilbake ved start kan man si. Det krever en endring i garderoben. Der finnes alle mulige størrelser. Jeg har forsåvidt brukt det jeg har hatt og ikke handlet undertøy på år og dag. Jeg har ikke hatt noe glede av det, og dessuten synes jeg det er det flaueste i verden. Men. Nå er det meste såpass utvasket at jeg skyldte meg selv en handel. Og det ble det. Vi dro på jentetur til Sandefjord etter jobb i går. Superkoselig!


 

Heldigvis ble mamma med meg inn på undertøysavdelingen. Kall det en moralsk støtte. Det kjentes så. Jeg hadde nemlig aldri gått inn der alene. Det føltes bare ikke meg. Akkurat som at jeg får følelsen av å være 13 år på tilfeldig jakt etter sexy undertøy. ”Alle blikkene” Denne gangen var jeg bestemt. Jeg hadde til og med kjøpt gavekort kun for å handle bh’er. Alt måtte prøves og mamma ble med inn i prøverommet. De minste størrelsene. Seks ulike. Veldig vrient med slike koppalarmer, så jeg tok hensyn til det da jeg tok de på. Alle passet jo, men noen bedre enn andre. Dessuten skal de jo se litt fine ut, sa vi. Endte til slutt med tre stykker, så da kan jeg vel omsider kaste ut noe av det jeg spontankjøpte i åttende på ungdomsskolen. Mamma ble den som måtte bære varene til kassen, betale (for meg) og bære posen. Jeg var flau nok fra før, men faktisk er jeg overraskende lite flau over å publisere dette innlegget. Jeg mister nesten alle hemninger her i mitt lille univers.


 

Min supersøte mamma ville selvsagt vise hvor glad hun var i datteren sin, og spanderte en babyrosa Gant-kjole på meg. Elsker den allerede, og fotoshooten er gjennomført for lengst. Herlighet så godt det er å føle seg som lillejenta, tross at man har bikket 23 år. Og… Som om ikke det var nok greide jeg å unne meg litt shopping i tillegg. Koffert og designveske kjøpt sånn helt uten videre. Ikke bursdag, ikke jul, ikke noe å feire; ingen spesiell grunn. Skylder på at jeg ikke har hatt koffert før, men alltid vurdert det – og at jeg planla å erstatte vesken min med noe ordentlig. Vel. Uansett. Jeg handler jo aldri noe annet enn bensin, tyggis og gaver, så det var uvant. Det stikker muligens litt når jeg bruker såpass med penger på seg selv, samtidig som det føles bra. Dessuten er det jo viktig jeg velger å prioritere meg selv….

Sammen har vi noe å si.. (Sunn Fornuft!)

Som nummer 45 leser jeg mitt navn med stolthet. Sammen med 70 av Norges største bloggere har jeg sagt villig til å fronte KvinneGuiden og United Influencers nye satsning; Sunn Fornuft Plakaten. Jeg føler meg beæret og privilegert som får lov til å være med å støtte oppunder noe så flott og informativt som dette. I alle disse år som jeg har blogget så har det aldri vært noe slike tiltak som skal forebygge eller forhindre tilfeller av spiseforstyrrelser. Dessverre har det heller kommet blogger som har gitt mange uheldige fokus der gjerne tall omkring vekt, kalorier og andre mål har blitt delt, eller bilder for den sags skyld. I noen tilfeller retusjert til det unødvendige, eller i andre tilfeller så lettkledd at det ikke hører hjemme noensteds. Slike ting skaper bare urikte idealer og en fasit som ofte ikke en gang er en fasit. Jeg vet at de færreste selvsagt ikke har intensjoner om å skape ytterligere kroppspress og øke antallet spiseforstyrrede, men i mange tilfeller kan det skje litt uten at man tenker over det. Sunn Fornuft er en slags Vær Varsom Plakat der det rett og slett handler om å trå varsomt. Blogg er en stor greie. Det er veldig fritt fram i dag, og man kan så å si poste hva man vil i disse offentlige dagbøkene. Det handler derfor om å tenke seg om en ekstra gang. Man kan fint blogge om trening, kosthold og mote på en positiv måte, og heller skape glede framfor press. Mye er opp til en selv, men som sagt kan det være greit å være litt ekstra bevisst. Hvordan vil dette bli oppfattet av leserne mine? Hva er hensikten med innlegget? Har jeg skrevet noe som kan misoppfattes, eller delt et bilde folk vil bli trigget av? Hele tiden må vi ha i bakhodet at vi når ut til tusener, og det daglig. Gutter, jenter – i alle aldre. Noen mer sårbare enn andre. Noen lettere påvirkelig enn andre. Noen med målsetninger og drømmer, og noen med tanker om å oppnå det umulige. Vi har helt klart et ansvar. Ingen tvil om det.


 

Veldig mange ganger kan det oppleves som at vi bloggere sitter med oppskriften, særlig hvis alt er så fint og flott. Det er derfor lett å ta etter oss, eller ha oss som forbilde. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg selv ikke har blitt påvirket. Jeg har sett tallerkenporsjoner og reagert på at min er mindre. Jeg har sett umenneskelige magemuskler jeg har siklet etter og jeg har sett jenter som har målsetninger tilsvarende en anorektisk kropp størrelsesmessig. På andre siden har jeg sett de som spiser og spiser men forblir spikertynne, og de som aldri trener og allikevel har markerte muskler. Jeg har kommet over utallige oppskrifter eller porsjoner der kalorimengde er oppgitt, eller tabeller over hvor mye man forbrenner på hver øvelse så og så lenge. Jeg har også lest om en rekke idiotiske og usunne trender. Alt dette via bloggere. Det som skulle vært inspirasjon og motivasjon rundt trening og kosthold har bokstavelig talt ruinert meg, og den dag i dag har jeg fremdeles en spiseforstyrrelse. Jeg vet at mye skyldes disse påvirkningene. Den kunne for all del ikke vært unngått, da det var en rekke faktorer som lå til grunn, men utfallet kunne kanskje vært mildere. Da jeg var på mitt verste oppsøkte jeg nemlig det jeg kunne, og derfor tenker jeg på han/hun som den dag i dag er meg for 6-8 år siden. Ikke alle vet at fitnessdiett er for fitnessutøvere, at eggeplomme i smoothie er unødvendig, at frukt ikke er utskeielser, eller at trening på tom mage funker for et fåtall. Men, så leser man det, og tror at det skal være sånn. Dette er riktig nok bare eksempler, men… Jeg merker at jeg uroer meg for hva folk oppsøker, og hva de finner ut av ideer. Ikke minst; på hvilken måte vil man benytte seg av denne informasjonen? Jeg er ikke optimistisk der akkurat, og kanskje er det derfor dette engasjerer meg såpass. Nå har jeg en mulighet til å nå ut med et viktig budskap til så ekstremt mange. Jeg ønsker så gjerne at hver og en tar seg tid til å forstå hva dette går ut på. Foreldre, også. Les gjerne gjennom retningslinjene til Plakaten HER. Selv prøver jeg å følge dem så godt det lar seg gjøre, og leser gjerne gjennom innleggene både to og tre ganger før jeg poster, samt vurderer bildene. Allikevel vet jeg hvor lite som skal til for å bli misforstått, og noen ganger nytter det ikke å gjøre så mye med det. Uansett skal dere vite at jeg gjør mitt beste, og jeg setter stor pris på konstruktiv kritikk og tilbakemeldinger via mailen. Det kan ta litt tid før jeg svarer, på grunn av pågangen, men stort sett prøver jeg å være rask. 

Sunn Fornuft

I dag ble plakaten lansert med psykiater og ekspert på sf, Finn Skårderud i spissen. Jeg har vært på jobb og måtte dessverre takke nei til invitasjonen, så da måtte jeg heller skrible litt om temaet istedenfor….

 

Presset til å ta den letteste utvei

Hver uke var det møte, behandlingsmøte. Med overlege og ansvarlige psykiatriske sykepleiere/hjelpepleiere. Møtet var basert på dagens vekt. Hadde den gått opp ble friheten utvidet. Hadde den gått ned ble den innskrenket. Noe den i 90% av tilfelle hadde tross mine 8l ekstra vann før veiing. Ja, jeg var rimelig desperat/utspekulert, og ja, jeg hadde gjemt unna en haug med flasker på to kvelden før. Ikke å anbefale, da jeg holdt på å bli vannforgiftet og svime av flere ganger før frokost. Ved hvert møte skrev de en plan. Så å så mye tilsyn, bevegelse, rullestolbruk, dotilsyn, dusjhjelp, mobil, internett, telefon, besøk. Dere skjønner sikkert. Alt stod på den planen. Absolutt alt. Og nederst sto målet. Deres mål. Selv ble jeg kvalm av påminnelsen. Jeg måtte opp til 18 i BMI for å bli friskmeldt. Friskmeldt fra sykdommen. Ikke at det skjedde, og ikke har det skjedd siden, og jeg har vel ikke vært der oppe heller når jeg tenker meg om. Det føles liksom så fjernt. Men, samme det. Poenget er ikke tallet. Jeg fokuserer ikke på det lenger, men på å få en kropp som ikke tar skade av undervekten. Den har lidd nok. Undervektig har jeg vært i for mange år, og det ble vel ikke akkurat bedre da jeg var innlagt. Sykehuset skulle jo vært et sted som hjalp meg, og hvor jeg ble ivaretatt. Istedenfor var det bare tvang, trusler og null kommunikasjon som opptok dagene. Ingen var villige til å gjøre ting bedre. Ingen var villige til å fortelle meg hva jeg hadde å vinne. Ingen var villige til å ”nå inn” til meg. Ingen. ”Mat er medisin”, sa de, også kjeftet de når jeg heller tok næringsdrikker på styrten framfor å presse nedpå noe jeg ikke likte eller svelge noe jeg ikke tålte. Og det lille jeg likte/tålte, gadd jeg ikke en gang smake på. Kalorier, tenkte jeg. Samme hvilken form de kom i. Ble nok litt giddelaus, fordi følte jeg hadde kranglet nok på en måte. Spisemåtene mine var også feil. Jeg har aldri likt å blande smaker og konsistenser om hverandre, og spiste/spiser helst ting hver for seg. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. For noen mennesker er det slik. Jeg kjenner flere foreldre som forteller om barn med de og de vanene, og ofte må man gi etter for å få barnet til å spise noe i det hele tatt. Vel. Jeg var slik før, og jeg er slik enda. Det er utrolig hva mine foreldre har slitt med opp gjennom. Jeg spiste ikke på hotellfrokosten. Jeg spiste ikke på restaurant. Jeg spiste ikke før vi kjørte langturer. Jeg spiste ikke om pålegget var på feil side av knekkebrødet, eller om jeg fikk et eple som var for brunt. Jeg hadde de ting jeg likte. De ting jeg greide å spise, og fikk jeg ikke det der og da, så spiste jeg ikke. Kanskje er det også noe av forklaringen på hvorfor jeg aldri har forbundet mat med kos eller glede, men snarere sett det som et behov. Mat har liksom alltid vært komplisert for meg, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var for meg å være innlagt, og hvorfor ting ble som de ble. Spesielt når fokuset kun var ”opp i vekt” og ikke ”nyt maten”. Lite fristet ihjelkokte grønnsaker og fettete fiskekaker i smørsaus fra sentralkjøkkenet. Uten krydder. Ei heller tørre (mugne) brødskiver, knusktørre rosiner, svett ost og varm eplejuice. Snakk om å bli nedprioritert. Det var liksom ikke så farlig så lenge jeg fikk i meg næringen. Husker godt hun ene sykepleieren sa; ”Ikke krangle fordi du fikk litt mer enn det står på kostlista. En dag vil du takke meg for det”. Dum som et brød. Jeg kan love dere at jeg kranglet, og til slutt fikk fjernet den ekstra skinkeskiven. Rett skal være rett. En anoreksi kureres ikke av enkelthendelser, men av vaner over tid. (Men slapp av; dette var kun på sykehuset. Her hjemme bryr jeg meg null om jeg tar litt for lite eller litt for mye. Det er totalen som betyr noe!)


 

Jeg husker jeg bad om både spekeskinke, fenalår, smoothie, tørket frukt, tomatsuppe, spaghetti ala capri, havregrøt og ferske bær, men fikk et blankt nei. Det var for dyrt å skaffe. Det jeg derimot fikk var en hel fisk med øye på. Tror dere jeg spiste den? Smakte ikke en gang. Vil på mange måter si det var umulig å få servert noe tiltalende på post 3 i det hele tatt, og jeg var som sagt ikke villig til å spise hva som helst. Jeg kommer aldri – understreket på aldri, til å bli altetende. Jeg er heller ikke en som tar imot kommandoer og gjør som folk forventer/krever. Der inne hadde det jo egentlig null å si hvordan jeg fikk i meg kaloriene, fordi det til syvende og sist var vekta som avgjorde utfallet. Det at de forventet at jeg skulle spise mat var bare nok en grunn til at jeg ikke gadd. Rasp var ikke det samme, men det ble litt samme greia når jeg tenker meg om. Kokken lagde fin og næringsrik mat fra bunnen, men her ble det for mye for kresne frøken. Jeg likte på daværende tidspunkt typ 4 forskjellige grønnsaker og 4 forskjellige pålegg. Nå i ettertid er jeg kanskje oppi 6 stk om man regner med urtekremost og laksepålegg. Dessuten ble jeg presentert for ekstremt mye rart som firkornkarbonader, chili con carne og tidenes kvalmeste havregrøt. Ingen hensyn til intoleranser eller allergier her heller. Det var alltid et eller annet jeg ikke kunne spise, og de måtte derfor gi meg næringsdrikk for deler av måltidet. Skulle jeg ikke ha dressing til lasagnen, måtte jeg feks ta 1/2 næringsdrikk for en slik liten pakke. Når jeg hele tiden skulle få noe næringsdrikk så jeg ikke vitsen med å spise i det hele tatt. Dessuten klarte jeg ikke smaken av næringsdrikk og mat om hverandre. Næringsdrikk er på ingen måte som en drikke man kan ha ved siden av maten. Virkelig. Så, etter få dager satt jeg der med glassene mine, og noen uker senere var jeg kastet på rommet. Med en pleier i sidesynet. Det var tydeligvis triggende for de andre at jeg styrtet glass, mens de spiste. Ja. Jeg skjønte jo det, men på en annen side dro det meg vekk fra miljøet og skapte en enda større depresjon for meg. Særlig fordi jeg var i Oslo, og kun fikk besøk 1 gang i uken. Her var det ikke snakk om å gjøre seg vanskelig, men det var umulig å tilpasse seg dessverre. Å gå opp i vekt var for så vidt vanskelig nok, så jeg så ingen grunn til å true i meg mat som gjorde meg fysisk uvel….


 

Jeg mener; Hvorfor forsøke når man aldri fikk en klapp på skulderen? Hvorfor forsøke når man hele tiden fikk høre at det aldri var bra nok? Det motiverte ikke akkurat, og dermed gav jeg som sagt opp tilvenningen til et normalt kosthold. En slik tilvenning ville jeg aldri oppnådd på sykehuset uansett. Så, etter sonden var ute ble det næringsdrikker 24/7 – i 6 måneder – kun med et par avbrekk innimellom (eks; jul, bursdag, høytider). De gav meg ikke noe annet valg. Og da de økte antallet fra en til to begynte problemene, og bedre ble det ikke med tiden. Den første var på vei opp da den andre skulle ned, og jeg svelget unna så godt det lot seg gjøre, men det var trøblete. Reflux syndrom, sure oppstøt og trangt spiserør har jeg slitt med siden 20 Desember 1992. Laktoseintoleranse og IBS siden dag x. Jeg fikk hele tiden høre at det var sykdommen sin feil, og de påsto attpåtil at jeg kastet opp i munnen, slimet opp næringsdrikken, eller holdt på dem. Noe så latterlig. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men jeg visste at det ikke nyttet å overbevise dem. De så kun en jente med en sykdom. Unnskyld. Jeg mener; de så kun en sykdom. Ting ble rett og slett for komplisert, og til slutt gav de henne/den opp. Det er jeg vel egentlig glad for, ettersom begge stedene bidro til å gjøre meg fysisk og psykisk dårligere….

 

Hennes ord er sterke

Det er mer enn 5 år siden pilleoverdosen. Hendelsen som den gang skulle tatt livet mitt. Jeg har prøvd å fortrenge minnene, men allikevel hender det at de oppsøker meg. Særlig om nettene, eller når jeg kjeder meg og er rastløs. Jeg tror det har noe med at jeg aldri fikk snakket ordentlig ut om det som hendte. Jeg bare skrev et blogginnlegg, og deretter var alt fint og flott. Men. Det var jo ikke det. Å seile videre er fint, men da må man også kvitte seg med unødig last før avreise. Jeg har opparbeidet mye av dette gjennom årene som syk. Og den tyngste? Fra tvangsinnleggelsen. Det er årevis siden, allikevel kan jeg fremdeles se for meg å våkne opp i sykesengen, kjenne den grufulle lukten og høre de skjærende skrikene. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg går fremover i gangene på post 3 eller rasp. Jeg kan lukke øynene og kjenne jeg blir kvelt. Levende. Gåsungene omfavner kroppen min bare av tanken, og hjertet går opp i makspuls på få sekunder.

 

Da vi satt og så på tv kom det tilfeldigvis et innslag om døden, og vi kom raskt innpå pilleoverdosen. Mamma og jeg. Tidligere hadde jeg skiftet samtaletema, men denne gang. Denne gang satte jeg ord på det. Da jeg var på bunn, så jeg ingen utvei. Jeg klarte heller ikke å se at noen var glad i meg. Faktisk trodde jeg ingen ville dukket opp i begravelsen min eller skrevet så mye som et minneord på fb-veggen min. Anoreksien lurte meg til å tro dette. Den mente at jeg ikke fortjente å være elsket. Jeg skjønte tidlig at det var feil, men akkurat der og da følte jeg meg bare som en belastning. Belastning for alle rundt meg. Vel. Belastning eller ei. Jeg ble ikke født uten grunn. Det innså jeg kort tid etterpå, men allikevel. Det var da jeg seilte videre. Videre med bagasjen min. Alene. Så da satt vi her. 5 år og 2 mnd etter utskrivelsen. Det er flere spørsmål jeg har sittet inne med. Spørsmål jeg aldri turte å stille, men som jeg faktisk behøver å høre svaret på. Kun et av dem av betydning foreløpig.”Mamma, hva hadde skjedd om jeg hadde omkommet den gangen?” Ganske direkte, som vanlig. Hun ble stum et par sekunder, og svarte raskt. ”Jeg hadde aldri sluppet taket” – ”Du får ikke forsvinne” Og der. Der fikk jeg den. En morskjærlighet er ubetinget. Ikke at jeg tvilte, men jeg trengte bekreftelsen. Jeg var hennes første, og ikke nok med det; hennes jente. Hennes lille jente. Jeg fikk tårer i øynene da hun sa det. Akkurat som om samvittigheten stakk så hardt at jeg ville legge meg ned. Legge meg ned i fosterstilling og vente til alt var over. Hele veien har mamma sagt at jeg skal ta tiden til hjelp, og fokusere på å ha det bra. Bra og bra. Det kan bli for mye av det gode. Jeg tror ikke hun så hvordan ting skulle utarte seg. Ingen visste at det skulle ta sånn tid. Ingen visste at kroppen min skulle bli så skrøpelig. Ingen visste at jeg skulle sette framtiden på prøve. Kanskje valgte hun også å opprettholde freden framfor å sette i gang en krig? Mamma er altfor snill og sier gjerne det hun vet jeg foretrekker. Nemlig å leve komfortabelt uten å gå i klinsj med anoreksien. En bjørnetjenste uten like. Det funker dårlig. Dette har allerede tatt 8 år av livet mitt. Jeg må kjempe. Jeg må kjempe for meg selv, for alle rundt meg, og ikke minst, mamma. Hun kunne aldri godtatt å leve uten meg. På samme måte som jeg aldri kunne godtatt å leve uten henne. Vi kan krangle så busta fyker av og til, men er det en person jeg aldri er langsint på så er det mamma. Hennes største ønske skal definitivt gå i oppfynnelse, for med de følelsesladde ordene kan jeg ikke annet enn å bli supermotivert. Kanskje mer motivert enn noensinne. Så der. For første gang har jeg trolig innsett at det står noe uvurderlig viktig på spill. Vårt forhold er unikt. Det kan jeg aldri miste. Det kan jeg bare ikke.

La de fly

Jeg har utrolig mye tanker i hodet mitt. Dere aner ikke. Etter jeg ble syk har det vært et overflod av syke tanker, og selv om de friske også er der, så må jeg dessverre innrømme at de syke mange ganger dominerer. ”Så fin jeg er i den nye kjolen, eller ikke… jeg ser jo tjukk ut”. ”Så fint jeg ordnet opp (i hva som helst), men jeg burde gjort det før” Alltid snakker jeg meg selv ned. Når noe er bra, så er det dårlig i neste sekund. Jeg klarer liksom ikke å rose meg selv for det jeg får til. Det er nok noe av denne perfeksjonismen som slår inn fra tid til annen. Ikke like ille som for 5-6 år siden, men fremdeles tilstedeværende. Jeg tror det handler veldig mye om mine egne forventninger. Ofte har jeg en tendens til å sette minimumskravet langt høyere enn nødvendig, og jeg skal helst rekke alt samme dag og innenfor et gitt tidsrom. Akkurat sistnevnte er det noe tvang over. Det vet jeg. Der er det ”de syke” tankene som overtar handlingen. I det siste har jeg allikevel prøvd å unngå dem litt. Istedenfor å løpe rundt og stresse livet av meg, heller satt med ned med en fargebok, en lesebok eller et kryssordblad. Noen ganger har jeg satt meg ned uten noe, også. Da har jeg prøvd en såkalt mindfulnessterapi for meg selv. Vært tilstede i øyeblikket. Jeg har kjent på utålmodigheten og tankevirksomheten om hverandre. I noen minutter kan det være innmari tyngende, men straks det har gått en stund så er det akkurat som om tankene er borte. Jeg må plutselig ingenting, allikevel. Det kan vente. Ikke utsettes i det uendelige, men vente. Vente til jeg har lyst og energi til å gjøre det. Ja, for livet skal jo være lystbetont. Ikke bare bestå av hverdager man må rushe seg gjennom!