Redd for mørket? Nei. Redd for insekter? Nei. Redd for dyr? Nei. Redd for mørket? Nei. Redd for vann? Nei. Redd for overfallsmenn? Nei. Redd for sprøytestikk? Nei. Redd for høyder? Nei. Redd for noe i det hele tatt? Nei. Jeg har gjennom livet opplevd mye. Jeg har blitt drapstruet på nett, blitt truet med kniv på gata og fått besøk av en innbruddstyv da jeg var alene hjemme. At jeg ble sint? Ja. Redd? Nei. Jeg lar meg ikke skremme.
Men… Så ble jeg syk, og nå er jeg faktisk redd. For en ting. Jeg er redd for å bli frisk og alt det innebærer. Jeg er redd for å frigi meg fra min samboer. Sykdommen har blitt min identitet. Den er en del av meg. Skremmende nok. Jeg vet ikke hvem jeg er uten. Jeg har prøvd å kjenne på det, men da er det akkurat som at jeg ikke eksisterer. Eller vil eksistere. Jeg blir på en måte tom; følelsesløs, tankeløs og tiltaksløs. Utenfor verden men allikevel innafor med beina. Merkelig i grunn. For det er noe med det ukjente. Det de aller færreste av oss foretrekker, og det de aller færreste av oss vil/trenger å oppsøke. Jeg må. Jeg må oppsøke det ukjente og face min største frykt om jeg noen gang skal få noe tilnærmet et normalt liv. Jeg må kjenne på de ubehagelige følelsene. Det føles sinnsykt urettferdig, samtidig som det ikke gjør det. Jeg vil i motsetning til veldig mange andre få en ekstremt sterk psyke. Det sies jo at man må være på bunn for å komme på topp. Selv om det er aldri så vondt å være på bunn, så tror jeg det er sant. Jeg har vært der nede, og jeg merker at ettersom jeg blir bedre så er det akkurat som om selvtilliten øker noen ekstra hakk. I raskere takt enn det den gjorde før til og med. Det er noe med dette å overvinne frykten, gjennomføre og til slutt seire. Jeg minner meg selv ofte på det. Dessuten tror jeg det er sunt å være litt redd av og til, men bare litt. Så lenge jeg ikke uroer eller bekymrer meg 24/7 så er det bra. Det viser at jeg lever. Det viser at jeg har et mål som betyr altfor mye for meg. Nettopp fordi jeg er redd for at jeg ikke greier å nå målet. Sånn sett har jeg snudd redselen til noe positivt og meningsfullt. Og bare for å ta med en siste ting. Selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe med de jeg er glad i. Kanskje er det en av mine største frykter. Jeg vil så gjerne at dem alle skal se meg som Madelén igjen. Helt siden jeg ble syk har jeg følt at jeg har kjempet (og levd) for deres del, og selv om jeg vet det er feil, så fungerer det. En dag vil jeg trolig se at jeg gjør dette for meg selv. Det tar bare litt tid å forstå det!
Jeg ser og føler faktisk at kroppen er sterkere (og feitere) nå om dagen – uten at jeg sutrer. Det er vel bra?