Skolefri fra hr. anoreksi

Da jeg tok valget i våres så visste jeg det innebar en risiko. Det var en risiko å søke seg inn som elev, igjen. Selvagt. Det krever mye for å fungere i en skolehverdag. Noe jeg har fått inn med teskje ganske så mange ganger etter diagnosen ble stilt. Heldigvis har jeg jobbet for å få til et skreddersydd opplegg tilrettelagt for meg. Samtidig som støtten hjemmefra har vært enorm. Pappa troddde nok mer på meg enn hva jeg selv gjorde før skolestart… Bare det sier noe om hvor ufattelig heldig jeg er. En annen bra ting er at jeg har skaffet meg venner. Det er så hyggelig. Dermed er mange sosiale barrierer brutt ned. Et kvart skoleår er omme, og høstferien er omsider her. Jeg har holdt ut og jeg har mestret skolen på bedre tenkelige måte enn jeg antok. Jeg har oppnådd ønskede resultater uten å slite meg gjennom vektnedgang, matproblematikk og tankekjør. Jeg har faktisk klart det! Den stoltheten og herlige følelsen henger i meg hver dag. Jeg er lykkelig. Lykkelig på alle mulige måter. Det skyldes mange ting, men først og fremst det at jeg ser at det går fremover med meg og livet mitt. Det står ikke lenger på vent mens jeg ligger i en seng og sondefores. Noe som er befriende og en positiv faktor på veien videre… Videre mot å finne igjen den friske Madelén!

 

 

 

Humor og glede!

I går tok mamma meg med på Nøtterøy Kulturhus for å se på Stand Up. Nils Ingar Aadne, Dag Sørås, Terje Sporsem og Lisa Tønne var komikerne som fikk fram hysterisk latter og smil i publikum. Her finnes virkelig ingen hemninger. Det er så artig når man kjenner seg igjen i de forklarte settingene. Til tider litt kleint, også. Jeg er stor fan av Stand Up og elsket hvert sekund av forestillingen. Det er svært positivt med slike arrangementer der jeg omgås glade mennesker. Det er noe som hjelper godt på psyken!

 

 

 

Blogging i Tønsbergs Blad

Blogging er mer og mer utbredt. Stadig oppretter folk en blogg der de ønsker å dele sine innerste tanker og meninger, eller rett og slett bare for å få ut det en sitter inne med. Det finnes tusenvis av blogger der ute, og alle med hvert sitt tema. Forskjellige design. Ulike bilder. Variert lesestoff. En personlig dagbok der alle kan gå inn. Ikke akkurat noen gjemt rosa bok med hengelås på. Hvem som helst kan se. Hvem som helst kan lese. Hvem som helst. Det er jo kanskje en av utfordringene når man skal ha en blogg. Når man skal poste og publisere. Det må planlegges og leses gjennom x antall ganger. Kritikken utenfor er enorm og man vil så gjerne bli likt av alle. Noe som ikke går, da det er teknisk umulig å tilfredsstille hver bidige person i dette langstrakte land. Det går bare ikke. Men man prøver allikevel. Selv er jeg kjent med alle retningslinjer, fordeler og ulemper ved å blogge. Jeg skriver og jeg legger ut bilder. Personlig og ektefølt. Noe jeg står 100% for. Jeg angrer aldri på noe jeg skriver, men jeg forstår at det finnes skepsis til at jeg blogger om sykdommen min. Så privat som det egentlig er. Samtidig som jeg føler at det er så normalt å snakke om den. Enklere enn å diskutere været, faktisk. Vel. For noen uker siden hadde jeg og tre andre bloggere et intervju og bildefotografering med Tønsbergs Blad. Ikke om anoreksi. Noe som var uvant. Temaet var nemmelig fenomenet blogging. Noe jeg synes var artig og spennende å snakke om. Intervjuet kan du lese her: http://tb.no/nyheter/kjere-dagbok-kjere-verden-1.7561508 

 

Foto av Tønsbergs Blad.

 

 

Pårørende anoreksi

Jeg får daglig spørsmål via mailen min. Jeg er alltid glad for å dele mine erfaringer. Det ser jeg som noe positivt. Selv om det er jeg som er den syke, så har jeg lett for å sette meg inn i ståstedet til pårørende. Det er nok fordi jeg har vært syk såpass lenge og opplevd veldig mye. Mer negativt enn positivt, men allikevel givende til tusen. Et spørsmål som ofte går igjen i innboksen er; ”hvordan skal man forholde seg til en jente med anoreksi?”

 

Jeg deler mine tanker og meninger rundt dette spørsmålet basert på hva jeg selv har vært gjennom. Alle mennesker er forskjellige, og alle har forskjellige behov. Graden av anoreksi varierer veldig og det er individuelt hva som fungerer for hver enkelt. Allikevel så mener jeg det er mange fellestrekk og tips som kan være med å bidra i hverdagen for de fleste. Dette er ingen fasit, men en slags guide og veiledning som jeg håper kan forebygge og hindre flere tilfeller av anoreksi i tiden fremover.

 

Til venninnen/vennegjengen: Det er aldri enkelt når en venninne eller en i vennegjengen blir syk. Man er ofte utenfor og bare ser på at vedkommende blir verre. Det er fryktelig trist når man føler seg hjelpesløs når man så gjerne vil hjelpe. Først og fremst vil jeg poengtere at det er viktig du/dere behandler den syke som dere alltid har gjort. Inviter henne med på arrangementer og gjør ting dere synes er gøy. Ikke akkurat Peppes Pizza, men kanskje en tur på bowling eller kino? Smil til henne og le med henne. Del historier. At hun er mer innesluttet betyr ikke at hun ikke ønsker kontakt og vil frastøte seg vennene. Det er bare en del av anoreksiens avstand. Noe av det viktigste er og ikke konfrontere henne med at hun er syk.. At hun er syk trenger man ikke å bemerke. At hun går ned i vekt trenger man ikke kommentere. Det at hun spiser lite eller hopper over måltider er fullstendig normalt. Mat er fryktelig tøft, og hennes handlinger fortjener hverken ord eller tøffe/skremmende/usikre blikk. Det er også viktig å gi henne rom og forståelse. Hun ønsker ikke overdreven omsorg eller fornuftige taler fordi hun trenger det. Hun vil prate den dagen hun er klar! Det er da du du/dere må være der for å lytte.

 

 

Til foreldre: Første råd: skaff kunnskap! Finn ut hva anoreksi er, hvilke konsekvenser det har og hva det dreier seg om psykisk. Kunnskap er nøkkelen til så mangt. Det er ikke bare bare når en uvedkommen gjest inntar familieidyllen. Det krever tid, tålmodighet og oppmerksomhet ut av en annen verden. Anoreksi er en stor byrde, og den vil ramme hele familien. Derfor er det viktig å være innstilt på hva dette er. Den syke mener aldri å bli syk, og det er lurt å ha i bakhodet. Humøret går opp og ned, og det er ikke lenger like lett med konsentrasjon og fokus. Anoreksien krever nemmelig svært mye av den som er syk. Spesielt i forhold til tankemønstre og perfeksjonisme. Det kan være lurt å unngå å gi for mye valg. Valg er vanskelig, og det er ikke enkelt med for mange valgmuligheter. Derfor er det greit at familiens flertall kanskje bestemmer? Skal dere på familieselskap, så dra dit. Lager dere tomatsuppe, så server det. Skal dere se Criminal Minds, så se på det. Den syke får heller ordne seg selv, eller bestemme om hun vil delta. Jo mer kontroll den syke får – jo mer kontroll får anoreksien, også. Noe som ofte går i en litt vond sirkel der man ikke helt kan skille tanker, følelser og fornuft. At anoreksien styrer og tar kontroll i hjemmet er aldri noen fordel for noen. Når det kommer til familien utenfor husets fire vegger så kan det være greit å informere. Gi dem samme kunnskap som dere selv har opparbeidet dere, og fortell hvordan den syke ønsker at det skal være i forhold til kommentarer, prating, blikk og spørsmål. En anoretiker er fryktelig var for bemerkelser, og det er ikke mye som skal til før ”alt kan snu”. Andre er kanskje ikke like vant til denne ”oppførsel” og av hensyn til den syke så er det særdeles nøye at folk vet. Å unngå eller ignorere dette samtaletemaet er ikke å anbefale. Anoreksi er riktignok veldig tabubelagt, men det betyr ikke at man ikke kan snakke om det.

Til bror/søster: Søskenforhold er alltid noe spesielt. En sykdom som anoreksi er veldig ødeleggende og kan fort skade forholdet dere i mellom. Da gjelder det å ta vare på de gode stundene og gjøre hyggelige ting sammen. Hun er fremdeles den samme…

 

 

Til kjæresten: Noe av det viktigste i et forhold er nærhet, og derfor er anoreksien et stort problem. Den skaper avstand og den skaper usikkerhet. Personer som blir mer inadvendte forandrer seg. Som kjæreste er det hardt når du opplever en slags mur i forholdet. Plutselig virker hun ikke interessert, og du føler deg bare som en plage. Det er nok ikke enkelt å ha et godt kjærlighetsforhold når det invaderes av anoreksi. Det betyr derimot ikke at man ikke skal gjøre det beste ut av det. Tipsene er ganske sammensatt, og det handler mye om tid og støtte. Ikke overdriv, men vis at du er der og bryr deg. Ikke prat om det hun ikke er klar for, og vær en god lytter. Respekter henne, og vis henne det! Slik du alltid har gjort.

 

 

På Oslotur

Å leve er som å sveve

Å smile uten å tvile

Å nyte på ordentlig

Uten anoreksi

Er dagen jeg er fri

 

 

I går var jeg og mamma på Oslotur. Jammen på tide, da det var over 1 år siden sist… Jeg startet sprekt og uthvilt med en tur klokken syv for så å lage matpakker og stelle meg. Deretter tok vi toget slik at vi kunne spise felles frokost der. Ellers ble det en titte- og shoppingtur, der jeg blandt annet kjøpte meg en kjole jeg skal bruke på julaften. Det er enda vanskelig å unne seg ting. Det er en kamp å føle seg fortjent til det, men allikevel så går det enklere. Jeg er blitt flinkere til å sette pris på meg selv. Det gjør godt i hverdagen og er særdeles viktig. På Paleet spiste vi hver vår salat og drakk nytraktet te. Er så greit at jeg kan ha med meg mat, så lenge mamma kjøper. Det er noe vi alltid benytter oss av når vi er på tur.. Etter å ha trasket noen timer var det godt å komme seg på toget hjemover.

 

 

Som et menneske

Jeg er ærlig

Jeg er optimist

Og forsøker ei å være trist

 

Allikevel kan det skje

At jeg går på en brist i ny og ne

Da gjelder det å samle mot og sinn

For kampen er vinn vinn

 

 

 

 

Med rette steg!

Jeg tar kloke avgjørelser og valg basert på ønsker. Jeg utfordrer den gedigne angsten med alt det sunne og fornuftige som sitter inni kroppen. Jeg står i kampen med all den viljestyrke jeg har. Jeg kjemper og bruker massive krefter. Det er knalltøft, og det er vondt. Det er hardt, og det er vanskelig. Allikevel så har jeg enormt med stahet og energi for å stå i mot. Mot fristelsen. Mot løgn. Mot anoreksi og mot sykdom. Jeg har verdens beste støtte i ryggen. Jeg lever et fantastisk liv, men har fremdeles alle forutsetninger for å få det bedre. Et godt utgangspunkt for en ny start…

 

 

 

 

 

 

Hovedrollen

Gjennom år med tanker og fundering har jeg kommet fram til at hovedrollen tildeles meg. Det er meg, Madelén, som er lederen i mitt liv. Det er jeg som har styringen. Det er jeg som har kontroll, og det er jeg som bestemmer. Kun jeg. Fortiden er mine minner. Nåtiden lever jeg i, og fremtiden skaper jeg. Alt avhenger av meg. Jeg er både klok og sta, vis og glad. Allsidig med stor A.