Jeg dro ikke tilbake

Jeg kunne skrevet en hel bok om det siste halve merkelige året, men det skal jeg til en viss grad droppe. Dagboken med alle de sporadiske tankene og følelsene trengs virkelig ikke å bli postet på nett. Delebehovet er ikke tilstede i like stor grad. Dels fordi anoreksitiden var forbi for tre-fire år siden, og dels fordi privatliv har blitt viktigere for meg. Og de rundt meg. Slik må det fortsette å være. I 2021 virker det som mange deler min oppfattelse der. At vi ikke skal legge ut mer offentlig enn det som er nødvendig. Typ forlovelse, giftermål, barn, hus og utdannelse. Milepælene. Noe jeg synes er fint. Det er så mye mer spennende med sjeldne glimt – og ikke minst; Ta litt del i andres suksess. Jeg blir så inspirert av det!
Forskjellen er at bloggen krever hakket mer enn et knippe oppdateringer på FB/IG i ny og ne. Riktig nok har det stått bom stille denne våren, men det endres litt nå som jeg omsider har ”sommerferie”. I hermetegn. Den rastløse M liker hverdagen best og er ikke familiær med ferie-begrepet. Forstå det den som kan. Vært slik hele livet. Ergo blir det ikke bare sløving. For å finne roen foretrekker jeg å gjøre ting jeg (tidligere) burde ha gjort, samt fylle på kunnskapslageret med ”annen lærdom” og kalenderen med nye gjøremål. Det jeg ikke har rukket gjennom i studie-hverdagen. Jeg finner glede i det minimale. Særlig hvis jeg kan være til nytte. For meg selv og for andre. Er noe med tilfredsstillelsen av å krysse ”V” på to-do-listen. Jeg er 100% avhengig av å være produktiv, fordi jeg i hverdag som ferie trenger denne feedbacken i form av mestring for å fungere. Derfor har det vært rart å gå fra fulltidsstudier, verv og deltidsjobb til kun fulltidsstudier. Hvem er jeg til nytte for da?
Planen med innlegget er å komme med et resyme på livet – Det livet som kun har bestått av; 1. Familie, og 2. Jusstudier. I den rekkefølgen. Familien er mitt alt. Vi er selve definisjonen på en kjernefamilie. Derfor var det en lett beslutning å ”flytte hjem” Eller. Lett er det aldri, fordi jeg er en sta student som skal holde rutinene ved like og ha 100% ro rundt meg til alle døgnets tider, for å prestere best. Særlig er jeg var for alt som heter gressklippere, støvsugere, strykejern, TV og samtaler over hodet på meg. Ting som hører til livet i enebolig. Ergo var det en liten kamel å svelge at jeg plutselig skulle bo med tre andre, selv om det er den kjære familien min. Samme tror jeg det var for dem. De kunne bare ikke forutse det helt, og trodde nok ikke på meg da jeg ymtet frampå hvor ego jeg kan bli. Det må observeres. Når jeg er student er tilpasningsdyktig et fremmedord. Kosen og praten byttes lett ut med pensumboken. Så ja, kan trygt si det har vært et annerledes halvår for oss alle – Særlig familien som har tatt 110% hensyn. Jeg er ekstremt takknemlig.
Takknemlig for å få beholde studentboblen, tross at hverdagen ble noe helt annet enn enkle rutiner, minimalt med luksus, fristelser og sosialt liv. Slik det alltid har vært for studenten som kun har trengt å tenke på meg selv. Og jeg skal ærlig innrømme at det har vært noe befriende å prøve en uvant studiehverdag, selv om jeg blir til bry – Hvilket skjærer litt i samvittigheten. Jeg kan med 100% sikkerhet si at det valget jeg (og familien) tok, var riktig. At jeg ikke reiste tilbake ved første mulighet 26 Desember, ei heller slutten av Januar, slutten av Mars eller i April. Istedenfor sa jeg opp bostedet mitt nå nylig, og er glad for det etter å ha vært i Norge siden 5 Desember. Den siste kontrabeskjeden fra skolen med mulig åpning 1 september gjorde at det rant litt over av følelser. Ikke av tårer, men av sinne og frustrasjon. Det er jeg god på. Ikke bare kan jeg være tidenes egotripp, men vet også å irritere meg over småting eller være gjerrig av prinsipp. Det føltes dessuten feil å ¨”sitte på” et bosted i uvissheten gjennom sommeren. Noe klok er jeg heldigvis også. Riktig nok gir det meg en ny utfordring hvis alt blir normalt til høsten, men; den tid – den sorg. Pikkpakket står heldigvis i en lagerbod, takket være en fantastisk venninne.
Hva jeg sitter igjen med fra tiden i København anno 2020? De 4 månedene ga meg faktisk en del lærdom, ettersom jeg fikk opplevd mye på kort tid. Sammen med venninnen min og alene. Er visst bare litt for glad i å vandre disse milene mine. Ergo er det hele litt kjipt. Takk til covid 19 for tidenes utenlandsstudier. Et opphold på 4 måneder ut av 1 år, er altfor lite. Det har også vært en stor usikkerhet rundt tilbakereise, smittehåndtering hvis jeg ble syk, og når byen endelig kunne åpne igjen. I tillegg til at alle eksamener (2 skriftlige og 3 muntlige) ved KU faktisk er gjennomført fra pikerommet mitt i Norge. 60 studiepoeng det. Gjennomføringen var jeg virkelig spent på, så det er en stor glede at det har gått over all forventning. At jeg med mine danske fag fortsetter å prestere på topp, er som danskene sier ”helt vilt” Jeg er bare for stolt og lite selvhøytidelig til å utelate noen linjer om det. Lenge leve hardt arbeid. Atter en gang får jeg bekreftelse på at studiene er helt riktig, og ikke minst at snakketøyet er i orden. Forsvarsadvokatens viktigste redskap. I tillegg til at jeg forstår litt dansk. Ganske mye faktisk. Jeg har skrevet minst like mye notater som jeg gjorde på USN.
For øvrig var muntlige eksamener rene drømmen. Så mye mer avslappende, og veldig lite stressende. Føler også jeg har fått en bredere forståelse for de strafferettslige fagene jeg har valgt. Nettopp fordi jeg kan ta kontrollen, og derfor også sitte igjen med følelsen av at jeg fikk vist mye av det jeg ønsket. Jeg er ikke låst til et faktum hvor detaljene og innspillene mine er uviktige. Det gjør også at det er lettere å bestå, men selvfølgelig kreves det lille ekstra for å hevde seg. Helt perfekt for meg. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har gledet meg til muntlige eksamener helt fra jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått studieplass. Det vil si før jeg visste hva jeg gikk til. Fordi jeg alltid har trivdes med fremføringer og den slags. Jeg er hun som påtar seg å holde taler eller ber om å få framføre alene hvis det er gruppe. Og forberedelsen? Uaktet om det var skriftlig eller muntlig, så har løpet vært like knallhardt som alltid. Med alt fra 12-16 timer dagen. Følte ikke for å fravike suksessoppskriften min. Det gjorde jeg kun i perioden fra eksamen i Januar og fram til studiestart i Februar hvor lesetimene heller ble byttet ut med puslespill:
Nok eksamens- og pusleprat. Poenget med innlegget er ikke å skryte, men å oppsummere vårhalvåret, og presisere at jeg har hatt og enda har det veldig fint i Horten.  At det er veldig trygt og godt å være hos mor og far – tross all usikkerheten rundt covid19. Kanskje nettopp derfor det føles så trygt. Usikkerheten hvis jeg skulle blitt syk i København og ikke hadde noe særlig støtteapparat rundt, men også på grunn av face-to-face-samtalene, tiden vi har hatt sammen og at vi har kunnet hjelpe hverandre med alt fra stort til smått. For selv om jeg er en opptatt person, så har jeg naturligvis funnet (noe) tid til dem. Eller tid til meg selv. Jeg har trengt samtalene. Jeg har trengt klemmen. Jeg har trengt turene, og ikke minst deres tilstedeværelse. Ikke fordi jeg har vært i kjelleren, men fordi uvissheten har vært tøff, og jeg har hatt behov for denne ekstra motivasjonen. Heiarop gjennom telefonrøret blir ikke helt det samme.
Ikke minst har jeg levd i luksus. Til student å være. Kroppen min har alltid spilt på lag i studietiden når det er full fart, men jeg kan garantere at den er ganske gelé etterpå. Jeg er derfor glad for at den har blitt behandlet noe bedre dette halvåret. Mamma og pappa er så rause. Jeg liker omsorg og mottar den gladelig. Selv nå som jeg har bikket en viss alder. Prioriteringer for meg går ofte på å prioritere bort. Se på hva jeg kan gjøre for å nedjustere summene. Det er selvfølgelig bra for lommeboken, men jeg kan bli litt ekstrem. Litt for budsjettfast. Uff. Høres ut som det snyltedyret. Jeg skal i alle fall ikke skilte med å ha gått ned i kroppsvekt denne perioden. Kanskje det motsatte. Og det lever jeg godt med. Jeg lever også godt med at jeg har vært delaktig på alt som kan feires. Noe sårt har det vært å sitte på hybelen mens det tikker inn et bilde fra morsdagen eller Aleks’ bursdag. Det kjennes som jeg har tatt igjen ganske mye på dette halve året, tross at jeg har vært student det meste av tiden. Likevel: Så verdt det. Jeg går inn i denne sommeren som 80% jurist.
I går så jeg på mobil-videoen av Madelén som gråt. I 2016. Ante ikke hva hun skulle. Ante ikke om hun kom seg videre. Et år senere kastet hun alle redsler over bord og startet ferden… Museskritt med ex phil. Elefantskritt med å flytte ut og studere rettsvitenskap. Hadde noen sagt at hun 5 år senere hadde vært på 80-tallet tror jeg hun hadde blitt vettskremt. Fordi det var et realt oppgjør mot sykdommen, men likevel har det kostet langt mindre enn gevinsten hittil…
Den berømte studentkaken – Grattis til meg, og grattis til lilebroren min!