Fortsetter uten forsetter

I mange år skrev jeg nyttårsforsetter. En eviglang liste med mål jeg gjorde alt for å innfri. Noe jeg som oftest gjorde. De siste årene derimot har jeg endret oppfatning. Mål- og målsetning er ikke noe som må forbeholdes nyttårsforsetter. Istedenfor å lage en lang liste fordeler jeg heller målene mine utover de kommende år. Jeg tar et mål nå og et mål da. Alt ettersom de passer. Uten press. Med tiden har jeg lært at for mye krav bare skaper stress og kjører meg helt på bunn. Rett og slett fordi perfeksjonisten blir så sterk, tidsorientert og tvangsdominerende. En må se på hva som er mulig, og hva som er realistisk. Hvis man hele tiden innfører delmål vil hovedmålene bli mye lettere å fullføre. Mitt mål er derfor; å bli en forbedret utgave av meg selv, og å gjøre ting enda litt bedre i 2015. Jo, også skal jeg lære meg å like kaffe, da. Det kan jeg klare….

 

Et riktig godt nytt år ønskes dere alle – vi sees i 2015!

 

 

 

 

  

En slags reprise

2014 startet på verst tenkelige måte med et dødsfall i familien, og jeg ble ufrivillig vitne til min første begravelse. Heldigvis var det ikke i nærmeste familie, men dog tok det tid å komme seg over sjokket. Alt jeg følte var en eneste stor tomhet, der det i flere uker var som om jeg eksisterte, men ikke levde. Nesten samme følelsen som jeg hadde med anoreksien de månedene før jeg ble innlagt. Det tok som sagt tid å bearbeide seg selv, og før eller siden måtte jeg videre. Jeg kunne ikke fortsette i en verden blandet av sorg og komatilstand der følelsene var i berg- og dalbane og jeg glemte alt mulig. Da ville depresjonen tatt meg før eller siden. Som man sier så ”leger tiden alle sår” og jeg kom meg mer eller mindre tilbake i ”hverdagens rutiner”. Klar for mitt første private tannlegebesøk, påskefeiring med familien, eksamensinnspurt og min første festival. Sommerferien foruten om masse cabrioletkjøring, ble erstattet til fordel for noe bedre. Ja, for det var i denne perioden vi kom i gang med prosjekt ”kjøkkendrømmen”. Familiens beste investering noensinne. Halvåret etterpå, i starten av Desember var vårt nye kjøkken en realitet, og aldri før har vi vært mer samlet som familie enn nå.

 

 

Tross en tung begynnelse har 2014 vært et givende år for både meg og familien. Et år for mestring og personlig utvikling vil jeg si. Vi har utrettet mye, og kan alle være stolte av felles framgang. Samtidig har året bydd på sine utfordringer, uten at det har satt noen stopper for noen av oss. Faktisk er vi blitt langt mer styrket som familie. Enda mer enn før sykdommen kom inn i bildet, til og med. Selv har jeg innfridd etter beste evne. Jeg har mestret skolen optimalt og står igjen med et supert vitnemål. Jeg har gjort alt jeg kan for å bevare mine sosiale antenner, der jeg har jobbet som jeg orker og ellers fått til vennebesøk/treff flere ganger ukentlig. Samt at jeg har tatt vare på meg selv da jeg har unngått ytterligere helseplager og skader, stresset ned og tatt de pauser som trengs.

Perfeksjonisten i meg skurrer allikevel litt. Alt er ikke oppnådd. Selvfølgelig burde jeg satt inn et ekstra gir. Kreftene skulle trolig vært fordelt litt annerledes. Det er ikke til å spøke med sykdom. Jeg er fremdeles undervektig og diagnostisert med anoreksi. Sammenlignet med de foregående årene har jeg nok trolig fokusert litt (altfor) lite på den biten. Misforstå meg rett. Jeg har forsøkt og jobbet på, bare ikke hardt nok. Istedenfor har jeg prioritert ting der og da, eller rettere sagt;  det som gav kortvarig glede. Samtidig som jeg ikke har følt at jeg har hatt tid. Dagene har gått i ett og jeg har ikke hatt kapasitet til å kjempe så mye som jeg skulle ønske på det området. Beklageligvis. Et sted falt dessuten rutinene litt ut. Sove for lenge. Legge seg for sent. Spise når det er ledig tid. Tja. En kan skylde på som mangt, men jeg vet at det kun er latskap og apatiske holdninger det går på. Jo, og det at jeg ikke har orket/giddet å forholde meg til flere ting av gangen. Så enkelt, så dumt. Hva som gjør godt for sjelen er ikke nødvendigvis hva som gjør godt for kroppslig bedring. Det sier seg litt selv. På en annen side skal jeg ikke kritisere meg selv for mye heller. Det er aldri bra. Når en sliter med psykisk sykdom er det trolig det siste en bør gjøre. Jeg har nevnt mye bra med henhold til utvikling og mestring, og jeg har nok en gang kommet meg gjennom året. Selv om det ikke betyr en frisk Madelén, så betyr det en takknemlig og glad Madelén. Jeg har hatt et veldig bra år hvor jeg har opparbeidet erfaringer og opplevelser jeg aldri ville vært foruten. Jeg har blitt kjent med nye mennesker, og jeg har åpnet meg mer for de rundt meg. Jeg har igjen blitt en del av familien. Det er ikke nødvendigvis bare kroppslig utvikling som skal til. Det å jobbe med seg selv er tøft og krevende nok, så utfra det skal jeg faktisk si meg godt fornøyd. Den ekstra innsatsen må jeg bare glemme. For sent å angre. 2014 er straks historie, og jeg er klar for 2015. Sannsynligvis sterkere enn noen sinne!

(Brukt bilder om igjen da de skulle passe til innlegg)

 

 

 

 

  

Ferienyter

Jeg vet ikke med dere, men jeg storkoser meg med ferie og har slettes ikke lyst til at verken den eller julen skal ta slutt. Kanskje har det noe med at jeg stresset så mye i forkant? Kanskje har det noe med at jeg føler jeg har samvittighet til å bruke på annet enn ”nødvendige ting”? Å sitte fem-seks timer med brettspill er ingen standard. Å sitte knapt en time daglig på nettet er hvert fall ikke standard. Bare sinnsykt deilig. Av og til gjør det virkelig godt å prioritere slik som dette. Ja, for den late hverdag er ganske god. Det å bruke all tid og energi på familie (+ venner og jobb innimellom) er herlig. Hverdagen kommer når man minst venter det, og den dominerer som regel alt for mye. Jeg er ikke urutinert og lat – bare ferienyter. Faktisk tror jeg det er bra at jeg endelig har senket skuldrene og lært meg å slappe av. Både for min psykiske og fysiske helse. Det tilsier i alle fall formen, for den har vært langt bedre enn hva den pleier, og plagene har kun vært på et minimumnivå. Det er nå jeg virkelig kjenner på livsglede og takknemlighet, samt en overdreven dose energi som jeg er så ekstremt klar for å bruke…. Dette låter bra med tanke på fortsettelsen!

 

 

 

 

 

Jul for fire!

I går ble jeg vekt av en melding som tikket inn like før tolv, og jeg måtte haste ned til jobben for å hente julegaven. I samme slengen fikk jeg hilst på kollegaer, ordnet den siste julepynten (pynt for et tre måtte fordeles på to dette året) og gått en frisk tur. Da jeg kom hjem var det duket for Disney – ingenting er så koselig som Mikke og vennene på julaften. X antall timer senere spilte jeg Scrabble med Aleksander, pyntet meg i ny kjole og hjalp til litt med borddekking og julematen. I og med at det bare var oss så ble middagen ganske sen, og for meg som hadde planlagt litt etter tider måtte jeg kjøre på med et gigantisk kveldsmåltid istedenfor lunsj, slik jeg er vant med. Da omsider kalkun og pinnekjøtt var på bordet begynte photoshooten, og noen minutter senere var vi klare til å spise. Kalde grønnsaker gikk greit ettersom kalkunen hadde holdt seg varm under aluminiumsfolien. Visste dessuten ikke at kalkun kunne bli så saftig, så i år tør jeg påstå at middagen var hakket bedre enn i fjor. De nye ovnene klarer ikke å gjøre maten tørr, samme hvor lenge og hvor mange grader vi setter på. Jeg nevnte at middagen ble sen, og dermed ble det ikke til at vi satt så lenge som planlagt. Vi kom i gang med pakkene en gang etter ni og var ferdig på ca en time. Når det kun er 4 personer så blir det sånn. Vel. Vi gjorde det beste ut av kvelden, og fikk en humoristisk, latterfylt og fantastisk tid sammen. Fokuset ble fellesskap, kjærlighet og takknemlighet for at vi har hverandre. Det føltes bedre å gi gaver enn å få dem. Aleksander elsket sin nye anorakk, og mamma og pappa synes lysekronen, pæreskinka, vinen, sjokoladen og brødristeren var oppfinnsomme og fine gaver. Selv var jeg veldig fornøyd med Sennheiser-headsetet (fra Aleksander) og venninnegavene som jeg fikk. Ellers var det bare kontanter – hvilket som alltid passer bra. Kvelden ble avsluttet på best tenkelige måte – med familien, en diger bolle popcorn og Kevin McAllister rullende på skjermen. Tross at det bare var oss; julaften kunne ikke blitt bedre!

 

Kjøkkenet skulle bli et samlingsrom, noe vi alle var opptatt av. Jeg kan gladelig meddele at det ikke bare har blitt et samlingsrom, men også ”hjertet i huset”. Dessuten er familien virkelig tilbake. Til der den var før jeg ble syk. Om ikke bedre. Middagen i går var som sagt supervellykket, så i dag ventet nok et vellykket måltid; 1 juledag frokost. Like etter ett vekket pappa meg med Coldplay i headset på ørene – som forresten er en fantastisk beroligende måte å våkne på. Jeg var forberedt og sto opp så å si på sekundet. Vanligvis er jeg ekstremt trøtt, men det er utrolig hva jeg får til ”når jeg bestemmer meg”. Jeg hoppet inn i en julete strikkekjole og satt meg til bords. Bordet var dekket av alle mulige slags påleggsvarianter, rundstykker og garnityr. Frokost med familien. Tja. Det var mange år siden, og selv om vi satt sammen i påsken i fjor, så spiste jeg ikke. Ettersom jeg skrev noe om utfordringer i julen, så tok jeg jammen meg utfordringen. Et par skiver og ukjent pålegg. Ingen lettvarianter av kalkunskinke, smøreost eller syltetøy. Kun vanlige pålegg. Jeg trenger vel ikke juble, men jeg skal si at jeg tok et steg i riktig retning da jeg gikk for roastbeef og svin – som jeg for øvrig ikke har spist siden før jeg ble syk. 6 år tilbake i tid. Det smakte greit, og det ødela verken dag eller stemning. Ved frokostbordet satt vi lenge og pratet om alt og ingenting. Deretter ryddet vi opp og dro fram Geni. Til de som har spilt Geni så vet man at det er et meget tidkrevende spill. Faktisk kom jeg akkurat hjem fra gåtur med Aleksander, og mer har jeg ikke rukket i dag. Derfor skal jeg oppdatere meg litt på sosiale medier, før hele familien igjen snurrer ”Home Alone” på skjermen. 2 av 2 obligatoriske hver jul. Herlig! Og vi gir oss ikke der; i morgen kjører vi denne dagen i en real ønskereprise….

 

En riktig god jul til dere alle! Nyt den med deres kjære!

 

 

 

  

Joda, jeg har bursdag, jeg!

I dag, 20 Desember, er det nøyaktig 22 år siden jeg kom til verden. Skal jeg være ærlig så føles det ikke slik. Akkurat som om tiden stoppet da jeg ble syk. Ikke som 16-åring, men som 18 åring. Jeg elsket jo bursdager, og hadde tross alt et ganske meningsfullt liv fram til innleggelsen. Det var nemlig da alt kollapset. Da alt raste fra hverandre. Da autopiloten ble skrudd på, og jeg inntok offerrollen for alvor. Jeg fylte 18 år, men mer enn det. Jeg vet ikke. I realiteten har jeg opplevd like mye som en 18-åring ville gjort, og i realiteten er det lite som tilsier at jeg er eldre. Jeg bor enda hjemme, går på videregående, har aldri hatt kjæreste og er fremdeles ganske avhengig av foreldrene mine. Når jeg ser 18-åringer ser jeg folk som jeg føler er jevnaldrende. De er like modne som meg. Ja, noen til og med enda mer modne. Enda mer selvstendige. Det gjør litt vondt og er ganske flaut. Jeg innrømmer det. Tar det derfor som et stort kompliment at mannen på vinmonopolet ikke spurte om legitimasjon i går….

 

Jeg feiret 18-års dagen min med gode venner, fordi jeg hadde et håp om at de neste årene skulle bli bedre. De ble det, men dog ikke verdt noen feiring. Alder er bare et tall for meg. Et ubetydelig tall. Jo lenger tid som går, jo mindre vil jeg forholde meg til det. Bursdagen i dag blir en hvilken som helst Lørdag i grunn. Jeg har vært på jobb (hvilket som var ekstra stas), gått en tur med mamma, og handlet litt småtteri i byen (alle gaver herved i boks!). Selvfølgelig blir det sikkert noe greier med familien utover kvelden, men ikke noe storselskap slik vi hadde da jeg var yngre. Sistnevnte ville faktisk bare vært deprimerende. Så lenge jeg er syk så er det ikke meg som skal feires. Det blir liksom ikke riktig og fortjent på en måte… På en annen side så skal en ikke klage eller tenke bakover. Det er aldri bra. Alternativet kunne vært mye verre, og jeg er glad jeg opplever og har muligheten til både å feire og å fylle et år eldre. Kanskje skal jeg ikke være så fortvilt over at jeg nærmer meg 30 år allikevel? Tenk at jeg bruker negativ energi på noe så dumt. Noe så unødvendig. Ettersom dagene går så går også livet videre. Det er ren logikk. Jeg bør vite bedre. Jeg bør være mer takknemlig og vise den takknemlighet. Se det positive. Mange koselige hilsener og lykkeønskninger har strømmet på, og jeg tar dem alle til meg med stort hjerte. Faktisk satt jeg igjen urovekkende lenge på facebook bare for å lese gjennom mest mulig før sengetid. Det må være lov. Tross opp tidlig og jobb neste dag. I dag er jo denne ene dagen i året. Min ene og eneste fødselsdag. Familien prøver å overbevise meg om at jeg fortjener den. At vi sammen skal ha det hyggelig og at jeg skal være glad for det de har stelt i stand. Det minste jeg kan gjøre er å dra fram finstasen, ordne meg litt og delta i selskapet. Ja. De har jo brukt mye tid og krefter på å gjøre ting så bra som mulig for meg. Oppe ligger det både gaver og flotte kort, i avisen er det en koselig hilsen og i kjøleskapet står den innkjøpte marsipankaken – som jeg for så vidt bare skal bli avbildet med. Jeg bør definitivt dra fram storsmilet når bildene tas, og jeg bør kjenne den gode følelsen langt inn i sjelen. Det er riktig. Ikke fordi jeg enda er syk, men fordi det er bursdagen min og fordi jeg har verdens beste familie rundt meg. Grunn nok!

 

 

 

  

Snart er det jul….

Jeg er et skikkelig desemberbarn, og elsker alt som har med julen å gjøre. ”Home-Alone”-filmene er min største inspirasjon, og en vakker dag skal jeg reise til både Chicago og New York for å oppleve den stemningen. For ikke å snakke om den dagen jeg eier eget hus og ikke har noen begrensning hva angår pyntingen. Haha. Det blir ikke billig. Så skal det sies at det ikke kun er med tanke på det estetiske. Lys, fine dekorasjoner, fengende musikk og farger gir meg så mye glede. Desember er dessuten en flott måned med sin frosne sjarme. For ikke å snakke om nå som snøen endelig har kommet. Helt perfekt. Jeg trosser kulden og nyter deilige gåturer hver eneste dag. Noen minutter ute og vips masse holdbar energi!

For meg er som sagt julen magisk. Den omformer meg automatisk til et lite utålmodig barn. Jeg har gledet meg til julen i snart ett år nå. Nedtellingen startet i slutten av Desember 2013. Natt til 1. juledag i fjor ble jeg nemlig tatt av en ekstrem betennelse, og så å si hele romjulen var ødelagt. Apotek som åpnet sent på ettermiddag og konstante smerter gikk ikke akkurat hånd i hånd. Det ble lite bilder fra den uken for å si det sånn…. I år har jeg derimot tenkt til å gjøre alt pluss litt til. Julemusikken begynte å dure i midten av November – samtidig som pepperkakespisingen startet. Kalenderlukene ble åpnet natt til 1 Desember, og foreløpig har jeg skrapt meg 250,- rikere og vunnet en gratis subwaymeny. Den overrasket jeg en fornøyd mamma med. Julepynting startet også tidlig. Mitt fine tre må dog vente, så jeg fikk et bordtre som plaster på såret. Pappa har en greie med at vi ikke kan ta juletrærne før 22-23 Desember. Det er det eneste. Ble ny kjole på meg i år, og foreløpig er planen å bruke den. Men det skal sies; jeg ble ikke veldig happy da ekspeditrisen sa noe sånt som; ”denne henger jo så løst at det ikke vises om man legger på seg i løpet av kvelden”. Jeg så ironien, og det var derfor jeg betalte og stakk. Ellers er julematen og omtrent alle julegavene kjøpt inn. Noen timer her og noen timer der gjør susen. Faktisk kom jeg akkurat inn døren etter en real juleshopping i Tønsberg med mamma. Puh. Det var stressende, men dog veldig koselig. Heldigvis var det ikke det verste rushet. Er det noe jeg hater så er det hvis handlingen blir et ork. Da er det bedre å være ”tidligere ute”, og heller nyte de siste dagene før jul i stillhet. Faktisk er vi greit i rute vil jeg si. Bakingen er også unnagjort. Ikke noe sukkerfritt eller sunt på meg. Det gadd jeg ikke å prioritere. Det gikk nok timer/dager til den normale baksten. Mamma og jeg har virkelig slått på stortromma med både stockholmskaker, risboller, kokosmakroner og havrekjeks. Doblet og tredoblet oppskriftene til og med. Med ny ovn ble ingenting verken overstekt, understekt eller ujevnt stekt. Helt perfekt med andre ord. Det sa i alle fall min smakslystne familie, og forhåpentligvis blir det noen fornøyde julegjester. Sistnevnte må avvente litt. På julaften blir vi alene til en forandring, noe jeg ikke er særlig begeistret for. Det føles så vanlig på en måte. Som en helt vanlig søndagsmiddag. Ikke at det er noe galt i det. Er bare det at julaften skal være noe spektakulært liksom. Det lille ekstra. Ekstra stemning. Masse mat. Masse folk. Masse gaver. Jaja. Det blir vel til hva man gjør det til. Jeg tror nok vi skal få en fin jul bare vi fire. Kjærligheten i familien veier tyngst, og jeg er tross alt takknemlig jeg har noen å tilbringe den med. Nå har vi til og med en ny spisestue å sitte ved!

 

Her i huset er vi vant med pinnekjøtt, og med generalprøven i boks skulle det la seg ordne. På meg derimot blir det selvfølgelig kalkun dette året også. Noe jeg ikke ser noen feil ved. Pinnekjøtt er ikke bare normalt. Det er normalt * tusen. Slik mat er forbeholdt et par-tre ganger i året, og det er jo en grunn til det. Jeg savner for så vidt ikke pinnekjøtt heller, og føler ikke beviser noe ved å ta sjansen på å spise det. Å driste seg til en bit for så å ødelegge alle julens måltider – det er ikke den biten verdt. Kalkun spiser jeg såpass sjelden at det blir eksklusivt og fancy nok for meg på julaften. Det finnes jo faktisk de som gjør det enklere og velger pappizza. I realiteten kan man vel ha hva som helst. Jeg går for kalkun. Det er trygt og spiselig. Like greit. Nettopp fordi mat ikke skal være et fokus en slik kveld. Ikke for meg i alle fall. Da vurderer jeg heller å utfordre julefrokosten dagen derpå. Litt mer realistisk i mine øyne. At vi sitter sammen ved bordet og spiser julemiddagen samtidig er egentlig mer enn jeg kan be om. Jeg som ikke har spist noe særlig middagsmat i 2014. Akkurat der har jeg et område ”å hente meg inn på”. Latskap og vaner må vendes. Heldigvis er et nytt år like rundt hjørnet…

 

 

I år har jeg tenkt til å gjøre en annen vri på julen. Istedenfor å planlegge til minste detalj og gjøre som jeg pleier ønsker jeg å ta ting litt mer som de kommer. Innen fornuftighetens grenser da selvsagt. Noen ting må alltid planlegges, men utover det kan det være greit å ta en dag av gangen. Alt må ikke skje innenfor bestemte tidsrom og på bestemte måter. Som jeg sa; rutiner må endres – vaner må vendes. Så får vi se hvordan det går…

 

 

 

 

Fordi hun kan!

Det har vært en hektisk periode siden August – noe jeg ikke legger skjul på. Mye stress har preget hverdagen med skole, venner, jobb og kjøkkenbygging. Kanskje litt mer enn forventet. Et sted planla jeg så mye at jeg ble superstresset, og et annet sted planla jeg så lite at jeg ble stresset av at jeg fikk for liten tid til å organisere alt. Den mellomtingen har ikke vært lett å finne. Det skyldes nok min ubesluttsomhet og evne til at ting må bli gjort. Helst der og da. Helst med mer krefter enn opparbeidet. Noen ganger har jeg måttet ta meg selv i nakkeskinnet og heller akseptere at nei er et svar, at perfeksjon ikke nytter og at utsettelse er en mulighet. Som om det var enkelt. Vel. Av og til må en trosse seg selv litt, og gjøre det som totalt sett fungerer i lengden. Både med tanke på den psykiske og fysiske helse, men også med tanke på de en omgås med. Til en viss grad føler jeg at jeg lykkes. Jeg har virkelig jobbet med meg selv, prioritert fornuftig og tatt ansvar. På ordentlig. Jeg har satt av tid, rushet ned og vært tålmodig. Jeg har både hatt og vist et bedre humør, og jeg har sett muligheter framfor begrensninger. Selvfølgelig kan en bli flinkere, men tross det; positivitet lenge leve…

 

 

Nå er det godt å lande litt. En pause fra hverdagen der Madelén kan prioriteres 100%. Det trengs, selv om det ikke kjennes sånn. På vitnemålet for denne termin vil det stå karakteren 6. Jammen fikk læreren rett. Til min store og gledelige overraskelse. Jeg er så stolt og overveldet. Før skolestart skrev jeg noe sånt som ”så lenge jeg gjør mitt beste kan det være det samme”. I og med at jeg ikke hadde hatt økonomi på 5 år så viste jeg ikke hva som var realistisk med tanke på måloppnåelse. Til å begynne med var alt en utfordring og jeg fortvilet meg gjennom notater fra boken uten å få noe som helst igjen. Alt virket så håpløst og umulig. Å stryke var det eneste jeg måtte unngå. Vel. Et sted knakk koden, og jeg mestret oppgave på oppgave uten fasit. Teorien jeg leste gav mening, og økonominyhetene ble et must å følge med på. Ting har absolutt gått bedre enn forventet – det vil jeg si. Samtidig som jeg på mange måter har bevist at jeg hadde de evnene som skulle til. Slik pappa alltid har sagt, men som jeg ikke har våget å tro på. Kanskje skal jeg slutte å undervurdere meg selv? Det handler jo kun om viljestyrke og interesse – to ting som permanent bor i meg. Syk eller ei. Jeg begynner å se en vei nå. Dag for dag skimter jeg fremtiden og det som en dag skal utgjøre mitt liv. Alt kan bare bli bedre. Ting går ikke lenger under beskrivelsen ”håp”. Troen blir sterkere for hver dag som går, og det friske liv er definitivt min største motivasjon!

 

 

 

 

 

6 år er det brutale svar!

Tankene hadde selvsagt ligget der. De hadde fulgt meg siden barneskolen og gjennom hele ungdomsskolen, men det var ikke før på videregående at jeg startet å lystre spiseforstyrrelsen. Vi skal tilbake til 2008. Desember 2008 var starten på min ortoreksi, og da jeg selv for alvor ble klar over at jeg hadde et problem. Jeg gikk i første klasse. Hvert år ble det arrangert julegrøtlunsj i kantinen. Selv har jeg aldri vært særlig fan av risgrøt, men satt meg ned for det sosiale. Deretter hentet jeg en porsjon som jeg toppet med kanel. Etter to skjeer var jeg uvel og kvalm, og plastbollen forsvant i søpla. Det var da jeg kjente det. Samvittigheten som tok tak i meg. Skyldfølelsen over to skjeer med risgrøt. Ubestemmelig innhold. Ubestemmelige kalorier. Livsfarlig. Jeg måtte på do, men turte ikke. Hva ville de andre tenke? De undret jo da jeg heiv fra meg lunsjen. Unnskyldningen om at jeg ikke var sulten kunne ikke passet dårligere. Nei. Toalettet var utelukket. Istedenfor kunne jeg bare ta en real treningsøkt etter skoletid for å gjøre opp ”skaden”. Og treningsøkt – det ble det. Joggetur i bitende kulde og snøstorm, fitnessball og tvungen styrketrening. Ekstremt, men ikke nok. Risgrøten var såklart gjort opp for lengst, men hva så? Hva med alt det andre jeg hadde spist? Hva med stillesittingen i sofaen når jeg burde trent? Hva med alle ”de gyldne” mulighetene jeg ikke hadde benyttet meg av?

Hjernevirksomheten var virkelig i gang. Tankene strømmet på. Ideene kreative som aldri før. Jeg var nå kommet inn i en ond sirkel. En sirkel av kontroll. Frykten jeg ikke eide ble til frykten jeg bar på konstant. Redd for noe nytt. Noe nytt og ugjenkjennelig som nå bestemte over meg. Redd for og ikke adlyde.Totalt styrt innenfra. Presset etter å innfri. Et press som aldri slutt. Spiste kontrollert, trente mye, var med venner og familie, fikk beste karakterer – kort oppsummert; rakk alt, men; aldri bra nok. Jeg ble aldri bra nok samme hva jeg gjorde. Samme hvor mye innsats jeg la ned. Samme hvor mye skryt jeg fikk. Selvtillitten var herved forsvunnet. Totalt vekk. Og jeg; jeg hadde blitt offeret for ortoreksimonsteret, som senere skulle utvikle seg til et anoreksimonster. Ikke at det var noe bedre. 6 år etterpå sitter jeg her. Jeg er ikke like syk, men jeg er syk. 6 år har gått med til sykdom – årene jeg helst ville brukt til å leve som en skikkelig ungdom. Jeg kan kanskje ikke få tilbake disse årene, men det gjør motivasjonen desto større til å forbedre de neste… Nå går jeg 2015 optimistisk i møte!

 

 

 

 

 

 

Kjøkkendrømmen

Det er ytterst sjelden jeg spiser måltidene mine i selskap med familien. Jeg ender alltids opp for meg selv alene i tv-stuen nede. Rett og slett fordi det er hva jeg foretrekker, og ofte blir det på helt andre tider enn resten av flokken. Slikt må planlegges, og jeg vet at de hater å forholde seg til klokketider omkring dette. Plutselig skal man trene. Plutselig skal man et ærend. Plutselig er man ikke sulten. Plutselig skal man jobbe. Jeg skjønner det faktisk veldig godt. For normale mennesker spiser tross alt etter sult og metthet, og ikke innenfor et tidsrom slik jeg må. Det virker kanskje som stress, men for meg er det greit å ha noe å forholde seg til. Hvis ikke så bare glemmer jeg at jeg skal spise. Tro det eller ei. Det er ingen mekanisme eller følelse jeg får om jeg har spist, eller om jeg bør spise. Om det går 2 eller 10 timer er egentlig et fedd. Jeg blir verken mer sliten, humørsyk eller uvel av den grunn. Jeg pleier å si at jeg har en kropp som går på ren viljestyrke…

 

 

Skal jeg være ærlig så hender det allikevel at jeg savner noe. Noe sosialt. Noe fellesskap. Da vi ble truet til å spise måltidene sammen i perioden før jeg ble innlagt – ja, det var jo hyggelig. Middagene i alle fall. De har sklidd veldig ut, og dratt seg såpass sent at det blir krasj med kveldsmaten. Da sier det seg selv at det ikke nytter for min del. Jeg har på en måte en limit for det seneste jeg klarer å spise uten å bli dårlig i løpet av natten. Den må jeg bare følge. Når kveldsen min ikke kan utsettes, så er det heller middagen som må få et fast tidspunkt igjen. Som jeg sa; jeg savner noe. Jeg savner at vi sitter og nyter en middag eller en lang frokost/lunsj i ro og mak. At vi sitter ved bordet og prater om alt og ingenting. I våres tok vi en avgjørelse. En avgjørelse vi har grublet altfor lenge på, men som trolig skal endre veldig mye. I veggene sitter (satt) det mye elendighet og vonde minner, så det gleder meg at kjøkkenet endelig ble erstattet. Gutta har stått på. Jentene har ryddet. Vi har til og med revet veggen inn til gjesterommet. Hvordan vi har levd? La oss bare si at tvangstanker ikke fungerer. Gardinene har ikke hengt på samme sted til enhver tid, og måltidstidspunktene har blitt etter hva som var ledig. Her måtte en altså tilpasse seg. Anoretisk syk eller ei. Matlagingen har tatt betraktelig lenger tid, da det har vært konstant rotete. Plutselig er en benk fjernet. Plutselig er oppvaskmaskinen ute. Plutselig er gulvet vekk. Plutselig er vasken full av sagmugg. Plutselig er alt av kopper og kar plassert i stua, og vel; det samme med matvarene. Heldigvis i skap. Søppelet, mikroen og elektroniske artikler fikk også ny plass. På gulvet. Ovnen ble erstattet med bordovn. Kjøleskapet har blitt dratt hit og dit. Boblejakke innendørs. Ørepropper i ørene. Elektrikere og rørleggere til alle døgnets tider. Drikkevann fra badet. Oppvask som i gamle dager. En helt annen måte å leve på, men som menneske så tilpasser man seg jo alt. Må dessuten ofre litt for at ting skal bli bedre – noe vi visste de ville bli. Et nytt og større kjøkken betyr mer matglede, at flere kan oppholde seg der og at vi kan få det samlingsrommet vi alle ønsker oss. For meg betyr det kanskje interesse for mat og kokkelering, også? At jeg ikke føler meg overvåket så fort noen kommer inn, og at det blir et sted jeg vil trives. Fram til nå har kjøkkenet vært et hat for meg. Det har kun vært et sted jeg oppholder meg fordi jeg må. ”Bli ferdig med det” liksom.

 

Hvitevarene har vi brukt en stund, men vi har tatt det litt etter litt. Det begynte med en enkel oppvask i oppvaskmaskinen og gikk videre til potetkoking og grandissteking, for så en generalprøve på julemiddagen; pinnekjøtt i dampovn. Med braksuksess. Pappa hadde aldri smakt bedre. Man kan si vi har tatt små steg på vei mot det nye kjøkkenet. Vår nye virkelighet. Jeg kjente det kriblet ordentlig i magen da alt omsider kom på plass. Gledestårene presset seg fram. Så mye arbeid har virkelig lønt seg. En fotobok bestående av hundretalls med bilder dokumenterer totalforandringen. Helt sykt. Jeg er så stolt. Stolt av oss alle. Resultatet ble så fint, så klassisk og så lekkert. Alt på samme tid. Ja. Jeg føler meg så hjemme, og det på bare få minutter. Faktisk føler jeg en trygghet og en glede, også. Akkurat som om en betongkloss er fjernet fra skuldrene mine. Akkurat som om en del av angsten plutselig forsvant. Heretter får jeg automatisk energi hver gang jeg beveger meg inn på kjøkkenet. Kanskje er det nå jeg skal finne fram videokameraet og bli en oppjålet ivrig kokkespire? Neida. Joda. Men altså; fra spøk til alvor. Sammen med resten av familien er jeg virkelig klar til å starte på nytt. Det mangler bare levering av spisebord og stoler, så er alt komplett. Jeg kalte prosjektet; kjøkkendrømmen, mens pappa kalte det; Prosjekt Madelen frisk. Får han rett? Selvfølgelig er det ikke hele løsningen. Det vet vi alle. Det ville vært hånlig å si, for så lett er virkelig ikke denne sykdommen. Jeg har ikke vært syk i 6 år, for så å bli frisk så fort et nytt kjøkken er på plass. Bare for å ta det realistiske. Allikevel sitter jeg med tro og tonnevis av håp. Friske tanker. Anoreksien på sin side er nedprioritert i kjøkkenprosessen. Den får ikke ta fra meg glede. Ei heller stjele kontroll. Den skal jeg ha. Allerede der vil nok mye løse seg, og jeg er overbevisst om at det er en avgjørende faktor til å få en del rutiner på plass. Til syvende og sist er det jo disse faktorene som skal sette meg sammen igjen! Under prosess – i prosess – ferdig produsert… Og vips; en ny og forbedret Madelén som kommer ut på samlebåndet!

 

 

 

Og bare for å bevise hvor utrolig flinke vi har vært kommer det et før- og etterbilde: