Det er ytterst sjelden jeg spiser måltidene mine i selskap med familien. Jeg ender alltids opp for meg selv alene i tv-stuen nede. Rett og slett fordi det er hva jeg foretrekker, og ofte blir det på helt andre tider enn resten av flokken. Slikt må planlegges, og jeg vet at de hater å forholde seg til klokketider omkring dette. Plutselig skal man trene. Plutselig skal man et ærend. Plutselig er man ikke sulten. Plutselig skal man jobbe. Jeg skjønner det faktisk veldig godt. For normale mennesker spiser tross alt etter sult og metthet, og ikke innenfor et tidsrom slik jeg må. Det virker kanskje som stress, men for meg er det greit å ha noe å forholde seg til. Hvis ikke så bare glemmer jeg at jeg skal spise. Tro det eller ei. Det er ingen mekanisme eller følelse jeg får om jeg har spist, eller om jeg bør spise. Om det går 2 eller 10 timer er egentlig et fedd. Jeg blir verken mer sliten, humørsyk eller uvel av den grunn. Jeg pleier å si at jeg har en kropp som går på ren viljestyrke…
Skal jeg være ærlig så hender det allikevel at jeg savner noe. Noe sosialt. Noe fellesskap. Da vi ble truet til å spise måltidene sammen i perioden før jeg ble innlagt – ja, det var jo hyggelig. Middagene i alle fall. De har sklidd veldig ut, og dratt seg såpass sent at det blir krasj med kveldsmaten. Da sier det seg selv at det ikke nytter for min del. Jeg har på en måte en limit for det seneste jeg klarer å spise uten å bli dårlig i løpet av natten. Den må jeg bare følge. Når kveldsen min ikke kan utsettes, så er det heller middagen som må få et fast tidspunkt igjen. Som jeg sa; jeg savner noe. Jeg savner at vi sitter og nyter en middag eller en lang frokost/lunsj i ro og mak. At vi sitter ved bordet og prater om alt og ingenting. I våres tok vi en avgjørelse. En avgjørelse vi har grublet altfor lenge på, men som trolig skal endre veldig mye. I veggene sitter (satt) det mye elendighet og vonde minner, så det gleder meg at kjøkkenet endelig ble erstattet. Gutta har stått på. Jentene har ryddet. Vi har til og med revet veggen inn til gjesterommet. Hvordan vi har levd? La oss bare si at tvangstanker ikke fungerer. Gardinene har ikke hengt på samme sted til enhver tid, og måltidstidspunktene har blitt etter hva som var ledig. Her måtte en altså tilpasse seg. Anoretisk syk eller ei. Matlagingen har tatt betraktelig lenger tid, da det har vært konstant rotete. Plutselig er en benk fjernet. Plutselig er oppvaskmaskinen ute. Plutselig er gulvet vekk. Plutselig er vasken full av sagmugg. Plutselig er alt av kopper og kar plassert i stua, og vel; det samme med matvarene. Heldigvis i skap. Søppelet, mikroen og elektroniske artikler fikk også ny plass. På gulvet. Ovnen ble erstattet med bordovn. Kjøleskapet har blitt dratt hit og dit. Boblejakke innendørs. Ørepropper i ørene. Elektrikere og rørleggere til alle døgnets tider. Drikkevann fra badet. Oppvask som i gamle dager. En helt annen måte å leve på, men som menneske så tilpasser man seg jo alt. Må dessuten ofre litt for at ting skal bli bedre – noe vi visste de ville bli. Et nytt og større kjøkken betyr mer matglede, at flere kan oppholde seg der og at vi kan få det samlingsrommet vi alle ønsker oss. For meg betyr det kanskje interesse for mat og kokkelering, også? At jeg ikke føler meg overvåket så fort noen kommer inn, og at det blir et sted jeg vil trives. Fram til nå har kjøkkenet vært et hat for meg. Det har kun vært et sted jeg oppholder meg fordi jeg må. ”Bli ferdig med det” liksom.
Hvitevarene har vi brukt en stund, men vi har tatt det litt etter litt. Det begynte med en enkel oppvask i oppvaskmaskinen og gikk videre til potetkoking og grandissteking, for så en generalprøve på julemiddagen; pinnekjøtt i dampovn. Med braksuksess. Pappa hadde aldri smakt bedre. Man kan si vi har tatt små steg på vei mot det nye kjøkkenet. Vår nye virkelighet. Jeg kjente det kriblet ordentlig i magen da alt omsider kom på plass. Gledestårene presset seg fram. Så mye arbeid har virkelig lønt seg. En fotobok bestående av hundretalls med bilder dokumenterer totalforandringen. Helt sykt. Jeg er så stolt. Stolt av oss alle. Resultatet ble så fint, så klassisk og så lekkert. Alt på samme tid. Ja. Jeg føler meg så hjemme, og det på bare få minutter. Faktisk føler jeg en trygghet og en glede, også. Akkurat som om en betongkloss er fjernet fra skuldrene mine. Akkurat som om en del av angsten plutselig forsvant. Heretter får jeg automatisk energi hver gang jeg beveger meg inn på kjøkkenet. Kanskje er det nå jeg skal finne fram videokameraet og bli en oppjålet ivrig kokkespire? Neida. Joda. Men altså; fra spøk til alvor. Sammen med resten av familien er jeg virkelig klar til å starte på nytt. Det mangler bare levering av spisebord og stoler, så er alt komplett. Jeg kalte prosjektet; kjøkkendrømmen, mens pappa kalte det; Prosjekt Madelen frisk. Får han rett? Selvfølgelig er det ikke hele løsningen. Det vet vi alle. Det ville vært hånlig å si, for så lett er virkelig ikke denne sykdommen. Jeg har ikke vært syk i 6 år, for så å bli frisk så fort et nytt kjøkken er på plass. Bare for å ta det realistiske. Allikevel sitter jeg med tro og tonnevis av håp. Friske tanker. Anoreksien på sin side er nedprioritert i kjøkkenprosessen. Den får ikke ta fra meg glede. Ei heller stjele kontroll. Den skal jeg ha. Allerede der vil nok mye løse seg, og jeg er overbevisst om at det er en avgjørende faktor til å få en del rutiner på plass. Til syvende og sist er det jo disse faktorene som skal sette meg sammen igjen! Under prosess – i prosess – ferdig produsert… Og vips; en ny og forbedret Madelén som kommer ut på samlebåndet!
Og bare for å bevise hvor utrolig flinke vi har vært kommer det et før- og etterbilde:
