Studer som Madelén

Jeg kommer ikke til å bruke bloggen til å poste så altfor mye studierelatert, men noe må det bli. Nå i oppstartsfasen er jeg garantert ikke alene om å være student, og derfor tenkte jeg å dele de tipsene som jeg føler funker for meg – og som kan være greit å ha i bakhodet underveis i semestrene. Enten man er superstressa for eksamen, vil ha en god karakter, sliter med å strukturere dagene, prioritere rett, osv. Studieteknikk handler om å optimalisere læringen på en best mulig måte, og det handler om å finne den teknikk du føler er riktig. For meg handler det egentlig om to ting: snakke mye og skrive mye. Slik husker og lærer jeg best. Haha. Jeg leser alt fra 4-5 timer hver dag, noen ganger mer, noen ganger mindre. Det kommer an på hvor mye jeg er på forelesninger og hvor mye jeg har ”fri”. Er jeg på forelesning 6 timer, og jobber etterpå, så er det ikke sikkert jeg rekker mer enn 2 timer. Har jeg derimot ”fri”, så er det enklere å få til disse timene, og gjerne flere. Men det er ikke alltid det trengs. Å lese jus tilsvarer ca en full arbeidsuke på 37-38 timer, og det må man nesten forvente på denne utdanningen. De som ikke trenger det, er enten superflinke, tar alt veldig lett, eller sikter kun på ”middels nivå”. Eller andre grunner jeg ikke kjenner til, og heller ikke gidder spekulere ved. Jeg er en både og. Jeg har sinnssykt god hukommelse, men stoler ikke på meg selv bestandig. Derfor vil jeg lese mest mulig, og lære mest mulig. Heller for mye enn for lite. Jeg visste og var på forhånd, innstilt på å vie meg 110% til lesingen og skrivingen – så for meg var ikke denne ”faktaen” noe sjokk. Heller en bekreftelse. Men jeg så dog en del i klassen fikk hageslepp da de hørte det… Men mye lesing betyr derimot ikke at jeg sover lite. Jeg prioriterer godt med søvn, og tenker at det ikke er verdt å sitte oppe hele natten hvis jeg ikke har rukket gjennom noe. Dårlig samvittighet må man bare kvitte seg med som student, rett og slett. Så ja. Noen av tipsene er nokså jusrelaterte, samtidig som jeg også tenker at veldig mange er skrevet på generell basis.

 

Tips til hvordan du kan studere som meg:

  • Strukturere tiden, og ikke stresse med å komme gjennom pensum. Stress funker ikke for noen, i alle fall ikke i det lange løp. Primærutdannelser i Norge er på alt fra 3 til 6 år, så det å gå på en utmattelse er ingen tjent med.
  • Være aktiv og deltakende i timen. Det kommer selvfølgelig an på person. Er du like utadvendt som meg, og ikke redd for å si hva det enn måtte være, så kjør på. Det er veldig god læring i dette, og kanskje vil også andre elever få glede av det. Min erfaring er at det er sjelden elever synes det er irriterende at en annen elev spør og deltar. Såfremt læreren har spurt om innspill, og sagt det er greit.
  • Notere mye og hyppig, og lese over notater flere ganger. Gjerne gjenfortelle dem også, kanskje for en elev? Samarbeid er gull! Har allerede hatt en venninne her, og fordi hun var borte to forelesninger, måtte jeg leke lærer, og det var minst like nyttig for både meg som for henne. Vi skal helt klart ha flere studietreff.
  • Prøve å forstå teksten – ikke bare lese den. I juss er det mye tolkningsarbeid, og da kan man ikke bare reprodusere eller omtale det som er skrevet. Man må også anvende stoffet, som det heter. Jus innebærer ikke en konklusjon og to streker under – veien dit er nemlig lang.
  • Når teksten er forstått kan det være fint å gå en tur der du gjenforteller stoffet. Evnt spiller inn og hører på det. Jeg er en mester til å gå rundt og prate for meg selv, og det er ikke rent sjelden folk har sett rart på meg fordi jeg plutselig prater om 2 verdenskrig, medienes utvikling, kumulative vilkår eller nynorskens far. Haha.
  • Ta pauser om du trenger. Pauser er like viktig som lesingen i seg selv. Jeg er en som lett får dårlig samvittighet for å ta pauser, men har faktisk de siste ukene merket at pauser gjør meg mer skjerpet og klar for neste ”økt”. Som igjen betyr at jeg greier få bedre utbytte av lesingen. Det siste jeg vil er at ting skal være forgjeves, spesielt når det er lagt ned mye arbeid og tid til lesing.
  • Søvn er alfa og omega. Som jeg nevnte innledningsvis så er det viktigere for meg å sove, enn å sitte med boka til langt utover natten. Selvfølgelig, er det en obligatorisk innlevering, så må jo den gjøres ferdig, men igjen; prioriteringer. De som er uenige må gjerne være det, men jeg har på alle måter funnet ut at etter jeg fikk tilbake søvnrytmen min, så har jeg både mer energi, bedre humør, og fungerer generelt mye mye bedre i hverdagen. Det gjør også så jeg trives bedre med meg selv. 
  • Prøve å sette deg inn i lovene, og forstå hva de betyr og hvorfor de kommer til anvendelse. Hva ligger bak? Lovene er for det meste skrevet på dansk, og en av de eldste vi har ”Kristian 5’s Lov” er fra 1683, så dere kan jo tenke dere. En forstår ikke det en leser første gang. Ting må brukes tid på. Og hvis man i tillegg prøver forstå hva som ligger bak, og hvorfor lovene har blitt som de er blitt, så er det desto enklere å forstå hva de sier. Samtidig er det viktig å kunne bruke andre rettskilder også, for det er ikke alltid lovene ene og alene kommer til uttrykk. At vi jusstudenter pugger lovsamlingen, er altså bare en misoppfatning. Det er så mye mer vi pugger også!
  • Prøve å sette deg inn i de MEST relevante høyesterettsdommene, og bli ikke fortvilet om du ikke forstår dem til å begynne med. Der det er ulovfestede og fravikelige lover kan både bla sedvanerett og rettspraksis slå inn, og det er ikke rent sjelden at høyesterettsdommer kommer til anvendelse. Noe av dette kan være utfordrende å lese for en førstegangsstudent. Selv har jeg bare vært borti 2-3 av dem i rettslære, så derfor har jeg ingen forventning om at jeg skal forstå alt med en gang – og det gjør meg overhodet ikke til noen dårlig student.
  • Spørre så fort det er noe du ikke forstår, og ikke tenk at det er teit. Folk som spør får bedre utbytte av læringen sies det. Jeg er ALDRI redd for å stille spørsmål, og tenker at jeg heller vil ha svar på ting nå, enn at jeg sitter og grubler og lurer på det på eksamen – der det ikke er noe hjelp å få. Og som læreren sa; Er det noe du lurer på, så lurer gjerne 80% av klassen på det samme.
  • Pugge fremmedord. Det er en del nye ord og uttrykk som skal lagres, og her bruker jeg en memoøvelse, der jeg trekker en slags sammenligning fra det ukjente ordet til et ord jeg kjenner ganske godt. Jeg prøver også å lage ulike regler, og snåle historier eller eksempler, så jeg lett kan tenke tilbake på dem. Samt at jeg prøver å prente inn ordene i dagligtalen min. Uten at jeg fremstår som en gal professor fra 1920.
  • Ikke vent med å jobbe ? alt som gjøres nå er gull til eksamen. Det dummeste jeg vet om er folk som sitter på gjerdet fordi det er så lenge til eksamen. Det kunne aldri falt meg inn, og jeg tenker vel at det er bedre å jobbe jevnt og trutt, enn å sove 2 timer hver dag i eksamensperioden, og bo på skolen. Å møte på eksamen med null søvn er ikke å anbefale. Men på en annen side. Hvis man føler man ikke trenger lese for å gjøre det bra, så er det selvfølgelig en god ”egenskap”. Her må en nesten se på hva som funker for en selv.
  • Søk hele tiden etter måter å forberede deg, og benytt gjerne andre elever i jakten på mer kunnskap. Dette er noe jeg er mester på, og jeg stopper aldri  å google, noe dere vet. Selv til matteeksamen på ungdomsskolen begynte jeg lese om matematiske begrep og formler for høgskolen. Obs. Noen ganger skal ikke ting ta helt overhånd, for da blir det for mye stoff som skal bearbeides, og plutselig begynner jeg med helt irrelevant drøfting på eksamen. Kan ikke skje.
  • Det er lov å være sliten og lei. Det er også lov å takke nei til en arbeidsvakt om det må til. Jeg er i Hønefoss for å studere ? ikke jobbe. Jeg er ikke flink nok til å være ærlig mot meg selv, og har veldig lett for å kjøre meg i bunn, fordi jeg vil rekke alt, og blidgjøre alle. Her har jeg et stort forbedringspotensiale.
  • Forsøk å legge perfeksjonismen til side, og tenk at så lenge du gjør ditt beste, er det godt nok, uansett karakter Du er aldri mislykket! Denne er vanskelig, men jeg skal prøve å legge ambisjonene litt til side nå som jeg studerer. Det ENESTE som bør bety noe er jo at jeg har kommet inn på en anerkjent utdanning. Og her kan jeg kun gjøre mitt beste. Viser det seg at jeg må forbedre noe senere, så får jeg ta det når den tid kommer. Er det en ting jeg har lagt merke til så er det det at jusstudenter ikke går rundt og forteller hva de har fått av karakterer. Det er ikke sånn som på videregående at læreren leste opp en liste med antall av hver karakter og fikk folk til å regne ut hva sine medelever hadde fått. Jeg husker jeg følte veldig på at jeg måtte være best pga dette, og det er på en måte litt godt å slippe det ”presset”. At jeg vet at jeg jobber for min egen del, og ikke for å vise andre hvor flink jeg er.
  • Regn oppgaver, og øv på ting som ligner på eksamen, for å kvitte deg med ??nervene?? og være bedre forberedt. Dette har hjulpet meg i alle år på videregående, men det er lurt å vente med å se på eksamenene en liten stund. Å gjøre det i begynnelsen av skoleåret, skaper mer angst, enn motivasjon.
  • Kontakt andre jusstudenter og advokater for å få flere innfallsvinkler. Å snakke jus med folk er noe av det gøyeste jeg vet, og jeg klarer sjelden stoppe når jeg har begynt. Har flere mailer der jeg skriver med jusstudenter fra både Tromsø, Bergen og Oslo. Når det begynner nærme seg med innlevering av store oppgaver vet jeg også hvilke advokater jeg skal kontakte. Har gjennom mitt verv som meddommer fått noen kontakter som har sagt seg villig å hjelpe meg dersom jeg står fast.
  • Utsettelser er lov, men det går en grense på hva som er greit og ikke greit. Jeg er vel ikke akkurat den som sliter med utsettelser, men den kan være greit å ha en regel på det dersom en serie plutselig skulle bli altoppslukende og stjele av min tid. Utsettelser er for øvrig ikke synonymt med pauser, bare så det er presisert.
  • Husk; Vær positiv. Hvorfor begynte du på jussen i første omgang, og hva vil du oppnå med den? Dette er vel det punktet som gjør at jeg kommer til å bli jurist i løpet av 5 år. Bare jeg stiller meg selv spørsmålet bobler det innvendig, og jeg føler meg på alle måter så lykkelig som det overhodet er mulig å bli.

 

Ser dere at jeg har fått nye briller forresten? Derfor alle bildene. Det var pappas idé (brillene, altså), og han er som sagt en klok mann. Synet mitt hadde endret seg 0,25 på 2-3 år, og det kan faktisk ha mye å si i dagliglivet, enten jeg går, ser på tv eller kjører bil. Da jeg skjønte at solbrillene hadde bedre styrke tok jeg hintet kan man si. Fra ungdomsskolen har jeg gått fra -0,5 til nå henholdsvis -3,25 og -2,75. Det er mye! Ikke rart jeg ikke greier se noe uten briller, eller får konsentrasjonsvansker så fort jeg leser noe uten dem på. Kunne hatt linser, men pga nærsynhet må de ut og inn hver gang jeg skal lese – og det gadd jeg ikke. Selv om jeg liker meg selv best uten briller. Men men. Noen ting er ikke valgfritt, og nå har jeg i det minste to nye designbriller i rett styrke. Hvorfor jeg investerer i briller, er som sagt fordi jeg bruker det fast, og også fordi jeg vil føle meg bra. Så langt har jeg faktisk merket en stor forskjell, og da snakker jeg om brukeropplevelsen. Ellers har jeg vært og hentet min nye PC. Nå håper jeg at jeg er ferdig med dyre utgifter på en stund. 15 000,- i bøker, pc og briller. Kjempegøy. Men men. De gamle brillene måtte skiftes ut, bøker måtte jeg ha, og en PC på skolen er langt mer praktisk enn å bære den med hjemmefra. Samt at min gamle nok tar kvelden snart, og da har jeg selvsagt investert i en pc som er mer enn bra og som kan funke utenom skolerelatert. Uansett lurt å være føre var. Jeg rakk heldigvis hente Hjamar (nye PC) etter forelesning. I dag har jeg både hatt noen timer på formiddagen, og også noen timer på kvelden. Rakk en tur hjemom mellom slagene. Det blir nok ikke 4-5 timers juss etterpå, men heller 2 timer, tenker jeg. Og det er faktisk helt greit. Jeg må få summet meg litt, spist litt og slappet av litt. Jeg er tross alt syk, men har heldigvis blitt kvitt feberen.

Hva jeg spiser?

Folk slutter aldri spørre meg om hva jeg spiser, og som jeg har sagt utallige ganger så kommer jeg ikke til å dele noe ”kostliste” her på bloggen. Mye fordi ting skjer på måfå, men også fordi jeg ikke vil ha noe ansvar for hva andre foretar seg. En annen jente/gutt kan ha et helt annet kaloribehov enn meg. Det kommer an på så mye. Først har vi forbrenning, så har vi fysisk aktivitet, kjønn, høyde, osv, osv. Det jeg derimot kan gjøre er å nevne at jeg primært spiser 4 ganger dagen, samt hvilke matvarer jeg har i skuffer og skap. Dette fordi det nå ikke er noe anorektisk over maten min lenger. Jeg vil helst få til å handle 1 gang i uken, men selv om det fort blir 3 turer i uka handler jeg ikke for mer enn 100-150,- på hver av turene. Årsaken er egentlig enkel. Mye mat er ferskvare og holdbarhetsstemplet. Jeg vil ha frukt uten skjønnhetsfeil og rundstykker som er myke. Rett og slett fordi jeg er sær, og lett mister appetitten om ting ikke tilfredsstiller mine krav. Jeg kjøper nemlig ikke brød, fordi jeg ikke rekker spise det opp. Jeg gidder ikke skive det med maskin, for da blir det for det første tørt, og for det andre, må jeg fryse det – noe som er stress før jeg skal på skolen. Det samme med halvstekte baguetter som må stekes. Det får bli helgemat. Derfor kjøper jeg sånn 3 ferske rundstykker om gangen, og da har jeg for tre dager, samt at det ikke blir tørre. Rundstykker bruker jeg til lunsj eller frokost. I tillegg kjøper jeg alltid grønne epler, og ellers blåbær når jeg vil kose meg. Elsker gå hjem fra skolen og knaske på blåbær. 

 

Jeg har gulrøtter i skapet fra før, sammen med proteinbarer, proteinpulver, diverse grøter, havregryn, sukrin (ble med hjemmefra), kanel (ble med hjemmefra), farris, sukkerfri saft, pepsi max (8pk ble med hjemmefra) aromat og noen frokostblandinger jeg vant i en konkurranse for altfor lenge siden. Jeg tok ting med meg for å bli kvitt det hjemme (siden det kun var jeg som spiste av det), og det er trolig ikke alt jeg kommer til å kjøpe inn selv. Spesielt ikke sukrin. Jeg er ikke avhengig av søtsmak på noe som helst, så den skipper jeg lett. Litt for dyrt for studenten, si. Og hører vel med til den anorektiske fortid, om jeg tenker meg om. I kjøleskapet har jeg soyamelk, sanasol og to-tre faste pålegg, og fordi jeg ikke liker smør bruker jeg naturell philadelphia under skinkepålegget mitt. Kan også meddele at jeg som i åtte år har vært livredd ost, har skivet Norvegia tilgjengelig – for variasjonens del. Til å ha under skinkepålegget. Fullfett, ofc. Tanken var å kjøpe inn yoghurt også, men jeg er litt for gira på cottage cheese for øyeblikket. Det blir noen bokser i uka (10 på 10 appen på Rema, just sayin), og det er en super proteinkilde for benskjøre meg. Middager varierer, men jeg har fiskekaker liggende i fryseren, og noe boksmat stående. Enkelt og greit. Noen ganger lager jeg også grøt, rett og slett fordi jeg ikke har tid, eller skal et sted. Jeg har en plan om å bli flinkere med middager, og jeg har tross alt fullt av kokekar i klesskapet, så det finnes ingen unnskyldning der sånn egentlig. Det er bare å komme i gang, lage opp flere middager om gangen, for så å fryse ned porsjoner som kan tines på benken eller i mikro. Det trenger ikke være så avansert som jeg innbiller meg. I Horten har jo middagslaging gått som en lek. Mon tro hvordan de andre får det til uten meg (?) Haha. Barer supplerer jeg med, og litt det samme med frukt, og riskaker på jobb. Eller hva jeg plutselig måtte finne på tilbud, eller få lyst på. Lyst er kanskje et feil begrep, men det hender at jeg bare plutselig må kjøpe et eller annet jeg likte før. Som da jeg kjøpte skorpor her om dagen. Barndomsminner. En handleliste er selvfølgelig gull, men med klisterhjerne behøver jeg ikke det. Samt at jeg er et vanedyr, så det går gjerne 2-3 mnd før jeg er lei en matvare. Ironisk nok.

 

En vane jeg delvis har kvittet meg med (og som mange anorektikere har) er tyggegummikjøp (5 pk) hver tredje dag, samt 2 pastillesker daglig. Det hender selvfølgelig jeg kjøper en pakke tyggegummi eller en pakke med Dent, men det er ytterst sjelden nå. Godt for magen, og godt for lommeboka. Jeg har ikke hatt slike ekstreme kramper etter at jeg kom til Hønefoss, ei heller sett gravid ut. Det er helt klart mye som tyder på at jeg nå har funnet, og er i ferd med å finne et kosthold som både kan funke som reparasjon, og også vedlikehold av kroppen – tross at det er lite variert (alltid kresen!). Samt at jeg ikke blakker meg helt for penger. Det har jeg nemlig svart på hvitt i budsjettpermen min. Selvsagt!

 

Jeg måtte bare poste dette bildet av meg selv, da jeg kom hjem fra fadderuken på Tirsdag, den dagen det var armytema. Her er det nattmat som gjelder, og jeg sitter og gomler cottage cheese klokken tre på natten. Har ikke skadet hånden. Det er lyset som har gitt gjenskinn så den ser forslått ut. Til dere som legger merke til at det er en mager variant av cottage cheese. Jeg kjøpte mager av to/tre grunner, og det var ikke fordi butikken var utsolgt for original. Men fordi; 1. Original kommer i mindre bokser, og koster mer. 2. Mager smaker så mye bedre, og har ikke den tørre konsistensen. Jeg lurer også på om proteininnholdet er høyere (?) Uansett så spiser jeg mer av mager enn jeg ville gjort av original, så dette går opp i opp. Og det er ikke så stor forskjell på kalorier pr 100g – noe jeg vet fra tiden med anoreksi. Jeg har for så vidt ikke lest på en eneste varedeklarasjon etter jeg flyttet. Egentlig føler jeg det er unødvendig å forsvare meg for dette her, men av erfaring vet jeg at folk kicker på alt, dessverre. Og jeg vil definitivt ikke bli stemplet som syk lenger. Noe jeg håper kommer litt frem nå som jeg tør poste et innlegg som kun omhandler mat. Jeg har nemlig holdt den slags utenfor bloggen, fordi jeg har sett på det som en skam å spise. Det skal dere vite!

Fasitsvaret på (min) anoreksi!

Det som har gått igjen hver gang jeg har vært under behandling, hos lege, snakket med andre anorektikere, lest i medier, med mer – er dette med at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan man blir frisk. I åtte år gikk jeg å trodde på den ”sannheten”, men greia er det at dette ikke er noen sannhet overhodet. Å bli frisk handler om kun én ting, og jeg har etter mye prøving og feiling funnet ut hva det er. Det handler ikke om masse kalorier, lite trening, innskrenking på livet, tvangsinnleggelser eller helsevesenets kontroll. Det handler om noe helt annet; nemlig motivasjon. Og da snakker jeg ikke om motivasjonen til å legge på seg og bli friske, for den er det ingen anorektikere som har. Okei. Så tenker mange at de vil bli friske, men de vil ikke gjennomgå hva det faktisk innebærer å bli frisk, og i mine øyne, så har man da ikke motivasjonen til å bli frisk. Jeg har hele veien påpekt at uansett om en er syk eller ei, så må en leve et liv tilnærmet som en frisk en, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. En må fylle det ”syke” opp med nye impulser og ting som gir en glede. Og løsningen, mine venner, den handler om denne ene tingen, nemlig den motivasjonen som overskygger alt. Den som gjør at du blåser i om du har fått i deg en pastill på 2 kalorier ekstra, eller om du har gått glipp av 3 minutter av den gangen du pleier ha per dag (satt på spissen!) Den som gjør at du lærer verdsette livet, og spesielt de små tingene. Og den som gjør at du drives fremover mot en fremtid som du knapt kan vente med å oppnå! Jeg skal være så ærlig å si at jeg visste jussen ville gjøre meg frisk, fordi jeg visste at det ikke var noe annet i hele verden som betydde mer. Når jeg tenkte på forsvarsadvokathverdagen var jeg ikke redd for noe, og alt jeg greide fokusere på var hva som måtte til for å komme dit hvor jeg kunne studere, og ikke bare det; men fullføre studiene. Jeg er en helt annen jente den dag i dag, og jeg sliter verken med psykiske eller fysiske plager – som har oppstått fra anoreksi vel og merke. Jeg valgte jobbe mot målet mitt, og den staheten som gjorde meg syk, var også den som fikk meg hit!

 

Jeg er ingen guru eller leksikon, og jeg har på ingen måte sagt at dette er løsningen for alle – det er viktig å presisere. Anoreksi er en individuell greie. Samtidig vil jeg også påpeke en viktig ting; De aller fleste mennesker har en eller annen drøm her i livet, og jeg tror egentlig at dette med å bli frisk kommer an på hvem som tør å realisere den, og ikke. Vil du stå fast på ditt trygge beite, så greit, men da kan du ikke forvente fremgang heller. Velger du derimot å trå utenfor, og sikte oppover, er sannsynligheten ganske stor for at du vil oppleve økt livsglede og en friskere hverdag. Hvor enkelt dette er, skal jeg ikke gå inn på, men igjen; jeg har vært tvangsinnlagt, døende, så undervektig at det var fare for mine indre organer, hatt veldig varierende prøveresultater, fått beskjed om at jeg aldri ville bli frisk pga kronisk sykdom, osv, osv. Hvis jeg har greid å reise meg, tror jeg hvem som helst kan gjøre det samme!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et veldig lekkert bilde fra min 15-års dag… 100% fri for bekymringer – akkurat som nå!

Kyssesyken?

Min mor er nok glad for at jeg har hygget meg i studentuka, men hun ville nok ikke vært særlig happy hadde kjent til mine ”sosiale omganger”. Og det innebærer å drikke av samme glass. Noe som har skjedd flere ganger. Jeg tenkte liksom ikke at det var så farlig, og det skal sies at jeg på disse tidspunkt ikke var i mine fulle fem. Jeg greide rett og slett ikke tenke før jeg tok avgjørelser – jeg bare tok dem. Som den frie, spontane og nokså gale ”ungdommen” jeg er/har blitt. Fordi jeg føler at jeg nå kan leve livet fullt ut, og da skal det ikke være begrensninger. Men så, på Fredag ettermiddag (på jobb vel og merke), kjenner jeg at jeg knapt får puste. Lørdagen enda verre. Det føles faktisk som det sitter en potet bom fast i svelget mitt. Jeg kan spise, og jeg kan drikke, men det er ubehagelig. Halsen klør og jeg hoster. Jeg er ikke hoven, har feber, dårlig ånde, er sliten (selv etter 9 timers arbeidsdag) eller snufsete. Kvalm er jeg så å si alltid, så det er ikke noe nytt. Det er kun halsen som er problemet. Og selv om den ikke direkte gjør vondt, så begynner jeg å google. Som mange vet; Det verste man kan gjøre når man er syk. Kyssesyke og også kreft popper raskt opp, og jeg kjenner angsten begynner å bre seg i hele kroppen. Jo mer jeg leser, jo verre blir det. Plutselig dunker hodet og jeg kjenner at hjertet slår fortere enn noensinne. Jeg må sette meg ned. Jeg er livredd. Så livredd at jeg ringer legevakten og spør rett ut om jeg har kyssesyke (klokken 1 på natten), for kreft har jeg skjønt er lite sannsynlig. Noe sekretæren ikke kan svare på, men dog beroliger hun meg. I tillegg får hun legen til å ringe 30 minutter senere, fra ukjent nummer selvsagt. Samtalen og mine spørsmål pågår i nesten 15 minutter. Jeg er helt ute. Legen sier at kyssesyke kan skje hvem som helst, og om det er tilfellet så skal helsepersonell greie å ta meg gjennom det, selv med fulltidsstudier og jobb. Samtidig får jeg også vite at mine symptomer er milevis unna kyssesyken, og at det mest sannsynlig bare er en filleting. Fordi jeg ikke har hovne lymfekjertler eller hvite prikker i svelget tyder lite også på bakteriell halsbetennelse. Hun spør om jeg har feber, men jeg er ikke sikker. Har ikke termometer i Hønefoss, så jeg prøver med en unyttig app på mobilen. Får også V til å kjenne på pannen min. Han konkluderer med at jeg ikke er varm. Men jeg er ikke så sikker. I flere timer går jeg og kjenner på pannen med 2 minutters mellomrom. Herregud. Galskap. Jeg får time. 11:00 på en Søndag. Greier ikke vente til uken. Kroppen er for spent, og jeg går med for mye bekymringer i hodet. Dette har jo mamma advart meg for så mange ganger. Jeg føler meg dum. Skikkelig dum. Tenk om jeg har satt min nye utdannelse og jobb i fare? Tenk om jeg må flytte fra Hønefoss, nå som jeg omsider har flyttet ut fra pikerommet? Tenk om jeg blir så sliten og slapp at jeg havner ned på anorektisk vekt? Ikke at det hadde skjedd. Men uansett. Tankene var mange. Vonde og mange. Og jeg som aldri har vært i nærheten av hypokondri, eller i det hele tatt hatt noe dårlig immunforsvar. Selv ikke etter at jeg fikk påvist anoreksi. Var jo faktisk innlagt på tvang den gangen det brøt ut et skummelt virus på avdelingen, og jeg var en av to som ikke ble smittet. Det samme i vinter. Hele familien ble syke unntatt meg. Jeg er mer kjent for brukne armer og ribbein, kan man si. Så slik er nå det. Hva skulle da liksom risikoen være for at jeg hadde fått kyssesyke?

 

Det var smertefullt å legge seg i natt. Legger ikke skjul på det. Jeg greide liksom ikke få fred. Hvorfor måtte jeg drikke av samme glass som ukjente folk? Hvorfor måtte jeg småkline her og der? Hvorfor måtte jeg være så himla dum? Dette er riktig nok uskyldige valg, men dog valg som kan påvirke hele min fremtid. Nå som jeg endelig har kommet i gang. Nå som jeg endelig er tilnærmet frisk. Jeg våknet her med pusteproblemer i dag igjen, men nå også rennende nese, potte tett og et enda trangere svelg. Pluss at jeg hostet som en gal. Ingen feber eller ”utbrenthet”. Jeg sov gjennom hele natten, verken kaldsvettet eller frøs – og hadde null problemer med å stå opp. Slik det har vært siden jeg kom hit. Så ja. Enden på historien må komme nå, før jeg drar ting for langt og folk blir unormalt bekymret. Inkludert min mor, som den gang jeg bodde hjemme var veldig overbeskyttende. Jeg hadde selvfølgelig ikke noen kyssesyke, men heller ingen betennelsestilstand i kroppen, bare en hissig forkjølelse. Og den går over av seg selv. Alt av prøver så fint ut, og legen kunne ganske greit (ut fra det han så) konkludere med at jeg var frisk fra anoreksi i samme slengen. Forkjølelsen har trolig kommet fra en kunde på jobb, og ikke fra mine medstudenter på fest. Jeg burde jo skjønt det, med tanke på allmenntilstanden min – men denne gangen var fornuften totalt fraværende. Tror aldri jeg har vært så skrekkslagen før eller ute av meg selv som da jeg kjørte til sykehuset og entret legevakten isted. Nå har jeg lært. Virkelig. Jeg som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å dra til legen, gjorde en lur ting. Og det sparte meg for mye psykisk sett. Bare denne bekreftelsen gjør at jeg kjenner meg mindre syk – selv om det var noen unødvendige kroner skal man tenke studieøkonomi. Ekstremt rart med placeboeffekten når den slår inn. Jeg har aldri opplevd liknende før. Tidligere var liksom helsen min på 0 i viktighet, mens nå. Nå betyr den ALT. Så er vel det en bra ting også? Jeg må bare lære meg kontrollere følelser, tanker, stress og bekymringer bedre. Det verste er kanskje det at jeg blir såpass godtroende, og tenker at alt jeg leser stemmer. Jeg forstår ikke at det er mulig å bli så innbilsk… Tips fra legen; ikke google symptomer neste gang. Og det er vel generelt et bra tips til alle!

 

Nei. Jeg måtte ”feire” litt for meg selv med en kjøretur på måfå – det absolutt gøyeste jeg vet. I går kjørte jeg en rundtur rundt Jevnaker etter jobb, mens i dag ble det bare litt i omegn Hønefoss for å gjøre seg kjent med gatene. Nå er jeg generelt bare lykkelig. Så lykkelig at jeg skal verdsette denne dagen ekstra. Jeg skal spise godt (og litt ekstra), lese masse juss og ringe til et par venninner. Jeg skal slappe godt av med serier, men også trene (med senebetennelsen og forkjølelsen i bakhodet), og deretter legge en plan for uken som kommer. Med skole og jobb, og alt annet. Vi har oppmøte med tanke på hvilken gruppe vi er, dog alle dagene, og jeg tenker ha noe studietreff her hjemme. Samt at broren min har fått en invitasjon til å komme (selvfølgelig med akseptfrist etter avtl. §2 – haha), og da må folk eventuelt informeres og forberedes. Det er nemlig ikke bare meg å ta hensyn til lenger, og i dette huset har vi alle medbestemmelsesrett. Og det til tross for at lillebroren min er snill som et lam. For ikke å snakke om skal jeg hente mine to nye brillepar, min nye PC, og også ordne med ny dressbukse og pensko til jobben. En nesespray kan også være greit. Resten av ærendene kommer jeg ikke på i farten. Jeg er litt ”over the top” akkurat nå, og her trives jeg så godt!

Jeg håper de liker meg!

På en side er jeg glad fadderuken snart er over, mens jeg på en annen side er litt lei meg for det. Dette har kanskje vært noen krevende dager fysisk, men dog også de mest fantastiske dagene jeg i løpet av mitt 24 årige liv noensinne har opplevd. Det vil nok bli uvant når dagene kun skal dreie seg om skole og jobb – og ikke skole, jobb og festing. Nå virker jeg sikkert veldig dramatisk her, og det er så absolutt ikke meningen. Ingenting er over. Jeg møter jo folk på skolen og slår av en prat i ny og ne. Det er veldig hyggelig å vite at man alltid kan si hei eller prate med noen uten å føle seg dum, eller at man trenger seg på. Akkurat der er forskjellen fra mine tidligere skoleår ganske stor. Miljøet her i Hønefoss er et helt annet enn i Horten. No offence til Horten, for det har ikke noe med folkene å gjøre. Horten er bare en typisk klikkeby. Alltid vært sånn. Enten så passer du inn, eller så gjør du det ikke. Sistnevnte er så å si usannsynlig om du kommer fra en annen by, et annet land, osv. Jeg har selv opplevd å føle meg utenfor. Ikke det at jeg ikke har hatt venner. Jeg har vel inntrykk av at folk alltid har likt meg, men det har på en måte aldri blitt mange vennskap eller gjengmedlemsskap av den grunn. Jeg holdt meg som regel med mine faste venninner –  og det var det.

 

Men så ble jeg syk, og plutselig holdt jeg meg ikke med de engang. Jeg havnet i min egne lille boble full av ensomhet, destruktivitet og mindreverdighetsfølelser. En boble jeg for øvrig ikke anbefaler noen å havne i. Så ble jeg innlagt, bloggen ble stor, og plutselig var lille meg en stor nyhet for alt og alle. For første gang følte jeg anerkjennelsen. Og for første gang opplevde jeg å møte mennesker jeg før aldri hadde ”møtt” – bare sett og observert i gangen. I russetiden fikk jeg dele opplevelser jeg i alle mine tre år på videregående bare kunne drømme om. Plutselig pratet folk til meg, de smilte og de inkluderte meg. Jeg vet enda ikke om dette var av sympatiske grunner, men uansett om det var det eller ei, så velger jeg å fokusere på det positive; nemlig at jeg ble tatt inn i varmen. Og det er litt samme saken her i Hønefoss. Med en liten forskjell; her ble jeg tatt inn i varmen FØR folk i det hele tatt visste at jeg hadde vært syk – eller 24 år i det hele tatt (som jeg tenkte var et stort problem). Kanskje kan man skylde på alkohol og god stemning, men da hadde trolig folk ignorert meg på skolen. Å være med på fadderuken har rett og slett gitt meg den starten jeg trengte til å komme inn i det sosiale. Det trenger ikke være snakk om bestevennskap for min del. Jeg er ikke avhengig av å dilte etter noen, bare jeg kan møte på folk som sier hei og smiler til meg – og som vil jobbe med meg på skolen. Det er mer enn nok. Jeg er nemlig ikke hun som må ha en bestevenn eller kjæreste. Jeg klarer meg så lenge folk vet jeg eksisterer, og responderer på det. Selvfølgelig hadde det vært fint å ha noen å støtte seg på, men alt slikt må man ta som det kommer. Jeg har jo et fulltidsstudium og en deltidsjobb, og mye selvstudium på siden, så dagene mine fyller seg bra opp allikevel. Men. Det betyr ikke at jeg avslår forespørsler jeg får. Jeg prøver å delta der jeg kan. Det er nok heller det at jeg er litt redd for å ta initiativ, fordi jeg rett og slett ikke vil virke for pågående. Jeg har liksom denne analyseringen pågående der jeg stiller spørsmål ved hvorfor folk er snille mot meg, og hvorfor de i det hele tatt snakker med meg. Det ligger nok en usikkerhet i bunn. Jeg har super selvtillit når det kommer til mestring, men så stopper det litt. Jeg kan få haugevis av komplimenter, men det er vanskelig å tro på det. Igjen; ”Hvorfor sier folk det til meg?” Jeg skal ærlig innrømme at jeg lett tenker at folk har baktanker – at de vil noe mer. Ute på byen er det naturlig at det blir litt sånn, mens i hverdagen; ikke nødvendigvis. Er dessverre litt for raskt til å trekke den konklusjonen, og sette to streker under svaret. Ferdig, liksom. Tør ikke håpe på noe. Jeg velger faktisk å se bort fra magefølelsen enkelte ganger, fordi tvilen blir så sterk. Er det noe jeg må bli flinkere på, så er det dette med selvaksept. Og dette med å stole på at folk rundt meg faktisk liker meg for den jeg er, og ikke bare fordi jeg kan låne bort penger eller hjelpe til når det trengs.

 

 

Siste oppdatering er en ny senebetennelse på gang (i venstre fot denne gangen), men det er vel bare et bevis på at jeg har hatt det gøy. Med noen pakker ibux ordner det meste seg, og så lenge jeg kommer meg (går eller sykler) på skole og jobb, så er det innafor. Det er utrolig hvor interessant og fantastisk jussen er, og det er faktisk slik at jeg gleder meg til å dra på forelesning, eller i det hele tatt åpne bøkene hjemme. Det er rett og slett en lidenskap. Jo. Også elsker jeg diskutere juss på vorspiel. Haha. Denne uken har bestått av tre lange forelesninger, og i dag satt jeg i tillegg ”igjen” for å lese 3 timer. Rett og slett fordi jeg ville lese, men også fordi det var praktisk å sitte der istedenfor å dra hjem, når jeg allikevel skulle på jobb 15:30. Nå er forresten arbeidskontrakten undertegnet, og jusstudenten har satt seg godt inn i vilkårene. Jeg har herved min hovedbase på Elkjøp Hønefoss, og bistilling (om det heter det?) i Horten. Det er utrolig godt å komme til et nytt sted å starte litt på nytt med nye rutiner. Ja, selv nye arbeidsklær og nye nøkler er en ren glede. Jeg koser meg utrolig mye og har plutselig fått et ganske mye større ansvar enn jeg noensinne før har hatt, så jeg må jo si at det føles veldig bra. Har akkurat kommet hjem fra jobben. Syklet i dag. Tenke seg til at jeg har vært borte i over 12 timer, og ikke er jeg sliten at all. Selv med 4 timers søvn i natt og et nokså verkende hode. Kun fadderuke 1 gang i året. Det får være unnskyldningen. Foten er nå som så, men jeg er en hardhaus og skal fint greie 8 1/2 time i morgen… Det var visst hviledag i dag, så kvelden er viet til Suits og de resterende måltider. Angående spising så tar jeg den litt mellom slagene, når det er friminutt, når det er lite kunder, hvis jeg går til og fra et sted, osv. På jobben har vi også stående mat som vi kan forsyne oss av. Jeg får fint inn de kaloriene (les: proteinene) jeg skal, og jeg kan trene uten problemer. Kroppen har formet seg til å bli sterk, og det synes. Faktisk føler jeg vel mer eller mindre at jeg kan betegne meg selv som rimelig frisk nå. Ikke én gang har jeg hatt anorektiske tanker, vært deprimert eller i det hele tatt følt ting var håpløst. Ikke én gang. Jeg sa jeg skulle greie dette!

Kastet meg ut i det!

Å stå opp før 8 er noe jeg gjør et par ganger i året som oftest, mens nå skal det skje 5 av 7 ukedager. Frokost er noe jeg ytterst sjelden spiser før 11:30, mens nå skal det skje en gang mellom 8 og 10. Noe som gjør at også lunsj, middag og kveldsen flyttes bakover på klokken. Så uvant. Jeg skal ikke lenger (etter fadderuka) legge meg i de sene nattetimer, men på et tidspunkt der programmene på tv så vidt har begynt å rulle. Jeg får ikke lenger den samme friheten som jeg hadde før, for nå har jeg i tillegg til jobb også studier. Fulltidsstudier. Sist jeg hadde det var i 1 klasse på VGS, men trolig kan ikke det sammenlignes med universitet og høgskole. Det er i alle fall det alle sier. Den hverdagen som straks er i gang, har jeg mest sannsynlig aldri før sett eller opplevd maken til. Hvordan jeg vil takle det, får tiden vise. Det som uansett er sikkert er at nattesøvnen min er helt fantastisk – på sovesofa. Jeg sover sammenhengende, og tar ingen piller før leggetid.

 

Istedenfor å forberede meg på soverutiner, måltider og boalene-livet, som broren min mente jeg burde, så valgte jeg kaste meg rett ut i det. Jeg la meg riktig nok tidlig et par dager i forkant, men ingenting annet. Alt har jeg tatt på strak arm, og selv om det høres litt rart ut, så er det slik jeg takler endringer og utfordringer best. Jeg hater forandringer, og det er spesielt grunnen til at jeg ikke vil forberede meg på dem. Er det en ting jeg er, så er det tilpasningsdyktig. Riktig nok trenger jeg noen dager på meg, men det er få. Svært få. Jeg trives best når jeg er spontan og tar livet på strak arm, tross at jeg også kan planlegge til tusen. Det er noe befriende med å vente på det som skal skje. I det siste har jeg hatt litt den holdningen; ”Hva er det verste som kan skje?” Legger jeg meg tidligere? Ja, da blir jeg mer utvilt. Spiser jeg mer regelmessig? Ja, da blir humøret mitt mer stabilt. Bor jeg alene? Ja, da blir jeg mer selvstendig. Og ikke minst; bedre rustet til å møte skolehverdagen og fremtiden. Altså vinn x4 på alt sammen.

 

En av tingene jeg kanskje har vært mest spent på var dette med å starte på ny jobb, og jeg husker godt på intervjuet at de nevnte ”sommerfest”. Og ikke bare fest, som i mingle, drikke og hygge seg. Men fest, som i hygge seg, drikke, og spise PÅ RESTAURANT. Og der satt jeg og bare jattet med… En sommerfest er jo tross alt en fantastisk anledning til å bli kjent med flere av de jeg jobber med, og jeg synes det er flott at man kan møtes utenfor jobben. Men, tilbake til poenget; Sist jeg spiste på restaurant var i 2010, på kinarestaurant i Lyngdal. Da bestilte jeg kylling chop suey, kun med brokkoli. 4 grønnsaker fjernet der altså. Dessverre har det alltid vært spesialbestillinger fra denne frøkena. En gang kresen, alltid kresen. Men, så er det jo forskjell på kresenhet og anoreksi. Hadde jeg ikke vært syk kunne jeg jo spist fileter av kjøtt med ris, pasta, salatblader, brokkoli eller gulrøtter til. Eller lasagne, spaghetti bolognese og skinkepizza for den sags skyld. Jeg er kanskje ikke kommet dit enda, men allikevel så mye lenger. Nå er jeg ikke direkte redd for maten som blir servert, men tar selvfølgelig mine hensyn med tanke på hva jeg likte før og ikke likte før. Jeg har aldri likt sauser, dressinger, poteter eller noe særlig grønnsaker. Det meste brekker jeg meg av, og gulper faktisk opp. Og da snakker vi slike ting som gjerne er standard på middagsbordet for de fleste. Men seriøst, trenger jeg like dem?

 

Jeg kunne takket nei til sommerfesten, men hva hadde jeg vunnet på det?  Skal jeg vente på å bli klar til noe som jeg i utgangspunktet ikke vil bli klar for? Å dra på restaurant har som nevnt tidligere aldri vært noe mål for meg, men når situasjonen er sånn at det må til for å komme enklere inn i det sosiale på jobben – da trosser jeg frykten. For hvilken frykt snakker jeg om? Frykten for å spise ukjent mat? Nei. Jeg snakker om frykten for at andre skal se at jeg spiser. At folk skal se at jeg ikke er kjernesunn eller har stålkontroll. Det får meg til å føle meg liten og svak. Kontroll har ikke bare vært en del av livet mitt med anoreksi, men også av livet mitt før jeg fikk anoreksi. Kontroll er for meg like viktig som fornuft. Det er en egenskap jeg trenger for å fungere, men så kan det selvfølgelig diskuteres i hvor stor grad kontrollen er god eller dårlig. Denne gangen valgte jeg uansett å se bort fra alt som het kontroll, og heller overgi meg til det ukjente. Nå som jeg har startet et nytt liv skal jeg også ha nye rutiner, og jeg skal ikke lenger være låst i de gamle utvaskede mønstrene. En sommerfest var for meg glimrende anledning til å utfordre meg selv på nettopp denne arenaen. I forkant har jeg hatt blandede følelser, men jeg har på ingen måte vært sånn kvalm som jeg er hvis jeg gruer meg skikkelig i forkant av ting. Har mer hatt sommerfugler og spenningsknuter i magen – noe jeg tror er et bra tegn. Kanskje til og med et frisk et?

 

Heldigvis hadde jeg tre valg da jeg skulle bestille. To helt uaktuelle, og et som virket overkommelig, eller ”spiselig” skal man bruke mine ord. Det var en slags mix av grillet kjøtt med noe paprikasaus, salat og ris. Tja. Det kan jo være så mangt. Personlig foretrekker jeg kylling, men kan også spise svin – biff til nøds. Pølser sliter jeg med pga reflux og sure oppstøt, og hamburgere/kjøttkaker er virkelig ikke min greie. Det smaker ikke godt, og jeg sliter svelge sånt på grunn av den deigete og slimete konsistensen. Det sier vel litt om frøken selektiv. Vel uansett. Jeg tok en telefon til stedet. Ikke fordi jeg er redd for hvordan maten ble tilberedt, men fordi jeg trengte klarhet i hva slags kjøtt som ble servert og hvordan tilbehøret ble dandert. Ved siden av, eller oppå? Selvfølgelig kunne jeg bestilt en av de to andre rettene, men da måtte jeg takket nei til alle sausene, tilbehøret og potetene. Jeg måtte lagt til noe her, og fjernet noe der, for å få et måltid JEG kunne spise. Å endre på menyen var for meg helt utenkelig og alt for sykt. Sistnevnte en kategori jeg ikke vil kobles opp mot. I alle fall på en slik dag, i alle fall ikke når jeg har gitt uttrykk for at jeg nesten er frisk. Det siste jeg vil er å bli sett på som annerledes – spesielt det første ordentlige treffet jeg har med mine nye kolleger. Da skal folk møte en selvsikker, selvstendig og uredd pike. Jeg er naturligvis veldig småspist, så det å spise en hel middag visste jeg at jeg ikke ville klare, men jeg hadde satt meg som mål å spise det jeg likte, til jeg var forsynt og mett.

 

I dag er det Søndag, og jeg sitter her med utrolig mange følelser når jeg nå skriver til dere – og ikke én eneste av dem er dårlig samvittighet. Ingen måltider ble skippet heller, og det til tross for det noe usikre restaurantbesøket. Jeg hadde det så fint i går, og alt gikk utrolig bra. Mine nye kolleger er helt supre, og jeg føler virkelig at jeg har fått et godt forhold til dem alle. Som person er jeg veldig sosial, så det hjelper meg nok mye når jeg nå skal sosialiseres inn i en ny jobb og på en ny skole, eller rettere sagt; i en ny by. Samtidig må jeg også si at folk i Hønefoss er veldig åpne, så her er det virkelig ikke vanskelig å finne sin plass. Jeg er allerede i ferd med å finne min. Og mange er kanskje nysgjerrige på restaurantmiddagen? Vel. Jeg fikk servert grønnsaker dynket i noe greier, dressing, paprikasaus, kjøttkake, grillspyd og gul ris. Den gikk bedre enn forventet. Jeg spiste det jeg følte jeg greide å spise (som vil si kjøttbiter med litt saus på og halvparten av risen), og det var ingen som brydde seg om hva jeg inntok. Det er jo nøyaktig det samme jeg hadde spist om jeg var frisk, for det var kun kresenheten som bestemte. Jeg talte ikke kjøttbitene eller lagde meg en ca beregning i hodet på ris eller saus. Jeg spiste til jeg følte meg stappet. Ja, jeg har kanskje liten magesekk, men hva så? Dette er i alle fall ikke noe anorektisk, som tidligere. For første gang på utrolig lenge greide jeg skli inn i mengden uten å virke som ”hun syke”. Det var selvfølgelig en milepæl, men det hjalp veldig å kaste seg ut i det. Nå har jeg på alle måter fått en bekreftelse på at de siste skrittene mot 100% ikke er så tunge som jeg først hadde trodd. Jepp, dette livet er bra for meg…

 

Jeg er en person som gjerne vil strekke til overalt, og gjerne rekke alt som er mulig å rekke. For meg stod det ikke mellom jobbtreff og neonparty, men begge deler. Etter tre timer med jobben dro jeg bort til vorset, og igjen var det super stemning. Jeg hadde kjøpt outfit for kvelden, så denne gangen var jeg i alle fall litt mer egnet for anledningen. Det måtte for så vidt også være klær jeg ikke ville skitne til med maling, og med skapet fullt av mine favorittklær, var det sikreste å kjøpe noe nytt. Sier studenten som enda ikke har fått penger fra Lånekassen. Rundt 00 dro vi til en ny nattklubb. Så langt har jeg blitt presentert for tre stykker, men jeg må si at denne var den beste. Jeg har dårlig nok hørsel fra før, og når musikken overdøver pratingen så blir det ekstra utfordrende for meg – noe det ikke gjorde der vi var. I tillegg fikk jeg også henge fra meg jakke og veske, så det gjorde i tillegg jobben med å danse litt enklere. Fordi det nå er flere enn meg involvert, så kommer jeg selvfølgelig ikke til å fortelle om resten av kveldens påfunn – bare at det var utrolig gøy, og at jeg igjen er utrolig takknemlig for å få henge med så mange fine folk. Hodet traff puta i femtiden, men det gjorde ikke noe, for i dag er det hviledag som gjelder – og jeg har ingen tanker om å skrive når jeg stod opp. Jeg er nok litt tappet for krefter. Denne uka (fom Søndag) har ikke bare bestått av festing hver dag til sent på natt, men også forelesning, studielesing, 2 arbeidsøkter og en del ærender i forbindelse med flyttingen. Jeg skal uansett trene en økt med pilates for å hente inn energi. Kanskje jogge etterpå? Vi får se. Jeg er dessverre ikke den personen som får energi av å være med mennesker, men som henter energi når jeg er alene. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg trives i ensomheten. Det sosiale trenger jeg i aller høyeste grad, da det tilfører livet mitt så mye glede. Mine gamle lesere vet at jeg en gang var på randen til å ta livet mitt – en tanke jeg den dag i dag ikke kan begripe. Ting er bare for bra nå, og for første gang på over 8 år har jeg det ganske bra med meg selv. Jeg går ikke rundt og tenker at jeg er stygg, og jeg blir oppriktig glad når folk gir meg et kompliment. Ikke fordi jeg føler jeg må bli det, men fordi det gjør godt at andre liker meg for den jeg er. Jeg var ikke en usikker person før sykdommen, men har dessverre blitt det etter alt jeg har opplevd. Noe som er veldig naturlig. Jeg er så vant til at folk avviser meg, og det er også derfor jeg ikke tør gi ting en sjanse. Dette har snudd ganske om i fadderuka vil jeg si, og jeg har på en måte lært meg stole mer på at mennesker vil meg vel. At fadderne mine ikke bare henger med meg fordi de føler seg nødt og jeg er fadderungen deres, men fordi de faktisk synes det er ålreit. Håper jeg i alle fall. Å lese mennesker er nemlig noe av det vanskeligste som finnes, og jeg har på en måte gitt opp litt der. Rett og slett fordi jeg lett overtolker ting og fort blir pessimistisk. Til meg selv. Fordi jeg ender opp med konklusjonen; ”Jeg er absolutt ikke bra nok”!

Festlig studietid!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men et slikt samhold som dette har jeg sjelden opplevd. Jeg skal innrømme at jeg hadde helt middels forventninger til fadderuka, og at jeg i utgangspunktet kun skulle delta på litt. Vel. Litt ble til en del. Da jeg fikk faddergruppe i går fikk jeg ikke stort inntrykk, men det hadde med tiden å gjøre. Da jeg derimot møtte opp på vors få timer senere, var det noe helt annet. Jeg som ikke kjenner noen, følte plutselig jeg kjente alle. Det var helt utrolig. Jeg tror og håper at de folkene jeg nå har møtt er folk jeg også vil ha kontakt med senere. Vi hadde drikkeleker, noe som var veldig morsomt. Det løsnet også veldig på stemningen med litt alkohol i blodet. Og fordi jeg hadde spist greit på forhånd ble jeg ikke dårlig med en gang. Igjen var det få jenter og et overtall av gutter, men det gjorde absolutt ingenting. Jeg har alltid hatt mange guttevenner. Ja, jo. Der har vi svaret på hvorfor jeg aldri har hatt kjæreste. Uansett så må jeg jo si at det er fantastisk at jeg som jente på 24 år blir inkludert såpass bra. Selv etter at jeg fortalte om min forhistorie med sykdom og diverse. Det sier mye om menneskene her oppe. Og derfor kunne jeg ikke ta kvelden da jeg hadde tenkt, klokken 22. Det ble altså ut på byen etterpå, og selv om jeg både kjente meg svimmel, litt kvalm og trøtt, så var det så verdt å legge hodet på puta nærmere 3. Fordi frøkena måtte få i seg noen flere kalorier. Nå ser jeg veldig fram mot de neste fadderdagene. Jeg kan virkelig ikke gå glipp av dette, tross at det er noen forelesninger som ruller og går. Ja, for omtrent alle folkene er jo samlet på festene. Overalt hvor jeg går får jeg et smil, et hei og kanskje et håndtrykk. Har aldri opplevd maken!

 

Det er ikke akkurat noen tempurseng jeg ligger på, men en sovesofa med to overmadrasser er faktisk ikke så verst. Jeg fikk gutta til å hjelpe meg med å slå den ut i går, ettersom en viss person ikke helt var i stand. Jeg har sovet veldig godt, selv uten sovetablett – sånn bortsett fra at jeg har våknet en del ganger. Første gang var rundt klokken 5, og fordi min mobil viser am og pm, skjønte jeg ikke om det var morgen eller ettermiddag. Jeg trodde et øyeblikk jeg hadde gått glipp av forelesningen min. Heldigvis hadde jeg ikke det, så jeg konkluderte med at det var trygt å sove videre. Jeg tror det at jeg våkner noen ganger om nettene nå i begynnelsen både har med gårsdagen å gjøre, men også det at jeg nå er utsatt for en del nye forandringer. Kroppen trenger å tilpasse seg. Ellers kjennes den fin ut. Ingen vondter. Jeg tror dessuten jeg greide meg på matfronten i går, men ser fram til å planlegge enda bedre i dag. Ting skjedde litt vel sporadisk kan man si, og jeg forbrant muligens en del flere kalorier enn jeg inntok. Akkurat det der er litt vanskelig å holde styr på nå i staren, men det blir vel noen gode rutiner der etter hvert. Nå som jeg starter dagene her i Hønefoss blir det litt enklere, så jeg skal straks ta fatt på frokosten og få stelt meg litt. Trengte bare noen minutter på å våkne og få i meg varmen. Sistnevnte null stress når sovesofaen måtte opp. Det er en fin liten treningsøkt i seg selv. Kl 12:15 har jeg min første forelesning, og den varer i 4 timer. Like etterpå skal jeg på min første opplæringsvakt på Elkjøp, noe som blir spennende. Og på kvelden blir det vel ut igjen…

Hvor skal jeg starte?

Wow!! Det har vært mange nye inntrykk på én og samme dag. Jeg har nesten ikke ord. Akkurat som at jeg trenger å samle meg litt for å ta inn det hele. Først ankom jeg min nye skole, deretter møtte jeg mine nye skolekamerater, så mine nye lærere, så fikk jeg innføring i jussen og deretter hjelp til å velge emner for disse tre årene. På slutten av dagen ble jeg kjent med de nye fadderne og fikk enkel informasjon om fadderuken. Alt virker så fint, og det er et knall miljø her oppe. Var dog et lite stress med parkering da, så jeg har flydd til bilen 3 ganger for å flytte den. Men sånn må det vel bli når absolutt alt av elever og lærere tropper opp samtidig. Skolebøkene er også kjøpt. 4000,- fattigere der, altså. Pluss at ny synsundersøkelse er bestilt. Nye briller må frøkena ha. Selv om det koster. Har også gått til anskaffelse av bakeboller, for jeg som dårlig tåler gjær må ha en viss kontroll skal jeg spise gjærbakst. Nå sitter jeg her hjemme og slapper litt av. Hjemme, faktisk. Det føles utrolig rart å si det. Min adresse er faktisk i Hønefoss. I dag har det gått i ett, så det var det beste jeg fikk til var noen proteinbarer mellom slagene. Men til gjengjeld har jeg vært (sykt) flink og spist Grandis. Jeg liker ikke Grandis en gang, og har ikke spist pizza på sikkert hundre år. Ja, det er anoreksien sin feil. I tillegg har jeg tatt en real porsjon cottage cheese, helt uten å veie. Og sitter i tillegg her og gomler blåbær, men har mistet tellingen for lengst. Og dette var bare noen eksempler. Så ja mamma, dette går strålende! Akkurat som at dette nye livet lærer meg å gi f. Da jeg var på butikken isted ble jeg heller ikke lei meg da jeg måtte betale varene selv. Det var liksom en selvfølge. Å klare seg selv har for meg blitt så naturlig, bare. Og det på få timer?

 

Om jeg er sliten? Nei, men det burde jeg vært. Jeg reiste fra Horten klokken 08:30, og ankom Hønefoss 1 t og 30 minutter senere. Eller; 1 45, mener jeg. 50km/t på E18 pga veiarbeid enkelte steder, og 3 lyskryss pga veiarbeid på lierveien. Men det gjorde ikke noe for frøken entusiastisk, det. Alt jeg kjenner på er spenning og masse energi – og jeg sov faktisk ikke et eneste minutt i natt pga det. Noen skal sove godt i natt. Det meste er på plass i skapene, og jeg er så takknemlig for den fine guttegjengen jeg bor med. Vi skravler og prater som om vi har kjent hverandre i evigheter, og gutta er så behjelpelige med alt fra bæring til montering av gardinstenger. Ingen tvil om at jeg vil trives her. Snart skal jeg ture bortover til skolen for å delta på fors og litt festing. Viktig å være med i fadderuka, i alle fall det man kan. Det blir nok ikke rølpefest og midnattsdans på meg, men jeg skal allikevel henge med så godt jeg kan. Morgendagens planer er nemlig forelesning og jobbing/opplæring, så det er viktig å være opplagt. Jeg har riktig nok mulighet til å sove litt lenger i morgen, men jeg tror ikke jeg gidder å gjøre det selv om. Nettopp fordi jeg nå skal komme inn i rutiner, og da er det ”stå opp og legge seg på samme tid” – som gjelder. I alle fall på ukedagene. Hvis jeg tar tak i søvnmønsteret mitt nå, vil jeg garantert dra nytte av det de neste femti årene. Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er av å legge meg på morgenkvisten, for så å stå opp på ettermiddagen. Det.ødelegger.fullstendig. Målet mitt er også at jeg unngår alt som heter allergitabletter (funker som sovetabletter) og heller kan få denne dype, naturlige søvnen. Kanskje innebærer det mobil- og dataforbud en stund før leggetid? Og dessuten bør jeg med overaktiv blære kanskje ta et par forhåndsregler? Som ikke å drikke 2 liter vann før leggetid, og når jeg blir tørst mens jeg ligger og venter på å sovne(!)?

 

Jeg sier ikke at ting er gjort så enkelt som dette, men jeg har i motsetning til før nå et ønske om å skape gode og varige endringer. Søvnløshet kommer gjerne av stress og kan ikke bare gå utover konsentrasjonen og fokuset, men er også svært skadelig på kroppen. Dette kan igjen føre til en rekke konsekvenser og sykdommer. Som ung og sprek merker man kanskje ikke noe til dette, men i verste fall kan utviklingen sette hjerteproblemer og hjernesykdommer (Alzheimer, Parkinson) i full blomst. Sykdommer som både begrenser livskvalitet og fremtid. Vi snakker allikevel ikke bare om kjente sykdommer, men også flere ukjente dødsfall når vi ser på for dårlig søvnkvalitet. Det kan være alt fra høyt blodtrykk til svekket immunforsvar. Ting som i utgangspunktet for mange fremstår helt ufarlig. Søvn er altså ingen bagatellsak. Faktisk sies søvn å være like viktig som mat, og like skadelig som røyking og alkohol i for stort konsum. Det sier mye. Jeg tror de færreste tar faresignalene før de merker antydninger til migrene, utbrenthet og tretthet – men allerede da kan det være vanskelig å komme tilbake til den gode søvnen. Jeg har riktig nok slitt med det ene og det andre, men dette har vært på grunn av anoreksi, ikke søvnproblemer. Det er for meg anoreksien som har skapt et trøblete sovebilde. En natt sover jeg bare få timer, mens en annen sover jeg 15 timer. At jeg sover for lite, tviler jeg på, men jeg tror ikke det er bra å holde på slik jeg har gjort. Er det noe som skremmer meg, så er det nettopp insomnia, sovesyke, hjernesykdommer og hjerteproblemer. Fordi dette er sykdommer man må LEVE med, og som gradvis forverrer en.

 

Risikoen for å få for lite søvn som student, er stor. Og under eksamenstiden, er den enda større. Selvfølgelig vil jeg prestere på skolen, og lese det jeg kan, men jeg akter ikke la det gå utover søvnen min. Da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs kunne jeg sitte oppe til langt på natt, for så å dra på skolen 08:30 neste dag. Det går ikke lenger. Jeg er ikke en maskin, men et menneske. Og derfor må jeg ta mine forhåndsregler FØR og ikke etter. Helt ærlig så tror jeg at det skal gå fint. Hvis jeg er i aktivitet hele dagen blir jeg naturlig sliten, og jeg sovner da momentant. Jeg kan riktig nok holde meg gående på koffein, men ser ingen grunn til det for å holde ut lenger enn kroppen selv takler. Uansett så handler dette om vaner, og selv om de tar tid å innarbeide, så er de ganske vanskelig å vike unna når de først er på plass!

 

På Lørdag/Søndag har jeg tenkt til å skrive et innlegg som jeg er litt redd for å publisere, samtidig som jeg også ønsker å dele det med dere. Det er liksom både stolthet over det, men også skam. Sistnevnte skjønner jeg ikke helt hvorfor. Uansett så får jeg sove litt på det, og tenke meg grundig gjennom. På alle måter tror jeg at jeg vil angre hvis jeg ikke gjør det også, nettopp fordi det er snakk om et såpass stort steg inn i den friske hverdagen… Tja, vi får se. Jeg er jo blitt ganske modig av meg, så!

87% fullført!

Jeg har jobbet beinhardt og vist en vanvittig progresjon siden høsten 2016. Snart kan jeg med glede meddele at jeg er i mål på en forsvarlig vekt. Jeg var selvfølgelig så nysgjerrig på Lørdag at jeg bare måtte sjekke tallet. Som om det var et viktig resultat i en fotballkamp spilt av mitt favorittlag, eller et avgjørende tall på tippekupongen. Seriøst? Hvor kom dette uredde vesenet fra? Forskjellen på tidligere og nå, er at den gang var det anoreksien som forholdt seg til vekt og kropp, mens nå er det Madelén som gjør det. Før anoreksien hadde jeg ingen problemer med kroppen min. Aldri i verden om jeg skulle slanke meg, for jeg var jo en av de tynneste fra før av. Helsesøster lurte faktisk på om jeg hadde spiseforstyrrelser allerede i åttende klasse på grunn av en BMI hun mente var for lav og et matinntak som ikke lignet noe hun hadde sett før – men jeg bare bagatelliserte det, for den gang hadde jeg jo ikke problemer. Tanken om å klippe av puppene ble bare med tanken på barneskolen. Jeg utviklet ikke spiseforstyrrelser før i slutten av tiende klasse, men holdt det skjult i en god stund. ”Slankingen” kom som lyn fra klar himmel da trening og sunnhet i regi av ortoreksien, eskalerte fullstendig – og derfra overtok anoreksien. Det ble rett og slett for mye med skole, trening og jobb for frøken perfekt. Jeg hadde plutselig ikke tid til å være Madelén, og dermed ble også familie og venner skjøvet bak lyset. Så gikk tiden og plutselig var mine problemer offentliggjort. Jeg var innom leger, BUPA og psykologer, men ingenting hjalp. For hver uke gikk jeg ned i vekt. Da jeg omsider ble tvangsinnlagt var jeg døende og skrekkelig tynn. Det stod om timer, og selv om de greide redde livet mitt, var det der marerittet skulle starte. Månedsvis med tvang, trusler, vold, veiing, regimer og næringsdrikker. Jeg hatet det noe helt enormt. Det verste var vektoppgangene, men heldig (uheldig) for meg, gikk jeg kun opp noen få gram i uka, og neste uke hadde jeg gått ned dem igjen. Jeg fikk høre at jeg hadde så høy forbrenning og måtte derfor sitte i rullestol, selv de 10 meterne fra senga til doen. Men den egentlige sannheten var vel at kroppen min ikke greide ta opp næringsdrikkene, og derfor la jeg ikke på meg av dem heller. Og for en som kun levde på den type kalorier sier jo det sitt til at fremgangen uteble. Uansett. Timene før veiing var grusomme. Jeg lå som oftest våken og ventet, kun for å bli ferdig med det. Og selv om jeg visste at vektoppganger ville gi meg mer frihet, så taklet ikke ”kompisen” min den realiteten, overhodet. Noe han heller ikke har gjort i ettertid, og det er også årsaken til at jeg har stått veldig på stedet hvil i flere år. Tankene om å gå opp i vekt. Følelsen av å se mer fett på kroppen. Det har vært som å vente på en dødsdom. Ergo har det ikke skjedd. Mine foreldre kunne pushet meg, men hva godt hadde det gjort? Det prøvde de på før tvangsinnleggelsen, og det holdt jo på å ende skikkelig dårlig. Nei. Er man ikke klar for å gå opp i vekt, så vil man heller ikke holde seg der. Så enkelt. Det siste jeg ville var å være en svingdørspasient. Da var det heller mye bedre å fungere halvveis i et liv der jeg trivdes, hentet energi og hadde det bra – utenfor tvangsparagraf og sykehus. På veien har jeg prøvd å finne motivasjoner. Jeg trodde lappen i 2012 skulle gjøre meg frisk. Det skjedde ikke. Jeg trodde Klara (beetle) måneden etter skulle sende meg på Peppes. Det skjedde hvert fall ikke. Jeg trodde fullføringen av VGS skulle sende meg rett på jusstudiet. Noe som heller ikke skjedde. Jeg trengte tid. Jeg måtte summe meg, og finne ut hva jeg virkelig ville, og hvor mye jeg ønsket å leve livet mitt.

 

Det har vært mye om og men, men fordi jeg nå begynner på juss i morgen, samt flytter til Hønefoss for godt, finnes det ingen vei tilbake. Det er derfor nå helt skjønt at jeg greier gi f og ikke lenger har noe depressivt anstrengt forhold til utviklingen, om man kan kalle den det (?) Jeg merker på kroppen at den blir sterkere dag for dag, at ribbeina blir litt mindre synlig og at lårene ikke lenger er pipestilker (!!!) Det kjenner jeg om jeg tar på dem. Plutselig har jeg 12 bukser i mitt nye skap, og ikke bare 2 – selv om de 2 også passer. Jeg trodde jeg skulle hate at mitt 30kilo+ skjelett forsvant, men det gjør jeg altså ikke. Ei heller griner jeg. Nettopp fordi hodet er et helt annet sted. Jeg har motivasjon nå. Nok til å knekke anoreksien 110%. Dessuten elsker jeg de fordelene min nye kropp gjør meg. Jeg trenger ikke å elske se kroppen av den grunn, men jeg kan love dere at jeg sjelden har hatt så god selvtillit som nå. Fordi jeg føler meg så uovervinnelig. Noe har altså alt dette ha gjort med meg. Spesielt fysisk. Nå kan jeg sovne på magen med hodet til venstre side, og ikke bare høyre, fordi nakken verker. Jeg kan løfte tungt eller springe uten å kjenne det i korsryggen etterpå. Jeg har ikke lenger ledd som verker 24/7 og knekker ikke i skulderakselen så fort jeg løfter opp overarmen. Men best av alt; jeg fryser ikke like mye, men er isteden veldig ofte varm og må ofte kle av meg istedenfor på meg. Det er for meg en helt annen verden. Jeg er jo så vant med å ha tights, joggebukse, singlet, trøye, fleece og jakke på meg, inne til alle årstider – så jeg rett og slett kler meg slik av vane. Ikke at jeg behøver det lenger. Og ikke bare det; Jeg drar på meg boblejakka når jeg skal gå tur, og jeg sover med vinterdyne ikledd flanell de varmeste sommernetter. En svett affære! Og jeg som trodde jeg alltid hadde vært frysepinn. Det er tydeligvis en forskjell på frysepinn og ekstrem frysepinn. Jeg fryser som mennesker flest, men jeg trenger ikke lenger vifteovnen når det er 27 grader ute. Ei heller trenger jeg en mugge med kokvarmt vann for å holde ut nede i peisestua. På vinterstid har det vært så håpløst så håpløst, og jeg har latt vifeovnen dure og gå i flere timer kun fordi jeg har måttet varme opp rommet. Og veldig ofte har jeg ikke orket å stå opp fordi jeg har vært for kald. Litt av et SYKT liv!

 

Når jeg kommer til mitt nye bosted får jeg ikke bruke vifteovn. Det er ikke direkte ulovlig, men fordi det er svært så brannfarlig så er det kanskje greit jeg ikke tar sjansen? Fra før er det en termostatstyrt panelovn som dekker opp kvadratene for det lille rommet, så trolig er ikke poenget særlig stort. Må si jeg er litt spent på hvordan dette skal gå, selv om jeg egentlig føler meg rimelig trygg på at jeg vil komme meg helskinnet gjennom høst- og vintermånedene uten pappas strømregning. At solen står rett på hver morgen hjelper MYE. Så skal det også sies at jeg skal tilbringe ganske mange timer i forelesning- og lesesal. Skulle det uansett bli for ille har jeg alltids et klesskap fullt til randen av ull, fleece og dun – og jeg er verken fremmed for å ta en dusj, en tekopp eller en ekstra treningsøkt om det må til for å få varmen i kroppen.

 

Jeg trekker forresten tilbake det med kroppstemperatur. Det beste er helt klart nå at jeg ikke har en kropp som lider. Jeg har nok komplikasjoner fra før, og det siste jeg vil er å forverre dem. Kanskje heller kroppen min nå kan reparere seg? Jeg er så lei av vondter, smerter og ubehag. Og ikke minst; av å engste meg. Det å leve med bekymringer er ingen god greie. Jeg har riktig nok vært flink til å ignorere dem, men det er begrenset hvor lenge man kan fravike tankekvernet. Vi snakker søvnløse netter, plutselige saltvannstårer og mindreverdighetstanker ut av en annen verden. Helt plutselig. Nå håper jeg bare så inderlig at den vekta jeg jobber meg mot også kan bli værende inventar i min hverdag. At jeg slipper ta denne kampen flere ganger. Jeg er så sliten og lei av alt som heter spiseforstyrrelser og anoreksi at dere aner ikke. Jeg har på en måte kommet til det punktet der jeg ikke, under noen omstendigheter, greier å se meg selv som syk lenger. Jeg er på en måte ferdig med å face spiseforstyrrelsen, og gidder ikke lenger bruke tid og ressurser på noe som jeg føler meg ferdig med. Det til tross for at jeg enda har noen kilo igjen. Poenget er at jeg er myyyye nærmere frisk enn syk. Heldigvis, takk og pris. Jeg prøver allikevel tenke på hva som kan vippe meg av pinnen, på faresignaler jeg må være obs på for ikke falle tilbake, men jeg kommer kun på én. Det må være stress og det at jeg glemmer å spise. Fordi jeg ikke eier sult- og metthet. Derfor gjelder det å legge en slagplan. En slagplan basert på durende intense alarmklokker, og penger eller nødmat i skolesekken eller vesken. Kanskje noen proteinbarer? Hvis ting ikke er tilgjengelig kan måltider lett la seg forskyve, og det er min største fallgruve pr dags dato. Jeg er en mester på å forskyve ting. Derfor gjelder det å ta seg pause når jeg skal, og heller bruke de minuttene som trengs på å få i meg kaloriene. Alt annet kan vente. Begynner jeg først å tulle, så er det alt for lett å havne i denne spiralen der alt skjer tilfeldig. Tilfeldigheter kan være vel og bra de, men ikke uten kontroll. Jeg skal riktig nok ikke ha noen kostliste, for det mener jeg bare er tull, da det for meg blir en greie om å bevise at jeg kan spise minst mulig av lista. Ja, jeg vet. Helt teit! Det jeg derfor skal gjøre er å saumfare produkter som jeg vet bidrar godt til vekta, og derfra planlegge måltidene mine. Tro meg; dette er jeg klar over!

 

Når jeg er på målvekta mi vet jeg ikke, men i dette tempoet er det nok ikke lenge til. I alle fall er det hva jeg håper. Og så lenge jeg da greier holde den vekta, som da forhåpentligvis er den jeg trives på, og som kroppen min ikke lider av, så er det mer enn godt nok. Da trenger jeg ikke gå rundt å virke syk eller stakkarslig. Ikke at jeg har gjort det før heller, men man har jo sett at jeg har vært litt ekstra tynn liksom. Nå skal jeg jo studere da og har ikke tid til å dvele ved fortiden min. Fordi den nettopp er; fortid. Fortid, fortid, fortid. Nå er det framover som gjelder og framtiden som er i fokus. Dessuten er dette den veien JEG føler er riktig å gå. Uansett om jeg på et sunt ståsted vil slite med mat og/eller tanker omkring kropp så vil jeg ikke at andre skal vite det. Ok, så vil jeg alltid være selektiv og kresen, men det var jo Madelén før anoreksien, så akkurat den biten bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg snakker mer om redsel for forbudt mat. Ikke avvisning av grønnsaker, eller dårlige dager. Folk sier at de fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, men sorry, den gruppa vil ikke jeg være en del av. Da føler jeg at jeg håner de som faktisk sliter. Jeg vil aldri mer definere meg selv som spiseforstyrret med mindre det synes på kroppen min – og la oss håpe det aldri skjer etter jeg har fullført ”barneskirennet”. Dette betyr derimot ikke at jeg ser ned på de spiseforstyrrede (uansett vekt) som trenger hjelp og støtte. Jeg har full forståelse for at vi alle er forskjellige, og ulikheter trenger individuell behandling. Så enkelt, og så vanskelig!

 

Og der var nok et langt innlegg publisert! Jeg sliter rett og slett med å skrive kort når jeg først skal blogge, rett og slett fordi jeg har så mye på hjertet. Forandringer må jo dokumenteres og dette er en viktig del av min vei mot 110%. I morgen er dessuten den store dagen, og jeg er superspent. Bloggen blir definitivt ikke stående stille da heller, så følg med!

Osteoporose, artrose og senebetennelse

Osteoporosen fikk jeg påvist tidlig, rundt 18 år gammel, og den forsvinner dessverre ikke av seg selv. Til tider kjenner jeg at det verker i leddene, spesielt hvis jeg har stått eller sittet for lenge i en stilling. Uansett hvor flink jeg er så vil det ta tid før ting bedrer seg. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25-30 år. Derfra går det bare nedover. Jeg har på ingen måte noen tid å miste. Jeg husker jeg i begynnelsen satt og studerte ex phil med konstant sviing i rygg, og det var ikke spesielt behagelig. Nå som muskulaturen har kommet seg mer får jeg ikke lenger de samme smertene, men det er klart jeg må passe på. Det skal ikke mye til før jeg kjenner antydninger til det ene eller andre. Jeg er derfor nødt til å prioritere gode sofaer, gode senger og gode kontorstoler i tiden som kommer. Får jeg først vondt et sted så tar det gjerne tid før det leger seg, og fordi jeg er litt sånn som innbiller meg at jeg har vondt, så går det gjerne ytterligere tid. Det er noe psykisk ved det. I Mars begynte jeg få alvorlige problemer med tommelen, og jeg slet tidvis så mye at jeg ikke greide skrive på dataen en gang. Mamma kjøpte derfor en støttesak til meg til rundt femhundre kroner. Intet mindre. Det hjalp noe, men ikke nok. Med støtten kunne jeg i det minste skrive på data, men ikke for hånd. For dere som lurer; Alle mine stensiler fra ex phil er skrevet for hånd. Rundt 10 utfylte ringpermer. Igjen slo det psykiske til, og jeg begynte google det ene og det andre. Kom til slutt frem til at jeg hadde artrose (slitasje i tommelen), og at dette virkelig kunne sette utdanningen min i fare. Legen trodde faktisk det samme, men røntgenen var heldigvis negativt. Trolig var det bare en god gammel ”mobiltommel”, slik venninnen min sa. Nå, etter, 4 måneder, er hånden rimelig normal. Jeg kjenner antydninger til at tommelen er vond, men det er nok mer på grunn av mobilbruk enn databruk og skriving for hånd. Jeg prøver derfor å minke litt på tekstingen og heller benytte meg av messenger her på pc’en. Samt at jeg prøver å anstrenge meg minst mulig. Har nemlig en tendens til å legge all min kraft på hver tast når jeg trykker. Så de gangene jeg høres ut som en stresset børsmegler stopper jeg opp. Da er det hakket for mye. Jeg fryktet virkelig at tommelen skulle ødelegge alt. Hadde den forholdt seg slik den gjorde, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde orket studere så mye som planlagt. Krysser fingrene for at den forblir sånn.

 

Til slutt har vi senebetennelsen i høyre benet. Jeg som ikke kunne gå på en-to uker måtte jo ut i sykemelding til slutt, og selv om jeg ikke var 100% etter sykemeldingens slutt, så er også den tilbake der den skal være. Det jeg gjorde var å være i ro de dagene jeg hadde fri, droppet alt av gåturer i over to uker, og satt på stol konstant mens jeg var på jobb. I tillegg skrev legen ut sterke 600 ibux til meg, så også dem har tatt en del av betennelsen. Hvor mye bandasjen hjalp vet jeg ikke, men vil nå tro at det å holde benet i ro har vært viktig. Å gå på mølla er ingen fare lenger. Jeg greier også å hinke på et ben, og bære tyngre ting. Til og med gå på fjelltur i ulendt terreng. De begrensningene jeg hadde i slutten av Juni er helt borte.