Jeg merker jeg begynner å bli litt stresset nå. Ikke fordi jeg skal flytte og har masse greier å tenke på i forbindelse med det, men fordi det er så mye jeg skulle gjort med mamma før flyttingen. Hele tiden har jeg tenkt at vi har god tid til å farte hit og dit, eller ordne med det og det, men sannheten er; det har vi ikke. Og det som skjer nå er at jeg prøver presse 1 års mor-og-datter-tid inn på bare en knapp uke. Jeg vet ikke helt om jeg greier det, så jeg får ta en ting av gangen. Nå kan jeg imidlertid krysse topptur av listen, og jeg har omsider fått testet mine nye fjellsko og fjellbukse som jeg fikk til jul. Sist jeg prøvde buksa hadde jeg ikke sjanse til å bevege meg en meter med den på. Nå satt den perfekt! Det ble en tur til nydelige Skibergfjell, som ligger i Hof kommune, i retning Eidsfoss. Det er det høyeste punktet i Vestfold på 632 meter over havet. Dog ikke det høyeste fjellet, for det er Vestfjellet, naturlig nok, og det passerte vi på vei opp til Skibergfjell. Ned derfra igjen gikk det en runde, og det var enkelt å følge med på løype og kart. Totalt brukte vi ca 2 timer (++ pga bildetaking!!!) på nesten 1 mil, og det var helt passelig. Ikke det at jeg ikke kan gå langt på fjellet, og normalt sett hadde nok denne turen vært i minste laget for meg, men akkurat nå, kun to dager før jeg skal reise, ser jeg ikke poenget med å ta meg helt ut. Da mamma og jeg var i Arendal for noen år siden var det nettopp slike småturer vi dro på, så det passet egentlig midt i blinken, da hun har etterspurt det. Været holdt seg stabilt med sol for det meste, og det var verken for varmt eller kaldt. Helt passe! Jeg ble fort varm da vi gikk oppover, men litt grøssen så fort vi satt oss ned. Kroppen kjentes overraskende fin ut, og jeg merker at jeg er i en særdeles bra form. Bedre enn på lenge. Jeg hadde ingen vondter da jeg gikk og heller ikke etterpå. Ofte pleier jeg ha særdeles med smerter i både rygg og hofter, men det merket jeg ingenting til i dag. Mye skyldes nok vektoppgangen. For sikkerhets skyld tok vi jeg allikevel og trente litt yin yoga da jeg kom hjem. Dette er en super yogaform jeg ble introdusert for på Tirsdag, der tøying er i sentrum. Helt perfekt for stivheten og osteoprosen selv. Alt i alt; en flott ”avslutning” før Hønefoss… Tenk at jeg reiser om 2 dager!!
Etter dette innlegget er publisert skal jeg ta fatt på redigeringen av videoopptaket fra 17 Mai, da jeg var russ i 2011. Bare tanken gjør meg sliten, samtidig som tanken på å la være gir meg dårlig samvittighet. Ergo er ikke valget vanskelig. Og nå som pakkingen er på hell, har jeg faktisk en del tid til overs. Det eneste som gjenstår er som sagt de tingene som ikke kan pakkes ned før i morgen, hvilket som gjør at jeg ikke kan røre dem helt enda. Har prøvd å avtale med noen venninner i tiden før avreise, men det ser ut til at de fleste er opptatt, så det blir nok til at jeg får fullt program de feriene jeg kommer ”hjem”!
Den høstdagen i Oktober i 2010 da vi var på BUPA og jeg ikke ville samarbeide, da var det siste jeg ville å såre dere.
Den perioden da jeg under tvangsinnleggelsen ikke ville spise, ikke ville dusje, ikke ville smile, selvskadet meg og forsøkte ta livet mitt – selv da var det siste jeg ville å såre dere.
Å såre dere var aldri noe jeg ønsket, men når man får en sykdom som er så altoppslukende at ingenting annet betyr noe, så kan dessverre det bli et faktum. Når jeg tenker tilbake gjør det smertelig vondt å vite at dere måtte ta del i disse tunge stundene, og enda verre gjør det å vite at jeg ikke en gang brydde meg hvordan dere hadde det. Som anorektiker hadde jeg ikke sjansen til å det. Jeg var selve definisjonen på syk, egoistisk og alvorlig deprimert. Det fantes ingen Madelén.
Jeg stod der på bar bakke; tiltaksløs, sjanseløs og hjerteløs. Alt det fine jeg tidligere hadde beriket livet mitt med, var kun små sandkorn i den store ørken. Kun ørsmå gleder jeg så vidt hadde mulighet til å finne tilbake til. Og blant en av disse gledene var dere; familien min. Jeg greide ikke vise dere kjærlighet og takknemlighet den gangen stormen herjet som verst. Dere ble bare mine tilskuere og blasse skygger. Det er ikke før i ettertid jeg faktisk har forstått hvilken jobb dere gjorde, og det at dere aldri vendte ryggen til meg, gjorde trolig at Madelén nyttet ta tilbake kontrollen. Jeg håper dere nå kan se hvor langt jeg har kommet, og at dere sammen kan dele litt av seieren med meg. Om ikke gullpokalen, så bronsemedaljen i det minste. For det er nemlig ikke bare jeg som har tatt disse stegene. Dere har tatt de med meg. Ikke fordi dere har pushet og mast på umuligheten selv, men fordi dere har holdt ut med meg, støttet oppunder og elsket meg når jeg fortjente det minst. Sammen har vi utrettet det som nært sagt var umulig, og den fremtiden vi alle trodde var milevis unna, er kun dager fra å bli realisert. Og for meg er dette beviset; Man kan være dødens syk og allikevel strebe etter å oppnå de hårete målene sine. Ja visst er det en prosess og en tålmodighetstest uten like, samtidig som det også er en drivkraft mot noe større. Hva man har opplevd, definerer ikke hva man kan oppleve. Begrensningene er det kun DU som setter, for mulighetene vil alltid være der. Det handler bare om å jobbe hardt nok og utnytte den vilje man har fått!
Neida. Så ille er det ikke. Jeg har heldigvis vært smart og holdt igjen noen (mange) klesplagg, litt undertøy, sko og jakker her hjemme – tross at veldig mye ligger pent brettet og hengt opp i skapet mitt i Hønefoss. Heretter vil det for meg være naturlig å ta med en koffert når jeg skal hjem til Horten, eller hjem blir kanskje feil å si? Det er Hønefoss som er hjemmet mitt nå. Jeg skal i så fall bare på besøk til Horten, og som gjest er det koffert som gjelder. Eneste plaggene som ikke blir med meg er naturligvis bunaden, en del kjoler, sommerplagg og klær jeg ytterst sjelden har brukt, men som jeg ikke får meg til å kaste. Ellers har jeg gitt masse til UFF ellers prøvd på salg uten hell. Resten ble med på flyttelasset. Vi snakker 5 flytteesker, 1 koffert og 2 bager med klær. Bevares så tomt det er nå. Opprydning gjør virkelig sitt. For en tid tilbake tok jeg også en skikkelig opprydning i smykkeskrinet, samt plasserte det som var til overs i smykkeposer. Dette er av såpass store affeksjonsverdier og reelle verdier at jeg ikke våget ta de/det med meg. Jeg gikk kun for noen få av de smykkene og øredobbene som jeg har brukt mest, og som jeg ikke er så himla redd for. I flere år gikk jeg å trodde at jeg hadde mistet ringen jeg fikk av mamma og pappa, og smykket jeg fikk av Aleks til konfirmasjon, men det hadde jeg altså ikke. Og aldri livet om jeg vil risikere å tro det igjen. Når det kommer til sko har jeg valgt å ta med det jeg kan, for alle årstider, utenom vinter. Jeg er utrolig vinglete hva angår skotøy, og kan skifte fra time til time. Helst foretrekker jeg flate sko, og har flere par av dem, men i ulike farger, i ulike stiler og i varierende grad når det kommer til komfortabelt. Nå som jeg akkurat hatt blitt 100 prosent etter senebetennelsen velger jeg med omhu kan man si. Det ble også noen høye heler, men det er ene og alene på grunn av utelivet. Jeg har ingen planer om å sprade rundt på klikklakksko på skolen. Såpass businesskvinne har jeg enda ikke blitt. Jeg vil nok se ut som en normal student tenker jeg, med ryggsekk, joggesko og pensumbøkene under armen.
Et lite minne fra RASP fikk også bli med. Haha.
Var en tur oppe med flyttelasset i går, og da gikk jeg også til innkjøp av en rullgardin og en puff som kunne passe til sofaen. Den jeg fikk låne av mamma og pappa var ikke helt matchmatch. Nok en gang hele familien på tur – noe som for meg betyr veldig mye. Spesielt det at de ofret så mye tid. Vi dro opp tidig på dagen, og var hjemme intet senere enn 00:30. Ergo brukte vi litt tid. Først var det å bære ut av bilene, så plassere det resterende av håndklær, ekstra sengetøy og undertøy i skuffene. Deretter kjørte jeg med gutta til Bohus og Jysk for å kjøpe det siste vi manglet. I mellomtiden stod mamma i huset og strøk og la inn klær. Det som tok tid var ikke utpakkingen, men monteringen. Først var det stålampen, så rullegardinen (som tok evigheter), deretter en skuff (fra forrige gang), puffen, monitoren, en knagg og en klokke. Sykkelen måtte også plasseres i garasjen. Godt jeg har en handy familie, sier nå jeg. Da jeg tok siste ryddings på rommet dro familien for å spise pizza, selv om greia egentlig var den at vi misforsto hverandre og pappa hadde min bilnøkkel så jeg ikke fikk kommet etter. Men men. I mellomtiden fikk jeg tatt masse nye bilder av rommet, og det er jo greit å gjøre det når man er alene i huset. Nå håper jeg virkelig at jeg forblir i Hønefoss en stund. Det å pakke er et ork uten like, og dessuten er jeg utrolig fornøyd med rommet mitt. Synes det er så fint! Men selvfølgelig; kommer jeg inn i Bergen eller Oslo neste år, så må jeg nesten takke ja pga tryggheten rundt det. Kommer jeg derimot inn nå til høsten eller Januar, velger jeg bli i Hønefoss. Har tross alt innlosjert meg veldig bra, samt at jeg har en trygg og superduper jobb. Nå er planen å roe ned noen dager her hjemme, for det trengs!
Wow. Nå nærmer det seg virkelig! Første forelesning, eller obligatoriske møte, er kl 10:30 den 16. Det er også den dagen jeg kommer til å kjøre opp til Hønefoss, og offisielt flytte. Ser ingen grunn til å henge der for moro skyld når det ikke skjer noe i mellomtiden. Da er det så mye hyggeligere å tilbringe de siste dagene med familien, især nå som pakkingen er ferdig organisert. Slike ting som putevar, laken, vannkoker, kjøkkenvekt og elektriske duppeditter (pluss noen ting til) får bli med dagen jeg flytter. Rett og slett fordi jeg ikke kan klare meg uten disse greiene en hel uke. Jeg tør heller ikke etterlate en harddisk full av bilder og viktige dokumenter der oppe. Uansett. Fadderuken pågår faktisk fra 16 og helt til den 26 August, og gir tilgang på flere av utestedene i byen. Jeg pleier være flink til å lytte til kroppen, men vet at jeg har lett for å la meg rive med så fort ting blir gøy. Både når det gjelder på konsumeringen, leggetidene og diverse. Er det noe jeg ikke ønsker så er det å være småsyk og sliten på skolen neste dag, for ja; det er forelesninger i fadderuken. Dog betyr det ikke at jeg skal backe ut på noen som helst måte. Jeg skal kjøpe inngangsbånd og delta på det jeg føler jeg har ork og lyst til. Det er ikke snakk om å utnytte båndet for å få mest mulig for pengene inn i de sene nattetimer – kun bli kjent med de andre studentene og være med på noe av det sosiale. Slikt er nemlig superviktig – spesielt for meg (oss) som er helt nyinnflyttet!
Og hvordan går det i huset? Så langt har jeg truffet tre gutter, og foreløpig er det kun de jeg vet at jeg skal bo med. Det kan se ut som det kun blir jeg som eneste jente, men vi får se. Er enda to rom som jeg ikke kjenner til eier enda. Det er uansett ingen hemmelighet at jeg trives godt med gutter, og nesten omgås bedre dem enn jenter som venner, så for meg er det ingen hindring. Har allerede begynt å prate en del med mine nye samboere, og alle virker kjempeålreite. Men, ingen romanser – bare så det er sagt. Min mor spøker nå med at jeg kan leke husmor og da få hjelp til det ene og det andre – men helst foretrekker jeg klare meg på egen hånd. Selvfølgelig greit å spare ryggen (mtp osteoporosen), men en lyspære og noen bilder skal jeg alltids greie få opp selv. Jeg er jo 24.
Med tanke på hva jeg har hørt fra tidligere venninner så hadde jeg forespeilet meg en sum fra lånekassen. Jeg hadde sett for meg hvilket beløp jeg fikk utbetalt hver måned. Som student trenger en alle penger en kan få, da det både er dyrt å bo og leve i en annen by – sammenlignet med å bo gratis hjemme. Ble derfor overrasket da jeg fikk innvilget pengene (stipend + lån), for utbetalingene pr måned var noe høyere enn jeg trodde. Hvilket som kommer veldig godt med når jeg nå skal begynne å betale husleie, boutgifter, innbo, mat, studentrelaterte ting, bilrelaterte ting, bilforsikring, andre forsikringer og den slags. Veldig mange studenter tenker nok ikke på nytten med en forsikring, men sannheten er at et lite feilsteg kan koste stort og gjøre en til gjeldsslave i flere år frem i tid. Om hun som sovnet fra pastakjelen måtte ut med millioner for å ha brannskadet huset, er jeg usikker på, men allikevel. DNB-konsulenten ville selvfølgelig selge meg det dyreste, men hadde nok et poeng med denne skremmende historien også. Jeg bet dog ikke helt på, men skjønte absolutt alvoret. I en travel hektisk hverdag kan enhver person bli distre og da kan mye skje. Dessverre er det alt for få studenter som skjønner dette alvoret. De tar isteden en sjanse, fordi de ”ikke skal studere så lenge”. Pluss at veldig mange tenker at foreldrenes forsikring dekker dem når de studerer, noe som i veldig mange tilfeller er feil.
Jeg snakket både med DNB og IF for å bestemme meg. Til slutt valgte jeg å gå for en slags pakke som inkluderte både innbo, ulykke og reise i ett. Livsforsikring behøver jeg ikke enda, på grunn av min lave alder og fordi jeg trolig ikke omkommer med det første. Jeg tok ikke den dyreste forsikringspakken, men heller ikke den billigste. Dekningen er riktig nok større enn jeg trenger, men det er bare fint. Da kan jeg med garanti vite at tingene mine og jeg som person er 110 prosent forsikret. Skulle det dessuten komme noe i veien (sykdom, ulykke, familierelaterte ting, osv) så vil jeg få tilbake en viss sum for skoleåret og studielånet. Jeg vil få tilbake penger om jeg ikke får dratt på skoleturer pga det ene eller andre, og jeg vil få tilbake penger om tingene mine blir stjålet eller ødelagt. Ikke at jeg tror det skjer, men er lurt å være på den sikre siden. Man kan aldri vite om det plutselig skjer meg. Og i studietiden har jeg ikke mulighet til utlegg på flere tusen kroner hvis jeg kan slippe unna med en enkel egenandel. Nei. Når det kommer til forsikring føler jeg ikke at jeg kan være naiv og godtroende, for sannheten er at uhell, ulykker og den slags kan ramme hvem som helst. Til og med meg. Bare se på sykdommen min. Jeg var en av de få som fikk anoreksi. Altså var det aldri et tema å droppe forsikring. Det var noe jeg skulle ha. Jeg ofrer gladelig lunsjer i kantina, utepils, kaffekoppen eller shopping for å få det til å gå inn i budsjettet mitt. Og dessuten var det ikke så dyrt som jeg trodde heller. En slik månedlig utgift kan hvem som helst ta seg råd til, også studenter. Det mener jeg virkelig. Studenter flest er nemlig generelt altfor dårlige til å sette seg inn i slike elementære og viktige ting. Det er en grunn til at både rettslæreren min og økonomilæreren min snakket om at deres fag burde være obligatoriske på videregående. Ikke bare ungdommer, men også mannen i gata, kan for lite om privatøkonomi, forbrukerkjøp, avtaleinngåelser, rettighetene sine, osv, osv når de flytter hjemmefra eller etablerer seg. Nesten litt skremmende.
Målet mitt er å spare litt hver måned, uten at det skal gå på bekostning av livssituasjonen, trivselen og vekten min. Pengene jeg sparer vil enten bli brukt som belønning i slutten av skoleåret eller som nedbetaling av lån låst på en egen konto. Det kommer litt an på hvor mye jeg greier å spare. Så tenker jeg også det at Lånekassen ikke er bra nok, og at jeg som fulltidsstudent bør ha en ekstra inntekt skal jeg greie nedbetale innen rimelig tid. For meg har det aldri vært noe tema å jobbe noe annet sted enn Elkjøp, så det var nettopp derfor jeg tok kontakt med varehussjef i Hønefoss. Faktisk noe både familie og venner anbefalte meg å gjøre, men det var først uken ETTER jeg hadde søkt. Elkjøp ligger kun 5 minutter gangavstand fra skolen, så det kunne ikke bli annet enn perfekt. I tillegg til at jeg deler hus med en som jobber der. Tross at varehussjefen sa de var fulltallig og ikke trengte folk, var han vel så optimistisk og ville snakke med meg. Det skjer gjerne utskiftninger i bransjen og mye kan derfor skje på kort tid. Da jeg så tok kontakt med han noen uker senere fikk jeg vite at det var blitt en som skulle slutte, og plutselig var det altså en ledig plass. Ville den bli min? Som alltid er jeg god til å time, så jeg avtalte et møte den dagen vi skulle opp med det første flyttelasset. Sjefen var da på ferie, så jeg fikk snakke med to av hans stedfortredere. 1 time satt vi der og skravlet, og det føltes som alt annet enn et seriøst jobbintervju. Praten gikk lett og greit, og vi hadde en utrolig god kjemi fra første sekund. Jeg følte med en gang tillitten fra disse menneskene, og det var en utrolig betryggende følelse. Jeg spilte med helt åpne kort, og fortalte eksakt hvordan situasjonen var og hadde vært, og også kom til å bli. Derfra fikk det bare bære eller briste. Det som uansett var viktig for meg var å fokusere på at jeg kunne være et bra tilskudd og en ressurs for dem, med tanke på min lange (7 1/2 års) fartstid i Elkjøp – samt at jeg kjenner meget godt til systemet og policyen fra før. På forhånd hadde jeg besøkt butikken. Vi var der den dagen vi dro på hus- og leilighetsvisninger, fordi jeg var så nysgjerrig. Det første som møtte meg var en utrolig ryddig butikk, og de ansatte var ekstremt imøtekommende. Jeg sliter selvfølgelig med å si at noen butikk er bedre enn Horten (for den har jeg tross alt vært med å bygge opp), men dette var definitivt en god nummer to – absolutt et sted jeg kunne trives!
6 dager senere ringte telefonen, og jammen fikk jeg ikke jobben. Noe som både gjorde meg lettet, men også veldig veldig glad. Dette er en stor mulighet for meg. Som om ikke det er vanskelig nok å få jobb i Elkjøp, så har jeg nå en stilling i både Horten og Hønefoss – mens jeg studerer og er med venner, og mens jeg er på ferie og hjemme hos familien. Jeg føler meg så privilegert. Nå ser jeg utrolig fram til å begynne i Hønefoss. Allerede satt opp på skiftplan. Kun ansettelseskontrakten som gjenstår. Dette skjer altså. Jeg skal til pers noen timer for opplæring neste uke (etter skolestart Onsdag), og er etter det satt opp 2-3 ganger pr uke. Helst skulle de hatt meg der ganske mye mer, men så bor jo ikke jeg i Hønefoss for jobbens skyld ene og alene. Det er jo studiene jeg kom for. Om jeg gaper over for mye nå? Nei. Jeg tror ikke det etter at jeg har saumfart skolens timeplan grundig – tross at det enda er en del som er uklart og usikkert. Heldigvis får jeg mer info på oppstartsdagen. Det jeg uansett vet er at som fulltidsstudent blir det mye tid utenom, selv om jeg kommer til å lese mange timer hver dag, i tillegg til forelesningene. Ser forresten ut som ex philen min blir tilpasset, så jeg slipper ta den på nytt. Altså; det hadde jeg aldri trodd, bare håpet så inderlig. Ex phil er supergøy, men også ekstremt tungt. Ingen tvil om det. Noen studiepoeng mindre å jobbe for der altså, og min superkarakter blir stående. Så får vi krysse fingrene for at jeg er like flink i resten av fagene, men tenker ikke det skal bli noe problem ettersom jeg er genuint interessert i alt som har med lov&rett å gjøre. Jeg har selvfølgelig ingen intensjon om å jobbe meg i hjel, men fordi jeg er en rastløs person sliter jeg med ”og ikke ha noe å gjøre”. Det absolutt verste jeg vet om er dødtid. Jeg blir faktisk mer sliten av å sitte stille enn å være i aktivitet – og det skal mye til før jeg blir ordentlig sliten. Selv om jeg ikke har noen plan om å teste det ut, eller tøye strikken så langt. For selv om jeg gjør mitt beste, så er jeg ingen superwoman overhodet. Som alle andre mennesker må jeg også strukturere dagen, planlegge og hente meg inn. Jeg skal ha tid til å spise, trene, slappe av (?), blogge, holde huset i orden, handle mat, skype og være med venner – i tillegg til jobb og skole. Jeg skal også ha tid til å ta i mot besøk eller reise hjem noen turer om jeg vil – selv om det ikke er planen med det første. Det er ikke et hektisk liv jeg har fått meg, men det er en full timeplan. Viktig forskjell, og veldig annerledes enn hvordan det har vært de siste årene. Jeg er dog meget klar på at dersom det blir for mye jobbing, så er jeg nødt til å si fra – noe Elkjøp virket være fullt innforstått med. Dette må jeg bare kjenne på selv, men så har jeg tross alt jobbet 4 dager i uken mens jeg i våres studerte, og det gikk da fint å balansere. Og da sto jeg også opp ganske sent, så mange timer av dagen falt bort. Noe som ikke vil skje nå, da jeg begynner rundt 8:15 på skolen. Ikke helt hva jeg foretrekker, men noe jeg blir vant til rimelig fort. Madelén er nemlig god til å tilpasse seg og komme inn i nye rutiner!
Jeg har store vanskeligheter med å tro at jeg vil bli syk igjen. For å presisere før noen spør; Med syk mener jeg den apatiske jenta uten fett og livsglede. Den ugjenkjennelige versjonen av meg selv. Det er henne JEG har kvittet meg med. Hva så om det tok tid? Dette er ikke bare noe midlertidig og ustabilt, men flere grunnsteiner som står bom fast. Det er ikke lenge før huset er på plass. Selv om jeg vet jeg ikke er erklært frisk før det skjer, så har jeg (og de rundt meg) allikevel sluttet omtale meg som syk, anoretisk eller spiseforstyrret for lengst. Det blir bare nevnt som fortid. Som noe tilbakelagt. En erfaring på godt og ondt. Jeg kan bare ikke ha en sykdom hengende over meg lenger. Nå er motivasjonen for stor til den slags. Jeg skal jo studere juss.
Bloggen vil leve videre, men hvordan den utarter seg, er vanskelig å si. Selvfølgelig vil jeg fortelle om hvordan jeg takler skolehverdagen, flytteprosessen og en ny by, etter mange år som syk. Samtidig vil jeg også bruke bloggen som en informasjonskanal til mine nærmeste, for å fortelle at jeg har det bra, lever (haha) og ikke kjører meg på bunn. Bloggen vil nok gli noe mer over i det hverdagslige (ref; kategori ”studentliv – som mange trolig har merket), og jeg håper dere vil følge meg på reisen min fremdeles. Forandringene skyldes ikke bare det at jeg skal starte på jusutdannelsen, men også det at jeg er langt nærmere en frisk hverdag, enn en syk en. For meg blir det da urealistisk å skrive innlegg opp og innlegg ned om hvor tungt jeg har det og hvor utfordrende hverdagen er. Dersom det derimot er tilfellet, så skal jeg selvfølgelig servere dere mine indre tanker. Et sted må dem jo ut. Jeg er dog forberedt på at alt ikke vil gå av seg selv. Å ta en utdannelse er krevende, uansett om man er syk eller frisk. Å gå på studier som medisin, psykologi eller jus er kanskje noe av det tøffeste man begir seg ut på, så da kan ikke hver dag være en rosemalt sky. Dere skal derfor vite at jeg har dette i bakhodet når jeg nå flytter noen mil unna og starter på veien som jurist (senere advokat). Og ja. Jeg er sikker. Dette er riktig for meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil komme meg til målstreken. Tidligere tenkte jeg at jeg kom til målstreken koste hva det koste ville. Det er ikke tilfellet lenger. Jeg skal til målstreken, og det med nok næring innabords, en kropp som ikke lider, og haugevis av livsglede.
Målgangen nærmer seg veldig nå. Klokken 13 i går formiddag satte vi snuten mot Hønefoss, og intet senere enn 21 forlot vi byen. Hjemme 22:40. Det begynner virkelig å gå opp for meg at dette er her jeg skal bo det neste året, eller kanskje de neste tre årene? Umulig å vite hvordan SO og poengkravene er neste år. Vi hadde full timeplan – hele familien, og det betyr utrolig mye for meg at jeg har dem alle med meg. Vi er jo tross alt en utrolig sammensveiset famile, især etter alt som har hendt. Uansett. Mamma og jeg dro avgårde i deres bil, og pappa i min bil. Aleksander tok sykkelen. Bare litt over 12 mil. Snakk om spreking. Han brukte ca dobbelt så lang tid på sykkel som det vi gjorde på å kjøre, og ankom omtrent samtidig som oss. Pappa og Aleksander dro rett til huset, mens mamma og jeg kjørte i retning byen. Først måtte jeg i banken for å åpne depositumskonto, og deretter hadde jeg et hemmelig møte. Kanskje forteller jeg mer senere? Vi får se. Merket tiden ble knapp, men rakk begge deler akkurat på minuttet. Mamma trivdes nok best med å gå rundt i byen, enn hva hun gjorde med å fly i møbelbutikker, så da jeg var ferdig med det jeg skulle, dro hun tilbake til byen – og ble der likesågodt til den stengte klokken 20. Selv følte jeg ikke at jeg kunne stikke fra gutta som satt der iherdig og monterte. Dessuten måtte jeg være med å hente sovesofaen som jeg hadde bestilt på Bohus, for vi måtte jo låne tilhenger og litt sånt. Flaks for meg at jeg ringte 16:50 for å få vite at lageret stengte 17. Noen ganger har jeg bare ekstremt flaks. Uansett er det veldig gøy med nytt kamera, så jeg har forsøkt dokumentere dagen etter beste evne…
Jeg har vært litt til og fra om jeg vil ha sovesofa eller ei, da jeg har vært veldig usikker på 2 ting. Er den god å sove på? Er den lett å slå ut, og sammen? Det trenger ikke være en prinsesseseng, men den skal heller ikke gi meg prolaps. Kanskje viktigst var dette med håndteringen av den. Jeg er dog mye sterkere nå enn hva jeg har vært på lenge, men det betyr ikke at jeg kan ha med et beist å gjøre hver kveld. Det skal ikke være et slit å bruke den som sofa eller seng, selv om jeg ble bra svett av de repetisjonene jeg tok. Jeg har lett for å bli utålmodig og irritert når ting ikke går min vei, og hvis jeg er litt sliten fra før? Ja, da har vi den ultimate kombo på humørsyke. Og når ingen er der for å hjelpe meg? Full frustrasjon. Aleksander har i dagevis prøvd å dra frem skremmehistorier med slike senger fra barndommens hotellturer. Oh yes. Ikke at jeg pleier å høre på andre, men dette var nok til å gjøre meg veldig usikker. Vel. Den er kanskje ikke best å sitte i, men jeg liker å sitte litt skjerpet i sofaer, fremfor falle ned blant myke puter. Men. Å ligge i den var helt annerledes enn jeg hadde trodd, og jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse der. Det tror jeg også Aleks fikk. Og med overmadrass over, så er det nesten en prinsesse verdig. Trolig fordi jeg faktisk valgte investere noen ekstra kroner i den. Hvorfor det ble sovesofa, er ganske enkelt. Jeg kunne ikke få i pose og sekk, altså seng og sofa. Jeg måtte velge. Selvfølgelig kan jeg ha en reiseseng stående midt på gulvet, men ingenting som permanent kan stå fremme. En slik er det bedre å ha tilgjengelig hvis jeg får gjester på besøk, eller hvis jeg i desperasjon ikke greier slå sammen sofaen igjen. Pappa var den som først nevnte sovesofa, og som like fort snudde ordene om til seng. Det var det han mente jeg burde ha. Jeg var mer gira på sofa, selv om jeg ærlig ikke helt visste hva en sovesofa innebar. For meg er det viktigere å ha et sted jeg kan slappe av, og trekke meg tilbake, og da er en sofa midt i blinken. Jeg greier ikke sitte med pc’en på fanget når jeg sitter i senga. Det ødelegger ryggen min fullstendig. Og fordi jeg måtte velge, så ble det sånn. Nå som jeg også har fått låne mamma og pappas puff ble det hakket mer komfortabelt. Det er ikke det at jeg ikke skal sitte i sofagruppen med resten av folket, men av og til kan det være deilig å trekke seg tilbake og nyte noen serier i eget selskap. Jeg er en utadvendt person, men allikevel også introvert. Jeg henter mer energi når jeg er for meg selv, enn hva jeg gjør når jeg er med andre. Det er kanskje litt synd, men samtidig også en fin ting. Skal jeg aldri få tid til å være alene, så vil jeg heller aldri få tid til å kjenne på følelser, tanker og lengsler. Da vil jeg stenge inne mye av det jeg har inni meg, og det er ikke bra. Jeg tror i hvert fall ikke det psykiske vil ødelegge for meg i Hønefoss. Jeg har fått et fantastisk bra inntrykk av byen, og det blir bedre for hver gang jeg kommer tilbake. Folk her er utrolig imøtekommende, blide og sosiale. Man føler seg med en gang velkommen, og det er veldig rart at jeg faktisk begynner å føle meg ”hjemme”. Utrolig spent på om det fortsetter slik på skolen. I hvert fall gleder jeg meg enormt og skal jeg gjøre alt som står i min makt for å skape et godt miljø og venner for livet – og uansett hvordan det går så er jeg glad jeg tok steget med å flytte. En utfordring er bedre enn ingen utfordring! Flyttedato er ikke hundre prosent spikret, så den får jeg komme tilbake til.
Uansett. Her kommer den berømte videoen til Aleks; Madelén håndterer sin første sovesofa. Morsomt for dere se, og kjekt for meg å se, dersom jeg skulle glemme fremgangsmåten en gang… Nevermind at putene ble satt litt ukorrekt på plass.
Pappa og Aleks har også montert skrivebordet mitt og skuffeskrallen. Ble så fint. Skuffeskrallen (som jeg kaller den) tok intet mindre enn et par timer. I tillegg har vi plassert minibordet og kontorstolen, som vi selvfølgelig tok med uten å demontere. To biler er jo null stress. Stålampen, kofferten og kokekarene kommer med i neste runde. Selv bidro jeg med å dandere og plassere ting så det så fint ut, mens alt av kjøkkenredskaper, hårføner, krølltang, håndklær og tepper havnet i skapene. Er evig glad for at jeg har et garderobeskap som er så gedigent – tross at det tar stor plass. Det gjør jobben så mye lettere, og ikke minst får jeg stuet bort det som ikke er nødvendig 24/7. I krokene har jeg plassert skittentøyskurv, treningsmatte, feiesett og strykebrett. Skuffene mine har jeg fylt opp med minnepenner, batterier, HDMI-kabler, kontorrekvisita og skrivesaker. Resten av garderobeskapet får jeg fylle neste gang, da jeg ikke hadde tid til å ta med klær og den slags i går. Jeg har virkelig en jobb å gjøre de neste dagene, og jeg gruer meg. Klær er gøy, men jeg hater brettedelen, så jeg er glad jeg har mamma. Ellers må jeg si rommet hittil er utrolig fint, og ikke minst stilig. Litt interiør gjør at det ikke blir helt sterilt, samtidig som det ikke er for mye at det blir kaos. Planen er å holde det slik. Jeg må si jeg liker å bruke mine kreative evner. Interiør er faktisk utrolig gøy, og som student kan man jo bo litt fint – synes nå jeg! Neste tur blir neste Tirsdag. Nå som jeg har vært en tur i leiligheten har jeg heldigvis fått en grei pekepinn på hva som mangler og hva jeg bør få ordnet. Man tror man kan forberede alt på forhånd, men alltid er det noen småting som dukker opp. Jeg skal være glad den dagen jeg kan sette meg i sofaen med beina plantet på bordet og nyte en episode av Mot i Brøstet, vel vitende om at skolen snart er i gang. Den følelsen når du vet du er i mål. Ah. Kan ikke vente! Og enda bedre; Jeg trenger ikke ta ex phil på nytt!!! Selvfølgelig var det artig og givende, men med tanke på hvor tungt det var, er jeg glad jeg slipper lese meg opp på det på ny.
Påminnelsen…
Det blir naturligvis mye flyttesnakk på bloggen i disse dager, og selv om det kanskje er kjedelig for noen, føler jeg selv ikke det er noe galt i det. Dette er trolig noe av det største som har hendt etter jeg ble syk, og er en viktig del av min reise mot det friske liv. Det må være lov å være stolt (og sliten) da?
I Hønefoss har jeg plassert en haug av mine eiendeler. På kontoen er jeg trukket for min første husleie, og snart tikker pengene fra studielånet inn. Siste arbeidsdag i Horten, på veldig lenge, hadde jeg på Mandag. Og det blir en stund til jeg leverer én eneste timeliste igjen. Jepp. Dette skjer faktisk. På ekte. I løpet av bare få måneder har jeg utrettet mer enn jeg har greid utrette på flere år, og det føles helt fantastisk. Vil folk ha mirakeloppskriften på anoreksi? Finn deg en motivasjon som overskygger sykdommen og betyr mer enn noe annet. Det har nemlig jeg greid. Og resultatet av det? At jeg nå flytter for å studere til å bli advokat. Jeg blir målløs av tanken, men det er faktisk sant. Endelig har jeg giddet ta tak i ting som har vært et ork. Fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå fram, og kanskje aller mest fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det. Nå er jeg ikke lenger usikker. Det har jeg ikke vært etter at jeg overvant depresjonen en gang rundt juletider. Tenk å være så dødens syk som jeg har vært, komme seg på bena og nå stupe ut i et liv som selv er krevende for friske mennesker. Jeg viser til stadighet for meg selv at mål og drømmer er innenfor min rekkevidde. Alt til sin tid. Jeg har vært så tålmodig, så tålmodig, og selv om det har vært en seigpining ut av en annen verden, så er det nå jeg merker hvor mye det var verdt det. Årene har forberedt, forbedret og klargjort meg for fremtiden.
Og ikke bare har jeg fått orden på livet mitt. Jeg har også fått orden på ”rotet mitt”. Å flytte er kanskje krevende, men jøye meg så mye man får på stell – og her kommer enda flere tanker omkring det. Selv om jeg kommer hjem i jule- og sommerferier (kanskje høst og påske – får se) så har jeg på ingen måte tenkt til å bruke fritiden min på kjipe gjøremål. Det er derfor jeg har brukt flere timer på å komme a jour med bilder, backup’s og oppskriftspermer. Jeg har sortert bilder fra intet mindre enn 4 ulike kameraer, fra år 2006 til 2017. Kan love at det var litt av en jobb. I tillegg har jeg sortert pappas to harddisker, min og broren min sin harddisk. På alle sammen lå dokumenter, musikk og bilder hulter til bulter. Det er ikke fordi noen av oss er spesielt ustrukturert av seg, men rett og slett fordi vi bare har overført til harddisken litt sporadisk – og slik har ting aldri havnet i noe spesielt system. Resultatet? 80 mapper med litt bilder, litt musikk og litt dokumenter – med en god blanding av ting fra 2006 helt fram til 2016. Helt utrolig. Jeg tuller ikke når jeg sier at det var mange like kopier på harddiskene. Særlig når man tenker på alt jeg og Aleks har fra skoletiden. Absolutt alt er tatt vare på, og selv om ikke gammastråling, middelalderen og Edvard Munch kjennes relevant nå, så kan det jo bli det en vakker dag (?) Jeg brukte jo for eksempel Middelaldernotatene mine da jeg holdt på med Ex Phil og den godeste Augustin. Haha. Uansett er det gøy å se tilbake på hvor dyktige (ikke dyktige) vi en gang var på skolen, og jeg er faktisk glad jeg påtok meg jobben med å sortere alt sammen. Det er nå godt å kunne bruke harddiskene til backup og faktisk finne igjen det man er på utkikk etter. Jeg vil jo overlate et nogenlunde forståelig opplegg til pappa når jeg stikker. Det samme kan man vel si om oppskriftene også. Jeg skrev tidligere at jeg hadde 246 stk på mailen. Det var feil. Antallet var på over 400. Ja, jeg vet. Helt vanvittig. Jeg har altså gått gjennom veldig mye der, noe ble slettet, og veldig mye tatt vare på og printet ut med bilder og alt. For ikke snakke om den tiden det tok å skrive om en del. Ja, jeg liker jo å legge mitt eget preg på noe av det. Oppskriftene har så blitt lagt inn i plastmapper plassert etter kategorier, fordelt tre permer som både fungerer til middag, kos og annen bakst. Veldig kjekt når jeg skal overlate handlelister og matlaging til familien. Ikke det at de andre ikke er flinke og bidrar, men 5 av 7 ukedager ekstra med hjemmelaget middag vil nok bli uvant for dem. Jeg forventer på en måte at det skal være like flinke som meg; lage sauser fra bunnen av, bake rundstykker/burgerbrød/nanbrød/tortillas som tilbehør til middager, mose grønnsaker til supper, og heller slenge sammen en brokkoligrateng enn en simpel Grandiosa. Det samme med at vaniljekremen og syltetøyet som brukes til kaker, lages helt fra scratch. Sånn for å nevne noe. Hva kommer til meg vet jeg ikke enda. Jeg må se an økonomien når det kommer til middager, og ta det derfra. Greia er den at personlig foretrekker jeg toro tomatsuppe uten makaroni, spaghetti ala capri, maxboller og den slags mer enn ordentlig hjemmelaget mat. Og jeg sier virkelig ikke nei til vakumpakkede fiskekaker heller.
Jeg uttalte meg kanskje litt feil angående aktivitetene over. Dette er ikke kjipe ting, men det er tidkrevende opplegg. Og for meg blir automatisk tidkrevende kjipt hvis jeg ikke har nok tid til det. Å stresse med ting som i utgangspunktet skal være hyggelig, er noe jeg avskyr som pesten. Da kan jeg like gjerne la være. Og jeg vet med meg selv at ting som dette aldri hadde blitt tatt tak i om jeg kom hjem på permisjon. Da hadde det trolig blitt utsatt til etter bacheloren, eller masteren, og det er virkelig ikke greit. Det høres kanskje ut som jeg er den kontrollfriken, fordi jeg styrer så mye med denne typen ting, og det er jeg nok. Samtidig vil jeg også si at jeg har fått en lærepenge noen ganger. Vi har opplevd virus på pc’en flere ganger der alt måtte systemgjenopprettes. Første gangen hadde vi ikke vært flinke nok med backup, og det er derfor jeg nå vil være føre var. Ønsker ikke en telefon opp til Hønefoss fra en frustrert mor som forteller at alle bildene er borte. Det er ikke det at jeg hadde blitt urolig for bildene, men tanken på at mamma går rundt hjemme og er krapilsk, gjør meg virkelig ille til mote. Og det minner meg på at jeg må kjøre videokveld med henne, fra den gang jeg var liten frøken. Har lovt det så lenge nå.
Nå høres det ut som jeg er den slaven for familien, og det stemmer ikke. De slaver nok like mye for meg. Kanskje mer. Hele Tirsdagen hjalp mamma og pappa meg, men alene var jeg aktiv i over 8 timer. Sliten er bare fornavnet. Først sprang mamma rundt og fant frem kjøkkenredskap og diverse som jeg kunne få, og da hun dro avgårde overtok pappa. Selv om han kom svett fra sykkeltur stilte han gladelig opp da han så hvilken innsats jeg hadde gjort i forkant; hentet flatpakkene fra Jysk (skrivebord og skuffeskrall), hentet banankasser fra Meny og kjøpt det siste småtteriet jeg trengte. I tillegg hadde jeg fylt omtrent tre av disse banankassene, pluss hele oppbevaringskassen fra Europris også. Da pappa skulle hjelpe til gjenstod de tunge tingene (møbler), og i samme slengen gikk vi over store deler av rommet mitt. Nesten litt skremmende hvor mange hybelkaniner som kan samle seg bak en haug med vesker og sekker x antall år. Jeg hadde forventet minst 3 edderkopper, men neida. Ingen edderkopper å se. Etter romopprydningen bar vi ned diverse i bilen og begynte å stable, men fordi den andre bilen var borte måtte vi vente med siste rest. Deretter brukte vi (han) intet mindre enn 1 time på å demontere Piccolo Dolce Gustoen min, i håp om å redde den. Befaler Madelén noe, så blir det slik. Det skal sies at maskinen var utenfor garanti uansett, så jeg hadde ikke noe å tape på det. Og ja, det var litt av et prosjekt. Vi fant en video med en ganske proff russisk (?) mekaniker på Youtube, men i motsetning til oss, hadde nok han gjort det flere ganger. Som de stabeistene vi (jeg) ga vi oss ikke, og fikk jammen lirket opp hele greia. Dessverre gjorde ikke det oss mye klokere. Når maskinen har stått i noen år, så er det vanlig at vanntanken slår seg vrang og begynner lekke. Men. Det var jo tross alt spennende å undersøke maskinen inni, samt at det alltid er hyggelig å tilbringe tid med papps. Vi ler og har det utrolig morsomt sammen – nesten uansett hva vi gjør. Dessuten lærte Elkjøpselgeren tross alt noe nytt; kaffemaskiner utenfor garanti er ikke verdt å bruke tiden på å fikse selv. En liten periode vurderte jeg sterkt å kjøpe meg ny, men så oppdaget jeg en Tassimo på kjøkkenbenken, så da blir det kaffe på han far når han kommer på besøk allikevel…
Jeg kan vel ikke si annet enn at mine foreldre er supre. De stiller alltid opp for meg, og i den situasjon jeg har vært, og den prosess jeg nå er, så betyr det alt. Selv har jeg også prøvd foreta meg en del i forbindelse med flyttingen. For eksempel har jeg begynt rydde i studentpermen min og fått ordentlig sortert den etter arbeid, skatt og skole. Jeg har tømt skapet mitt for plagg som skal selges (les; prøver å selge). Jeg har ryddet skikkelig opp i mailen min, og fjernet det som er irrelevant og flyttet andre mails i rett mappe. Vi snakker mange tusen mail. Jeg har skaffet meg en oversikt over alt jeg har, og alt jeg trenger av duppeditter. Jeg har overført bilder fra eldgamle kameraer, formatert minnebrikker og lagt dem sammen med de rette kablene. Jag har skrevet pakkeliste, og også et par budsjett. Pluss at jeg har kjøpt enda noen ting; stekepanne, toastjern, skittentøyskurv, søppelbøtte (mensenbøtte visstnok), gryteskrubber, vaskekluter, kontorrekvisita, vannkaraffel, boksåpner og oppvaskhåndklær. Samt hamstret havregryn, kanel og soyamelk (sponset). Pengene har bare flydd, og jeg måper like mye hver gang jeg åpner excel og ser totalsummen. Skulle bare mangle at jeg slipper å tenke på hvitevarer, samt har en del jeg kan ta med meg fra hjemmet. Så der har dere litt av min planlegging. Det føles virkelig som jeg har vært på jobb 24/7 de siste dagene, da det er utrolig mye som skal fikses og klargjøres før innflytting. I går tok vi som sagt med oss første lasset, og dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, for i dette innlegget er det allerede nok å lese!
