Det er kun mine forventninger jeg trenger å innfri. Det er kun mine krav jeg trenger å mestre, og det er kun mine mål jeg trenger å oppnå. Ingenting annet gjelder. Skulle jeg lystret alle andre kunne jeg like gjerne skrevet ”tapt” med store bokstaver. Fortapt. Det er lavmål. Gi opp er rett og slett ikke meg. Sta derimot. Jeg er et selvstendig individ med egne valg og fri vilje. Det føles fantastisk, og det er fantastisk. Av og til må jeg minne meg selv på denne friheten. Ikke bare som en husk, men også som en tankevekker. Det innebærer jo noe. Viktigst av alt betyr det at jeg skal holde styringen. Ikke sykdommen. Jeg skal føle at jeg kjemper. Jeg skal kjenne det dypt inn i hjerterota. Fordi jeg vil. Ikke fordi jeg må. Kun da har jeg sjanse til å finne tilbake til viljesterke Madelen. Lettere sagt enn gjort, men allikevel ytterst nødvendig og ønskelig!
De seneste dagene har nærmest flydd forbi. Det føles som jeg har levd i mitt egne univers i min egne lille verden. Trygt plassert i en sveitsisk villa med stakittgjerder og rosebusker. Utenfor sivilisasjonen. Alene, men ikke ensom. Der man lever uten å leve. Dette gir meg assosiasjoner tilbake i tid. Tiden der jeg levde i en boble. Tiden der følelsene var fraværende og tankene hang i et brudeslep mange meter bak meg. Tiden der autopiloten sto på. Ja – nei. Høyre – venstre. Kle på deg – spis – sov. En tid som var dominert av anoreksien, og i ettertid dannet grunnlaget for en rekke ubrukelige og tvangspregede vaner. Ja, jeg kjenner meg igjen, og det skremmer meg. I denne boblen er jeg som en mumi innesperret i en av de mange templer i Egypt. Jeg vandrer og vandrer men finner ikke veien ut. Allikevel vandrer jeg. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg gjør det automatisk. Slik vandring fungerer dårlig i det daglige liv. Jeg må tillate meg selv å puste og kjenne på de små bitene i livet – ikke bare hoppe fra steg til steg. Kanskje har jeg hatt altfor mye å gjøre og stresset litt vel mye rundt? En sann unnskyldning, og en unnskyldning som jeg egentlig ikke synes holder mål. Samtidig som det er en unnskyldning og en påminnelse om at jeg ”som alle andre” trenger frisk luft, frihet og påfyll med energi. ”Orker ikke, for sliten, rekker ikke, vondt her, vondt der” – holder ikke. Nå får jeg ta meg selv i nakken og komme meg ut av komatilstand. De neste dagene skal gi meg mer enn de tar. Jeg skal virkelig kjenne at jeg nyter dem, og jeg skal tilbake i en eksistensiell tilværelse!
På Fredag var det fagdag i media. Jeg hadde planlagt når jeg skulle stå opp, når jeg skulle dra, hvor jeg skulle parkere, gå tur og hvor lenge jeg skulle bli værende. Ned til minste detalj med andre ord. Uheldigvis gikk ikke alt som jeg trodde. Jeg forsov meg og ble veldig stresset da jeg egentlig ikke hadde et minutt ekstra. Da jeg gikk på badet fikk jeg beskjed om at jeg måtte bli kjørt på grunn av pappa sine planer. Flinke meg unnlot å fortelle om Tønsbergturen. Hvordan skulle jeg planlegge nå? Gå tur og samtidig komme meg til Tønsberg? Bussideen kom fort på banen. Jeg som ikke hadde kjørt buss på over tre år. Allerede da snurret hode mitt rundt. Jeg trodde jeg skulle svime av. En blanding av sovetåke, kvalme og ubesluttsomhet herjet. Pappa gav meg småpenger og jeg ilet avgårde. Frøken ”mildt sagt stresset”. Gåturen ble halvtimen det tok å komme seg til bussen. Så fort som jeg gikk kunne jeg rekke begge deler. Svett og fin gikk jeg inn på bussen. Allerede da var to ting unnagjort. Fire forsåvidt. Jeg slapp å tenke parkering og kunne med god margin rekke å kjøpe bursdagsgave til Aleksander. Det viser seg at jeg er ganske effektiv under press. En stresset morgen ble dermed en ganske ok og innholdsrik dag, men dog med energien på bunn. Jeg sovnet momentant da jeg kom hjem. Sjelden har jeg vært så sliten…
For meg er forutsigbarhet lik trygghet. Å holde seg på det komfortable plan. En av de verre tingene jeg blir utsatt for er når ting ikke går som planlagt. Uforutsette hendelser. Jeg kan riktig nok være spontan og vågal på mange områder, men oftest er det planleggingsmennesket i meg ofte regjerer. Jeg gjør sjelden noe uten en plan, både tidsmessig og innholdsmessig. Perioden med ortoreksi dyttet meg over ende, og jeg har kjempet hardt for å bli noe mer normal siden den gang. Jeg får ikke lenger dårlig samvittighet om klokkeslett ikke overholdes, og jeg takler å droppe eget opplegg om jeg plutselig må noe annet. Selv om sistnevnte er hard. Meget hard. Jeg er ikke et neimenneske. Da heller ikke til meg selv. Å si nei føles noen ganger som et slag i magen. En form for mislykkhethet som er med på å dra meg nedover. Jeg liker å si ja og jeg liker å gjennomføre de tingene jeg sier jeg skal. Jeg utsetter aldri med mindre jeg må. Må i et veldig stort anførselstegn. Fornuft er nok en egenskap jeg må tillegne meg litt mer. Noen ganger trenger jeg ikke å være en superwoman, og av og til går ikke alt som planlagt. Enten det er min feil, tilfeldighetene eller uheldigheten som spiller et puss!
