På Fredag var det fagdag i media. Jeg hadde planlagt når jeg skulle stå opp, når jeg skulle dra, hvor jeg skulle parkere, gå tur og hvor lenge jeg skulle bli værende. Ned til minste detalj med andre ord. Uheldigvis gikk ikke alt som jeg trodde. Jeg forsov meg og ble veldig stresset da jeg egentlig ikke hadde et minutt ekstra. Da jeg gikk på badet fikk jeg beskjed om at jeg måtte bli kjørt på grunn av pappa sine planer. Flinke meg unnlot å fortelle om Tønsbergturen. Hvordan skulle jeg planlegge nå? Gå tur og samtidig komme meg til Tønsberg? Bussideen kom fort på banen. Jeg som ikke hadde kjørt buss på over tre år. Allerede da snurret hode mitt rundt. Jeg trodde jeg skulle svime av. En blanding av sovetåke, kvalme og ubesluttsomhet herjet. Pappa gav meg småpenger og jeg ilet avgårde. Frøken ”mildt sagt stresset”. Gåturen ble halvtimen det tok å komme seg til bussen. Så fort som jeg gikk kunne jeg rekke begge deler. Svett og fin gikk jeg inn på bussen. Allerede da var to ting unnagjort. Fire forsåvidt. Jeg slapp å tenke parkering og kunne med god margin rekke å kjøpe bursdagsgave til Aleksander. Det viser seg at jeg er ganske effektiv under press. En stresset morgen ble dermed en ganske ok og innholdsrik dag, men dog med energien på bunn. Jeg sovnet momentant da jeg kom hjem. Sjelden har jeg vært så sliten…

For meg er forutsigbarhet lik trygghet. Å holde seg på det komfortable plan. En av de verre tingene jeg blir utsatt for er når ting ikke går som planlagt. Uforutsette hendelser. Jeg kan riktig nok være spontan og vågal på mange områder, men oftest er det planleggingsmennesket i meg ofte regjerer. Jeg gjør sjelden noe uten en plan, både tidsmessig og innholdsmessig. Perioden med ortoreksi dyttet meg over ende, og jeg har kjempet hardt for å bli noe mer normal siden den gang. Jeg får ikke lenger dårlig samvittighet om klokkeslett ikke overholdes, og jeg takler å droppe eget opplegg om jeg plutselig må noe annet. Selv om sistnevnte er hard. Meget hard. Jeg er ikke et neimenneske. Da heller ikke til meg selv. Å si nei føles noen ganger som et slag i magen. En form for mislykkhethet som er med på å dra meg nedover. Jeg liker å si ja og jeg liker å gjennomføre de tingene jeg sier jeg skal. Jeg utsetter aldri med mindre jeg må. Må i et veldig stort anførselstegn. Fornuft er nok en egenskap jeg må tillegne meg litt mer. Noen ganger trenger jeg ikke å være en superwoman, og av og til går ikke alt som planlagt. Enten det er min feil, tilfeldighetene eller uheldigheten som spiller et puss!