Bli bra igjen!

Jeg prøver å anslå en så konkret tid som mulig for når dette er over – men jeg klarer ikke. Jeg vet ikke. Det er stor motstand inni kroppen min som ikke vil samarbeide for å delta på ”prosjekt; bli frisk” . Det gjør meg ikke akkurat overlykkelig. Bare mer engstelig. Jeg kan ikke forstå at dette må ta så lang tid. Hvorfor går det ikke ann å innse sykdommen og bare bli frisk? Nei, Madelén. Skjerpings. Hver dag er en ny mulighet til å utrette kamp mot anoreksien. Det er bare å benytte hver dag til akkurat det. Da vil jeg tro at jeg kommer på god vei mot en sunnere, bedre og friere livsstil. Kan jeg unne Madelén det?

 

 

  

Sykdom er urettferdig!

Jeg prøver å holde humøret oppe! Prøver å være blid. Prøver å finne igjen den positiviteten og gnisten som alltid har bodd i meg. Ønsker å være den gladjenta jeg en gang var. Vil så gjerne tilbake til virkeligheten. Sim salabim – da var anoreksien borte? Skulle virkelig ønske det var så enkelt. Skulle virkelig ønske at dette kunne være over nå og for evig. All den tid som har gått… Det er uvirkelig, smertefullt og vondt. Det kjennes så sinnsykt urettferdig å være en av mange uheldig utvalgte. Allikevel skal jeg kjempe med nebb og klør til jeg har vunnet. Jeg gir meg ikke – aldri i verden!

 

 

  

Starten på anoreksien!

Etter en liten titt i bloggarkivet mitt har jeg funnet fram til de innleggene jeg skrev tidlig i sykeperioden. Det står en del om hvordan jeg ble syk, hvorfor og hvor lenge tankene har pågått hos meg.

 

http://maadeleen.blogg.no/1294496078_skolen__trinn_for_tri.html

http://maadeleen.blogg.no/1294664083_den_l_der_jo.html

http://maadeleen.blogg.no/1294678658_alt_skjedde_s_brtt.html

 

Sondeernæring: http://maadeleen.blogg.no/1294677933_kun_snakk_om_overleve.html

 

 

 

   

Det var en gang et egg….

Historien strekker seg langt tilbake til 92-tallet. Da to mennesker bestemte seg for å bli foreldre… Etterhvert som månedene gikk ble kulen større og større. Et lite egg skulle utvikles til noe levende – og det skulle bli meg. 20 Desember 1992 var dagen det hele skulle skje – 1 uke etter termin. Det var Søndag og midt oppi alt julerushet. Plutselig kom det ut en ny liten skapning med store tallerkenøyne. En viktig dag! En viktig dag! En baby avhengig av sine foreldre, en pupp og masse omsorg. Ingen som stilte forventninger eller krevde noe som helst.

 

Så vokser man jo. Ikke egget – men Madelén. Hun lille med det mørkebrune håret og pannelugg. Det er så rart å se tilbake på barnetiden. Alt var så lettvint. En bekymring om det var gul eller blå kjole, sorg på grunn av et skrubbsår, og evigstor kjærlighet hver gang jeg fikk en klem av mamma eller pappa. En tid jeg minnes hver eneste dag. Tiden som jeg savner, som jeg tenker på og som jeg drømmer meg tilbake til hvert eneste sekund. Det er utrolig hvor mye følelser, tanker og tid jeg har avsatt til sykdommen. Hvor ofte jeg er deprimert, og hvor ofte det daler tårer ned på kinnene mine. Hvor ofte jeg føler meg utrygg, og hvor ofte jeg bærer angst og redsel. Hvor lite tillitt jeg har til andre, og hvor lite tillitt jeg føler andre har til meg. Jeg venter på et mirakel, et under og en mening med fremtiden. Prioriteringene står på rekke og rad, og jeg har ikke en gang fått muligheten til kjenne på en av dem. Når vil dette snu?

 

 

 

  

Anoreksi – ingen skam!

Av alle dødelige sykdommer føler jeg det egentlig litt befriende å vite at det er anoreksi som feiler meg. Selv om dette også er en meget farlig sykdom, så går det ann å leve med den, men man kan også gå helt til topps for å bli 100% frisk. Det er en mulighet! Ingenting er uhelbredelig. Man merker fysisk og psykisk hvordan kroppen har det hele veien. Sånnsett kan man skaffe seg en god innsikt for hvordan man vil fortsette kampen videre. Enten man må ha hjelp og støtte på veien, eller klarer seg på egen hånd. Det er ingen skam å innrømme for seg selv; ”jeg er syk”. Mennesker blir syke, og det er naturlig. Man ikke ta på seg skylden for egen sykdom. Da vil man til slutt pådra seg enda fler sykesymptomer – og det er ikke noe greit å leve med. Det er utrolig hvilken innvirkende og betydningsfull kraft følelsene våre har. De har betydning for mange ting, men spesielt hvilket forhold man danner seg til andre, men også seg selv. Hvilken selvrespekt man har, hvor åpen man er og hvor god konsentrasjonen er når man utfører en handling. Hva ville vel et forhold vært uten kjærlighet, og hva ville vel et vennskap vært uten latter, glede og tillitt? Tomt og ensomt. Nervøst og usikkert. Ingenting!

 

Jeg bar mye skyldfølelse og skam da jeg ble syk. Jeg hadde lett for å legge skylden på Madelén. Hvorfor klarte du ikke å motstå anoreksien? Hva gjorde jeg feil? Ofte er det spørsmål som dominerer hverdagen. Noe som at jeg var den svake, motstandsløse og egoistiske personen fanget inni en verden som ikke var noe verden. Håpløst! Spesielt vanskelig var det å dele dette med andre, da jeg ikke ante noe om reaksjoner og hva folk ville tro. Anoreksi er ikke så utbredt at det gjør noe. Jeg visste så og si ingenting før jeg begynte på videregående – og det var ved hjelp av internett og et lite innblikk med kosthold i naturfagstimen. Derfor føler jeg at bloggen er med på å løfte sykdommen frem på den måten at dette er en sykdom, og ikke noe valg. Et valg man tar er om man vil bli frisk, og det valget har jeg kjempet lenge for! Kanskje kan det bli realitet en dag?

 

 Jeg prøver å være takknemmelig for all behandling jeg får. At jeg ikke ble gitt opp, og at jeg faktisk sitter her i dag i en ganske mye bedre form enn Novembertider. Jeg prøver virkelig å se at dette var nødvendig, og jeg prøver  å vise at jeg er fornøyd. Det er definitivt ikke lett.

 

Her er jeg avbildet med det morsomme kortet jeg fikk fra klassen i Desember. Fikk også en koselig bamse. Kjenner virkelig på savnet etter å være en del av 3STC ved Horten Videregående. Det er helt ufattelig rart å være borte fra skolen så lenge…

 

 

 

  

Anoreksien begrenser ikke alt!

Den siste tiden har ikke vært noe bra. Jeg har slitt, strevet og til tider følt at det kun har eksistert en person; anoreksien. Meg i anoreksien. Anoreksien i meg. Tvangsflytting og vedtak skjedde så fort. Jeg rakk ikke å forberede meg. Plutselig var jeg bare her på RASP. De første dagene brukte jeg all min styrke for å få dette til å fungere. Jeg følte at jeg virkelig gikk inn for oppholdet med det største smil rundt munnen. Etter bare et par dager dabbet alt av. Jeg mistet motivasjonen og ble utilfreds. Plutselig var maten igjen blitt en større fiende enn jeg hadde mulighet til å takle.  Jeg er frisk nok til å forstå at mine spisevaner påvirker andre.Måltidene ble forflyttet fra en koselig ungdomsgruppe til et rom med en pleier stirrende opp i trynet – akkurat som på post 3.  

Ikke nødvendigvis at det var mye kalorier å forholde seg til. Bare det faktum å bli altetende. I Tønsberg hadde jeg opparbeidet et opplegg rundt maten slik at jeg så og si likte alt som ble servert. Her var vi plutselig tilbake på scratch, noe ala opplegget til SPIS-enheten. Igjen på med det umulige (fordi jeg ikke orker å bruke lang tid på et måltid); overdrevent mengde ernæringsdrikker,  svelge hele poteter, svelge oliven, jalapeno og ekle sauser/dressinger som omtrent kom opp i samme sekund som de kom ned. Så blodig i halsen at alt slimet var kullsvart. Da ser jeg ikke veldig god nytte med å ”legge på seg” på en naturlig måte. Så der har dere kanskje mitt aller største problem i forhold til maten; kresenheten min. Det er Madelén. Sånn har hun alltid vært. Derfor er det ikke bare anoreksien som har en finger med i spillet. Den er bare til stede for å begrense maten jeg faktisk liker/likte!! Det er jo det kostholdet jeg skal tilbake til. Tar seg ikke bra ut å svelge all man ikke liker/tåler kun for å spise noe i nærmeste framtid.

 

Når det kommer til pleiere, så har jeg et åpent sinn. Jeg dømmer ingen, men jeg finner fort ut av hvem jeg forholder meg til på en mest mulig profesjonell måte. Anoreksien har ofte stor betydning her, men samtidig er det enkelte som eier litt mer forståelse og sympati. Jeg merker at jeg trenger all den støtte og omsorg det er mulig å få! Dette er hardt for en 18-år gammel jente…

  

  

Anoreksiens sosiale selvmord!

Sakte og ukontrollert kommer anoreksien inn i livet. Det er ikke  noe plutselig-hendelse. Ofte er det underliggende og har kanskje vært i underbevisstheten i flere måneder, eller til og med år. Den graver seg inn. I begynnelsen føler man seg tilfreds. Tiden varierer  veldig. Den anoretiske graden varierer veldig. Mye avhenger av personens styrke og selvinnstinkt. Under utvikling av sykdommen blir ting sakte men sikkert tatt fra en. Det er ikke før man faktisk sitter der ensom, siltynn, likblek og utslitt at man forstår at man er rammet av en sykdom – anoreksiens hemmelige krefter. Det sosiale mangler. Kostholdet mangler. Treningen fravviker. Gjøremål må utsettes. Alt på grunn av et dumt ønske om å være tynn, og veie minst mulig. Men ærlig talt; hvem bryr seg? Hva skjer om man får en normal kropp? Får jo ikke akkurat dødsstraff heller. Bare en enklere, mindre bekymringsfull, sosial og positiv hverdag!

 

 

 

   

Mot stupet

Dette gjør vondt. Det å vite at jeg kun er her i den hensikt av å legge på meg. Hvem ønsker vel frivillig å gå opp i vekt? Spesielt ikke anoreksien min. Den river og drar hodet mitt fra side til side. Pulsen øker og panna blir helt svett. Jeg ønsker meg en gevinst, eller en premie for at jeg har taklet dette så lenge. Isteden peises det på med mat og restriksjoner fra a-å. Sånt gjør meg umotivert, for dette bør være noe jeg skal klare på egen hånd – frivillig. Vi er kommet til Lørdag. Før kunne det bety en arbeidsvakt, en snartur til byen, eller en kveld med jentene. Nå betyr det… ingenting. Som jeg har sagt tidligere; alt er så tomt. Alt er så meningsløst. Det føles som jeg har stanset på kanten av Mount Everest. og lenger kommer jeg ikke. Enten så er jeg redd, eller så er jeg alt for sta til å godta sannheten. Historien om en jente som vil bli frisk, men som allikevel sliter med å få det til. Hva er galt? Jo. Det er sykdommen. Den som bare hadde en hensikt; å få meg til å begå et sakte selvmord. Pinefullt skulle det være. Jeg skulle ha det vondt – hele veien. Måtte gå sulten, måtte ha skyldfølelse og skam, måtte være ensom, måtte presses til det ytterste. Aldri frihet. ”Kan smilie, kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se” Hver dag er det samme; div undersøkelser; blodprøver, blodtrykk og puls -> frokost -> rumpesprøyte (tiamin (B), grunnet reernæring) -> lunsj -> middag og kveldsmat. Hyggelige pleiere. Falske pleiere. Grusomme pleiere. Jeg begynner å innfinne meg litt, men har dessverre forstått at behandlingen i grunn er identisk som psykiatrien i Tønsberg. Det er kun menneskene som utgjør forskjellen… Hvilken forskjell er det, da? Jeg begynner å gjennomskue dette, også. Jeg er milevis hjemmefra og funderer nå på om dette vil ha noen hensikt. Jeg er veldig usikker. Kun 3-4 dager er gått. Dette blir som å grave etter gull i ørkenen = umulig. Nå trengs det engasjement og ståpåvilje hele veien til månen. Hvor skal jeg begynne letingen?

 

 

 

  

Anoreksien er så tom!

Jeg har det bedre fysisk, men enda svirrer tankene rundt som en stor heliumballong. Tross en god behandling er det vanskelig. Det var jeg innstilt på. Måltidene går fint. Menneskene her er veldig snille, og miljøet er veldig bra. Det er bare det å sette ord på følelsene og det vonde som enda ligger der. Samvittigheten er stor som en flodbølge og lengselen er sår og dyp. Jeg har mine tvil. Jeg har mine usikkerheter. Jeg har enda ikke utdelt noe tillitt til andre enn mamma og pappa. Det er så rart. For selv om jeg er på et sosialt, godt og kompetent sted, så føler jeg meg så ensom. Av og til gråter jeg. Av og til snakker jeg til meg selv. Jeg kan rose og jeg kan kjefte. Det kjennes som jeg går i en motbakke uansett hva jeg gjør. Dette er så snodig. Endelig kommer jeg i behandling, og allerede etter to dager føler jeg på alt det vonde som gjennom tid har bygget seg opp i meg. Som anoretiker går man ofte med skyldfølelse og skam, og setter veldig gjerne skylden på andre – men innerst inne; seg selv. Jeg tenker ofte; ”hvorfor får andre lov – og ikke jeg?” Det er så mye annet jeg ville brukt denne tiden på!

 

Faith, hope & love! Forbli positiv..

 

 

Kreativiteten selv

Overskriften er en stor løgn. Jeg har aldri vært kreativ! På ungdomsskolen var mitt verste fag ”kunst&håndverk” Jeg syntes bare ikke det var noe interessant å male, tegne og eksprimentere for å få til flotte statuetter. Istedenfor sying og strikking valgte jeg alltid sløyd. Jeg orket ikke tanken på  sitte der å sy korssting, eller tråkke på symaskin. Her på RASP går ikke akkurat dagene av seg selv. Det er jeg som må få dem til å gå. Da jeg fant ut at det var et hobbyrom senest i går kveld – grep jeg sjansen. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk bega meg ut på noe jeg i utgangspunktet ikke kan fordra. Hittil har jeg fått meg et stilig dørskilt, en perlet stjerne og et supertøft maleri som jeg laget på lerret. Det er fargerikt med morsomme innspill fra blomster og perler. Malte bare i vill fantasi. Rommet har ikke krympet, så det er fremdeles en masse plass for litt stil og gladfarget interiør. Utrolig hva litt farger kan gjøre med humøret.

 

Her bor Madelén.

 

Enkelt fungerer.