Historien strekker seg langt tilbake til 92-tallet. Da to mennesker bestemte seg for å bli foreldre… Etterhvert som månedene gikk ble kulen større og større. Et lite egg skulle utvikles til noe levende – og det skulle bli meg. 20 Desember 1992 var dagen det hele skulle skje – 1 uke etter termin. Det var Søndag og midt oppi alt julerushet. Plutselig kom det ut en ny liten skapning med store tallerkenøyne. En viktig dag! En viktig dag! En baby avhengig av sine foreldre, en pupp og masse omsorg. Ingen som stilte forventninger eller krevde noe som helst.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så vokser man jo. Ikke egget – men Madelén. Hun lille med det mørkebrune håret og pannelugg. Det er så rart å se tilbake på barnetiden. Alt var så lettvint. En bekymring om det var gul eller blå kjole, sorg på grunn av et skrubbsår, og evigstor kjærlighet hver gang jeg fikk en klem av mamma eller pappa. En tid jeg minnes hver eneste dag. Tiden som jeg savner, som jeg tenker på og som jeg drømmer meg tilbake til hvert eneste sekund. Det er utrolig hvor mye følelser, tanker og tid jeg har avsatt til sykdommen. Hvor ofte jeg er deprimert, og hvor ofte det daler tårer ned på kinnene mine. Hvor ofte jeg føler meg utrygg, og hvor ofte jeg bærer angst og redsel. Hvor lite tillitt jeg har til andre, og hvor lite tillitt jeg føler andre har til meg. Jeg venter på et mirakel, et under og en mening med fremtiden. Prioriteringene står på rekke og rad, og jeg har ikke en gang fått muligheten til kjenne på en av dem. Når vil dette snu?