Den røde optimisten

Anoreksien skaper en usosial og dyster stemning. En tilværelse Madelén overhodet ikke kan tenke seg å leve i lengre. Det er ingen hemmelighet at anoreksien bidro til å skape en mer innesluttet og sjenert jente. En jente som plutselig kjappet seg overalt for å slippe å møte på folk, eller som unngikk å gå på fester og tilstelninger på grunn av folkemassen. Så redd for reaksjoner. Så redd for spørsmål. Så redd for hvordan andre ville ta imot henne. Vel. Jeg hadde mine tvil og grubliser til å delta på russedåp- og feiring med så mange fjes som jeg ikke har sett på evigheter. Så feil kan man altså ta!

 

Det første blikket jeg møtte var en blid og hyggelig russepresident som fortalte litt om opplegget. Det skapte en større sikkerhet, så jeg gikk bort og satte meg for å se på dåpen. Mange geniale navn ute og går! Mitt er ”optimisten”. Et navn jeg er veldig fornøyd med. Etter dåpen dro jeg hjem for å spise middag, før det bar nedover til Møringa. Allerede fra første sekund ble jeg tatt med inn i gjengen. Fikk omvisning i alle bilene, og begge bussene. Skikkelig stas. Det var også god tid til å møte venner, gamle bekjente og nye ansikt. Hadde en masse flotte samtaler. Føler virkelig det gav ny styrke å få så mye komplimenter og tilbakemeldinger. I og med at jeg er så åpen om sykdommen har det også blitt mye enklere. Kvelden endte med rulling bortover mot Tønsberg, der festen fortsatte med god stemning, bra folk og mye liv. Senga inntok jeg 03:30. Definitivt verdt det! Er virkelig så utrolig glad for at jeg fikk deltatt på denne dagen – og ikke minst for den mottakelsen og flotte opplevelsen som jeg fikk! En knallbra start på russetiden 2011.

 



 

  

Fremgang?

Man trenger ikke 160 i IQ for å forstå at jeg sliter med å få et naturlig forhold til mat. Frivillig er en prøvelse, og jeg er evig takknemmelig for at jeg klarte å oppnå det. Allikevel sitter jeg igjen med min sterke og tomme stemme som bombaderer på meg ordrer i alle kanter. ”Ikke spis det”. ”Det blir du feit av”. ”Nei, det er nok!” Et kontstant mas. Jeg ønsket virkelig å bevise fremgang og vilje. Bedre enn forrige gang, men langt i fra bra nok. Tårene tar til når det blir konfrontasjoner og ekstra spørsmål. Det er ille nok med det jeg har tatt til meg om jeg ikke må få noe mer ved siden av. Jeg vil bli frisk, men helst ikke opp i vekt. Hvilket som faktisk er den eneste muligheten til å leve forsvarlig videre. Jeg vet så godt hvor slitne vi alle sammen blir av dette opplegget. Fremdeles er vi litt fanget og vi må jobbe hardt for å oppnå den ønskelige fremgangen. Det skal ikke være lett. Er overveldende glad for at jeg har fått denne permisjonen og at vi sammen har prøvd å samarbeide best mulig. At vi sammen har prøvd å komme til enighet, løsninger og mulige ting vi kan jobbe videre med. Det er godt familien holder ut med meg. Nå må jeg bare få til et godt samarbeid her på RASP og utnytte deres kompetanse til min fordel. Jeg gir ikke lenger avkall på ting. Heretter skal jeg oppnå og fortjene hver eneste lille frihet og lykke!

 

 



 

  

Anoreksien skal ikke ødelegge mer!

Jeg har mye på hjertet. Det er utrolig mye jeg ønsker å få ut. Jeg hadde behov for en tenkepause – finne meg selv litt, rett og slett. Jeg følte på en måte at alt ble så A4 og tross det ble ting mye vanskeligere. Det har vært mye motgang – helt siden November, da jeg ble tvangsinnlagt. En livredning. Det er nesten 5 måneder ”fangenskap”. Det har gitt sine konsekvenser, reaksjoner og tilbakefall. Humøret har vært nede, trivselen har vært null, det sosiale har sviktet og positiviteten dabbet av. Endelig kan jeg meddele at anoreksien ikke skal ødelegge mer. Nå er ting opp til meg! Jeg får ta med at jeg har hatt tre fantastiske permisjonsdager i påsken sammen med mamma og pappa. Et skikkelig familieopplegg med spisetrening, spill, filmer, turer og en masse skravling. Det er sjelden jeg har hatt et så godt humør. Lykken og gleden har vært over gjennomsnittet. Knall bra!  Jeg kom tilbake hit i går kveld. Alle svært spente for et viktig møte. Et møte med verdens beste utfall: frivillig. Der og da trodde jeg alt var en spøk. Alle bitene falt på plass. Jeg ser russetiden foran meg, lappen snart, sommerferien, jul, bursdag, ALT. Nå som jeg sitter med all kontroll i hendene mine er jeg virkelig på rette vei mot å bli frisk. Den tillitten og respekten, og ikke minst følelsen av at jeg verdsettes på samme måte som ethvert menneske. Ah. Dette er herlig. Frihet! Endelig skal Madelén kjempe! Nå er det full krig. RASP er stedet jeg begynner, og jeg har all tro på at ting vil bli bedre. Nå snakker vi gladjente og ”frøken positiv” på samme tid.

 

 

 

  

Bra sliten…

Jeg kjente hodet hadde behov for en pause. Det har ikke vært mye tid til tanker og følelser. Dagene har på en måte gått i ett. Plutselig har jeg vært her på RASP i over 4 uker. ”Behandlingen” tærer på. Jeg kjenner at kroppen er fryktelig sliten. I løpet av tiden har jeg jobbet mye med meg selv. Det har vært tungt, vanskelig og ekstremt krevende – men allikevel har jeg jobbet og stått på så godt som overhodet mulig. Vektnedgang betyr økning på kostlisten. Ellers har ingenting forandret seg, men jeg merker allikevel at jeg kjører et vanebasert mønster, og på den måten er det enklere å takle hverdagen. Enda jeg føler at Horten er stedet for meg – og der ønsker jeg jo å være hele tiden!! En tur på spa eller en reise til syden hadde heller ikke vært så dumt.

 



 

  

Familieidyll oppi all sykdommen!

Permisjonsdagene ble brukt til å være sammen som familie. Vi hadde Mandag, Tirsdag og Torsdag. Tre timer. Har sett og opplevd utrolig mye på de få dagene. Utrolig deilig å bruke tiden på noe annet enn sykehus. Føler meg plutselig litt mer som en fri person, og hverdagen blir plutselig litt mer realistisk med tanke på at jeg faktisk kan leve på denne måten når jeg blir i bedre form!!!! En skikkelig god følelse.

 

VIGELANDSPARKEN:

 








 

 

AKER BRYGGE:

Mandag var vi i Vigelandsparken og på Aker brygge. Kaldt! Fant fort veien innendørs for å si det sånn.

 

Tirsdag var vi på Sandvika Storsenter.

 

TORSDAG KVELD FRA NYDALEN:

Onsdag var jeg på innspilling til ”Torsdag kveld fra Nydalen” med et par av pleierne, og noen jenter. Utrolig stas å se det live. Selv om det ble x antall opptak av de samme scenene. Vi måtte gå etter 3-4 timer, og selv da var de ikke helt ferdig. Var bare slutten som manglet, men allikvel; det sier litt om hvor krevende det er å lage tv-serier.

 

HOLMENKOLLEN:

 

Torsdag kjørte vi en tur til Holmenkollen. Skimuseumet var stengt, så vi vandret bare rundt tribunen og hoppbakken.

 

 

  

Pause fra anoreksien!

Vi har virkelig fått et innblikk i familiesituasjonen de siste dagene. Flerfamilieterapien har vært veldig givende. Det å utføre oppgaver i samarbeid, presentere, tolke og bidra med sine krefter. Det har vært et veldig variert opplegg fra tidlig på morgen til middagstider. Vi har møtt fem andre familier slik at vi også har kunnet høre om folk i lignende situasjon. Jeg tror spesielt mamma og pappa har opplevd støtte slik at de har oppnådd et enda større påpangsmot i kampen for å få meg frisk. Lunsjen har jeg spist sammen med familien hver dag – på langbord og på enkeltbord. Det var veldig uvant , men samtidig en gledelig følelse å vite at vi alle kunne spise sammen, uten krangler og diskusjoner. Alt gikk jo så fint! Pausene ble benyttet til turer. Endte opp med en Søs-Jensen-regnfrakk og en datamus. Impuls kjøper! Ettermiddagene ble brukt til permisjoner. I og med at familien har bodd på sykehotellet, så har de alltid kommet bort rett etter middag for å hente meg. I går reiste de hjem igjen…

 



Slappe av i solveggen med lillebror.

 

  

Flerfamilieterapi!

Jeg ble revet fra familien min 29 November 2010. Vi har alltid hatt en bra familiesituasjon, og vært nært tilknyttet. Derfor ble det ekstra vanskelig at jeg plutselig skulle ”bo et annet sted”. Kun et par timer annenhver dag, kun et par timer eller dagers permisjoner var det jeg fikk se til dem. Veldig vanskelig. Nå jobber jeg meg tilbake. Tilbake til familiesituasjonen. Der vi igjen skal være den sterke, stolte og lykkelige familien som vi alltid har vært – og enda er. Derfor skal vi nå delta på ‘‘flerfamileterapi” her på RASP. Torsdag hadde vi informasjonsmøte der vi møtte de andre familiene, og allerede i morgen begynner kurset. Det skal gå 10 dager over et år. Begynner intensivt med 4 dager. Kurset vil på ingen måte gi noen fasit for hvordan det skal gå for familien i fremtiden, men det blir en hjelp og en støtte på vei mot bedre tider. Det har jeg troen på! Ingenting skal være uprøvd.

 

 

 

 

  

Anoreksien er sterk!

Veien tilbake er tung. Jeg er fryktelig sliten av alt. De siste dagene har vært deppedager. Ingen telefoner til andre enn familien, og heller ingen blogging. Puta over hodet rett ut i senga. Gråting, kloring, vonde følelser og raseriutbrudd. Plutselig var det 99% anoreksi og sykdom som dominerte. Jeg får veldig stor følelse av at alt går mot scratch, men samtidig jobber jeg på det jeg kan. Selv om jeg vet at jeg helt sikkert kunne ytt det ”lille ekstra”. Det er vanskelig å smile til dagene som kommer, og det er vanskelig å opprettholde gleden i hverdagen. Det blir fort til at man fremstår utakknemmelig og egoistisk. To tanker som har tatt over mye. Det er ikke bare bare å tenke at alt ordner seg, og at jeg skal bli frisk her. Jeg føler at det blir som å hoppe til trinn 100, når jeg ikke har passert nummer 10 en gang. Det blir feil! Derfor vil jeg heller ikke gå med denne positiviteten så nært tilknyttet – for jeg vet hvor sårbar jeg er for den minste lille skuffelse. Det er bedre å ta ting som de kommer. Dette kan overhodet ikke planlegges. Anoreksien er så sterk. En sterk motstander.