Fortsettende innlegg….

 

Til tross for noe begrenset arbeidsmotivasjon startet jeg å søke jobber tvert etter masteroppgaven var forsvart. Bare fordi; Folk spør og har forventninger straks en er ferdig utdannet. Men for meg var jobbsøkingen 100% feil. Jeg var heller ikke særlig energisk da jeg møtte opp til fysisk eller digitalt intervju. Helst ville jeg studere videre, eller gå inn i en annen bransje. Bare fordi jeg ville gjøre noe annet. Få en utfordring. Fordi jeg drives av utfordringer. Ikke minst har ønsket om reporter eller programleder på skjermen, ligget i underbevisstheten.

 

En tilfeldighet skulle ha det til at jeg havnet inn i statist- og skuespillerbransjen, og der har jeg blitt værende siden februar. Det er noe med hvordan bransjen behandlet meg fra dag 1. Den stilte verken krav til min faglige dyktighet – og folk, aller mest jeg, hadde ikke forventninger og meninger om prestasjoner og fremgang. Jeg fikk bare være meg. Madelén på 22, på en måte. Eller; Det er feil. Som statist/skuespiller tar en avstand til sitt virkelige jeg. Jeg er veldig lite redd for å feile og være bra nok når jeg går inn i en rolle sammenlignet med hva jeg er til vanlig. Der klær, utseende, uttale, ordbruk, ansiktsmimikk og kroppsbevegelser blir noe jeg tenker for ofte på.

 

Og dette har nok gjort noe med meg. De siste månedene har jeg gravd fram en ny kreativitet jeg ikke ante jeg hadde, samt selvtillit til å prøve ting jeg før aldri hadde turt å tenke på, eller bare kunne drømme om. 10 mai opprettet jeg TikTok. 12 mai var jeg i invitert til Gullrutens utdeling og etterfest i Bergen. 25 mai sto jeg stand up i Lillestrøm. 17 august var jeg skuespiller i en rettssak under Arendalsuken, der Elden avhørte meg. For å nevne noe. Så, ja. Mye interessant og morsomt.

 

Og bedre skal det bli – Skoleåret 23/24 skal jeg fortsette å utvikle meg som skuespiller, på Danvik sin 1-årige skuespillerlinje. Spontant, men planlagt. Jeg fikk tilbudet 3 timer etter jeg hadde søkt, på en linje som hadde vært full siden mars. Jeg er så glad! Og overhodet ikke flau over å være en av de eldste. Det er jo jeg som skal leve mitt liv! Også er det noe deilig med å hoppe ut i det ukjente uten en helt spikret plan. Ja, være litt gæren. Selv for en som i årevis har hatt veien til forsvarsadvokat nøye planlagt.

 

Men så er jeg også en ekstremt uredd person. En som trenger å gå utenfor komfortsonen, pushe grenser og tenke nytt. Kun da kan jeg bli den beste versjonen av meg selv. Ikke minst oppleve mestring, glede og dyrke fram nye talenter. Og behovet for å leve litt ekstra, utfordre meg selv og omgås mennesker er nok ekstra stort fordi jeg har mistet 8 år av livet til anoreksi, 2 år av studiet til pandemi, og egentlig alltid vært litt ensom på fritiden. Men ikke venneløs altså. Bare treffer på fine folk litt for sjelden.

 

Likevel skal noe sies. Galskapen her hadde jo kommet inn på bachelor journalistikk, ref det jeg skrev om reporter/programleder. Og lenge hadde jeg tenkt å kombinere Danvik og Oslo MET, men pga det obligatoriske på journalistikken ble det umulig. Så jeg tok et valg – og er fornøyd med det, selv om det kostet mye å endre svaret på Samordna til nei. Men noen ganger må en ta et valg. Så jeg følger hjertet og velger Danvik! For øvrig – Et valg som på ingen måte utelukker andre oppdrag og sideprosjekter hvis tiden strekker til…

Uansett. Det morsomme med dette valget er jo at veldig få vet at jeg har hatt en drøm om å være på scenen eller tv-skjermen. Jeg tror mange ser på meg som en teoretiker uten sidestykke. Men, så ble jeg bevisst på noe av en jeg kjenner fra studiet. Som forsvarsadvokat er man jo også i en rolle. Og det er noe interessant i det at jeg spesifikt har gått etter strafferettslige fag på masteren og sett meg ut en karriere som forsvarsadvokat. Jeg elsker oppmerksomheten.

 

Som barn kledde jeg meg ofte ut med teater, og lagde helt sinnssyke nyheter og værmeldinger foran filmkameraet. Jeg prøvde meg også på audition for byens lokale teater (mammas idé) og på audition for Runa i Hotel Cæsar tilbake i 2008, hvor jeg kom et godt stykke. Der sto jeg faktisk i kø med Herman Flesvig i fire timer. Også var det denne modellbransjen som jeg forsøkte meg på like før jeg ble anorektisk syk. Jeg rakk bare ikke å bli godt nok kjent med noe av dette til at jeg faktisk begynte å utforske det. Dessuten var den anorektiske kroppen en utfordring.

 

Jeg er på ingen måte noen konsekvenstenker – I alle fall ikke i den grad at jeg stoppes fordi jeg blir redd av de mulige konsekvenser som kan komme. Tvert imot tenker jeg alltid; ”Hva er det verste som kan skje?” Og det har jeg gjort denne gangen også. Jeg mister ingenting av å satse på en annen bransje. En vakker dag blir jeg forsvarsadvokat. Juristtittelen er mitt sikkerhetsnett og ambisjonene skal ingen steder. Det har vært avgjørende for meg å ha en trygghet i bunn innen jeg tar steget mot det mer ukjente – og foreløpig langt mindre økonomiske. Men har ikke folk gjort det før meg?

 

Jeg forventer ikke at noen skal forstå valget mitt, for jeg vet at dette er en smule spesielt. Men så er det noe jeg virkelig vil – og da er det riktig. For meg. Om jeg endrer litt på veien fram til forsvarsadvokat har ingen verdens ting å si. Jeg kan ikke tillate meg å angre på noe jeg ikke gjorde!

 

 

Håper dere ønsker å følge med meg på reisen! Vet ikke hvor hyppig bloggingen blir, da jeg for tiden er mest aktiv på TikTok, men litt oppdateringer i ny og ne vil naturligvis komme.

 

Hei alle dere – og tusen takk for tålmodigheten!

 

Bloggen har stått på stedet hvil en lang stund nå, og det er fordi jeg har vært usikker på veien videre. Hele grunnpilaren i denne bloggen er anoreksi og psykisk helse – Som egenterapi og folkeopplysning. Etter høsten 2017 og uten anoreksi, med en helt A4 studenthverdag, slet jeg veldig med å finne ut av hva jeg skulle formidle. I tillegg har diverse sosiale medier overtatt litt for blogging kan man si. Dét til tross så kjennes det feil å sette et punktum for bloggen. Den er en såpass stor del av meg at det krever mer enn et innlegg og et tårevått farvel. Aller helst vil jeg holde den i live.

 

Mitt første innlegg som offentlig anoreksiblogger, ble postet 26 november 2011, 3 dager før tvangsinnleggelsen. Fra 2011 til 2021 har det blitt publisert 900 innlegg. 900. Med dette 901. Det er mange følelser, tanker, timer og ord dét. Og kommentarer ikke minst. Blogglesere som har heiet meg fram og gitt sin støtte da jeg trengte den som mest. En støtte som jeg er evig takknemlig for. Jeg ble ferdig med anoreksi, begynte å studere på norsk/dansk universitet, og ble jammen meg jurist til slutt også. Uansett hvor syk jeg var, var jeg aldri inne på tanken om å droppe utdannelsen. Hvorfor skulle jeg det? Det har vært drømmen min siden jeg var 7.

 

I dag går bloggen inn i en ny æra – og det gjør meg stolt. Dere som har hørt podcasten Motivasjonspreik, episode 196, vet hva jeg snakker om. Dere andre, må høre episoden eller lese videre…

 

Livet har tatt en uvant, men veldig fin vending. Jeg har elsket å studere juss høyere enn noe annet. Likevel har jeg innsett at jeg må gå en annen vei. For øyeblikket. En vei der jeg går utenfor samfunnets forventninger og selv tar styringen. Der jeg kun følger hjertet, magefølelsen og egne verdier; målbevisst, sosial, uredd og nysgjerrig. Fordi det finnes noe som betyr langt mer enn trygghet, prestisje og toppkarakterer – for ikke å snakke om andres tro på at jeg er suksessfull. Nemlig at jeg har det bra, anerkjenner og respekterer meg selv. Også er det kanskje greit, ikke minst viktig, at det ikke alltid er en plan bak alt jeg gjør. At jeg tør å utfordre meg selv, pushe grenser og gå utenfor komfortsonen. Kun da kan jeg kjenne etter hva jeg vil gjøre, faktisk bestemme meg for å gjøre det og få tilbake uendelig med lærdom, erfaring og livsgnist!

 

1 uke etter jeg ble jurist (26 januar), fikk familien greie på nyheten. Jeg er litt flau over å innrømme dette (og er neppe alene), men underveis i studiet begynte jeg å gå på akkord med meg selv og min psykiske helse. Da pandemien slo til den 12 mars 2020, hadde vi kvelds-personalmøte for gjenåpning av den superfine Elkjøp-butikken, og jeg gledet meg stort. Vi måtte kjøre antibac mellom hver kunde. Og jeg ble buret inne på min 18 kvadrats studenthybel med en sort zoom-skjerm i flere måneder. Kun drevet av disiplin. Livredd for at jeg ikke lenger kunne prestere på topp.

 

Dét til tross så hadde jeg et håp for høsten 2020. Et håp om at København skulle bli min livs opplevelse. Kanskje lære meg å danse salsa eller bli god i sjakk? Kanskje flørte litt? Allerede på flyplassen ble jeg møtt av munnbindpåbud, og hjemmeskole etter kun 3 fysiske forelesninger. Alle eksamener fjerde året ble fullført fra pikerommet i Horten. Husleie betalt 7 mnd på overtid. Skolen utsatt ½ år, fordi jeg manglet bosted og vaksinedose. Mye greier. Så da jeg omsider startet på siste året i januar 2022, i ny leilighet på Amager under mer normale omstendigheter, så var jeg litt tom. Og selv om jeg fikk møte fysisk til undervisning og eksamen, leve Køben-livet og få tre venninner for livet, så lengtet jeg etter så mye mer. I tillegg var det en generaltabbe å skrive masteroppgave i Norge, selv om jeg hadde alt materiell tilgjengelig og oppnådde det jeg ville. Faktisk fikk jeg mitt første panikkanfall under skrivingen. En blanding av mye bekymringer (Utilgjengelig veileder – Skole som ikke tok meg seriøst) og dårlige søvn- og matvaner.

Så da jeg hadde forsvart oppgaven og i teorien blitt jurist, føltes det ikke som en prestasjon. Målet med studiet. Drømmen jeg hadde hatt siden jeg var 7. Håpet jeg satt med da jeg var syk. Målet, drømmen og håpet var nådd. Igjen satt jeg med en stor tomhet. Er det nå jeg skal inn i en tvangstrøye av en jobb? Kan jeg ikke bare få puste? Kjenne litt ekstra på friheten etter 5 år med studier og alt utenom? Jeg klarte ikke å se det positive med en jurist- eller advokatfullmektigjobb. Og det synes jeg enda er ufattelig skamfullt og synd. Jeg er jo ekstremt privilegert som overhodet har kunnet studere og få drømmeutdannelsen. Samtidig har mye av livet mitt blitt tatt fra meg. Det klarer jeg ikke å glemme. Ser vi bort fra pandemien under studiet, snakker vi 8 år med sykdom. Derfor har jeg et behov for å leve som jeg er 22 – ikke 30.

 

 

Fortsettelse følger i kveld….