Hei alle dere – og tusen takk for tålmodigheten!
Bloggen har stått på stedet hvil en lang stund nå, og det er fordi jeg har vært usikker på veien videre. Hele grunnpilaren i denne bloggen er anoreksi og psykisk helse – Som egenterapi og folkeopplysning. Etter høsten 2017 og uten anoreksi, med en helt A4 studenthverdag, slet jeg veldig med å finne ut av hva jeg skulle formidle. I tillegg har diverse sosiale medier overtatt litt for blogging kan man si. Dét til tross så kjennes det feil å sette et punktum for bloggen. Den er en såpass stor del av meg at det krever mer enn et innlegg og et tårevått farvel. Aller helst vil jeg holde den i live.
Mitt første innlegg som offentlig anoreksiblogger, ble postet 26 november 2011, 3 dager før tvangsinnleggelsen. Fra 2011 til 2021 har det blitt publisert 900 innlegg. 900. Med dette 901. Det er mange følelser, tanker, timer og ord dét. Og kommentarer ikke minst. Blogglesere som har heiet meg fram og gitt sin støtte da jeg trengte den som mest. En støtte som jeg er evig takknemlig for. Jeg ble ferdig med anoreksi, begynte å studere på norsk/dansk universitet, og ble jammen meg jurist til slutt også. Uansett hvor syk jeg var, var jeg aldri inne på tanken om å droppe utdannelsen. Hvorfor skulle jeg det? Det har vært drømmen min siden jeg var 7.
I dag går bloggen inn i en ny æra – og det gjør meg stolt. Dere som har hørt podcasten Motivasjonspreik, episode 196, vet hva jeg snakker om. Dere andre, må høre episoden eller lese videre…
Livet har tatt en uvant, men veldig fin vending. Jeg har elsket å studere juss høyere enn noe annet. Likevel har jeg innsett at jeg må gå en annen vei. For øyeblikket. En vei der jeg går utenfor samfunnets forventninger og selv tar styringen. Der jeg kun følger hjertet, magefølelsen og egne verdier; målbevisst, sosial, uredd og nysgjerrig. Fordi det finnes noe som betyr langt mer enn trygghet, prestisje og toppkarakterer – for ikke å snakke om andres tro på at jeg er suksessfull. Nemlig at jeg har det bra, anerkjenner og respekterer meg selv. Også er det kanskje greit, ikke minst viktig, at det ikke alltid er en plan bak alt jeg gjør. At jeg tør å utfordre meg selv, pushe grenser og gå utenfor komfortsonen. Kun da kan jeg kjenne etter hva jeg vil gjøre, faktisk bestemme meg for å gjøre det og få tilbake uendelig med lærdom, erfaring og livsgnist!
1 uke etter jeg ble jurist (26 januar), fikk familien greie på nyheten. Jeg er litt flau over å innrømme dette (og er neppe alene), men underveis i studiet begynte jeg å gå på akkord med meg selv og min psykiske helse. Da pandemien slo til den 12 mars 2020, hadde vi kvelds-personalmøte for gjenåpning av den superfine Elkjøp-butikken, og jeg gledet meg stort. Vi måtte kjøre antibac mellom hver kunde. Og jeg ble buret inne på min 18 kvadrats studenthybel med en sort zoom-skjerm i flere måneder. Kun drevet av disiplin. Livredd for at jeg ikke lenger kunne prestere på topp.
Dét til tross så hadde jeg et håp for høsten 2020. Et håp om at København skulle bli min livs opplevelse. Kanskje lære meg å danse salsa eller bli god i sjakk? Kanskje flørte litt? Allerede på flyplassen ble jeg møtt av munnbindpåbud, og hjemmeskole etter kun 3 fysiske forelesninger. Alle eksamener fjerde året ble fullført fra pikerommet i Horten. Husleie betalt 7 mnd på overtid. Skolen utsatt ½ år, fordi jeg manglet bosted og vaksinedose. Mye greier. Så da jeg omsider startet på siste året i januar 2022, i ny leilighet på Amager under mer normale omstendigheter, så var jeg litt tom. Og selv om jeg fikk møte fysisk til undervisning og eksamen, leve Køben-livet og få tre venninner for livet, så lengtet jeg etter så mye mer. I tillegg var det en generaltabbe å skrive masteroppgave i Norge, selv om jeg hadde alt materiell tilgjengelig og oppnådde det jeg ville. Faktisk fikk jeg mitt første panikkanfall under skrivingen. En blanding av mye bekymringer (Utilgjengelig veileder – Skole som ikke tok meg seriøst) og dårlige søvn- og matvaner.
Så da jeg hadde forsvart oppgaven og i teorien blitt jurist, føltes det ikke som en prestasjon. Målet med studiet. Drømmen jeg hadde hatt siden jeg var 7. Håpet jeg satt med da jeg var syk. Målet, drømmen og håpet var nådd. Igjen satt jeg med en stor tomhet. Er det nå jeg skal inn i en tvangstrøye av en jobb? Kan jeg ikke bare få puste? Kjenne litt ekstra på friheten etter 5 år med studier og alt utenom? Jeg klarte ikke å se det positive med en jurist- eller advokatfullmektigjobb. Og det synes jeg enda er ufattelig skamfullt og synd. Jeg er jo ekstremt privilegert som overhodet har kunnet studere og få drømmeutdannelsen. Samtidig har mye av livet mitt blitt tatt fra meg. Det klarer jeg ikke å glemme. Ser vi bort fra pandemien under studiet, snakker vi 8 år med sykdom. Derfor har jeg et behov for å leve som jeg er 22 – ikke 30.
Fortsettelse følger i kveld….
